Den kongelig lov

Jakob skriver noe snodig: «Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle. For han som sa: "Du skal ikke bryte ekteskapet", han sa også: "Du skal ikke slå i hjel". Om du ikke bryter ekteskapet, men slår i hjel, da er du en lovbryter» (Jakob 2,8-11).

Jeg har ofte fundert på hvorfor Jakob måtte skrive dette. Pleide folk i menigheten hans å slå i hjel folk?? Han sier jo at det er ikke nok å holde seg unna ekteskapsbrudd hvis man driver og slår i hjel folk… Det virker rimelig opplagt, spør du meg!

Men jeg tror Jakob bruker dette som en illustrasjon til det han sier i de foregående versene. Der siterer han «den kongelige loven» dvs. selve essensen av Loven, slik Jesus oppsummerer den i Matteus 22,37-40: «Du skal elske Herren din Gud … og din neste som deg selv». Jakob siterer bare den siste halvparten av dette dobbelte kjærlighetsbudet. For leserne hans var det opplagt at de skulle elske Herren. Men Jakob sier at hvis noen bryter den andre delen av budet – det om å elske sin neste som seg selv – så har de også brutt den første delen av budet – det med å elske Herren din Gud. Du kan altså ikke virkelig elske Herren, hvis du ikke elsker din neste. Dette med ekteskapsbrudd og drap er en lettfattelig illustrasjon på hvordan budene henger sammen, mens poenget er at det dobbelte kjærlighetsbudet henger sammen.

Jakob understreker også at det å elske sin neste, det viser seg i praktisk handling. En «kjærlighet» som bare finnes i følelsene eller tankene våre, er ingen ekte kjærlighet. Det er hva vi faktisk gjør mot våre medmennesker som viser om vi har kjærlighet eller ikke. Her hjelper ikke gode tanker og forsetter. Jakob sier at sann kjærlighet viser seg gjennom at vi ikke ser ned på andre mennesker (2,1-7), at vi ikke baktaler folk (4,11-12), at vi ikke drives av misunnelse og selvhevdelse (3,14-16), osv. Hvis vi ikke lever opp til dette i praksis, så elsker vi ikke våre medmennesker – uansett hva vi «føler» og tenker - og hvis vi ikke elsker våre medmennesker, så elsker vi heller ikke Gud.

Visdom

Det er ikke ofte jeg hører undervisning over temaet «visdom». Derfor har jeg begynt å spørre folk som har vært kristne en stund, om de kan definere visdom for meg. Det er ikke alltid at man får like klare svar for å si det forsiktig. Jeg lurer på hvordan bloggens lesere ville forklart begrepet «visdom» uten å sjekke et oppslagsverk først?

Jeg tror at visdom er et oversett begrep. Det er overraskende blant bibeltro kristne, for visdom er en av de tingene som nevnes oftest gjennom hele Bibelen. Et søk på ordet visdom gir mer enn 200 treff i en bibelordbok. I tillegg kommer andre ord med samme rot (vis, viselig, vismann, osv). Likevel hører man altså lite om visdom i de fleste kristne menigheter. Hva kan det komme av? Jakob sa jo at «dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud» (Jak 1,5). Skal han be – ikke kan han be. Tar vi befalingen om å be til Gud om visdom på alvor? Når var siste gang du var et bønnemøte hvor det å få visdom var temaet?

Jeg tror at det blant annet handler om hva vi fokuserer på: Det snakkes mye om tro, nåde, Guds gaver osv i kristne sammenhenger. Felles for disse begrepene er hva jeg kan få ut av min gudsdyrkelse (frelse, bønnesvar, nådegaver). I stor grad er disse begrepene knyttet til ting som ikke direkte berører dagliglivet mitt: Tilgivelse for synd føler jeg kanskje først og fremst at er viktig med tanke på evigheten, og nådegaver er noe jeg bruker i den religiøse delen av livet mitt (menighetsliv og privat bønneliv).

Visdom derimot handler mye om hvordan vi bør leve i denne verden – midt i motgang og medgang og i livets mas og kav. Bibelens visdomslitteratur gjør Guds ord påtrengende aktuelt i min hverdag. Det handler om å elske min neste i praktisk handling, om ikke gjøre forskjell på folk, om å kontrollere irritasjon, om å styre tunga vår og tankene våre, om barneoppdragelse og familieliv, osv. Men nettopp denne «påtrengende nærheten» gjør at visdommens budskap blir utfordrende – også for mennesker som bekjenner seg som kristne. Er dette en grunn til at visdom så ofte blir oversett som konsept blant kristne? Det blir rett og slett for praktisk og konkret til at vi kan fortsette å leve slik vi selv vil.

Bergprekenen og Jakobs brev er eksempler på visdomslitteratur i NT. Jakob understreker at sann tro viser seg i gjerning (2,26) og at sann visdom viser seg i ydmykhet (3,13). Visdom er altså noe som viser seg i praksis. Jeg hørte en person si at selv om visdom ikke er så interessant for teologene, så er det et av de viktigste begrepene i praktisk kristenliv. Jeg tror derfor at mange menigheter ville ha godt av mer undervisning fra disse delene av Bibelen.

Baktalelse

En ting som ødelegger både menigheter og vennskap er baktalelse. Bibelen bruker særdeles kraftige ord om baktalelse: Det settes faktisk likhetstegn mellom baktalelse og det å stå noen etter livet (3Mos 19,16 + Esek 22,9). Jakob sier at den som baktaler en bror setter seg ikke bare til doms over sin bror, men gjør seg også til dommer over Guds lov (Jak 4,11-12).

Noen misforstår imidlertid konseptet om «baktalelse» og tenker at dette bare gjelder ting man sier om andre som er usant. Men slik er det ikke! Baktalelse kan selvfølgelig være å gjenfortelle ting som er usanne, men kan like gjerne gjelde det å gjenfortelle ting som er sanne.

Det greske ordet som oversettes med baktalelse i NT er «katalalos» som direkte betyr «å snakke noen ned» eller «å snakke mot noen». Fokuset er altså ikke på sannhetsgehalten, men hva det skaper hos den man snakker om. Hvis man snakker sin bror eller søster ned i søla, så er det sannsynlig at man baktaler. Derfor sier Bibelen at baktalelse skiller venn fra venn.

På hebraisk brukes det flere ord som oversettes med baktalelse. Ett av disse ordene kommer fra ordet for «handelsreise». En baktaler er altså en som reiser rundt med historier om andre mennesker, og tilbyr dem til alle som vil ha. Dette er også kjent som sladder! Et bibelsk eksempel på en som slik reiser rundt med historier om andre, er Kam: Han oppdaget faren sin full og naken i teltet. I stedet for å hjelpe faren sin, så gikk han ut og fortalte det til sine søsken. Det var jo en god historie – og den var til og med sann. Men resultatet var ikke oppløftende for baktaleren i det tilfellet (1Mos 9,18-27).

Baktalelse er til krangling, som brensel er til ild (Osp 26,20). Så lenge baktalelsen florerer blomstrer kranglingen. Men når baktaleren blir borte, så dør kranglingen snart ut. Det er derfor ikke uten grunn at Jesus har særdeles kraftige ord til den som ser flisen i sin brors øye, men ikke er klar over bjelken i sitt eget.

Forsoningens tjeneste

Paulus sier at han jobber med «forsoningens tjeneste» (2Kor 5,18). Dette med forsoning blir ofte for lite vektlagt blant kristne. Man er opptatt av tilgivelse, men det er bare halvparten av innholdet i forsoning. Forsoning inkluderer nemlig både tilgivelse og gjenopprettelse av forhold.

Gud ønsker at forhold som har gått i stykker skal gjenopprettes. Slik har vi jo blitt forsonet med Gud. Jesus kom ikke bare for at vi skulle få tilgivelse – slik at Gud ikke lenger er «sint» på oss – men for at vi skulle kunne ha en nær relasjon til Ham. Det er ikke slik at Gud har tilgitt oss, men ikke vil ha noe med oss å gjøre. Nei! Vår forsoning med Gud inkluderer både tilgivelse og et gjenopprettet forhold.

På samme måte burde det være mellom kristne. Hvis noe vondt skjer, så bør man tilgi. Men tragisk nok, så stopper man ofte der. Man bærer ikke lenger på vonde følelser overfor hverandre, men forholdet som en gang var, har blitt borte. Dette gjenspeiler ikke Guds handlemåte mot oss. For Gud både tilgir synd og gjenoppretter forhold som har gått i stykker.

Hvis vi som Guds folk skal ligne på Ham, så må vi gjøre det samme i våre relasjoner. Hvis noe går i stykker må vi søke både tilgivelse og gjenopprettelse, for det er dette som er forsoning. For at vi skal kunne jobbe med forsoningens tjeneste slik som Paulus, så tror jeg at vi først av alt må leve dette ut i praksis – både i forhold til Gud og i forhold til våre søsken i troen.

Hva betyr vel et navn

Dette er fullstendig off topic, men jeg klarte ikke å la være: En av de viktigste grunnene til at vi har et navn er at det gjør det lettere å skille mellom oss som individer. I stedet for å måtte rope inn «unge, unge og unge» til kveldsmat kan man i stedet rope på «Per, Pål og Espen».

Som nummer 1656 i arverekken for den britiske trone finner vi den godeste Grev Hans-Ulrich Schaffgotsch genannt Semperfrei von und zu Kynast und Greiffenstein. Med et slikt navn skulle man tro at personen var klart og tydelig identifisert og vanskelig kunne forveksles med noen andre. Men neida! For nummer 1657 i den samme arverekken heter nøyaktig det samme! Sistemann er bare noen år yngre enn førstemann på lista.

Det betyr at man på spørsmålet «Kjenner du Grev Hans-Ulrich Schaffgotsch genannt Semperfrei von und zu Kynast und Greiffenstein?» må man svare «hvilken Grev Hans-Ulrich Schaffgotsch genannt Semperfrei von und zu Kynast und Greiffenstein er det du tenker på?» Fascinerende!

Stolthet og Guds vilje

Et utsagn som står flere steder i Bibelen er at «Gud står den stolte i mot, men den ydmyke gir han nåde». Guds velsignelse over våre liv er altså ikke avhengig av hvor flinke vi er, eller av at vi aldri gjør feil, eller av hvor vellykkede vi er som kristne, eller av hvor hardt vi jobber for Guds rike. Det mest grunnleggende prinsippet når det gjelder Guds velsignelse, er at de ydmyke skal arve jorda, mens de stolte går glipp av Guds velsignelser (Matt 5,5).

Stolthet kan gi seg utslag på så mange måter. Men ofte viser stolthet seg gjennom at man ikke søker Gud. Jesaja kalte Guds folk i sin samtid for «trassige sønner». Dette begrunnet han slik: «De gjennomfører planer som ikke er fra meg, og slutter forbund uten min Ånd. Slik legger de synd til synd. De drar av sted til Egypt uten å rådspørre meg...» (Jes 30,1-2). Trassen lå altså i at de ikke søkte Gud vilje for sine liv.

Vi har lett for å tenke at hvis man ikke søker Gud, så skyldes det sløvhet. Men Bibelen sier at grunnen til at man ikke søker Guds vilje er stolthet og trass! Jeg hørte noen spissformulere dette ved å si at grunnen til stolte mennesker ikke bruker mye tid på å søke Guds vilje, er at de føler seg sikre på at de allerede kjenner den. I så fall trenger man jo ikke bruke tid på å søke.

Hvorfor Gud prøver oss

Nylig møtte en venn av meg «veggen». Han har utrettet mye for Guds rike, men så gikk han på en smell og ble helt utkjørt. Noen ganger synes jeg kristenlivet virker urettferdig. Folk som knapt gidder å komme til gudstjenesten på søndag, glir tilsynelatende enkelt gjennom livet som vellykkede kristne. Mens de som tar sjansen på å gjøre nye ting møter utfordringer av alle slag, og opplever noen ganger både motgang og nederlag.

Hvorfor er det sånn? For å være helt ærlig, så aner jeg ikke. Men i går ble jeg i hvert fall oppmuntret av å lese en jødisk midrash som heter Bereshit Rabba Forfatteren skriver: «Pottemakeren prøver ikke dårlige redskaper. For om han slår på dem bare en eneste gang, så går de i stykker. Hva er det så Gud prøver? Utsøkte redskaper! For selv om Han slår på dem igjen og igjen, så går de ikke i stykker. Slik prøver Gud – ikke de ugudelige – med de rettferdige. Herren prøver de rettferdige.»

Det er sikkert litt av hvert å si om teologien i denne fortellingen. Men for meg ble det i hvert fall en god tanke. Gud tester bare de som Han ønsker å bruke.

