Åndelig dannelse

Dannelse kan defineres som «det du sitter igjen med etter at du har glemt det du har lært». Det betyr at visse tanker og handlingsmønster har blitt en så naturlig del av deg, at du ikke tenker på at du tenker som du gjør og at du handler som du gjør. Et typisk norsk eksempel er at man ikke går inn i stua til folk med skoene på. Vi trenger ikke huske på å ta av oss skoene hver gang vi går inn i et hjem – for det har blitt en refleksbevegelse. Et annet eksempel på det samme er god bordskikk: De fleste av oss trenger ikke fokusere knallhardt for å la være å rape høylytt når vi er i et selskap! Vi bare vet at det ikke er fint å gjøre.

Hvis noen oppfører seg annerledes enn det som forventes på slike områder – for eksempel ved å tråkke inn i stua til noen med sølete sko, eller ha dårlig oppførsel ved bordet – så opplever vi vedkommende som udannet. Dannelse kommer imidlertid ikke av seg selv. Foreldre bruker mye tid på å oppdra ungene sine til å spise pent og for øvrig oppføre seg dannet. Dannelse er altså noe man lærer seg underveis i livet.

Kristenlivet har på lignende måte en form for dannelse. Mange av de tingene som står i Bibelen burde skje helt naturlig i oss. Dette gjelder for eksempel det å tilgi den som sårer oss, eller alltid å være takknemlig overfor Gud. Etter hvert som vi modnes åndelig talt, så vil slike ting skje helt naturlig. Men når vi starter vårt liv som kristne, så er det mye slikt som ikke faller naturlig for oss. Det er ikke naturlig for en liten unge å oppføre seg pent ved bordet – det må læres. På samme måte er det ikke alltid naturlig for en umoden kristen å oppføre seg i samsvar med Guds prinsipper - det må læres.

Målet er at det blir helt naturlig for folk å søke Gud, å leve i tilgivelse, å tjene sin neste, osv. Når slike ting skjer «av seg selv» - uten en bevisst kraftanstrengelse - så kan man kanskje si at vi er blitt «åndelig dannede mennesker»? Gjennom kirkehistorien har dette alltid vært et viktig tema i forkynnelsen, men dessverre har mange menigheter i Norge mistet dette perspektivet. På engelsk kommer det nå etterhvert flere gode bøker som omtaler dette fra et evangelisk ståsted – da gjerne under overskriften «spiritual formation». På norsk kjenner ikke jeg til så mye god litteratur om temaet. Men Richard Fosters bok «Veier til glede» er en god introduksjon.

Epleslang

Jeg leste nylig et par vers i Moseloven som fascinerte meg: «Når du kommer inn i en annen manns vingård, kan du spise så mye druer du vil, til du blir mett. Men du må ikke sanke i spann. Når du kommer inn på en annen manns åker, kan du plukke aks med hånden. Men sigd må du ikke bruke på annen manns korn» (5Mos 23,24-25).

Overført til vår tid må det vel bety at det er greit om ungene i nabolaget forsyner seg med epler og moreller i hagen min, så lenge de ikke tar med seg noe hjem? Eller hva med å plante noen bærbusker og frukttrær som kun skal være til glede for folk med dårlig råd? Dette med å kunne plukke korn på andres eiendom var regler som fariseerne og alle andre rettroende jøder levde etter på Jesus tid (Matt 12,1), og Jesus sa jo «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket» (Matt 5,20). Vi burde altså langt overgå Moselovens sjenerøse holdning.

Jeg tror kristenfolket i Norge har veldig, veldig mye å lære når det gjelder å bruke sine materielle verdier til velsignelse for andre. Vi er så vant til å tenke på at ting er «våre» at vi glemmer Bibelens radikale budskap om eiendom: Alt vi har fått, er en gave fra Gud, og vi er kun forvaltere av Hans skaperverk for en kort tid.

Sjangere i Bibelen

Til min store forbauselse så viser det seg at et av de søkeordene som fører til flest oppslag på bloggen min er «sjangere i Bibelen» og lignende uttrykk. Noen dager kan det være riktig mange som kommer inn på bloggen min etter et slikt søk. Dette temaet har jeg jo ikke skrevet så mye om. Men antakelig har andre skrevet enda mindre om det, og derfor havner folk hos meg. Jeg vet jo ikke hvem det er som leser dette, men tipper at det er en blanding av skoleelever/studenter og andre som er interessert i å finne ut mer om Bibelen. Derfor tenkte jeg å tilby litt ekstra service: Nedenfor gir jeg en kort oversikt over de viktigste litterære sjangerne i Bibelen. Hvis noen av leserne har ytterligere spørsmål, så legg igjen en kommentar eller send meg en mail. Jeg kan ikke love å svare på skoleoppgaver, men kanskje kan jeg svare på noe av det folk lurer på.

