Om å tie i forsamlingen

Et av de vanskeligste – og mest misbrukte – versene i Bibelen er 1Kor 14,33-34 «Som i alle kristne menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene». Grunnen til at jeg skriver om det, er at en del kristne blir avkrevd en forklaring av ikke-troende og kanskje ikke helt vet hva de skal si.

Det er jo skrevet bok på bok om dette, så jeg kan ikke påstå at jeg skjønner alt ved dette verset. Men noen tanker har jeg da i det minste. For det første så er jeg overbevist om at dette ikke er et generelt forbud for kvinner om å forkynne under gudstjenestene, slik noen har tolket dette. En slik tolkning passer dårlig med sammenhengen det står i.

Verbet «å tie» har minst to nyanser på norsk: Det kan bety at man aldri begynner å snakke. Men mer vanlig er det vel å oppfatte dette som at man holder opp med å snakke. Altså at man først snakker, og så etterhvert slutter med det. Det er den siste betydningen som er vanligst i NT. Det samme greske ordet er brukt to ganger i Apg 15,12-13. Der oversetter Bibelselskapet det slik: «Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus… Etter at de hadde talt, grep Jakob ordet…» I vers 12 oversetter man her ordet som i 1Kor 14,34 er oversatt med «å tie» med «ble stille». I vers 13 er det samme ordet oversatt «etter at de hadde talt».

Det dreier seg altså om noe som skjer etter at de hadde talt. Først sier kvinnene noe, men på et eller annet tidspunkt må de holde opp. Man kan jo ikke holde på med å snakke for all framtid. At Paulus faktisk ønsket at kvinnene skulle dele noe under gudstjenestene er for øvrig tydelig ut fra at han gir retningslinjer for hvordan de bør kle seg sømmelig når de gjør det (1 Kor 11,2-16).

Neste spørsmål er da: Når er det kvinnene skal slutte å snakke? Jeg tror det dreier seg om orden i gudstjenesten. Verbet «å tie» står tre ganger i 14,28-34. Hver gang er det knyttet til å unngå kaos på møtene: «Hvis en taler i tunger, men ingen kan oversette, så skal han tie». Ellers vil blir det kaos på møtene - om folk snakker et helt uforståelig språk. «Hvis en taler profetisk og en annen begynner samtidig, så skal den første tie». Eller blir det kaos ved at flere prater i munnen på hverandre. Det er vel ikke urimelig at også tredje gangen ordet «å tie» står, så er poenget det samme? Hvis kvinnene - eller mennene for den saks skyld - bare fortsetter å prate i det uendelige så blir det kaos på møtene.

En slik tolkning passer godt inn i sammenhengen det står i, for hele avsnittet 1Kor kapittel 11 til 14, handler egentlig om å komme sammen på en måte slik at det blir til gang og ikke til skade .

Forsvar av kristen tro

Man skal ikke snakke mye med folk før man møter motforestillinger mot kristen tro. Noen ganger skyldes dette selvfølgelig at man snakker med folk som rett og slett ikke ønsker å ta evangeliet på alvor – de vil heller kverulere. Men oftest skyldes det nok at folk har feilaktig informasjon om kristen tro. Det er nesten vanskeligere å kommunisere med noen som har feilaktig informasjon, enn med noen som ikke har informasjon i det hele tatt. For hvis kunnskapen er feilaktig, så blir den noe som hindrer mennesker i å være objektive.

Det å gi et korrekt bilde av kristen tro er et eget fag som heter apologetikk, som rett og slett betyr «å forklare seg» eller «å forsvare seg mot angrep». Jeg tror det trengs mer kunnskap om dette for at vi skal nå flere mennesker med evangeliet. Jeg tror selvfølgelig ikke dette er det eneste som trengs, men jeg tror det er undervurdert. Alt for mange kristne er aktive i menighetene og brenner for Jesus, men de aner ikke hvordan de skal redegjøre for sin tro, og forsvare den i møte med folk som har feilaktig kunnskap.

Ulike grupper av mennesker har ulike typer spørsmål. Derfor trengs det folk som er flinke til å svare på spørsmål fra ulike gruppe av mennesker: muslimer, ateister, postmoderne hedonister, mennesker involvert i new age, osv.

Mange av innvendingene som kommer fra unge urbane mennesker i Norge er knyttet til kirkehistorien. Da Vinci koden var uhyre populær da den kom. Problemet var at den styrket en del av de vanligste misforståelsene om kirkehistorien. Mange nordmenn tror faktisk at Bibelen ble redigert av et kirkelig maktapparat, og at heksebrenningene i Middelalderen stort sett ble regissert av kirken, og at kristen tro historisk sett har vært motstander av kvinnefrigjøring. De fleste tror også at kristendommen i hovedsak ble utbredt i Norge gjennom en sentral statsmakt, som ikke gikk av veien for vold hvis «nødvendig». Man skal lese svært lite historie før man ser at dette er langt fra sannheten. Problemet er imidlertid at folk ikke leser historie i det hele tatt – inkludert de kristne som ønsker å nå mennesker som har denne type innvendinger mot kristen tro.

Jeg mener ikke at alle kristne skal bli eksperter på historie. Men noen få grunnleggende kunnskaper måtte vel vært bra. For tiden grubler jeg derfor på å starte en blog som skal hete «kirkehistorie for dummies», men vi får se… Tanken er at den kanskje kunne være til hjelp for i hvert fall å møte den mest åpenbart feilaktige informasjonen som folk sitter med. Så håper jeg at andre kan komme opp med annen type apologetikk, som kan være nyttig i møte med andre typer spørsmål og andre grupper av mennesker.