Emerging church

I desember var jeg med på en konferanse i Tyskland kalt «Emergent Deutschland» i Erlangen. Her var 70-80 mennesker fra hele Tyskland (pluss to nordmenn) samlet for å snakke om hvordan bygge menigheter som når postmoderne generasjoner i Europa. Til slike samlinger kommer det virkelig litt av hvert av mennesker – alt fra Jesus Freaks til katolikker. Men flertallet av de som kom var nok slike som enten nylig har plantet en ny menighet, eller som er i prosessen fram mot å gjøre det. Vertskap for samlingen var Elia, som ledes av Peter Aschoff, som er en gammel bekjent av meg.

«Emerging church» (EC) har blitt et begrep for en ny tankegang om relevante menigheter. I tillegg til framveksten av husmenigheter, så føler jeg at EC er ett av de mest spennende initiativer for å nå dagens europeere med evangeliet. EC er på ingen måte et enhetlig definert begrep. Det dekker en lang rekke ulike måter «å gjøre menighet» på. For den som ønsker å lese mer anbefales boka «The Emerging Church» av Dan Kimball. Selv om dette kanskje ikke er den beste boka om EC, så gir den en lettfattelig innføring i temaet.

Ett av fellestrekkene i EC er at man prøver å kombinere det som er bra fra eksisterende og historiske kirker med nye måter å gjøre ting på. Dette i motsetning til pinsebevegelsen og husmenigheter som – litt enkelt sagt – har som ideal «å rense vekk» alt som er kommet til av tradisjoner gjennom kirkehistorien. Målet for pinsebevegelsen er «tilbake til urkristendommen» slik den var på apostlenes tid. Man ser altså det som har skjedd gjennom kirkehistorien i stor grad som en avsporing, og man identifiserer seg derfor med grupper i ytterkanten (waldensere, anabaptister, bogomiler, osv).

Innen EC så er det mye mer vilje til å ha med seg det som er bra også fra historiske kirker. Derfor prøver man å få med seg det beste av åndelighet fra så ulike retninger som klosterbevegelsen, keltisk kristendom, latinamerikansk frigjøringsteologi og pietistisk vekkelseskristendom. Resultatet kan nok fort oppfattes som en «suppe». Jeg må innrømme at en del av det som skjedde på konferansen i Erlangen var mildt sagt uvant for oss fra Norge. Når det er sagt så har jo aldri «uvant» vært noe godt kriterium for å bedømme om noe er bra eller ikke.

Jeg har sansen for en del av det EC ønsker å oppnå. Spesielt liker jeg at man er villig til å prøve nye ting for å nå nye generasjoner med evangeliet. Men jeg liker også at man har respekt for kirkehistorien. Det er jo ikke slik at alt som har skjedd gjennom kirkens 2000 år har vært negativt. Tvert i mot har Gud jobbet aktivt med sitt folk og mye bra har skjedd. En del fornyelse i Norge mangler dette perspektivet synes jeg. Vi kan faktisk lære noe av generasjonene som har gått foran oss. Alt må selvfølgelig prøves mot Bibelens åpenbaring. Men vi gjør oss en bjørnetjeneste hvis vi mentalt setter en strek over det meste av det som har skjedd mellom år 100 og i dag.

De første misjonærene

De første kristne misjonærene som kom til Europa var Paulus og hans følge (Apg 16,6-10). Men da de kom til Europa så hadde veien allerede blitt forberedt av andre mennesker. For i lang tid hadde jødiske misjonærer og handelsmenn reist til mange land. Der hvor de kom forkynte de om Gud og etablerte synagoger (Apg 15,21). Paulus og hans folk bygde i stor grad videre på dette forarbeidet som jødiske misjonærer hadde gjort: De oppsøkte synagogene og forkynte om Jesus. Noen ganger ble budskapet tatt i mot og andre ganger ble det avvist. Men som regel ble menighetene etablert rundt en kjerne av mennesker som hadde en eller annen tilknytning til disse jødiske synagogene.