En helt vanlig tysker

For et par år siden flyttet en tysk mann til Indre Østfold. Han har god teknisk utdannelse og kom hit til landet for å jobbe. Men han opplevde et problem som svært mange i hans situasjon opplever: Det var vanskelig å få norske venner.

En lørdags natt var en gruppe kristne ute i Askims gater for å dele ut kaffe og vafler til de som var «ute på by’n». En av de som var med og delte ut vafler, snakker flytende tysk – og kom da i snakk med denne mannen. Det endte med at vår nye tyske venn ble invitert med på gudstjeneste dagen derpå. Han dukket opp og trivdes, selv om han knapt satte sine bein i en kirke mens han bodde i Tyskland. Faktisk begynte han å komme nesten hver eneste søndag, og var gjerne også med på ting som skjedde i løpet av uka. På grunn av språkproblemer, så forstod han ikke så mye av prekenen og den slags. Men lovsangen, den likte han! Dessuten likte han fellesskapet. Han var ikke den som takket nei til en grillfest! De tysktalende i menigheten ga ham etter hvert et nytestamente og snakket mye med ham. Likevel fikk han ikke noe tydelig «gjennombrudd» som kristen mens han var her.

Da finanskrisen kom, mistet min tyske venn jobben. Han valgte da å flytte tilbake til Berlin. Men da et team fra menigheten var på reise i Tyskland i sommer, så inviterte vi vår venn med oss. Siden han kjente oss, så ble han med oss på møter også i noen tyske menigheter, selv om han aldri hadde pleid å gjøre slikt tidligere. Da kallet om å innvie livet sitt til Gud ble gitt mot slutten av møtet, så var han blant de første som ga respons. Kanskje dette skyldtes at han for første gang fikk høre talene oversatt til sitt eget språk? Forrige uke fikk jeg høre at han nå har funnet seg en menighet i Berlin hvor han går fast og trives godt.

Å høre slike historier er alltid inspirerende (synes nå jeg). Men jeg tror man også bør tenke litt mer prinsipielt rundt dette: For det finnes bokstavelig talt hundretusenvis av mennesker som er i en lignende situasjon i Norge i dag. De kommer fra et land nær oss (Sverige, Polen, Estland, Tyskland…). De kommer for å jobbe. Mange av dem blir her ett år eller noen få år, og så drar de hjem. Men nettopp i denne fasen er de ofte søkende etter dypere mening med livet. Er vi som menigheter forberedt? Ser vi i det hele tatt disse menneskene?

Husmenighet i Asker

Noen gode venner er med i en husmenighet i Asker. De har akkurat lansert en ny hjemmeside. Hvis noen av bloggens lesere som bor på de kanter er på jakt etter et kristent fellesskap, så sjekk ut både hjemmesiden og fellesskapet. Jeg har vært på et par samlinger der i høst og likt meg veldig godt. De er en fin gjeng - og har alltid plass til flere!

Migrasjonsmenigheter

I vår tid opplever vi de største folkevandringene i historien. Her snakker vi om store mengder mennesker. I fjor hadde Oslo mer enn 24.000 mennesker som flyttet inn i kommunen og et tilsvarende antall som flyttet ut. I min egen region (Askim/Mysen) så var det 2800 innflyttinger og 2600 utflyttinger i 2008. Da snakker vi bare om flyttinger innenlands. I tillegg kommer alle de som flyttet mellom disse kommunene og utlandet.

Denne utviklingen utgjør både utfordringer og muligheter for menigheter. En utfordring er at man ikke lenger kan regne med at de som er i en lokal menighet i dag, vil forbli der «for alltid». Tidligere var det slik at når noen først ble med i en menighet, så ble de gjerne værende der lenge. Mange norske frimenigheter har jo vært dominert av de samme familiene gjennom generasjoner!

Slike menigheter vil fortsatt ha sin plass i kirkebildet. Men jeg tror det samtidig kommer til å vokse fram menigheter med et annet fokus. Kanskje vil vi få menigheter som nesten utelukkende satser på å nå mennesker på flyttefot? Det jeg forsøksvis vil kalle «migrasjonsmenigheter». Dette er menigheter som søker å nå ut til de enorme mengdene mennesker som «driver forbi»: De som kommer til lokalmiljøet vårt, blir her en stund, og så flytter videre.

Hva slags typer menigheter må vi ha for å nå disse menneskene? Hva vil kjennetegne vellykkede migrasjonsmenigheter? Bibelgruppa som jeg er med i er ett av mange eksempel på at man faktisk kan nå disse gruppene av mennesker. I den gruppa er det folk som kommer til Norge for å ta en universitetsutdannelse. De er her i 1-5 år før drar de videre. Men den tiden de er her, kan forandre dem for alltid. Imidlertid føler jeg at vi med den bibelgruppa knapt nok skraper i overflata. Sulten etter åndelig mening blant de som er i migrasjon, er nemlig langt større enn tilbudet av menigheter som ønsker å være med å møte denne «etterspørselen».

Uvanlig bibelgruppe

For tida er jeg med i en bibelgruppe hvor antallet kristne er i klart mindretall. Sist onsdag var jeg faktisk den eneste med en kristen bakgrunn der. De andre deltakerne har bakgrunn som hinduer, buddhister og muslimer. Jeg tror faktisk at ingen av dem noensinne hadde lest i Bibelen før vi startet bibelgruppa. Så da blir det bibelgruppe på alvor: Vi setter oss nemlig ned og leser høyt i Bibelen. Høytlesingen går på rundgang. Deretter snakker om det vi har lest. Vi begynte med skapelsen, fortsatte med Jesu fødsel og deretter Bergprekenen. Nå har vi begynt å lese oss tvers gjennom Lukas og skal så fortsette med Apostelgjerningene.

Det er fascinerende å se reaksjonene. Fortellingene tar tak i folks fantasi og tanker. Bergprekenen var en ubetinget suksess. En av hinduene var overbevist om at denne undervisningen stammet fra Mahatma Gandhi, og for ham var det et stort kompliment å si at noe stammet fra Gandhi. Vi fikk da snakket sammen om hvordan Gandhi antakelig hadde lest Bergprekenen og blitt fascinert av Jesu ord.

Det er ikke lett å si hvor dette ender. Men at Bibelen har kraft i seg til å forandre mennesker lurer jeg i hvert fall ikke på lenger. Ikke at jeg lurte på det før heller, forresten. Men det er oppmuntrende å se det skje rett foran øynene mine. Det eneste som er litt trist er å tenke på hvor mange norske kristne som har blitt blaserte i forhold til Bibelen. Man tar den som en selvfølge, og bruker derfor veldig lite tid til å studere Guds ord.

Kvinnene i lidelseshistorien

På Bibelens tid var det stor forskjell mellom menns og kvinners rettigheter. Det gjaldt både i jødiske miljøer og hos folkeslagene rundt dem. For eksempel ville ikke en kvinne være brukbar som vitne i en rettssak, fordi man anså kvinner for upålitelige. De siste dagene har jeg derfor blitt fascinert av å lese Jesu lidelseshistorie, slik Matteus presenterer den i kapittel 26 til 28.

I disse kapitlene framstiller Matteus konsekvent kvinnene som pålitelige og mennene som upålitelige: Judas forråder Jesus, Peter fornekter Jesus, og alle disiplene forlot ham i Getsemane. Kvinnene derimot var til stede da Jesus ble korsfestet og da han ble gravlagt – de hadde ikke stukket og gjemt seg. Det var også kvinner som stod opp tidlig på søndagen for å salve Jesus. På samme måte var det en kvinne som salvet Jesus i Betania, mens (de mannlige) disiplene kritiserte henne. Til og med kona til Pilatus blir framstilt som mer pålitelig enn både mannen sin og Jesu mannlige disipler.

Det er selvfølgelig ikke slik at alle kvinner er pålitelige og alle menn er upålitelige. Men Matteus ønsket å få fram et poeng, som gikk helt på tvers av holdningene i hans samtid. Slik jeg ser det, så har Matteus bevisst ønsket å understreke at kvinner er til å stole på – og derfor bør de få ansvar. Dette var da også noe som kjennetegnet de kristne menighetene i oldtiden. Kvinner fikk langt mer tillit og muligheter i menighetene, enn hva de fikk i resten av samfunnet.

Siden jeg ofte underviser for mennesker fra andre kulturer, så ser jeg at dette budskapet om likestilling mellom kvinner og menn har sprengkraft fortsatt i dag. Men selv blant etniske norske kristne så hender det en sjelden gang at jeg møter holdinger som med fordel kunne blitt justert av Bibelens fortellinger om kvinners pålitelighet og evne til å få ansvar.

Forkynnerne og de talentløse

Her om dagen var kona og jeg i en bibelgruppe hvor lignelsen om talentene ble diskutert (Matteus 25,14-30). Dette er en lignelse jeg selv har snakket om ofte, og som jeg har hørt andre undervise om. Poenget har som regel vært at det er viktig at ingen graver ned talentet sitt, uansett hvor uvesentlig det synes å være.

Men denne gangen fikk jeg motstand mot at dette var lignelsens poeng! For en av de tilstedeværende var ei som slett ikke følte at hun kunne bruke talentene sine. Hun har på mange måte oddsene mot seg i kristen tjeneste, blant annet fordi hun er enslig mor med muslimsk bakgrunn. Da er det ikke like lett å føle at man blomstrer i tjenesten for Gud. For henne var lignelsens poeng at Gud kom til å ta fra henne det lille hun hadde fått, og gjennom det straffe henne fordi hun var lat. Det likte hun ikke – for å si det mildt! Dette tok tak i hjertet mitt, og jeg bestemte meg for at jeg måtte finne ut hva Jesus tenkte da han sa dette. Kanskje kommer jeg til å skrive mer om denne lignelsen seinere.

En ting som gikk opp for meg, er at det meste av forkynnelsen i menighetene gjøres av såkalte ressurssterke mennesker. De som får/tar ordet er de med to eller fem talenter – for å bruke lignelsens bilder. Når det er slik: Hvordan kan vi da vite at Bibelens budskap presenteres rett? For Jesus identifiserte seg jo i stor grad med de som bare hadde ett talent – og som kanskje følte de ikke hadde noen talenter i det hele tatt.

Dette er et stort systematisk problem i menighetene. Et skritt i riktig retning er at mer av menighetslivet skjer i hjemmene. Men selv der må vi være bevisste, for hvis målet er at menigheten i hele sin bredde skal slippe til, så kommer ikke det av seg selv.

Avhengig av menighetsarbeid

Det å være en aktiv medarbeider i en menighet bør være til glede og oppmuntring, selv om det aldri kan være hele motivasjonen. Vi må kunne stå på selv når det er litt oppoverbakke og motgang. Men selv menighetsarbeid kan skape avhengighet. Dagens Næringsliv refererte nylig til en doktoravhandling om fritidsaktiviteter som skaper problemer.

Avhandlingen tar utgangspunkt i begrepene «harmonisk lidenskap» og «tvangspreget lidenskap» og belyser mulige negative sider ved fritidsaktiviteter. Poenget er at enhver aktivitet som i utgangspunktet er positiv, kan i visse tilfeller bli negativ. Dette skjer når man føler man må holde på med det man driver med, og ikke klarer å legge det ned.

Jeg tror nok det finnes en del slike «tvangsarbeidere» også i norske menigheter. Ikke det at andre tvinger dem til å stå på – men de styres av en slags indre tvang. Nå tenker jeg ikke på det Paulus sier om at «Kristi kjærlighet tvinger meg», men på usunne krefter som gir oss dårlig samvittighet og gjør oss rastløse om vi ikke er i aktivitet.

Siden man jo «jobber for Gud» når man deltar i menighetsarbeidet, så tør ofte ikke de som står oss nær å stille de vanskelige spørsmålene. Men noen ganger tror jeg at vi er mer trofaste venner hvis vi sier til noen: Vi er glad for at du brenner for menighetsarbeidet, men nå tror vi det er godt både for deg og familien din om du tok det litt roligere en periode.

Dele ære og ta skyld

En av de mest grunnleggende prinsipper man lærer seg som leder i arbeidslivet er prinsippet om ære og skyld. Gode ledere deler æren med sine medarbeidere når det går godt, men tar skylda selv når noe går galt. Dårlige ledere derimot tar æren selv for det som går bra, og fordeler skylda til andre når ting går dårlig.

Hvor mye mer burde ikke dette prinsippet gjelde i Guds menighet: «Del æren og ta skylda». Menighetsledere er nemlig også fristet til å tenke at de selv nok har hovedansvaret for at ting går bra. Men hvis noe går mindre bra, så er det antakelig noen andres skyld.