En stor del av Bibelen er FORTELLINGER. Noe av grunnen til at Bibelen har blitt elsket gjennom mer enn 2000 år og i de forskjelligste kulturer, er at den har en mengde gode historier med fascinerende karakterer og interessante plot. En god fortelling appellerer både til fornuft og til følelser, og engasjerer dermed mennesker på en helt annen måte en hva en instruksjonsbok gjør. Faktisk er mye av Bibelen skrevet for å bli lest høyt i en forsamling – ikke for å bli dissekert ord for ord bak en skrivepult. Mange av Bibelens historier har gått inn i kulturen på en slik måte at mange ikke en gang er klar over at det kommer fra Bibelen, slik som «David og Goliat» (1Sam 17). «Laban» er fortsatt et norsk ord for slabbedask (og for seigmenn) - 3800 år etter at mannen med det navnet levde (1Mos kap 29-31).

Fortellingene inneholder også andre typer litteratur som er innvevd i fortellingene, som for eksempel ordtak («Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke» Markus 2,17) gåter og lignelser («Den barmhjertige samaritan» Lukas 10,25-35), sanger («Marias lovsang» Lukas 1,46-55) og lister (f.eks. slektstavler).

Mange forbinder Det Gamle Testamentet (GT) i stor grad med LOVER og regler. Men lover utgjør egentlig en relativt liten del av Bibelen, og selv de delene som inneholder lover er i stor grad innarbeidet i fortellinger. Lovene i GT er ikke slik vi gjerne tenker oss lover - hvor ulike forbrytelser gir nærmere bestemte straffeutmålinger. De fleste lovene i GT er av typen «gode regler for sosialt samkvem». For eksempel sier ett av budene at «du skal hedre din mor og din far». Bibelen inneholder noe veiledning for hvordan man kan hedre sine foreldre i praksis, men ingen ble stilt for retten og dømt til fengselsstraff for ikke å hedret sin far eller mor. Andre lover er selvfølgelig mer slik vi tenker dem, som for eksempel straff for mord, voldtekt og tyveri, eller regler som skulle sikre rettferdige rettssaker.

Så mye som en tredel av Bibelen består av ulike typer POESI, slik som dikt og sanger. Bibelen ble skrevet på hebraisk og gresk, og er selvfølgelig best på originalspråkene. Men selv i oversatt form setter mennesker pris på avsnitt som «Kjærlighetens høysang» (1Kor 13) og «Herren er min hyrde» (Salme 23).

En sjanger som er uvant for oss i vår kultur, men som er mye brukt i Bibelen er PROFETI. Dette er ord som mennesker sier på vegne av Gud, og som forutsetter at Gud bryr seg om hva som skjer blant menneskene. Profetier snakker derfor ofte om at Gud skal gripe inn med frelse eller dom. 16 av bøkene i GT kalles for «profetiske bøker» og er gode eksempler på denne sjangeren. Men disse 16 bøkene inneholder også ulike andre sjangere, slik som sanger og fortellinger. Dessuten finnes den «profetiske sjangeren» også andre steder i Bibelen enn i de rene profetiske bøkene.

En kategori som er nært beslektet med profetier kalles for APOKALYPSE. Her skriver forfatteren ned syner og visjoner om verdens ende og dommedag. Denne sjangeren var vanlig for 2000 år siden, men for oss framstår den som ganske fremmedartet. Men hvis man lærer seg å forstå billedbruken er det mye fascinerende stoff i en apokalypse. Det er særlig to bøker i Bibelen som inneholder denne sjangeren: Daniel og Johannes åpenbaring

Gjennom århundrene samlet folk seg erfaringer om hva som var smart å gjøre og hva som var mindre smart. Disse erfaringene ble formulert i lignelser, fabler og ordtak. Disse ble etter hvert skrevet ned og samlet i Bibelens VISDOMSLITTERATUR. Det finnes en egen bok i Bibelen som kun består av ordtak (Salomos ordspråk). Men også andre steder i Bibelen finner man mye visdomsord, slik som i talene til Jesus.

De siste 10% av Bibelen består i stor grad av BREV. Hele 21 av Bibelens 66 bøker er personlige brev, og det finnes også brev i noen av de øvrige bøkene. De fleste av disse er personlige brev som ble sendt til én menighet eller til enkeltpersoner. Andre brev er mer av typen «rundskriv» som var beregnet på å bli sendt til større grupper av menigheter.

Dette er bare en svært kortfattet og forenklet oversikt over de vanligste sjangere i Bibelen. Dette litterære mangfoldet er nok en av grunnene til at Bibelen har holdt seg så populær gjennom utallige generasjoner. Man kan nyte dens litterære sider helt uavhengig om man tror at Bibelen er «Guds ord» eller ikke. For den som ønsker å studere Bibelens budskap mer på dypet, så er det også mye å hente gjennom å forstå disse ulike typer sjangere.