Jødisk misjon hadde imidlertid et problem: For å kunne bli 100 % del av den gamle pakt, måtte nemlig de hedninger som kom til tro la seg omskjære. Tanken på dette var ikke mer fristende for den vanlige romer, enn hva det er for en vanlig nordmann i dag. Det sitter langt inne! Derfor endte man gjerne opp med flere ulike grupper i de jødiske forsamlingene. Noen lot seg omskjære, og disse kalles i NT for proselytter. Men en meget stor gruppe av mennesker kom til synagogene for å høre opplesningene fra Skriftene, og de endret sin livsstil mer eller mindre i henhold til Skriften, men uten å la seg omskjære. I NT kalles disse for ”de som trodde på jødenes Gud”

Paulus sin genistrek med hensyn til misjon var at han underviste at hedninger ikke behøvde å la seg omskjære for å bli en del av Guds familie. Kristus kom for å rive ned gjerdet som skilte mellom mennesker, og det er ikke lenger spørsmål om jøde eller greker, mann eller kvinne. Dette er et hovedpoeng gjennom det meste av Paulus sin undervisning.

Dette ga en formidabel respons hos de som trodde på jødenes Gud, men som ikke hadde latt seg omskjære. Plutselig så ”slapp de jo unna” noen av de tøffeste kravene. Nettopp denne gruppen av mennesker ble derfor kjernen i mange av de menigheter Paulus plantet.

For jødiske misjonærer måtte dette føles som ”ufin konkurranse”. Paulus forkynte jo den samme Gud og brukte de samme Skriftene. Men han hoppet elegant over det som var det største hinderet for hedninger som kom til tro på Gud. Jødene kunne ikke slutte å undervise om omskjærelse, siden dette var en integrert del av teologien deres. Men Paulus hadde en teologi som elegant omgikk hele problemet. Apostlenes kamprop var nettopp ”derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedninger som vender om til Gud” (Apg 15,19). Det er ikke rart at jødiske ledere ble sinna. Her kom en kar og stjal nesten hele menigheten fra misjonærene som hadde jobbet der i årevis med forkynnelse og skriftlesing. Det gjorde han – i deres øyne – hovedsakelig ved å gi blaffen i den mest utfordrende siden ved Skriftens undervisning, nemlig omskjærelsen.

Jeg tror vi kan lære mye av dette når vi ønsker å nå ut med evangeliet i dagens Europa. Det er mange mennesker som ”tror på de kristnes Gud” men som av ulike grunner ikke klarer å identifisere seg 100 % med kirkene, og derfor ikke fullt ut blir en del av det kristne fellesskapet. Disse kan vinnes for Kristus hvis vi har mot til å tenke nytt, slik Paulus gjorde. Det betyr ikke at vi skal vanne ut evangeliet. Det gjorde da ikke Paulus heller. Vi må bare fjerne de unødvendige hindrene for mennesker. De siste årene har jeg truffet mange som har denne åndelige bakgrunnen: De tror på Gud, men av ulike grunner har de ikke vært en del av en kristen menighet. Når disse får forkynt evangeliet uten alt unødvendig tillegg som gjør det vanskelig for dem å identifisere seg med de kristnes Gud, så finner de fram til frelse. Jeg tror det finnes millioner av slike mennesker rundt i Europa i vår tid.

Keltisk metode for evangelisering

Jeg anbefaler enhver som ønsker å nå unge mennesker med evangeliet å lese boka ”The Celtic Way of Evangelism” av George G Hunter. Han trekker mange interessante paralleller mellom situasjonen i det ”før-kristne” Nord-Europa og dagens vestlige ”etter-kristne” kultur. Ett av poengene hans som har betydd mye for meg, er hvordan evangeliseringen vår kan bli mer effektiv i å nå postmoderne mennesker.

Kort sagt skisserer Hunter to ulike tankemodeller med hensyn til evangelisering. Disse kaller han henholdsvis for ”romersk” og ”keltisk”. Begge modellene består av tre ulike hendelser, og målet er det samme med begge modellene. Men rekkefølgen på de ulike trinnene er forskjellig.