Dette er fjernt fra Nehemja sin innstilling. Han levde i Babylon fordi hans forfedre hadde gjort opprør mot Gud. Nehemja var ikke en gang født da Jerusalem falt, men likevel tok han sin del av skylda. Han ropte til Gud og ba om nåde for de synder han hadde gjort: «Jeg bekjenner de synder som vi israelitter har gjort mot deg. Både jeg og min fars ætt har syndet. Vi har båret oss ille at mot deg og har ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du gav din tjener Moses» (Neh 1,6-7).

Noen av de skriftlære på Jesu tid tenkte helt annerledes, og fikk høre følgende kraftsalve: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravmælene for hellige menn, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært med på å drepe profetene. Altså er dere selv vitner om at dere er barn av dem som myrdet profetene. Fortsett da det fedrene begynte, inntil målet er fullt. Slanger og ormeyngel!» (Matt 23,29-33)

Nå mener jeg ikke at man skal ta i mot hva som helst fra hvem som helst. Men jeg tror jeg peker på et viktig prinsipp. Den som deler æren og tar skylda selv, vil kanskje tape på kort sikt - i forhold til den som gjør motsatt. Men på lang sikt er jeg ikke tvil om hvem som kommer best ut.

Om å ha tungt for det

Hvis vi sier om noen at «han har tungt for det» så er det ikke akkurat noe kompliment. Det betyr jo at vedkommende har problemer med å forstå forklaringer og sammenhenger. Imidlertid er det klart at man kan øve seg opp til å bli flinkere til å forstå. Man trenger nok en god porsjon medfødt talent for å vinne nobelprisen i fysikk (i tillegg til hard jobbing). Men alle kan øve opp en større grad av logisk forståelse og øke sin kunnskap.

For noen år siden fikk jeg en glimrende illustrasjon av dette. Ei ung jente i byen vår fikk problemer med skolen og holdt på å falle helt utenfor. Hun var i ferd med å stryke i flere fag, og fraværet var stort. Da skjønte hun at hun trengte hjelp, og snakket med kona mi og meg.

Selv var hun overbevist om at hun rett og slett var for dum for skolen. Men denne jenta kom fra et svært vanskelig hjem, så vi mistenkte at de svake prestasjonene på skolen nok heller skyldtes problemer i familien, enn at hun «hadde tungt for det». Vi reserverte derfor en krok i leiligheten vår hvor hun hadde sin egen pult for å lese lekser. To ganger i uka var det fast leksetid hjemme hos oss hvor jeg hjalp henne slik en vanlig pappa ville gjort. Ofte spiste hun også middag eller kveldsmat med oss. Etter noen måneder hadde karakterene hennes gått fra svake karakterer til toppkarakterer. Dette var så påfallende at kona og jeg ble invitert til skolen hennes fordi lærerne ville høre hvordan en slik total forvandling kunne skje.

Denne jenta hadde altså vankeligheter for å ta i mot kunnskap. Men denne evnen hos hennes kunne øves opp hvis hun bare fikk det rette vekstmiljøet. Det fikk hun ved at vi hjalp henne til faste rutiner, regelmessig middag og en fast lekseplass som var hennes. Med andre ord var hennes evne til å ta i mot avhengig av miljøet hun var i. Da miljøet hennes ble forandret, så økte hennes kapasitet for å ta i mot kunnskap. Det samme gjelder for oss alle – vår evne til å ta i mot er sterkt avhengig av miljøet vi er i.

Jeg tror det samme prinsippet gjelder for åndelige ting. Noen mennesker sliter med at de ikke klarer å høre fra Gud, eller ta i mot fra Ham. Da kan de lett konkludere med at de «har tungt for det» når det gjelder åndelige ting. Men ofte dreier dette seg om hva slags åndelig miljø de lever i. Jeg er helt sikker på at mottakelighet for Gud kan øves opp, på samme måte som logisk sans kan øves opp.

Men det krever at man - som denne unge jenta - forstår at man trenger en forandring. Dessuten kreves det menigheter som legger til rette for folk, slik at det blir lett for dem å ta i mot fra Gud. Man må rett og slett hjelpe folk til å trene opp deres egen evne til å ta i mot fra Gud. Et slikt miljø skapes ikke av seg selv, men som et resultat av målrettet undervisning og ved at menighetens ledere søker Gud av hele sitt hjerte.

Muslimer trekkes mot Kristus

I går prekte jeg i en menighet i Oslo. Den er svært internasjonal, så jeg prekte på engelsk. Jeg tok utgangspunkt i Jesu ord om at «himmelriket er kommet nær» og forklarte hva det vil si at vi skal be «la ditt rike komme». En av tilhørerne var en muslimsk mann som nettopp var kommet til Norge for å avslutte sine masterstudier og gjennomføre en påfølgende doktoravhandling.

Bakgrunnen hans er et fattig land hvor så godt som hele befolkingen er muslimer. Dette var første gang i sitt liv han var på et kristent møte. Etter prekenen kom han fram til meg og spurte om å få en Bibel - «for dette er hva landet mitt trenger». Han ønsket også grundig undervisning om den kristne troen slik at han kunne ha en skikkelig forståelse, siden han ikke visste om noen i hjemlandet sitt som kan undervise ham om dette.

Nok en gang slår det meg hvor stor kraft det er i Bibelens budskap. Hvis vi bare tør å legge det fram, så har det kraft i seg til å påvirke mennesker på dypet.

Drive-in ofringer

Det finnes mange gode forklaringer på hvorfor Jesus renset tempelet på en hardhendt måte. Han veltet pengevekslernes bord og skremte både folk og fe ut av huset med en svepe. Jeg kom til å tenke på én mulig forklaring – som dog antakelig vis ikke er den rette forklaringen. Men den satte i hvert fall tankene i sving.

Dyr som skulle ofres i tempelet måtte sjekkes for eventuelle lyter. Bare dyr uten skader kunne ofres der. Dessuten måtte tempelskatten betales i en bestemt valuta. Men alt dette krever jo tid og innsats. For den tidens travle tilbedere av Gud, måtte det være mye enklere å sette bort dette til profesjonelle!

Når du kom til tempelet kunne du starte hos pengeveksleren for å få tak i rett valuta. Deretter kunne du gå bort å kjøpe deg et ferdig kontrollert offerdyr som svarte til kravene om å være lytefri. Da slapp du kaste bort tida di på å undersøke en eller annen okse eller due. Antakelig kunne ikke de fleste så mye om okser og duer og den slags likevel. Til slutt kunne du betale en prest for å ofre dyret for deg, før du stormet videre til neste forretningsavtale eller familieselskap. På den måten kunne du oppfylle alle forventninger Gud måtte ha til deg på en rask og økonomisk måte. Det blir litt som å bestille en big-mac meny på McDonald’s drive-in: «Vennligst si hva du ønsker, og så kjør fram til luke nummer to… Hold betalingen klar!»

Av og til lurer jeg på om ikke dagens kristne har løst menighetslivet på samme måte: I stedet for å ta alt «slitet» det er med å søke Gud for å høre om Han vil bruke meg til noe, så er det både enklere og kjappere å overlate dette til noen andre. Enten disse «andre» er lønnede pastorer eller ivrige husmenighetsledere. Vi får en slags drive-in versjon av menighetsliv: Minst mulig plunder og heft. Alle gjør det de er forventet å gjøre, og så kjører vi videre. Dette er effektivt… men overflatisk!

Kanskje vi kan kalle det å outsource ansvaret for å søke Gud? Jeg tviler vel egentlig på at dette var grunnen til Jesu reaksjon i Tempelet. Men jeg lurer på om vi ikke har gjort en slik tabbe i mange menigheter. Jeg tror det er en verdi at hver enkelt føler et ansvar for menigheten sin – og for livet sitt med Gud. Ja, ikke bare sitt eget liv, men også et ansvar for å støtte og oppmuntre sine søsken i troen. Det klarer vi ikke med drive-in modellen!

Med fare for livet

I følge islam så skal den som forlater religionen straffes med døden. Påbudet om å drepe en «frafallen» blir ikke så ofte fulgt opp i vår del av verden. Men et økende antall mennesker som forlater Islam føler seg truet på livet også her i Vesten. Noen har allerede mistet livet for «frafall fra islam».

En sak som for tiden får ganske stor oppmerksomhet i USA er den unge jenta Rifqa Bary som har rømt hjemmefra fordi hun har blitt kristen. Hun er sikker på at hun vil bli drept om hun drar hjem til sine foreldre. Her er et intervju med henne:

Sjokkerende ord om ekteskap

Jesus ble en gang spurt om sitt syn på skilsmisse (Matteus 19,1-12). Jesu syn på dette var at skilsmisser ikke burde forekomme unntatt i noen helt spesielle tilfeller. Essensen av Jesu lære var at «det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille». De fleste vet vel at dette er klassisk kristen lære. Men det som slo meg da jeg leste dette avsnittet i dag, var reaksjonen til disiplene: De var rett og slett sjokkerte. For dem var det ikke opplagt at skilsmisser burde unngås! De konkluderte med at skulle det være sånn, så var det bedre ikke å gifte seg. Hvorfor var disiplene så sjokkerte?

Inntil for et par generasjoner siden var skilsmisser svært uvanlig i Norge. Mange tenker da at slik har det alltid vært - altså at det bare er i de siste tiårene at skilsmisser har vært akseptert. Men det stemmer ikke! Da Jesus sa det han sa, så sjokkerte han jo sin samtid. Dette var fordi det både for jøder og grekere var selvfølgelig at man kunne skille seg, hvis forholdet ikke fungerte lenger. Man hadde få eller ingen motforestillinger mot skilsmisse.

De fleste nordmenn har en «instinktiv» motvilje mot skilsmisser. Selv om skilsmisser kan forekomme, så mener de fleste av oss at det er noe man bør prøve å unngå. Men dette er altså ikke «instinkt», men et resultat av klassisk kristen undervisning. Vi har levd så lenge i en kultur som er preget av Jesu ord, at vi tror det alltid har vært sånn. Vi får derfor ikke med oss hva som vi kan takke Bibelen for av gode ting. Bibelens lære virker på de fleste nordmenn – enten de er klar over det eller ikke.

Nylig hørte jeg en preke over et tilsvarende tema: Det handlet om muligheten for et menneske til å starte på nytt. Vi tenker kanskje at dette er en allmennmenneskelig tanke. Men faktum er at dette også er et resultat av Bibelens undervisning. Et av Bibelens fundamentale budskap er jo muligheten til å få en ny start – uansett hvor mye man har rotet til livet. Jo mer jeg tenker på denne type eksempler, jo mer forstår jeg hvor viktig det er med planmessig bibelundervisning i menighetene. Bibelens viktigste funksjon er nemlig når dens lære blir så selvfølgelig for oss, at vi tror det er et instinkt som slår til.

Å høre feil

Av og til virker disiplene til Jesus en smule treige. Rett etter at Jesus hadde mettet først 5000 og så 4000 folk på mirakuløs måte oppstod det en situasjon hvor Jesus og disiplene snakket om brød (Matteus 16,5-12). Disiplene hadde nemlig glemt å ta med niste til en reise. Da sa Jesus «pass dere for surdeigen til fariseerne og saddukeerne». Disiplene konkluderte da med at Jesus var bekymra fordi de ikke hadde med brød: «Dette sier han fordi vi ikke har tatt med brød». Men Jesus snakket ikke om fysisk brød, men om brød i overført betydning.

Jeg har alltid tenkt at disiplene var jammen ganske treige. De måtte vel forstå at mangel på brød ikke var noe problem for Jesus! Men så prøvde jeg å leve meg litt inn i deres situasjon. Hvorfor trodde de at Jesus snakket om fysisk niste, når han egentlig snakket om noe helt annet? Jeg tror det skyldtes situasjonen de var i. Disiplene hadde akkurat oppdaget at de hadde glemt å ta med seg niste, og «da sa Jesus til dem…» Jesus talte til dem akkurat mens tankene deres var fokusert på et problem. Jesus snakket om noe helt annet, men deres sinn og tanker var så fokusert på det som var rett foran nesa deres, at de ikke klarte å fatte at Jesus hadde fokus på noe helt annet.

Dette tror jeg er noe de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Vi er så fokusert på et problem, at vi ikke klarer å løfte blikket og se på noe annet. Selv om Gud ber oss se på andre ting, så er PROBLEMET så stort at vi ikke klare å høre hva Han sier. Vi får rett og slett ikke med oss at Gud snakker om noe annet. Veldig mange problemer i menighetene kunne vært unngått simpelthen ved at folk løftet blikket og så på noe annet enn problemene. Ofte ber Gud oss fokusere på noe annet, men vi klarer ikke å høre Hans stemme klart.