Lære seg å se

Et utbredt åndelig problem for Guds folk er at vi kan høre uten å forstå, og se uten å skjelne: «De skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå» (Markus 4,13). Da Mor Teresa startet sitt arbeid blant Indias fattige, så kunne alle som bodde i landet se fattigdommen. Men Teresa både så fattigdommen og skjelnet noe viktig. Hun kunne nemlig se at bak fattigdommen skjulte det seg noe mer enn en grå masse med «problemer». Hun så at hver enkelt fattig var et individ med uendelig verdi for Gud. Alle kunne se de fattige, men bare Teresa skjelnet og forstod det som var viktig.

Ethvert samfunn har svake og utsatte grupper. Selv de mest velstående kommuner i Norge har mange som passer inn i Bibelens definisjon av fattige og utsatte grupper. Selv om vi kanskje ikke har så mye av økonomisk fattigdom i Norge – selv om den finnes – så har vi mengder av andre utsatte grupper: Det kan gjelde barn med omsorgssvikt, mindreårige asylsøkere, ensomme studenter uten sosialt nettverk, enslige forsørgere, eldre, osv …

Men ser vi menneskene rundt oss? Eller er de bare flyktige episoder i livene våre, uten at vi egentlig ser dem? Ofte oppfatter vi mennesker som en integrert del av et serviceapparat. De blir nærmest som en forlengelse av en maskin. Men han som lagde kebaben du nettopp kjøpte har en personlig historie. Han har drømmer og forhåpninger for seg selv. Kanskje han har barn som han er bekymra for. Kanskje han sliter med relasjoner som er truet av sammenbrudd. Kanskje han har livsvisdom som du kan lære av. Men alt dette går vi glipp av fordi vi ikke ser mennesket - bare handlingen vedkommende utfører.

I løpet av en dag møter vi mange slike – de serverer på kafeer, de er bussjåfører eller ekspeditører i butikker, de sitter på en benk i gågata når du går forbi, de er ungene som bråker utenfor huset ditt når du ønsker å hvile litt. Alle disse er mennesker – ikke bare kulisser for livene våre. Jesus ønsker at vi skal se disse.

Jeg tror denne evnen er sterkt underutviklet hos mange. Men heldigvis kan vi trene oss opp til virkelig å se. For eksempel kan man bestemme seg for hver dag å snakke med minst ett av disse anonyme menneskene som utgjør kulissene i livet vårt. Snakke med dem som de unike individer de er, og ikke som maskiner som utfører en tjeneste. Gud, gi oss øyne som ser!

Lovsang i Herrnhut

Nå er vi akkurat tilbake etter ti dager i Tyskland, sammen med en gruppe fra menigheten vår. Det meste av tiden bodde vi i Herrnhut hvor vi hjalp en menighet med diverse praktisk arbeid. Både menigheten vi besøkte - og hele byen der – er et fascinerende sted. Herrnhut er en by som er grunnlagt på bønn og som har sendt ut enormt mange misjonærer i forhold til folketallet.

Menigheten vi besøkte samles for bønn og lovsang to ganger hver dag. Først en halv time om morgenen og deretter en time hver ettermiddag. I tillegg kommer andre samlinger og ting de gjør. Selvfølgelig kommer ikke hele menigheten på alle samlingene. Men det er alltid noen som ber eller lovsynger der. Dette setter sitt tydelige preg på menigheten. Jeg har aldri opplevd noe sted at det var så enkelt å preke som i Herrnhut (at min preken ikke ble så bra som jeg hadde håpet, hadde ikke med stedet å gjøre). Lovsangslederen fra Kraftverket opplevde det samme – at her var det sannelig enkelt å lede lovsang.

Det som slår meg når jeg er i Herrnhut, er ikke først og fremst at de bruker mye tid i lovsang, men renheten i lovsangen der. Noen steder føler jeg at lovsang blir et verktøy for å oppnå noe annet: Det kan være for å bygge opp stemningen før prekenen, for å berøre mennesker slik at de kommer fram til forbønn, eller andre mål. I Herrnhut opplever jeg derimot at lovsangen kun har som formål å lovsynge og tilbe Gud. På kveldssamlingene kan det skje at ingen ønsker velkommen eller sier takk for i dag. Man kan være til stede på flere slike samlinger uten å ane hvem som har ansvaret for møtet. Noen ganger kan folk si noe eller komme med en oppmuntring fra Bibelen eller be en bønn. Men det store fokuset er altså å tilbe Gud.

Menigheten har også et eget «ungdomsherberge» hvor mennesker kommer fra hele Tyskland for å være noen dager eller uker i bønn. Menigheten har altså lagt til rette for at mennesker kan komme på besøk, hvis man trenger tid til å søke Gud i ro og mak. Dette anbefales! Jeg er selv i ferd med å planlegge mitt neste besøk til byen. Hvis du vil vite mer så sjekk linken til høyre på bloggen. De har også behov for praktisk hjelp. Teamet fra Kraftverket dro ned for å hjelpe til med dugnadsarbeid, men vi fikk mye åndelig velsignelse med oss tilbake.