Hunter hevder at de fleste menigheter har en ”romersk” modell for evangelisering. Denne modellen sier at evangelisering foregår i tre skritt: Først proklamerer vi budskapet. Deretter blir folk bedt om å ta standpunkt til budskapet (altså bli disipler av Jesus). Til sist inkluderer vi de som tar i mot budskapet som en del av fellesskapet (f.eks. gjennom dåp). Modellen er altså: Proklamasjon – Beslutning – Fellesskap

Den ”keltiske” modellen stokker om på rekkefølgen: Først inviterer vi mennesker inn i fellesskapet. Deretter samtaler vi med dem. Til sist kommer beslutningen om selv å følge Jesus. Modellen er altså: Fellesskap – Samtale – Beslutning

Begge modellene inneholder de to viktigste delene, nemlig beslutning og fellesskap. Dette er bibelske verdier som vi alltid må ha som mål i vår evangelisering. Men rekkefølgen disse elementene kommer i, kan vi vel tørre å utfordre? Kraftverket har av og til blitt kritisert fordi vi lar mennesker som ikke er bekjennende kristne, få lov til å bidra aktivt på gudstjenester, f.eks. som musikere i lovsangsteamet. For en kristen som har en ”romersk” modell i hodet sitt, så blir dette helt feil: Hvordan kan vi la noen være en så synlig del av fellesskapet før han/hun har tatt en beslutning om å følge Jesus? Men for en som har en ”keltisk” modell i hodet sitt, så er dette helt logisk: Man forventer jo at mennesker først blir en del av fellesskapet, slik at man deretter gjennom samtale kan hjelpe dem fram til en bekjennelse.

De siste årene har vi hatt mulighet til å teste ut en del av disse tankene i Kraftverket. Vi har slett ikke funnet alle svar, men vi har i alle fall sett en del mennesker komme til en klar bekjennelse som Jesu disipler. Dette har i stor grad skjedd ved at vi har fulgt den ”keltiske” modellen. Dette ser altså ut til å virke i praksis, og det er jo den beste anbefaling en bok kan få.

Preke, preke, preke?

Paulus ber Timoteus særlig ta seg av skriftlesingen, forkynnelsen og undervisingen (1Tim 4,13). Mange kristne ser ut til å tolke dette bibelverset som at Paulus oppfordrer Timoteus til å preke, preke og atter preke! Men siden Paulus bruker tre ulike uttrykk, så kan vi regne med at han tenker på tre ulike ”metoder” som vi kan formilde Guds ord på. Faktisk tror jeg det er viktig for en menighet å ha alle disse metodene – ikke bare en eller to av dem:

Når Paulus nevner skriftlesingen, så tenker han på det som foregikk i synagogen. Der leste man hver uke høyt fra Skriften. Se for eksempel Lukas 4,15-20 og Apg 13,14-15 og 15,21. Paulus var selv utdannet jødisk rabbi, og han kjente derfor godt til viktigheten av å lese Guds ord sammen. Mange menigheter ville ha stort utbytte av simpelthen å lese mer av Bibelen høyt når de kommer sammen. I de første århundrene var systematisk høytlesing av Bibelen noe av det som ble aller mest vektlagt i de kristne menighetene. Faktisk var ”leser” en anerkjent tjeneste i menighetene.

Begrepet forkynnelsen (paraklesis) har samme rot som det greske ordet for talsmann (parakletos), som brukes om Den Hellige Ånd. Dette ordet oversettes gjerne med trøst eller formaning i NT, og brukes blant annet når navnet Barnabas oversettes med ”trøstens sønn” (Apg 4,36). Vi vet at trøst og formaning er en sentral del av en profetisk tjeneste (1Kor 14,3). Jeg tror derfor at Paulus her sikter til utsagn som er inspirerte av Den Hellige Ånd og taler direkte inn i menighetens situasjon her og nå. Dette kan være motiverende prekener, men kanskje like gjerne den tilsynelatende lett anarkistiske møteformen som beskrives i 1Kor 14,26-31.