Enda vanskeligere ble det for disiplene å høre rett, siden de var følelsemessig engasjert. For det første var de bekymra fordi de var dratt til et øde sted og ikke hadde mat. For det andre var de irriterte på seg sjøl fordi de hadde glemt å ta med niste. Dessuten var de i forsvarsposisjon, for de tenkte at Jesus kanskje ville kritisere dem for å være glemske. Så da Jesus nevnte noe som hørtes ut som kritikk, så tolket de det som kritikk. Disse tre sinnsstemningene – bekymring, irritasjon og forsvarsposisjon – representerer en rekke følelsemessige situasjoner som gjør det vanskeligere for oss å høre klart fra Gud.

Når jeg tok meg tid til å leve meg litt mer inn i disiplenes sitasjon, så fikk jeg plutselig mer forståelse for dem. De var visst likevel ikke så ulike oss som lever i dag…

Jordens salt

Et bibelsted som jeg har hørt sitert i mange andakter og prekener er: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene» (Matt 5,13).

Mange predikanter henger seg opp i at salt ikke kan miste sin kraft – og så prøver man å finne ut hvordan salt likevel kan miste sin kraft. Jeg har hørt mange «geniale» forklaringer på det. Men dette er ikke poenget med historien i det hele tatt! Hvis man ender opp med å tenke på hvordan i all verden salt kan miste sin kraft, så skyldes det antakelig at man bruker feil metode for å studere bibelteksten. Man napper ut et enkeltsåtende vers, og så prøver man å si noe fornuftig om det. I stedet burde man prøve å tolke et slikt vers ut fra sin sammenheng.

Jeg tror at Matteus 5,13-16 handler om menigheten. Jesus forteller oss nemlig en lignelse: Vi er jo ikke salt helt bokstavelig, men saltet er et bilde på noe annet. Jesus bruker i dette avsnittet tre bilder på menigheten: Jordens salt, verdens lys, og en by som ligger på et fjell. «Dere er verdens lys» er i entall – vi er altså til sammen ett lys – og det lyset er menigheten.

Deretter snakker Han om tre ting som ikke burde kunne skje: Salt som mister sin kraft, et lys som ikke lyser, og en by som ligger på et fjell uten at man kan se den. Poenget til Jesus er å påpeke det tilsynelatende umulige i hvert enkelt tilfelle: Salt kan ikke miste sin kraft, lys kan ikke la være å lyse, og det som ligger på et fjell kan ikke skjules. For slike ting ville være mot naturen til salt, lys og fjell.

På samme måte kan heller ikke Guds menighet unngå å være slik Jesus hadde planlagt det. Men det alvorlige i Jesu ord er at selv om det er mot saltets natur å miste sin kraft, så kan det likevel skje. På samme måte kan menigheten miste sin kraft: Menigheten kan slutte å leve etter sin natur, og bli noe helt annet (for eksempel en religiøs klubb). Hvis det skjer, så duger ikke lenger en slik menighet til noe annet enn å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Når man preker over dette bibelverset, så burde man altså etter min mening ikke fokusere på hvordan salt kan miste sin kraft, men på hvordan en menighet kan være noe annet enn det Jesus hadde planlagt at den skulle være.

Målet med dannelse

Når jeg snakker om åndelig dannelse så er ikke det ment som et annet ord for sosialt press til å oppføre seg som alle andre. Målet er at hver enkelt blir mer lik Kristus. Eller som Paulus sa til galaterne: «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!» (Gal 4,19). Det er Kristus som skal vinne skikkelse i oss – ikke en eller annen akseptabel form for «kristen væremåte».

Paulus sa også: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel» (1Kor 11,1). Vi er kalt til å følge Jesu eksempel: Å følge etter Jesus betyr mer enn bare å tro på de tingene Han sa – det dreier seg om å gjøre de samme tingene som Jesus gjorde i møte med mennesker.

Det dreier seg altså om at vi gjennom åndelig dannelse (oppdragelse) skal bli mer og mer lik Jesus. Jeg tror det er ensbetydende med at vi mer og mer lever lik det bildet Jesus tegnet i Bergprekenen av et liv som disippel: At vi ber for våre fiender, tilgir dem som gjør urett mot oss, tørster etter retteferdighet, er ydmyke, ikke lar oss fange av materialisme, at vi gir gaver til dem som trenger det, at vi lever i avhengighet av vår himmelske far, osv.

Alt dette er bare eksempler på Bergprekenens innhold. Men jo mer jeg leser der, jo mer føler jeg at dette er Guds mål med oss mens vi er her på jorda: At vi skal ligne mer og mer på Kristus – og det betyr at vår livsstil vil ligne mer og mer på det som Jesus beskriver i Bergprekenen.

Åndelig dannelse

Dannelse kan defineres som «det du sitter igjen med etter at du har glemt det du har lært». Det betyr at visse tanker og handlingsmønster har blitt en så naturlig del av deg, at du ikke tenker på at du tenker som du gjør og at du handler som du gjør. Et typisk norsk eksempel er at man ikke går inn i stua til folk med skoene på. Vi trenger ikke huske på å ta av oss skoene hver gang vi går inn i et hjem – for det har blitt en refleksbevegelse. Et annet eksempel på det samme er god bordskikk: De fleste av oss trenger ikke fokusere knallhardt for å la være å rape høylytt når vi er i et selskap! Vi bare vet at det ikke er fint å gjøre.

Hvis noen oppfører seg annerledes enn det som forventes på slike områder – for eksempel ved å tråkke inn i stua til noen med sølete sko, eller ha dårlig oppførsel ved bordet – så opplever vi vedkommende som udannet. Dannelse kommer imidlertid ikke av seg selv. Foreldre bruker mye tid på å oppdra ungene sine til å spise pent og for øvrig oppføre seg dannet. Dannelse er altså noe man lærer seg underveis i livet.

Kristenlivet har på lignende måte en form for dannelse. Mange av de tingene som står i Bibelen burde skje helt naturlig i oss. Dette gjelder for eksempel det å tilgi den som sårer oss, eller alltid å være takknemlig overfor Gud. Etter hvert som vi modnes åndelig talt, så vil slike ting skje helt naturlig. Men når vi starter vårt liv som kristne, så er det mye slikt som ikke faller naturlig for oss. Det er ikke naturlig for en liten unge å oppføre seg pent ved bordet – det må læres. På samme måte er det ikke alltid naturlig for en umoden kristen å oppføre seg i samsvar med Guds prinsipper - det må læres.

Målet er at det blir helt naturlig for folk å søke Gud, å leve i tilgivelse, å tjene sin neste, osv. Når slike ting skjer «av seg selv» - uten en bevisst kraftanstrengelse - så kan man kanskje si at vi er blitt «åndelig dannede mennesker»? Gjennom kirkehistorien har dette alltid vært et viktig tema i forkynnelsen, men dessverre har mange menigheter i Norge mistet dette perspektivet. På engelsk kommer det nå etterhvert flere gode bøker som omtaler dette fra et evangelisk ståsted – da gjerne under overskriften «spiritual formation». På norsk kjenner ikke jeg til så mye god litteratur om temaet. Men Richard Fosters bok «Veier til glede» er en god introduksjon.

Epleslang

Jeg leste nylig et par vers i Moseloven som fascinerte meg: «Når du kommer inn i en annen manns vingård, kan du spise så mye druer du vil, til du blir mett. Men du må ikke sanke i spann. Når du kommer inn på en annen manns åker, kan du plukke aks med hånden. Men sigd må du ikke bruke på annen manns korn» (5Mos 23,24-25).

Overført til vår tid må det vel bety at det er greit om ungene i nabolaget forsyner seg med epler og moreller i hagen min, så lenge de ikke tar med seg noe hjem? Eller hva med å plante noen bærbusker og frukttrær som kun skal være til glede for folk med dårlig råd? Dette med å kunne plukke korn på andres eiendom var regler som fariseerne og alle andre rettroende jøder levde etter på Jesus tid (Matt 12,1), og Jesus sa jo «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket» (Matt 5,20). Vi burde altså langt overgå Moselovens sjenerøse holdning.

Jeg tror kristenfolket i Norge har veldig, veldig mye å lære når det gjelder å bruke sine materielle verdier til velsignelse for andre. Vi er så vant til å tenke på at ting er «våre» at vi glemmer Bibelens radikale budskap om eiendom: Alt vi har fått, er en gave fra Gud, og vi er kun forvaltere av Hans skaperverk for en kort tid.

Sjangere i Bibelen

Til min store forbauselse så viser det seg at et av de søkeordene som fører til flest oppslag på bloggen min er «sjangere i Bibelen» og lignende uttrykk. Noen dager kan det være riktig mange som kommer inn på bloggen min etter et slikt søk. Dette temaet har jeg jo ikke skrevet så mye om. Men antakelig har andre skrevet enda mindre om det, og derfor havner folk hos meg. Jeg vet jo ikke hvem det er som leser dette, men tipper at det er en blanding av skoleelever/studenter og andre som er interessert i å finne ut mer om Bibelen. Derfor tenkte jeg å tilby litt ekstra service: Nedenfor gir jeg en kort oversikt over de viktigste litterære sjangerne i Bibelen. Hvis noen av leserne har ytterligere spørsmål, så legg igjen en kommentar eller send meg en mail. Jeg kan ikke love å svare på skoleoppgaver, men kanskje kan jeg svare på noe av det folk lurer på.

En stor del av Bibelen er FORTELLINGER. Noe av grunnen til at Bibelen har blitt elsket gjennom mer enn 2000 år og i de forskjelligste kulturer, er at den har en mengde gode historier med fascinerende karakterer og interessante plot. En god fortelling appellerer både til fornuft og til følelser, og engasjerer dermed mennesker på en helt annen måte en hva en instruksjonsbok gjør. Faktisk er mye av Bibelen skrevet for å bli lest høyt i en forsamling – ikke for å bli dissekert ord for ord bak en skrivepult. Mange av Bibelens historier har gått inn i kulturen på en slik måte at mange ikke en gang er klar over at det kommer fra Bibelen, slik som «David og Goliat» (1Sam 17). «Laban» er fortsatt et norsk ord for slabbedask (og for seigmenn) - 3800 år etter at mannen med det navnet levde (1Mos kap 29-31).

Fortellingene inneholder også andre typer litteratur som er innvevd i fortellingene, som for eksempel ordtak («Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke» Markus 2,17) gåter og lignelser («Den barmhjertige samaritan» Lukas 10,25-35), sanger («Marias lovsang» Lukas 1,46-55) og lister (f.eks. slektstavler).

Mange forbinder Det Gamle Testamentet (GT) i stor grad med LOVER og regler. Men lover utgjør egentlig en relativt liten del av Bibelen, og selv de delene som inneholder lover er i stor grad innarbeidet i fortellinger. Lovene i GT er ikke slik vi gjerne tenker oss lover - hvor ulike forbrytelser gir nærmere bestemte straffeutmålinger. De fleste lovene i GT er av typen «gode regler for sosialt samkvem». For eksempel sier ett av budene at «du skal hedre din mor og din far». Bibelen inneholder noe veiledning for hvordan man kan hedre sine foreldre i praksis, men ingen ble stilt for retten og dømt til fengselsstraff for ikke å hedret sin far eller mor. Andre lover er selvfølgelig mer slik vi tenker dem, som for eksempel straff for mord, voldtekt og tyveri, eller regler som skulle sikre rettferdige rettssaker.

Så mye som en tredel av Bibelen består av ulike typer POESI, slik som dikt og sanger. Bibelen ble skrevet på hebraisk og gresk, og er selvfølgelig best på originalspråkene. Men selv i oversatt form setter mennesker pris på avsnitt som «Kjærlighetens høysang» (1Kor 13) og «Herren er min hyrde» (Salme 23).

En sjanger som er uvant for oss i vår kultur, men som er mye brukt i Bibelen er PROFETI. Dette er ord som mennesker sier på vegne av Gud, og som forutsetter at Gud bryr seg om hva som skjer blant menneskene. Profetier snakker derfor ofte om at Gud skal gripe inn med frelse eller dom. 16 av bøkene i GT kalles for «profetiske bøker» og er gode eksempler på denne sjangeren. Men disse 16 bøkene inneholder også ulike andre sjangere, slik som sanger og fortellinger. Dessuten finnes den «profetiske sjangeren» også andre steder i Bibelen enn i de rene profetiske bøkene.

En kategori som er nært beslektet med profetier kalles for APOKALYPSE. Her skriver forfatteren ned syner og visjoner om verdens ende og dommedag. Denne sjangeren var vanlig for 2000 år siden, men for oss framstår den som ganske fremmedartet. Men hvis man lærer seg å forstå billedbruken er det mye fascinerende stoff i en apokalypse. Det er særlig to bøker i Bibelen som inneholder denne sjangeren: Daniel og Johannes åpenbaring

Gjennom århundrene samlet folk seg erfaringer om hva som var smart å gjøre og hva som var mindre smart. Disse erfaringene ble formulert i lignelser, fabler og ordtak. Disse ble etter hvert skrevet ned og samlet i Bibelens VISDOMSLITTERATUR. Det finnes en egen bok i Bibelen som kun består av ordtak (Salomos ordspråk). Men også andre steder i Bibelen finner man mye visdomsord, slik som i talene til Jesus.

De siste 10% av Bibelen består i stor grad av BREV. Hele 21 av Bibelens 66 bøker er personlige brev, og det finnes også brev i noen av de øvrige bøkene. De fleste av disse er personlige brev som ble sendt til én menighet eller til enkeltpersoner. Andre brev er mer av typen «rundskriv» som var beregnet på å bli sendt til større grupper av menigheter.

Dette er bare en svært kortfattet og forenklet oversikt over de vanligste sjangere i Bibelen. Dette litterære mangfoldet er nok en av grunnene til at Bibelen har holdt seg så populær gjennom utallige generasjoner. Man kan nyte dens litterære sider helt uavhengig om man tror at Bibelen er «Guds ord» eller ikke. For den som ønsker å studere Bibelens budskap mer på dypet, så er det også mye å hente gjennom å forstå disse ulike typer sjangere.

Lære seg å se

Et utbredt åndelig problem for Guds folk er at vi kan høre uten å forstå, og se uten å skjelne: «De skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå» (Markus 4,13). Da Mor Teresa startet sitt arbeid blant Indias fattige, så kunne alle som bodde i landet se fattigdommen. Men Teresa både så fattigdommen og skjelnet noe viktig. Hun kunne nemlig se at bak fattigdommen skjulte det seg noe mer enn en grå masse med «problemer». Hun så at hver enkelt fattig var et individ med uendelig verdi for Gud. Alle kunne se de fattige, men bare Teresa skjelnet og forstod det som var viktig.

Ethvert samfunn har svake og utsatte grupper. Selv de mest velstående kommuner i Norge har mange som passer inn i Bibelens definisjon av fattige og utsatte grupper. Selv om vi kanskje ikke har så mye av økonomisk fattigdom i Norge – selv om den finnes – så har vi mengder av andre utsatte grupper: Det kan gjelde barn med omsorgssvikt, mindreårige asylsøkere, ensomme studenter uten sosialt nettverk, enslige forsørgere, eldre, osv …

Men ser vi menneskene rundt oss? Eller er de bare flyktige episoder i livene våre, uten at vi egentlig ser dem? Ofte oppfatter vi mennesker som en integrert del av et serviceapparat. De blir nærmest som en forlengelse av en maskin. Men han som lagde kebaben du nettopp kjøpte har en personlig historie. Han har drømmer og forhåpninger for seg selv. Kanskje han har barn som han er bekymra for. Kanskje han sliter med relasjoner som er truet av sammenbrudd. Kanskje han har livsvisdom som du kan lære av. Men alt dette går vi glipp av fordi vi ikke ser mennesket - bare handlingen vedkommende utfører.

I løpet av en dag møter vi mange slike – de serverer på kafeer, de er bussjåfører eller ekspeditører i butikker, de sitter på en benk i gågata når du går forbi, de er ungene som bråker utenfor huset ditt når du ønsker å hvile litt. Alle disse er mennesker – ikke bare kulisser for livene våre. Jesus ønsker at vi skal se disse.

Jeg tror denne evnen er sterkt underutviklet hos mange. Men heldigvis kan vi trene oss opp til virkelig å se. For eksempel kan man bestemme seg for hver dag å snakke med minst ett av disse anonyme menneskene som utgjør kulissene i livet vårt. Snakke med dem som de unike individer de er, og ikke som maskiner som utfører en tjeneste. Gud, gi oss øyne som ser!

Lovsang i Herrnhut

Nå er vi akkurat tilbake etter ti dager i Tyskland, sammen med en gruppe fra menigheten vår. Det meste av tiden bodde vi i Herrnhut hvor vi hjalp en menighet med diverse praktisk arbeid. Både menigheten vi besøkte - og hele byen der – er et fascinerende sted. Herrnhut er en by som er grunnlagt på bønn og som har sendt ut enormt mange misjonærer i forhold til folketallet.

Menigheten vi besøkte samles for bønn og lovsang to ganger hver dag. Først en halv time om morgenen og deretter en time hver ettermiddag. I tillegg kommer andre samlinger og ting de gjør. Selvfølgelig kommer ikke hele menigheten på alle samlingene. Men det er alltid noen som ber eller lovsynger der. Dette setter sitt tydelige preg på menigheten. Jeg har aldri opplevd noe sted at det var så enkelt å preke som i Herrnhut (at min preken ikke ble så bra som jeg hadde håpet, hadde ikke med stedet å gjøre). Lovsangslederen fra Kraftverket opplevde det samme – at her var det sannelig enkelt å lede lovsang.

Det som slår meg når jeg er i Herrnhut, er ikke først og fremst at de bruker mye tid i lovsang, men renheten i lovsangen der. Noen steder føler jeg at lovsang blir et verktøy for å oppnå noe annet: Det kan være for å bygge opp stemningen før prekenen, for å berøre mennesker slik at de kommer fram til forbønn, eller andre mål. I Herrnhut opplever jeg derimot at lovsangen kun har som formål å lovsynge og tilbe Gud. På kveldssamlingene kan det skje at ingen ønsker velkommen eller sier takk for i dag. Man kan være til stede på flere slike samlinger uten å ane hvem som har ansvaret for møtet. Noen ganger kan folk si noe eller komme med en oppmuntring fra Bibelen eller be en bønn. Men det store fokuset er altså å tilbe Gud.

Menigheten har også et eget «ungdomsherberge» hvor mennesker kommer fra hele Tyskland for å være noen dager eller uker i bønn. Menigheten har altså lagt til rette for at mennesker kan komme på besøk, hvis man trenger tid til å søke Gud i ro og mak. Dette anbefales! Jeg er selv i ferd med å planlegge mitt neste besøk til byen. Hvis du vil vite mer så sjekk linken til høyre på bloggen. De har også behov for praktisk hjelp. Teamet fra Kraftverket dro ned for å hjelpe til med dugnadsarbeid, men vi fikk mye åndelig velsignelse med oss tilbake.

Møter og mål

Det pågår mange interessante diskusjoner om hvordan en menighet bør organiseres. Bør vi bare ha selvstendige husmøter, eller skal vi satse på store møter, eller en kombinasjon av disse? Hva skal vi gjøre når vi kommer sammen? Skal noen preke eller skal ordet være fritt hele tiden? Skal vi ha eget opplegg for barna eller skal de være sammen med de voksne?

Alt dette er viktige samtaler som man må ta på alvor. Men ofte føler jeg at diskusjonen blir redusert til hva som fungerer best. Hva slags type samlinger føler jeg at jeg trives best i? Liker jeg best små uformelle samlinger hvor jeg kan snakke mye, eller vil jeg heller være en del av en stor forsamling med gode taler og massiv lovsang? Eller kanskje føler jeg meg mest hjemme i en liturgisk sammenheng?

For meg går det viktigste skillet i en menighet på hva som er fokus – og ikke på hvordan møtene er organisert. Jeg tror menighetens viktigste oppgave er å ære Gud, og tilrettelegge for å skape forandring i menneskers liv. At mennesker blir kjent med Jesus og lærer å holde alt det han har befalt oss, er kjernen i Misjonsbefalingen. Det burde derfor også være enhver menighets fokus.

Enkelte menigheter kan ha mange gode møter og aktiviteter, men uten at folk blir forvandlet. Da spør jeg meg selv om hva som er verdien. Dette kan gjelde både store menigheter og husmenigheter. Men så finnes det andre menigheter som har fokus på å gjøre folk til disipler. Kanskje ikke møtene er så storartet, men mennesker blir forvandlet, slik at de stadig blir litt mer lik Jesus.

Det er selvfølgelig ikke noen motsetning mellom å ha gode møter, og det å se mennesker forandret! Men det er heller ikke noe likhetstegn mellom disse tingene: Man kan ha «gode møter» uten at folk blir forandret. Enda viktigere enn å spørre seg hvordan vi skal ha møter, er det derfor å spørre seg hvorfor vi skal ha møter.

Døm ikke!

Få ting er mer irriterende enn å bli sitert på en slik måte at sammenhengen ting er sagt i blir borte. I en diskusjon kan plutselig noen si «men du sa jo…». Da får vi lyst til å svare: «Ja, men det er jo tatt helt ut av sin sammenheng!» For å forstå et utsagn korrekt, må vi vite i hvilken sammenheng utsagnet hører hjemme. Politiske debatter er fulle av taktikken med å ta motpartens sitater ut av sin sammenheng. De fleste av oss har vel opplevd at ting vi har sagt har blitt misbrukt på denne måten i en eller annen krangel.

Dessverre så er det mange som leser Bibelen på samme måte. Man tar en enkelt setning fra Bibelen, og hevder at «slik er det - fordi Guds ord sier det». Men også bibelsitater kan misbrukes om de tas ut av den sammenhengen de står i. Et klassisk eksempel på dette er utsagnet i Salme 10,4: «Det finnes ingen Gud». Man skal ikke være veldig bevandret i Bibelen før man forstår at den setningen ikke gir et korrekt bilde av Bibelens undervisning om Guds eksistens. Med andre ord så kan dette sitatet bare forstås rett, hvis man kjenner sammenhengen det er sagt i. Vi må altså lese denne setningen i sammenheng med det som står før og etter, for å forstå hva forfatteren mente da han skrev dette.

Eksempelet ovenfor er lett å gjennomskue, men det kan være vanskeligere å se at dette gjøres også med andre bibelvers. Et eksempel på det er Matteus 7,1 hvor Jesus sier: «Døm ikke!» Dette sitatet brukes ofte helt løsrevet fra situasjonen det er sagt i. Da kan resultatet bli nesten like ille som sitatet fra Salme 10. Jeg hører nemlig ofte dette sitatet fra Jesus bli brukt som begrunnelse for at vi aldri skal kunne uttale oss om noe er rett eller galt. For hvem er vel vi som dømmer en annen? Sa ikke Jesus selv at det å dømme en annen er noe av det verste vi kan gjøre? En slik tanke passer godt inn i den postmoderne tankegangen som er så utbredt i Norge, hvor det eneste som ikke kan tolereres er at man ikke tolerer alt.

Men er dette hva Jesus mente da han sa at vi ikke skulle dømme? For å forstå hva Jesus mente må vi se utsagnet i sin sammenheng. Det vi vet er at Jesus andre ganger faktisk oppfordret oss til å dømme, men at det er viktig at vi dømmer rettferdig (Joh 7,24). Her bygger Jesus på GT hvor det er et hovedpoeng nettopp at man skal dømme rettferdig (5Mos 1,17). De første kristne fulgte opp denne tankegangen med at man må dømme rettferdig. Faktisk sier Paulus at evnen til å dømme rett er et tegn på kristen modenhet (Fil 1,9-10 +1Kor 2,15). Avsnittet som begynner med «døm ikke» avsluttes med at vi ikke «skal kaste perler for svin». I seg selv betinger dette en viss form for bedømmelse – vi må jo vite hvor svinene er for å unngå å kaste noe til dem…

Poenget til Jesus var altså ikke at vi aldri skal dømme. Poenget med utsagnet «døm ikke» kan bare forstås rett når man leser hele avsnittet det står i. Hovedbudskapet i det avsnittet er at vi ikke skal bruke én måleskala for oss selv og en annen måleskala for våre medmennesker. Mennesker har en tendens til å legge bedre merke til andres feil enn til sine egne. Våre egne feil har vi lett for å unnskylde, mens vi samtidig er lite nådige mot andre som gjør feil. Jesus beskriver det som at vi ser flisen i andres øyne, men ikke bjelken i vårt eget øye. Det er ikke feil å ta en flis ut av øyet på noen, men det er vanskelig å gjøre hvis vi har en bjelke som hindrer vårt eget syn. Problemet er altså ikke at vi dømmer om noe er godt eller dårlig, men at vi er hardere mot andre enn hva vi er mot oss selv.