Begrepet undervisning er knyttet til opplæring i Guds prinsipper. Ordet i grunnteksten er didaskalia, og 15 av de 21 gangene dette ordet brukes i NT er i pastoralbrevene (Timoteus og Titus). I de samme brevene snakker Paulus mye om ”den sunne lære”. Det er altså en sammenheng mellom undervisning og den sunne lære. Men den sunne lære dreier seg for Paulus ikke først og fremst rundt teologiske spørsmål som synet på dåp, nattverd, menighet eller de siste tider. ”Sunn lære” er knyttet til ”rett kristen livsstil”. De ting som strider mot "den sunne lære” er for Paulus uetisk oppførsel, slik som vold, hor eller løgn (1Tim 1,9-10). Kvalifikasjonene for en eldste - som skal forsvare den sunne lære – er først og fremst knyttet til livsstil og ikke til gaver (1Tim 3,1-8). Undervisning dreier seg altså om å vise hvordan vi kan omsette prinsippene i Guds ord til vårt liv i hverdagen. Mens vår undervising i dag ofte er rettet mot at folk får rett forståelse, var apostelen mer opptatt av at de kristne fikk rett livsstil.

Hvis vi ønsker å gjenvinne noe av innholdet fra de første kristne samlinger, så er dette ett av aspektene vi må se på: Vi må få tilbake fylden av Guds ord i blant oss, og da må vi legge vekt både på skriftlesingen, forkynnelsen og undervisningen!

Meningsfull nattverd

En av de tingene vi med fordel kan gjenvinne i mer postmoderne sammenhenger er nattverden. Nye menigheter bør ha nattverd langt oftere enn det som er vanlig. I menigheten min har vi sett folk som for første gang bekjenner sin tro på Gud gjennom å delta i nattverden.

Vi trenger ingen ”ordinerte” prester for å ha nattverd – for vi er alle prester. Vi trenger heller ikke ha en spesiell bygning eller en spesiell ukedag for å ha nattverd. De første kristne hadde stor variasjon: I Jerusalem hadde man nattverd daglig i hjemmene, mens korinterne hadde nattverd ukentlig når hele menigheten kom sammen.

Men en ting som alltid bør kjennetegne nattverden er fellesskap. Det burde ikke være slik at hver enkelt bare er opptatt med sin egen lille brødbit eller oblat - og bare tenker på sitt eget private forhold til Gud. Nattverden er et måltid som markerer at vi hører sammen som Guds folk. Korinterne ble jo kritisert for at de holdt hvert sitt måltid (1Kor 11,21). Selv om de var på samme sted, så tenkte hver på seg og sitt når de hadde nattverd. Det likte ikke Paulus! Men jeg har dessverre også vært med på mange nattverder hvor fokuset bare er mellom den enkelte og Gud. La oss gjenvinne fellesskapet som nattverden skal uttrykke!

Måltider kan være varierte. Julemiddagen er som oftest med andre rammer enn en vanlig middag i en arbeidsuke, og når vi går på restaurant med gode venner så er rammene igjen helt annerledes. Nattverden er også et måltid. Da må vi forvente at rammene varierer fra gang til gang. Dessverre har de fleste menigheter ”sin” måte å ha nattverd på – og den gjennomfører de hver eneste gang. Hvordan kan vi gjøre noe så flott som et kjærlighetsmåltid (Judas 12) til et ensformig ritual?

Nattverden er til minne om Jesus. Men i våre protestantiske menigheter så er det bare én ting vi minnes hver eneste gang vi har nattverd: Det er at Jesus døde for oss. Det er selvfølgelig viktig å minnes dette. Men det er jo langt mer enn dette vi kan minne hverandre på når det gjelder Jesus. Faktisk var de første kristne mest opptatt av å bruke nattverden til å minne hverandre på at Jesus skulle komme tilbake for å opprette sitt rike på jorden. Fokuset deres var altså på framtiden – og ikke på fortiden slik vi gjerne har. Hver gang vi har nattverd skal vi gjøre det til minne om Jesus. Men det betyr ikke at vi hver gang må minnes akkurat det samme, for Jesus har jo gjort så mye for oss!

For nye kristne er det glimrende å være med på nattverd. Med litt planlegging kan man i løpet av noen nattverdsmøter forkynne alle de tre viktigste aspektene som vi skal minnes når det gjelder Jesus:

1) Hans blod ble utøst for våre synder (vinen)
2) Han er i dag til stede i sin kropp (brødet). Hans kropp er vi som er døpt med én Ånd til å være Hans menighet. Han er midt i blant oss!
3) Han skal en dag komme igjen for opprette et fullkomment rike (han skal ikke drikke vin før han drikker den ny sammen med sine disipler i Guds rike)

Når vi har nattverd bør vi forklare at den handler om hva Jesus har gjort, hva Han gjør i dag, og hva Han skal gjøre i framtiden! Vi feirer Ham som er og som var og som kommer! (Åp 4,8) Til det trenger vi sannelig mer enn ett enkelt nattverdsmøte en sjelden gang!