Kommunisere med Gud

Om et par uker drar jeg til Tyskland igjen. Der skal jeg blant annet undervise på et seminar som har fått tittelen «å kommunisere med Gud». Det å ha toveis kommunikasjon med Gud er en av de mest grunnleggende velsignelsene for en kristen. Gud ønsker å lede oss gjennom å tale til oss, og Han ønsker å høre våre bønner.

Dessverre er det en del kristne som ikke har forstått at det å få sine bønner besvart er en fundamental opplevelse i kristenlivet. Noen ber av plikt: «Siden jeg er kristen bør jeg jo be» Andre ber for å få en slags åndelig opplevelse: «Når jeg ber, så føler jeg at Gud er nær». Det er selvfølgelig helt vesentlig for en kristen å oppleve Guds nærvær. Likevel vil jeg påstå at det viktigste ved bønn er at Gud hører den – og at Han svarer på det vi ber om.

Da disiplene ba Jesus lære dem å be, så kom han med veldig konkrete eksempler på hvordan man kan be (Lukas 11,1-13). Poenget med bønn – i følge Jesus – er at Gud vil gi oss det vi ber om. Han vil ikke gi oss en stein hvis vi ber om et brød – eller en slange hvis vi ber om en fisk. I parallellteksten til dette, sier Jesus at vi ikke skal være som de som ikke kjenner Gud – de som tror at de blir bønnhørt ved å bruke mange ord (Matteus 6,7). Bønn dreier seg altså ikke om hvor lenge vi ber, eller om hvordan vi opplever bønnen, men om hvorvidt Gud svarer på bønnen eller ikke. Dette betyr selvfølgelig ikke at det er uviktig om vi bruker mye eller liten tid sammen med Gud, eller om vi opplever Guds nærvær eller ikke. Alt jeg sier, er at bønner som ikke blir besvart har liten verdi i forhold til bønner som blir besvart.

For noen høres dette skremmende ut. Jeg regner med at seminaret kommer til å reise spørsmål hos de som er der. For eksempel «hvorfor får ikke jeg bønnesvar?» Eller «er det noe feil med mitt kristenliv hvis jeg ikke hører Gud tale til meg?» I sånne situasjoner er det bra å ha et seminar og ikke en vanlig preken. For en slik samling er nødt til å være interaktiv for å bære frukt. Ved at folk får mulighet til å stille spørsmål, drøfte dem høyt, og få tilbakemelding fra andre (ikke bare fra predikanten), så kan man få reell hjelp til å komme videre på akkurat dette området i kristenlivet.

Men kommunikasjon er ikke bare at vi prater til Gud. Det innebærer også at Gud taler til oss. Det gjør Han både gjennom sin Ånd og gjennom sitt ord. Et seminar om å kommunisere med Gud, må derfor handle om begge disse to dimensjonene.

Å lære utenat

For tida studerer jeg Matteusevangeliet. Det slår meg hvor smart Matteus bygde opp skriftet sitt. Visse uttrykk og setninger går igjen på flere steder. Dette gjelder både for hele evangeliet, og for de enkelte delene av boka.

Ta for eksempel Bergprekenen. Den er lagt opp med gjentakelser av visse ord og uttrykk. I første del brukes uttrykket «salige er…» 9 ganger (5,3-11). Dette følges av en ny del av prekenen hvor «dere har hørt det er sagt» og «men jeg sier dere» nevnes 6 ganger (5,21-48). Deretter følger et avsnitt hvor «når dere…» nevnes 7 ganger (6,1-18). Et annet eksempel er hvordan hver av de fem store talene til Jesus avsluttes med omtrent samme uttrykket (Matt 7,28 +11,1 +13,53+19,1 +26,1).

Matteus har ganske sikkert organisert skriftet sitt på denne måte for at det skal være enklere for folk å lære seg det utenat. Eller rettere sagt: Matteus skrev ned det som ble undervist i de første menighetene, og denne undervisningen var strukturert slik at den skulle være enkel å huske. Gjentakelser, regler og rim gjør jo at det blir enklere å lære noe utenat.

Blant de første kristne var det mange som ikke kunne lese. Dessuten måtte bøker kopieres for hånd, så de var fryktelig dyre. Derfor var det å lære ting utenat særdeles viktig. I dag har de fleste kristne (i Norge) sin egen Bibel, og kan lese i den. Likevel tror jeg på det å kunne ting utenat. For det du kan utenat, har du alltid med deg i hodet ditt, og Gud kan bruke slikt utenatlært stoff til å tale til oss når som helst og hvor som helst. Å lære utenat gir oss derfor en mye mer direkte tilgang til Guds ord. Det fungerer derfor som en måte «å la Guds ord få rikelig plass i blant oss» (Kol 3,16).

Jeg har dessverre begrenset tiltro til nordmenns evne (og vilje) til å lære ting utenat, for dette er en egenskap som må øves opp. Men alle klarer i hvert fall å lære seg ett enkelt vers pr dag. Da vil man lære seg Bergprekenen i løpet av 3-4 måneder. Hvis slik læring ble vanlig rundt omkring i menighetene, så ville kunnskapen om Guds ord øke ganske dramatisk i løpet av noen år.

Personer i Bibelen

For lenge siden skrev jeg om hvordan man kan bli bedre kjent i Bibelen ved å studere alle steder hvor ett og samme ord er brukt. Jeg fikk så god respons på det innlegget at jeg tenkte jeg kunne komme med et nytt tips når det gjelder hvordan bli bedre kjent i Bibelen:

Noe som kan være til hjelp for mange, er å studere alt som fortelles om en person i Bibelen. Hvis man gjør et slikt studium av 10-15 personer i NT, så vil man få ganske bra oversikt. Slik kan man klarere se sammenhengen mellom de forskjellige bøkene i NT. Som en start kan man f.eks. studere Johannes døperen, Peter, Judas, Barnabas, Paulus, Silas, Titus, Timoteus, Johannes Markus, samt Priska og Akvila. Husk at folk ofte hadde to navn på bibelsk tid: Peter/Kefas, Silas/Silvanus, osv. Legg til et studium av noen av de viktigste byene og regionene (Efesos, Makedonia, Korint…) så er du godt i gang. Bortsett fra Paulus, så er det ingen av de ovennevnte som er vedlig omfattende studier. Deretter kan man gjøre noe lignende med personer i GT.

Hvis du begynner med Johannes døperen, så still deg spørsmål som: Hva var livshistorien hans? Hva var budskapet hans? Hvordan var forholdet hans til folk rundt seg (Jesus, fariseerne, folkemengden, hans egne disipler)? Hva var profetert om ham i GT? Hva sa Jesus om ham?

Min vane tro la jeg nylig ut et par artikler på Wikipedia om bibelske personer, som jeg nettopp har studert for min egen del. Artiklene endres jo raskt på Wikipedia. Men er du kjapp, så rekker du kanskje å lese hva jeg har skrevet om dynastiet Herodesog om Kong Aretas IV.

Bydel Østensjø

Jeg liker å reise ut i Oslos bydeler for å be og kjenne på stemningen, og derfor tok jeg meg i går en tur til Bøler etter at jeg var ferdig med jobben. Bøler er en del av Østensjø bydel. I den bydelen bor det mer enn 45.000 mennesker. Men foreløpig har jeg bare klart å identifisere en eneste frikirke der (Oslo misjonskirke). Det finnes kanskje noen flere, men de er ikke særlig synlige. Er det noen som kjenner til noen menigheter som samles ett eller annet sted i den bydelen? Gi i så fall et lite vink!

Det finnes sikkert mange kristne som bor i bydelen, men som reiser til Oslo sentrum for å gå på møter. Men jeg er overbevist om at det trengs lokale forsamlinger på slike steder. Hvordan skal de 45.000 som bor der ellers få høre evangeliet? Er det bare meg som føler på behovet for å plante menigheter slike steder? Eller er det noen «der ute» som brenner for Østensjø bydel?

Gjestfri uten å klage

Det finnes en del bibelvers som er lite relevante for de fleste kristne i Norge. Dette fordi forventningene til hva det betyr å være en etterfølger av Jesus ligger så mye lavere i dag enn hva det gjorde blant de første kristne.

Et slikt vers er 1. Petersbrev 4.9: «Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage». I dag lar vi bare være å være gjestfrie hvis vi ikke føler for det. Vi ser det som vårt eget valg om vi vil åpne hjemmet vårt for fremmede eller ei. Derfor kommer de fleste av oss aldri i en situasjon hvor vi er gjestfrie, men med en klagende holdning. Hvis vi ikke liker tanken på å åpne hjemmet vårt, lar vi nemlig bare være å gjøre det.

Slik var det ikke blant de første kristne. For dem var det en selvfølge at hvis man var kristen og samtidig eide et hus, så var det huset et hus som skulle være åpent og brukes aktivt i Guds rike. I dag tar vi oss den luksusen å velge mellom «gjestfri» eller «ikke gjestfri». Vi lurer på om vi skal åpne hjemmet vårt eller ikke. Men for de første kristne var ikke valget om de skulle være gjestfrie eller ikke: Selvfølgelig var man gjestfri! Valget stod mellom «motvillig gjestfri» eller «velvillig gjestfri».

Ensomheten i samfunnet vokser. Flere og flere lever utenfor faste parforhold. Eldre mennesker stues bort på sykehjem. Innvandrere klarer ikke å komme i kontakt med etniske nordmenn. Ungdom driver rundt i sentrumsgatene hver helg fordi de ikke får lov å ta med seg kameratene hjem. Behovet for gjestfrihet er stort! Det er tid for å framheve den bibelske standarden for gjestfrihet.

Når det er tid for å gå

I mange år har jeg først og fremst arbeidet innen nye menigheter. Selv om jeg har hatt et godt forhold til mer etablerte forsamlinger, så har det meste av min energi blitt brukt utenfor slike sammenhenger. I det siste har jeg imidlertid snakket med flere både fra bedehusmiljø og frikirker som opplever en konflikt mellom å være lojal mot den sammenheng de står i, og deres eget ønske om å nå ut med evangeliet til nye mennesker. Da presser spørsmålet seg fram: Skal jeg gå ut av min lokale sammenheng og starte «noe nytt»? Eller bør man alltid forbli i sin nåværende sammenheng – uansett hva som skjer?

De fleste evangeliske kristne vil være enige om at det er rett å gå hvis menighetens ledelse ikke tror på Bibelen som Guds ord. Nå snakker jeg ikke om at to mennesker kan forstå Guds ord ulikt, og derfor ha ulikt syn på ting. Men hvis en «menighet» hevder at Bibelen ikke er Guds ord, så er det på høy tid å finne seg et annet sted. Da mener jeg at man faktisk er ulydig mot Gud hvis man blir værende.

Men de fleste situasjoner er ikke like opplagte. Det kan være slik at man bekjenner seg til Guds ord, men at menigheten i praksis ikke ligner mye på det vi kan lese om i Bibelen. Kanskje ingen menigheter i Norge ligner veldig på det vi leser om der, men det er jo snakk om gradsforskjeller. Noen forsamlinger har svært få likhetstrekk, mens andre i hvert fall har en ambisjon om å ha et bibelsk forbilde for menighetslivet.

I det siste har jeg altså snakket med flere som står på dette valget. I noen av disse situasjonene dreier det seg om interne maktkamper: Noen i forsamlingen bruker all tid og alle ressurser for å få gjennom sin vilje, på bekostning av andre grupper i menigheten. Enhver forsamling kan gå gjennom perioder med konflikter. Da er det rett å være trofast, og ikke løpe sin vei! Men hvis konflikt blir en varig tilstand, så tror jeg man bør finne på noe annet - et annet sted. Livet er for kort til å kastes bort på interne stridigheter. Vi er kalt til å oppfylle Misjonsbefalingen, ikke til å sørge for å få vår egen vilje gjennom på alle ting. Hvis en menighet over lang tid er mer opptatt av interne maktkamper enn av å nå ut med evangeliet og gjøre nye mennesker til disipler, så tror jeg derfor at det er rett å gjøre noe annet.

Mer uklart er det hvor en etablert forsamling bare oppleves som «død». Som Gerald Coates sier: «Nei, de sover ikke – de ber». Noen menigheter består av verdens triveligste folk, men man får en følelse av at menighetsarbeidet fungerer like godt enten Den Hellige Ånd er der eller ikke. Nå er selvfølgelig alltid Den Hellige Ånd til stede der hvor mennesker har tatt i mot Jesus. Men forventningen til at Ånden skal gjøre noe i forsamlingen kan ha blitt borte. Her snakker jeg ikke om en ytre stil, men av en opplevelse av at det er Ånden som leder menigheten, og ikke omvendt. I en slik situasjon kan det være aktuelt å gjøre noe nytt. For hvordan skal vi kunne være med å oppfylle Misjonsbefalingen hvis ikke forsamlingen lever i Den Hellige Ånds kraft (Apg 1,4)?