Ritualer og nådegaver

Er ritualer og nådegaver motsetninger? En venn av meg mer enn antydet at jeg hørtes lite karismatisk ut etter at jeg skrev innlegget om liturgi. Men slapp av: Jeg har tro på Åndens gaver! Men for meg er ikke dette en motsetning. Min påstand er at alle kristne menigheter har ritualer (sakramenter) – og at det er helt riktig å ha dem! Men hvis vi bare har ritualene - og ikke åndskraften - blir det selvfølgelig helt feil!

Noe som kjennetegner postmodernismen er at den verdsetter det visuelle. Mens tidligere generasjoner kommuniserte mest med munnen, så går kommunikasjon i dag stadig mer ved hjelp av alle sanser. Tidligere var tanken det klart viktigste elementet i læringsprosessen – i dag spiller opplevelsen en mye større rolle enn tidligere. Ingen av disse tilnærmingsmåtene er nødvendigvis bedre enn den andre – de er simpelthen bare forskjellige.

Inn i en slik situasjon bør vi bruke de bibelske symbolene for alt de er verdt. Vi må tenke gjennom hvilke ritualer vi bør ha - og ikke minst hvordan de bør utformes. Dette vil hjelpe oss til å gjøre postmoderne mennesker til disipler. Her kan vi altså oppnå to ting på en gang: Vi kommer nærmere det bibelske forbildet for menighetsliv, samtidig som vi kommuniserer bedre med folk rundt oss. Det høres vel bra ut?

Et sakrament er en handling hvor det skjer noe mer enn bare det som er synlig i det ytre. For eksempel er dåpen mer enn at vi bare gjør folk våte. Dåpen handler om en åndelig virkelighet, som synliggjøres ved en fysisk handling. Vi kan altså visualisere et åndelig prinsipp. Dette fanger folks oppmerksomhet, hvis vi gjør det på en god måte – og tar oss tid til å forklare.

NT er full av slike ritualer. Fire av de som er enklest å finne er: Dåp – Nattverd - Salving med olje – Håndspåleggelse. Hver av disse ytre handlingene er koblet til en åndelig virkelighet som går dypere enn vann, vin, olje og svette håndflater. Dette er altså symboler (eller mer enn som så?) som Gud har gitt sin menighet. I en postmoderne kultur gjør vi lurt i å gjenvinne noe av fylden i disse symbolene.

Liturgi - et stygt ord?

Da jeg før i tida hørte ordet ”liturgi” gikk det frysninger nedover ryggraden på meg. Jeg så for meg prestekjoler og altere og fastlåste gudstjenesteformer. Men etter hvert har det gått opp for meg at vi alle har en form for liturgi. Men i ”frie” sammenhenger så er vi bare ikke klar over vår egen liturgi. Dette innlegget er derfor en oppfordring til å bli bevisst din egen liturgi.

I bunn og grunn handler liturgi om rammene rundt vår tilbedelse av Gud. Enhver kultur utvikler sin måte å tilbe Herren på. Dette er jo ikke feil! Spørsmålet er bare om vår ”liturgi” faktisk egner seg for den kulturen vi søker å nå. Eller gjør vi det på en måte som bare var relevant for tidligere tider? Hvorvidt vi definerer ”tidligere” som 500 år tilbake i tid - eller 20 år tilbake i tid - spiller egentlig ikke noen rolle.

Som med de fleste andre ting, er det to grøfter å gå i. Mange av oss har tatt avstand fra det vi opplever som døde ritualer i tradisjonelle kirker. Men ved å gjøre dette kan vi fort risikere å kaste ut alt som er bra med dette. Det er jo gjerne en grunn til at de som har gått foran oss, gjorde det på akkurat den måten de gjorde det. Ofte hadde de en god grunn, selv om vi ikke forstår dette helt i dag. Vi gjør med andre ord lurt i å lære av røttene våre, og samtidig tenke gjennom hvordan vi bør gjøre det framover.