Det finnes altså situasjoner hvor man bør gå videre. Førstevalget er alltid å være trofast til sin lokale sammenheng, men samtidig må vi ikke kaste bort livene våre i en blindgate. Å bli værende bare fordi vi ikke orker å ta utfordringene som kommer ved å gå videre, kan vise seg å være ulydighet mot Gud.

Teambesøk

For femte år på rad har Kraftverket hatt besøk av et team på forsommeren. Nå har 10 unge mennesker fra DNA nettopp dratt hjem til Storbritannia etter å ha vært i Indre Østfold i to uker. De har hatt engelsktimer på mange forskjellige skoler, hatt lekedager med barn etter skoletid, og malt hus for folk som har slitt med sykdom. De har også vært på Ny Generasjon på flere skoler, og brukt massevis av tid sammen med folk både i Kraftverket og i andre menigheter i området her.

Selv om det koster ganske mye tid og krefter å ha slike besøk, så er det absolutt noe jeg anbefaler til andre menigheter. Slike besøk har blitt et fast «høydepunkt» for menigheten hver vår. Første gang vi hadde besøk av et slikt team var vi vel ikke mer enn 20 personer i menigheten med stort og smått. Men likevel klarte vi å innkvartere alle privat, selv om teamet bestod av 10 personer. Så dette er noe de aller fleste menigheter kan klare å håndtere – i hvert fall hvis man tar i mot et litt mindre team.

Rekonstruksjon

Som jeg skrev for litt siden, så tror jeg det er behov for dekonstruksjon i en del sammenhenger. Det er viktig å trenge inn bak den tilsynelatende betydningen av ord og uttrykk, og ikke bare tolke alt ut fra vårt eget ståsted, og ut fra slik vi alltid har oppfattet det. Imidlertid er problemet med postmodernismen at man ofte stopper med det. Da ender man opp i en subjektiv suppe hvor ingen ting er absolutt, og alt har den meningen som jeg selv legger i det: «Hvem er du som kan si at din tolkning av virkeligheten er bedre enn min tolkning…?»

Det er mulig å finne en objektiv mening bak bibelske begreper. Det dreier seg altså ikke bare om å plukke noe fra hverandre – men også om å sette noe sammen igjen på rett måte. Med andre ord ikke bare dekonstruksjon, men også rekonstruksjon. Etter å ha plukket fra hverandre feilaktige oppfatninger av bibelske uttrykk, så må vi fylle dem med sitt ekte bibelske innhold. Bare på den måten kan vi forstå Skriftene slik de var ment å bli forstått da de ble skrevet.

Særlig i bloggverdene er det et utbredt problem at man stopper med dekonstruksjonen. Jeg har lest mange blogginnlegg om hva en menighet ikke er, hva som ikke er en pastors oppgave, hva som ikke er bibelsk lederskap, osv. Ærlig talt så savner jeg mer stoff om hva en menighet virkelig er, hva en hyrde/pastor gjør og hva Bibelen mener om lederskap. Man kan nemlig ikke bygge opp noe hvis man kun vet hva noe ikke er. For å bygge må man vite noe om det som er. Man bygger ved å ta i bruk positive elementer – ikke ved å unngå de negative.

Dette er på ingen måte begrenset til blogverden. Kona mi hørte nylig en preken om at de første menighetene ikke hadde faste samlingssteder, ikke hadde pastorer og ikke hadde liturgi. For det første så stemmer jo ikke dette med fakta. Men i denne sammenheng så er poenget at selv om det hadde stemt, så hadde en slik informasjon ikke bygd noen verdens ting. For det er kun positive elementer som kan brukes til å bygge opp noe.

Dette er en av grunnene til at jeg er tilhenger av mer teologisk skolering blant menighetsledere, og da kanskje spesielt for ledere i nye menigheter og i husmenigheter. Slike grupper starter jo ofte fordi man ser ting i et nytt lys - altså etter en form for dekonstruksjon. Grunnleggende kunnskap om praktisk teologi vil hjelpe slike ledere ved å gi dem positive byggesteiner, slik at de ikke blir «sittende fast» i dekonstruksjon, noe som kanskje lå bak den prekenen kona mi hørte. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at man trenger teologisk embetseksamen for å lede en menighet. Men i dag så er mange ledere i den andre grøfta – de har rett og slett for lite kunnskap om hva en menighet er og hva en hyrde gjør. Jeg tror tida er inne for mer rekonstruksjon!

Systematisk undervisning

Da Lukas skrev sitt evangelium så pekte han på noe som var en selvfølge i de første kristne menighetene, nemlig systematisk undervisning: «Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i.» (Luk 1,1-4)

Som alle andre nye troende hadde Teofilus fått en systematisk og grunnleggende undervisning om kristen tro og livsstil. «De som fra først av var øyenvitne og Ordets tjenere», var jo jøder. For dem var det en selvfølgelighet at en kristen trengte solid og grundig kjennskap til Skriftene (Rom 2,8 jf 1Tim 4,13). Uten slik kunnskap ville man fort bli offer for misforståelser, og bli drivende hit og dit med vinden fra enhver lære (Ef 4,14).

I dag tror jeg systematisk undervisning er mangelvare i en del kristne sammenhenger. Man satser heller på andre typer aktiviteter – gjerne av en type som krever mindre innsats. Det krever nemlig hardt arbeid å bli godt kjent med Bibelen, og mange kristne misliker sterkt tanken på å gjøre en innsats for sin åndelige utvikling. Noen føler til og med at en slik tankegang smaker av «loviskhet».

Du kan nok få mange velsignelser gjennom en rask forbønnshandling, eller gjennom godt fellesskap over et måltid mat. Men når det gjelder å forstå Skriftene, så holder det ikke med en rask bønn eller med hyggelig samvær. Her kommer man ikke utenom det å lese – og lese mye. Hardt arbeid er selvfølgelig ikke det eneste som kreves for å få innsikt i Guds ord. Men du kan heller ikke klare deg uten målrettet arbeid over tid. Jeg har derfor lyst til å slå et lite slag for lærertjenesten i menigheten. Vi trenger å gi plass for Bibelen i blant oss. Vi trenger nemlig at alle medlemmer i menigheten er solid «grunnfestet» i Guds ord.

Om frosker og profeter

Jeg har blitt fortalt følgende om frosker: Hvis du slipper en frosk opp i en kjele med kokende vann, så vil den hoppe ut umiddelbart, og på den måten berge livet. Men hvis du setter frosken i en kjele med kaldt vann - som du så varmer sakte opp - så vil frosken bli sittende i vannet til den koker i hjel. Forklaringen er at hvis frosken plutselig blir utsatt for varmt vann, så skjønner den instinktivt at den må komme seg vekk. Men hvis det skjer en gradvis tilpasning ved at vannet varmes opp, så venner frosken seg til stadig litt høyere temperaturer. Til slutt blir temperaturen for høy for den, og da har frosken tilpasset seg så godt til omgivelsene at det koster den livet.

Dessverre så passer dette makabre bildet på en del menigheter: De fleste av dagens menigheter startet bra, for nye menigheter blir til ved at mennesker møter Gud. Men etter som årene (eller generasjonene) går, så blir livsvilkårene stadig mer uproduktive. Menighetene blir mindre og mindre utadvendt, og mer og mer i utakt med den planen Gud har for dem. Til slutt kan man ende opp med en menighet som er mest opptatt av seg selv. Da er livsforholdene blitt dårlige. Men fordi slike forandringer skjer gradvis, så er det lett å vende seg til det – akkurat som frosken i vannet som blir stadig varmere. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle menigheter! Men jeg har sett litt for mange eksempler på dette.

Hva er den rette «medisinen» mot dette problemet? Sannelig om jeg vet! Men en viktig ting er i hvert fall å stikke fingeren i jorda og evaluere det man holder på med: Er vi på vei i den retningen som Gud vil vi skal gå? Når vi ut til nye mennesker med evangeliet? Blir mennesker gjort til disipler? Hvis ikke – så hvorfor? Deretter må man selvfølgelig ta tak i problemene og gjøre noe med dem. Det er ikke mye hjelp i å evaluere, hvis det ikke får praktiske konsekvenser.

I noen situasjoner trengs nok profeter, fordi man har vendt seg for godt til det uproduktive miljøet. Man klarer rett og slett ikke se at man er i ferd med «å koke i hjel» slik som frosken. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at man skal høre på alle og enhver som kommer og sier at «det er noe feil med denne menigheten». Selv den mest framgangsrike menighet, vil ha sine kritikere. Derfor bør man forholde seg til noen som vet hva det handler om – noen som har gode frukter å vise til – og ikke til wannabes. Men finner man noen med god erfaring, så tror jeg det er nyttig å få en «helsesjekk» av noen utenfra en gang i blant. Hvis vi får et ærlig innspill av noen med erfaring, så kan det nemlig hjelpe oss til å unngå at vi tilpasser oss for godt til snikende endringer i livsforholdene.

Gateevangelisering

Jeg har en viss «motvilje» mot en del former for gateevangelisering. Noen ganger får jeg følelsen av at gatemøter arrangeres litt ut fra pliktfølelse. Så blir resultatet noe som både tilhørerne og arrangørene er litt småflaue over. Den typen evangelisering tror jeg virker mot sin hensikt. I stedet for at folk blir trukket til evangeliet, så får de bare bekreftet sine fordommer om at kristne er litt smårare.

Men jeg har også mange ganger vært med på utadrettede ting som virkelig kommuniserer med folk. Det er nemlig en myte at mennesker i Oslo ikke kan nås med evangeliet på gata. Dette kan være gatemøter - men kanskje helst at man setter opp en stand eller at man bare snakker med folk man kommer i kontakt med. Seinest i går fikk jeg være med mens en mann ble frelst på Grønland torg, etter å ha kommet i snakk med en venn av meg. Han var innvandrer med bakgrunn i hinduismen. Han fortalte at han egentlig ønsket å gå litt i en kristen menighet, men han hadde ikke klart finne noen (!) Vi forklarte ham veien til frelse, ga ham et nytestamente på hans eget språk, og lovet å sette ham i forbindelse med en menighet.

Broren til denne karen var blitt kristen for mange år siden, og jobbet nå som pastor i et asiatisk land. Da vi ringte til broren ble det stor stemning! Han hadde jo antakelig bedt mye for sin ufrelste bror. Vi fikk også kontakt med andre mennesker som ikke var klare for å ta et standpunkt for evangeliet ennå, men som ønsket å holde kontakt og få vite mer.

Det hele tok ikke mer enn et par timer. En av de vi pratet med kom altså som søkende hindu og gikk som en nyfødt kristen. Da kan man lure på hvor mange andre det er som rusler rundt i våre byer og er søkende, men som aldri får snakket med noen om evangeliet. Jeg tror det finnes mange! «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans» (Luk 10,2). Når søkende mennesker ikke en gang klarer å finne en menighet, så har vi som Guds folk virkelig klart å gjemme oss godt.

Dekonstruksjon

En av de virkelig positive bidragene fra postmoderne filosofi er forståelsen av dekonstruksjon. Det betyr at man tar og «plukker fra hverandre» et uttrykk for å finne ut hva som egentlig menes. Postmoderne tenkere tar nemlig konsekvensen av at språk bare er noe vi har blitt enige om oss i mellom. Ord har ingen betydning i seg selv. Det er bare hvis vi blir enige om at et ord har en viss betydning, at ordet får akkurat den betydningen. Betydningen i språket ligger altså ikke i ordene, men i vår enighet om hva ordene betyr.

Dette er enklest å forstå hvis man sammenligner ord som høres likt ut på norsk og på engelsk, men som har helt ulik betydning. Ta ordet spott/spot som uttales likt på norsk og engelsk. I denne omgang kan vi glemme at vi skriver ordet litt forskjellig, for lyden er den samme. Engelskmenn er enige om at «spot» betyr en «flekk». Nordmenn er like overbevist om at «spott» betyr «hån». Hvem har rett? Hva er den korrekte betydningen av ordet spott/spot?

Svaret er selvfølgelig at begge to har rett. Betydningen av spott/spot er nemlig det man er blitt enige om i den kulturen hvor ordet benyttes. Bruker du ordet sammen med norsktalende, så betyr det «hån». Bruker du ordet sammen med engelsktalende, så betyr det «flekk».

Det samme gjelder for bruk av ord innen for samme språk. Hvis jeg bruker ordet «Kristus» så tenker jeg på noe ganske annet enn hva en muslim eller en hindu eller en ateist ville gjøre. Selv kristne vil oppfatte ulike nyanser ved ett og samme ord: Bruker du ordet «menighet» - så vil nok en katolikk tenke på noe annet enn en pinsevenn - og en som er i en husmenighet vil ha en tredje ide om hva ordet «menighet» betyr.

Med denne forståelsen i bakhodet, så er det lett å forstå at vi kan oppfatte noe annet med et begrep, enn hva Bibelens forfattere mente når de skrev det. Vi kan bruke bibelske ord som menighet, eldste, nåde, profeti, bønn, gudstjeneste, osv. Men noen ganger bruker vi bare det rette ordet, uten at vi forstår betydningen av ordet. Det holder ikke bare å repetere ordet fra Bibelen – vi må trenge inn bak ordet og forstå hva forfatteren og hans lesere mente at ordet betydde. De kan nemlig ha hatt en annen oppfatning av ordets betydning enn hva vi har i dag.

Fornyelsesbevegelser starter ofte ved en dekonstruksjon. Man stiller spørsmål som: «Er det som vi kaller for menighetsliv, virkelig det samme som det Bibelen kaller for menighetsliv?» Eller man spør: «Er den form for lederskap som vi har i menighetene i dag, det samme som det de første kristne tenkte på med lederskap?» Så begynner man å grave seg ned bakenfor selve ordet, for å finne essensen av ordet og dets opprinnelige betydning.

Jeg mener derfor at dekonstruksjon kan være meget positivt. Ja, noen ganger helt nødvendig! Problemer oppstår kun hvis man stopper der. Vi trenger nemlig rekonstruksjon etter dekonstruksjonen. For meg er dekonstruksjon kun et første skritt på veien – og ikke endestasjonen. Her skiller jeg nok lag med mange postmoderne tenkere. Men det tar ikke bort det faktum at det er behov for dekonstruksjon i en del kristne sammenhenger.

En problemfri framtid

Når man snakker med noen som sliter med et problem, så er det lett å fokusere på problemet i stedet for på løsningen. Særlig gjelder dette hvis noen har hatt et problem over lang tid. Da kan det nesten være umulig for denne personen å tenke seg en framtid hvor problemet er løst. Nylig satt kona og jeg i en samtale med en person som har fungert bra på de fleste områder. Men det er særlig ett problem som ser ut til å dukke opp hele tiden. Til slutt blir man fristet til å resignere, og tenke at «det vil alltid forbli slik det er i dag».

Men det er nettopp i slike situasjoner at en sjelesørger kan være til hjelp. I stedet for å spørre masse om problemene, så spurte vi heller: «Hvordan ville situasjonen vært uten dette problemet?» Ved å få konfidenten (den som mottar sjelesorg) til å sette ord på hvordan tilværelsen ville være uten problemet, så peker de nemlig ofte på veien fram mot løsningen av situasjonen.

Det å be noen beskrive en tenkt «problemfri framtid» er derfor et viktig «verktøy» i sjelesorgen. I stedet for å stille spørsmål som «hvorfor føler dere at dere mangler et åndelig fellesskap i familien?» - så sier man i stedet «beskriv livet i familien hvis dere hadde et nært åndelig fellesskap». Fokuset i samtalen er altså ikke problemet (lite åndelige fellesskap) men den problemfrie framtida (når familien har et godt åndelig fellesskap). I stedet for å stille spørsmålet «hvorfor er du styrt menneskefrykt?» - så sier man «beskriv hvordan du vil oppføre deg når du ikke lenger er redd for hva mennesker sier og tenker om deg»

Når konfidenten først har satt egne ord på hvordan de ser for seg tilværelsen uten problemet, så får de gjerne tro på at problemet kan løses. Ofte har de nemlig brukt så mye krefter på å tenke på problemene, at de ikke har hatt overskudd til å tenke på hvordan livet ville vært uten problemer. Men hvis de får hjelp til å tenke positive tanker om framtida, så kan det være til hjelp. For positive ord kan skape tro!

En annen fordel med denne framgangsmåten er at konfidenten selv setter ord på hva som bør forandres. Dermed unngår man rollen som «ekspert» i sjelesorg. Ansvaret for å komme ut av problemene ligger nemlig alltid på konfidenten selv, ikke på sjelesørgeren/samtalepartneren. I stedet for at jeg som sjelesørger forteller hva jeg tror konfidenten bør gjøre med problemene sine, så «tvinges» konfidenten til selv å sette ord på de prosessene han/hun/de ønsker at skal starte.

De ti bud

I noen sammenhenger er det ganske vanlig å høre at Det Gamle Testamentet «ikke gjelder for kristne». Den som hevder noe annet risikerer raskt å bli stemplet som «lovisk» eller det som verre er. Men hva mener man med at GT «ikke gjelder» da?

Mange kristne kan ikke en gang budene – langt mer fortelle hvor man finner dem i Bibelen. Du kan jo ta en liten test for deg selv: 1) Kan du ramse opp alle de ti bud? 2) Hvor i Bibelen finner du dem? Jeg gjetter at mindre enn halvparten av medlemmene i min egen menighet kan svare rett på disse to enkle spørsmålene.

Man kan si at det eneste en del kristne vet om de ti bud er at de ikke må la seg binde av dem! Det er jo en trist innstilling - og dessuten en nokså overflatisk kjennskap til Guds ord. Hvis det eneste du vet om deler av Guds ord er at det ikke gjelder for deg, så har jeg et råd: Les den delen av Guds ord før du konkluderer!

Når jeg hører folk si: «De ti bud gjelder ikke for oss kristne» – får jeg alltid lyst til å spørre: Hvilket bud – helt konkret – mener du at ikke gjelder for deg? Har du tenkt å ha flere enn én gud? Eller er det de greiene om ikke å lyve, stjele eller drepe som ikke gjelder for deg? Eller hva mener du egentlig når du sier at de ti bud ikke gjelder for deg…?

Saken er jo at de ti bud gjelder for både kristne og jøder og for ateister med! Enten vi tror på dem eller ikke, så gjelder de. For de er Guds råd for hvordan man kan ha det bra med seg selv og med omgivelsene. Bryter vi budene, så får det negative konsekvenser - for oss eller for andre. Les de ti bud og deretter Bergprekenen: Så kan du etterpå fortelle meg hva det er som står her som ikke gjelder for oss mennesker…

Paulus sier at Moseloven er god, bare den brukes etter lovens hensikt (1Tim 1,8). Og Lovens hensikt er ikke å frelse oss - men «å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd» (2Tim 3,16). Ting som de ti bud og Bergprekenen er altså ting Gud har gitt oss for å hjelpe oss på rett vei og oppdra oss i rettferd. Hvis noen sier til deg at du blir frelst ved å prøve å holde de ti bud, så er jo det fullstendig feil! Faktisk vranglære! Men hvis du er blant dem som mener at du trenger hjelp fra Gud til å gå den rette veien, så er det ikke dumt å lese hele instruksjonsboka som fulgte med fra Han som lagde oss.

Evangeliet etter Peter

Jeg har hørt noen si at vi burde hatt en egen bok som het «evangeliet etter Paulus», for da ville vi fått tydeliggjort evangeliet slik Paulus forkynte det. Men jeg er sannelig glad for at Den Hellige Ånd ikke bare ga oss en oppsummering av Paulus sin evangelieforkynnelse! Paulus var én av flere tjenere som Gud brukte til å forfatte Det nye Testamentet. Men NT er en helhet – og vi trenger alt sammen.

Som så mange andre har jeg i min forkynnelse brukt mye fra Paulus. De siste par årene har jeg dog tatt mer utgangspunkt i Jesu egne ord når jeg preker. Men for tida studerer jeg med stor interesse «evangeliet etter Peter». Da tenker jeg på den undervisningen fra Peter og hans nærmeste krets som vi har bevart i NT. Dette dreier seg om brevene til Peter, Peters taler i Apostelgjerningene, samt evangeliet etter Markus (siden han var Peters tolk).

Evangelisten Peter framstår som en herlig motvekt til teologen Paulus. Dette er selvfølgelig spissformulert, men det er tydelige forskjeller i hvordan de underviser. Det er nok grunnen til at de kristne i Korint kunne si at noen av dem holdt seg til Paulus mens andre holdt seg til Peter (1Kor 1,12). Selv om de kristne i Korint hadde totalt misforstått poenget, så viser dette at Paulus og Peter tenkte ulikt - eller i hvert fall at de kommuniserte ulikt og vektla ulike ting. Men poenget er jo at vi trenger dem begge! Vi skal ikke behøve å velge mellom Peter og Paulus – Gud vil gi oss noe gjennom begge to.

Peter er mye opptatt av å gi grunnleggende oppmuntring og formaning til kristne. I sitt første brev snakker han om den åndelige melk som er nyttig for nyfødte kristne. Hele brevet framstår nesten som en preken til oppmuntring. For meg har dette brevet blitt et forbilde på en type undervisning som er mangelvare i en del menigheter: Undervisning om grunnvollen i det kristne livet. Vi trenger undervisning om dypere teologiske sannheter også, slik som Paulus var så flink på. Men hvis vi ikke har en solid grunnmur på plass, så vil alt det vi bygger på toppen av den stå ustøtt. Her kan virkelig undervisningen til Peter og hans medarbeidere hjelpe oss.

Med fokus på rett tid

Hvis vi ønsker å hjelpe mennesker som har det tungt på en eller annen måte, så er det viktig at vi hjelper dem til å fokusere på rett tid. Mye sjelesorg dreier seg nemlig enten om fortida (hva som har skjedd, barndommen min) eller om nåtid (problemene jeg har i dag). Men jeg tror det viktigste fokuset i Bibelen er framtida. Gud er mer opptatt av hva vi kan bli, enn hva vi har vært. Gud er mer opptatt av de gode tingene vi vil gjøre i morgen, enn hva vi sliter med i dag. Håp er et sentralt begrep i Bibelen – og håp er jo alltid knyttet til framtida. Derfor vil en vis sjelesørger prøve å hjelpe folk til å fokusere på framtida.

Freud «lærte» oss at alt vi er og gjør har sin rot i barndommen. Dette har bidratt til å skape et ubevisst tankemønster inne i oss: Alle ting må være «løst» og «fiksa opp» før Gud kan bruke meg – fordi jeg antakelig har med meg ting fra barndommen som ikke er bra. Men når jeg leser Bibelen, så synes jeg ikke at dette nødvendigvis stemmer. Jesus valgte ikke ut sine tolv disipler fordi de hadde et avklart og reflektert forhold til sin barndom. De hadde ikke alle ting på plass rent følelsemessig! Jesus valgte dem fordi Han fokuserte på hva de kunne bli – ikke på hva de var i øyeblikket. Fortida vår er selvfølgelig ikke uten betydning. Noen ganger er det godt å få «ting ut av systemet», og mange av oss trenger helbredelse av følelsemessige sår. Men løsningen på mange av våre problemer ligger i å fokusere på håpet – altså på det som Gud tenker om framtida vår.

Deprimerte mennesker sitter ofte fast i nåtida. Problemene de opplever i dag, virker så store og uoverkommelige at de ikke kan se noen vei ut av dem. De klarer altså ikke å forestille seg et liv hvor dette problemet ikke lenge eksisterer. Men jeg tror det er nettopp det en sjelesørger bør gjøre: Hjelpe folk til å se for seg en bedre framtid – en framtid hvor problemet er borte (eller mindre akutt). For gjennom dette skaper vi håp – og håp leder til forandring. Hvis noen forteller oss om ting de sliter med, så er det lett å hoppe rett inn i problemene de forteller oss om. Vi ønsker jo å identifisere oss og vise medfølelse! Men selv om dette er bra, så hjelper vi nok folk bedre om vi klarer å få dem til å fokusere mindre på dagens problemer og mer på morgendagens muligheter.

Jeg mener selvfølgelig ikke at dette er det eneste en sjelesørger bør gjøre! Men jeg tror effekten av å fokusere på framtida er undervurdert. Å hjelpe folk med å se framtida si i et annet lys, er et av de mest grunnleggende «verktøy» for en sjelesørger. Heldigvis finnes det velprøvde metoder for å hjelpe folk med akkurat dette. Den som er seriøs med hensyn til å hjelpe mennesker gjennom samtale og sjelesorg, bør derfor etter min mening skaffe seg et minimumsutvalg av slike verktøy.