Ved å tenke planmessig gjennom dette med liturgi tror jeg faktisk vi kan skape sammenhenger som kommuniserer veldig bra med unge mennesker. I Kraftverket har vi f.eks. hatt noen av de beste tilbakemeldingene fra tenåringer de gangene vi har hatt brødsbrytelse (nattverd) på møtene. Ved å tenke gjennom hvordan vi bør ha brødsbrytelse, så kan vi altså ”bruke” dette til å legge til rette for møter mellom Gud og mennesker. Dette er hensikten med en gjennomtenkt liturgi!

Jeg er slett ingen ekspert på liturgi, men jeg tror i hvert fall følgende områder er viktig å tenke gjennom:

1) Valg av musikk (dette har de fleste allerede et bevisst forhold til)
2) Fysiske omgivelser (i hjemmene eller offentlig? cafébord, stolrader eller ingen stoler? utsmykking, belysning, osv)
3) Møtenes innhold (skriftlesing, forkynnelse, lovsang, måltid, forbønn, osv)
4) Åndelige disipliner (bønn, faste, studium, stillhet, tjeneste, osv)
5) Sakramenter og ritualer (dåp, nattverd, håndspåleggelse, salving med olje)

Jeg mener jo ikke at disse ytre rammene er det viktigste. Det viktigste er at Den Hellige Ånd får virke. Men samtidig er det klart at omgivelser og struktur påvirker oss – enten positivt eller negativt. Vi bør ikke bli overrasket over at Gud bruker ytre ting for å påvirke vårt indre liv. Faktisk tror jeg noen menigheter går glipp av vekst i antall fordi de undervurderer en del slike ”ytre” ting.

Moderne hedninger

Da mine foreldre lot være å døpe meg da jeg ble født i 1962 var dette helt uvanlig, så sant man ikke tilhørte en frimenighet. Jeg husker selv hvor rart det var å være eneste elev i klassen som ikke var medlem av et kirkesamfunn. Det var litt av noen kommentarer man kunne få! I dag derimot er det svært vanlig at folk ikke har noen form for kirkelig bakgrunn. Dette er det jeg kaller ”moderne hedninger” (som jo ikke er noe godt bibelsk begrep, men det er heller ikke poenget).

En moderne hedning er en person som har svært lite eller ingen bakgrunn i tradisjonell kristen kultur, selv om han er oppvokst i Norge. Hvis en slik moderne hedning blir åndelig søkende, så er det lite sannsynlig at han (hun) vil søke til en kristen menighet. Kronprinsessens engleskole er et like naturlig sted å starte sin åndelige søken. Bare folk som har levd for lenge i en kristen getto – samt de som er dogmatiske ateister – blir overrasket over at så stor del av Norges befolkning tror på engler og den slags. Moderne hedninger er slett ikke uåndelige – de søker bare ikke svar på sine åndelige spørsmål i Bibelen.

I mange år var det slik at ”det som gjaldt” når det gjaldt menighetsvekst var å gjøre det enkelt for søkende mennesker å finne seg til rette i menigheten. Det var viktig å være søkerorientert. Man søker å fjerne alt som kan støte søkende mennesker vekk (bortsett fra selve kjernebudskapet i evangeliet da…) Slike menigheter er glimrende for de som har vokst opp med en viss kontakt med menighetsliv og kirke. Mennesker som har vært innom en menighet, men av en eller annen grunn har valgt å gå bort fra menigheten, kan ofte finne seg til rette i en slik sammenheng. Noen av de mest kjente slike menigheter er Willow Creek og Saddleback.

Men skal vi klare å nå de moderne hedningene, så er jeg overbevist om at vi må ha en ny type menighet. Da må vi først finne ut hvordan en slik menighet er! Hva slags menigheter kan nå dagens norske hedninger og gjøre dem til disipler? Det beste er jo selvfølgelig å snakke med ledere for menigheter som faktisk når ut til de moderne hedningene med evangeliet. Med det finnes etter hvert en god del bra litteratur om dette. Mye kan man også finne på nettet ved å søke på begreper som ”emerging church” og ”missional church”. Som en enkel start kan man jo høre på disse korte intervjuene:

http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd