onsdag 31. desember 2008

Budsjettere tida si

Midt i en finanskrise, så blir flere folk oppmerksomme på at de må planlegge hvordan de skal disponere pengene sine. Hvis man ikke vet om man har nok penger, så må man lage et budsjett. Først prioriterer man de grunnleggende behovene: Mat, klær, bosted, strøm. Bare hvis man har penger til overs etter at den type regninger er betalt, så kan man bruke penger på ferier og underholdning. Derfor er det mange som ser nytten av å lage et budsjett, som viser hvor mye penger man regner med å få inn – og hvordan pengene bør prioriteres. Mange lager også et enkelt regnskap som viser hva man bruker pengene på. Dette er gode vaner å ha.

Det undrer meg imidlertid litt at så få mennesker gjør det samme med tida si. Tid er jo på mange måter en enda knappere ressurs enn penger for mange av oss. Det burde derfor være enda viktigere å ha et ”budsjett” for tida man har til rådighet. Paulus sier at vi bør kjøpe den rette tid (Kol 4,5). Den eneste måten vi kan ”kjøpe” tid er ved å omprioritere den tida vi har til rådighet. Ingen kan kjøpe seg en ekstra ukedag. Vi kan for eksempel få mer tid til å studere Guds ord bare hvis vi bestemmer oss for å bruke mindre tid på noe annet. I ”verste” fall må vi stå opp en time tidligere i helga – og på den måten bytte ”sovetid” med ”bibeltid”.

Man kan selvfølgelig gå helt i den andre grøfta, slik at all tid blir planlagt i detalj. Det er slett ikke det jeg oppfordrer til! Men for svært mange nordmenn så er problemet det motsatte: De spør seg: ”Hvor ble det av tida?” Hvis du ikke vet hvor tida di blir av, så er det på tide å føre et tidsregnskap og lage et tidsbudsjett. Kanskje det er en god idé for det nye året?

lørdag 27. desember 2008

Forsvar av kristen tro

Man skal ikke snakke mye med folk før man møter motforestillinger mot kristen tro. Noen ganger skyldes dette selvfølgelig at man snakker med folk som rett og slett ikke ønsker å ta evangeliet på alvor – de vil heller kverulere. Men oftest skyldes det nok at folk har feilaktig informasjon om kristen tro. Det er nesten vanskeligere å kommunisere med noen som har feilaktig informasjon, enn med noen som ikke har informasjon i det hele tatt. For hvis kunnskapen er feilaktig, så blir den noe som hindrer mennesker i å være objektive.

Det å gi et korrekt bilde av kristen tro er et eget fag som heter apologetikk, som rett og slett betyr «å forklare seg» eller «å forsvare seg mot angrep». Jeg tror det trengs mer kunnskap om dette for at vi skal nå flere mennesker med evangeliet. Jeg tror selvfølgelig ikke dette er det eneste som trengs, men jeg tror det er undervurdert. Alt for mange kristne er aktive i menighetene og brenner for Jesus, men de aner ikke hvordan de skal redegjøre for sin tro, og forsvare den i møte med folk som har feilaktig kunnskap.

Ulike grupper av mennesker har ulike typer spørsmål. Derfor trengs det folk som er flinke til å svare på spørsmål fra ulike gruppe av mennesker: muslimer, ateister, postmoderne hedonister, mennesker involvert i new age, osv.

Mange av innvendingene som kommer fra unge urbane mennesker i Norge er knyttet til kirkehistorien. Da Vinci koden var uhyre populær da den kom. Problemet var at den styrket en del av de vanligste misforståelsene om kirkehistorien. Mange nordmenn tror faktisk at Bibelen ble redigert av et kirkelig maktapparat, og at heksebrenningene i Middelalderen stort sett ble regissert av kirken, og at kristen tro historisk sett har vært motstander av kvinnefrigjøring. De fleste tror også at kristendommen i hovedsak ble utbredt i Norge gjennom en sentral statsmakt, som ikke gikk av veien for vold hvis «nødvendig». Man skal lese svært lite historie før man ser at dette er langt fra sannheten. Problemet er imidlertid at folk ikke leser historie i det hele tatt – inkludert de kristne som ønsker å nå mennesker som har denne type innvendinger mot kristen tro.

Jeg mener ikke at alle kristne skal bli eksperter på historie. Men noen få grunnleggende kunnskaper måtte vel vært bra. For tiden grubler jeg derfor på å starte en blog som skal hete «kirkehistorie for dummies», men vi får se… Tanken er at den kanskje kunne være til hjelp for i hvert fall å møte den mest åpenbart feilaktige informasjonen som folk sitter med. Så håper jeg at andre kan komme opp med annen type apologetikk, som kan være nyttig i møte med andre typer spørsmål og andre grupper av mennesker.

fredag 19. desember 2008

Menighetsplanting i Tyskland

Tyskland har behov for menighetsplanting!

Foreningen av evangeliske frikirker (VEF) har undersøkt hvor mange av byene i Tyskland som ikke har noen frimenighet. Til sammen finnes det 2.763 byer og tettsteder i Tyskland med mer enn 5.000 innbyggere. Av disse så har 1.802 ingen frimenighet. Det betyr at 65 % av byene i Tyskland ikke har en eneste frimenighet. På noen av disse stedene vil det finnes andre evangeliske menigheter enn de som er tilsluttet VEF. Men likevel betyr det nok at minst halvparten av byene og tettstedene i Tyskland er fullstendig uten frimenighet.

Av byer med mer enn 30.000 innbyggere, så er det 53 av dem som ikke har en eneste frimenighet. Da snakker vi om byer på størrelse med Hamar og oppover. Kartet nedenfor viser antall byer med minst 5000 innbyggere, som ikke har noen frimenighet. Det er lett å se at noen av delstatene har spesielt stort behov for menighetsplanting, slik som Bayern og Baden-Württemberg.

Jeg snakker ofte med kristne som ikke vet helt hva de kan gjøre for Gud. Selv om ikke alle og enhver bør kaste seg på flyet og flytte til Tyskland, så er jeg overbevist om at det her er jobb nok for alle som virkelig vil bety en forandring, og som vil være med å utbre Guds rike. Hvis du vil være med i Tyskland, men mangler kontakter der, så send meg en melding. Siden jeg har et stadig voksende kontaktnett der, så kan jeg kanskje videreformidle en kontakt som passer ”din” visjon.

For å sette dette i perspektiv, så er forholdene i Tyskland bra sammenlignet med en del andre land i Europa. Andre land har altså enda større behov for menighetsplantere enn hva Tyskland har.

VEF er for øvrig et samarbeid mellom en rekke kirkesamfunn: baptister, pinsebevegelsen, nazarenere, misjonsforbundet, mennonitter, med flere. Undersøkelsen finner du her:
her.

onsdag 17. desember 2008

Minimumstønna

Enhver menighetsleder i Norge burde lese ”Naturlig kirkevekst” av Christian Schwarz. Det er så vidt jeg vet det største forskningsprosjektet som er gjennomført for å finne ut hva som gjør at enkelte menigheter vokser, mens andre ikke gjør det. En annen fordel med Schwartz sin bok er at den er skrevet av en europeer og dermed ikke er like preget av amerikansk kirkeliv slik som mange andre bøker om menighetsvekst er.

I det siste har jeg igjen blitt minnet på ett av prinsippene fra boka, nemlig ”minimumstønna”.

Dette går enkelt og greit ut på at det største hinderet for en menighet sin vekst, ofte ligger i det området hvor den er svakest. For å vokse må en menighet nemlig ha en viss minimumsstandard på en del områder. Hvis man er svakere enn dette minimumet på ett område, så ”lekker” menighetsveksten ut, og menigheten blir stående på stedet hvil.

Et interessant fenomen er imidlertid at de fleste lederskap vil prøve å styrke det de allerede er gode på, når de ønsker å legge til rette for menighetsvekst. En menighet som er sterke på bønn, vil derfor naturlig tenke at de trenger enda mer bønn hvis de skal oppnå vekst. Men det de kanskje trenger er mer relevant evangelisering, og ikke mer bønn. En menighet som er sterk på undervisning, vil tro at svaret er enda mer undervisning, mens det de kanskje trenger for å vokse er varmere fellesskap i dagliglivet. En menighet som er sterk på fellesskap, vil tro at de trenger å fokusere ennå mer på fellesskap, mens det de egentlig trenger, er å få mer inspirerende gudstjenester. Særlig menigheter som har vokst fram i hjem vil ha lett for ”å overfokusere” på fellesskap. Slik kan man fortsette…

Jeg har vært inne i mange menigheter, og jeg har sett at man går i denne fella igjen og igjen: Lederskap som tenker at de trenger mer av det de allerede har, men samtidig overser de helt enkle ting som de mangler. Dette pleide å forundre meg, men etter hvert har jeg skjønt at dette er en naturlig psykologisk effekt: En menighet blir relativt sett sterkest på de områder som lederskapet brenner for. Brenner de for bønn, så vil menigheten bli en bedende menighet. Brenner de for nære fellesskap, så vil menigheten være preget av nettopp nære fellesskap. Det er helt naturlig at man vektlegger det man allerede brenner for. Dermed får menigheten større og større ”slagside” mot ett av områdene. Men da vil menighetens vekst lekke ut på de områdene som man overser.

Hva er så løsningen? For det første bør man forstå denne effekten. Skriv gjerne ned hvilke områder man mener seg å være sterk og svak på. Så kan man sammenligne dette med en objektiv mal, som for eksempel boka ”naturlig kirkevekst” eller ”målrettet menighet”. Har man den rette balansen, eller er det viktige områder man totalt overser? Det er imidlertid svært vanskelig å være objektiv i en slik vurdering av seg selv. Her mener jeg det er viktig å få inn konsulenter og mentorer utenfra, for de kan se dette mer objektivt enn de som sitter midt inne i situasjonen. Naturlig kirkevekst har påvist at den aller viktigste faktoren med hensyn til hvordan ledelse i menigheten utføres, nettopp er dette at man har regelmessig hjelp utenfra. Ingen ting er altså viktigere for hvordan man utøver ledelse, enn at man har dette på plass!

søndag 14. desember 2008

Metaforer for nettverk

Bruken av metaforer er veldig vanlig i Bibelen. En metafor er et ord eller uttrykk som brukes i overført betydning. Man bruker det for å gi innsikt i visse egenskaper ved det som er samtalens hovedpoeng. Poenget er ikke å gi en nøyaktig beskrivelse av noe, men å fremheve ett aspekt ved en sak.

For eksempel bruker Bibelen en rekke metaforer for å beskrive menigheten: Kropp, tempel, saueflokk, brud, nasjon, familie, osv. Når vi sier at menigheten er «Kristi kropp» så mener vi jo ikke at jeg faktisk er en lillefinger, mens du er et øre. Poenget er at du og jeg utfyller hverandre i funksjon, på samme måte som kroppens ulike lemmer gjør det. Metaforen «Kristi kropp» fremhever dermed ett aspekt av Guds menighet. Når menigheten sammenlignes med en saueflokk, så betyr ikke det at vi alle har ull på kroppen og breker, men at vi alle følger den samme hyrden. Metaforen «saueflokk» fremhever dermed et annet aspekt ved menigheten enn «Kristi kropp». God bruk av metaforer kan på den måten gi oss nyttig innblikk i visse aspekter ved en sak. Men samtidig må vi forstå at de har begrensninger i overføringsverdien.

Når det gjelder menighet, så er vi vant til metaforer. Men jeg skulle gjerne funnet noen gode metaforer når det gjelder menighetsnettverk eller «church planting movements». Gunnar Skeid skrev om en slik metafor på bloggen sin nylig, nemlig om «franchisemenigheten». Noen vil nok rygge tilbake i ren forskrekkelse over et slikt bilde. Men hvis vi tolker dette som en metafor, så kan den kanskje ha noe for seg. Det er vel ingen som ønsker seg et nettverk av menigheter som drives nøyaktig likt som Nille eller Rema 1000 - med profitt som høyeste mål. Men jeg tror likevel vi kan lære noe av disse kjedene, for eksempel med hensyn til opplæring, personalbehandling og strategisk tenkning.

Hvilke andre metaforer kan man tenke seg for å beskrive slike nettverk? Paulus beskriver vel sitt apostoliske team som ”et seierstog” (2Kor 2,14). Egentlig bruker han her ordet for de opptog som skjedde til ære for vinguden Bacchus. Disse opptogene var sannelig noe som ble lagt merke til. Fra vår tid kan man kanskje se for seg metaforer som entreprenørselskap, konsern, høyspentnett med transformatorer, arkitektkontor, guild (dataspill)… Noe av dette er helt sikkert dårlige metaforer. Men jeg vil gjerne ha forslag til gode metaforer!

fredag 12. desember 2008

Geyer

Takk for forbønn under turen til Tyskland. Vi hadde noen intense dager, hvor vi besøkte menigheter i Sachsen, og var sammen med 70-80 menighetsplantere på en konferanse i Bayern. Man sitter igjen mettet med inntrykk etter en slik tur. Jeg kommer nok til å fortelle mer om dette i ulike innlegg på bloggen i tida framover.

Spesielt moro var det å være sammen med Jesus Freaks i Geyer igjen. Dette er en ungdomsgjeng i en liten by i fjellene på grensa mellom Tyskland og Tsjekkia. Denne gjengen har virkelig fått en spesiell plass i hjertet! De har forresten lagt ut noen bilder fra besøket vårt.

Vi overnattet hos et eldre ektepar, som er foreldrene til en av lederne i menigheten. Disse levde gjennom kommunisttiden i DDR med alle dets vanskeligheter for troende, og dens isolasjon fra vår del av verden. De har rett og slett vokst opp med helt andre referanser enn de fleste av oss. Sånt er alltid interessant, og vi ble sittende og snakke utover kvelden, og fortsatte ved frokosten neste dag.

Da vi var sammen med menigheten, så snakket vi mye om Den Hellige Ånd. I Tyskland har det vært veldig store skillelinjer mellom kirkesamfunnene. Spesielt har karismatiske menigheter og mer tradisjonelle menigheter hatt store problemer med å samarbeide. Det var derfor interessant å undervise om Den Hellige Ånd i en menighet som ikke er spesielt karismatisk, og som delvis er opplært til å være ”skeptiske” til den slags. Likevel ble mange mennesker berørt av Guds Ånd på møtet. Pastoren var den første som kom fram da det ble invitert til forbønn, og han opplevde det hele som «veldig godt». Vær med å be om at denne menigheten opplever et skikkelig gjennombrudd med hensyn til nådegaver!

onsdag 10. desember 2008

Redsel for åndelige mønstre

Det slår meg hvor engstelige en del kristne er for faste åndelige mønstre. Dette gjelder kanskje særlig karismatiske kristne og folk i husmenigheter. For eksempel: Med en gang noen snakker om faste bønner til fastsatte tider (tidebønner), så tenker man: ”Dette er katolsk” – underforstått - ”dette er ikke bra”. Kristne i Norge er jo opplært til å tro at reformasjonen var gjennombruddet for sann kristen tro, og at alt som skjedde i tiden mellom Paulus og Luther er ”skummelt”. Hvis dette er utgangspunktet vårt, så kan vi overse viktige ting i Bibelen, fordi vi leser den gjennom våre ”reformasjonsbriller”.

Ta den første kristne menigheten i Jerusalem som eksempel: Lukas skriver om dem at de «trofast holdt seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apg 2,42). Jeg har hørt mye undervisning over dette verset. De fleste tror at det siste ordet «bønnene» betyr at de ba mye sammen, eller at ingen sluntret unna bønnemøtene. Men ordet står i bestemt form. De holdt seg ikke bare trofast til bønn sånn generelt, men til bønnene. Det handler derfor om bestemte bønner. Nemlig de tre daglige tidspunktene som enhver god jøde brukte til å be. Tidebønner er derfor ingen katolsk oppfinnelse, men noe som har røtter helt tilbake til den aller første kristne menigheten.

Et annet bibelvers som er mye brukt i undervisning, er: «La oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre» (Heb 10,25). Dette brukes som argument for at det er viktig å samles. Ja, det er viktig å samles sammen med menigheten. Men jeg har ikke hørt mange forkynnere stille det enkle spørsmålet: Når samles menigheten da? For å forstå hva forfatteren mente med denne uttalelsen, så må vi jo vite når mottakerne av brevet pleide å samles…

De første kristne menighetene vokste på mange måter ut av de jødiske synagogene. Det var derfor naturlig for dem å samles til gudstjenester med nattverd, bønn og skriftlesing på sabbaten. Etterhvert som de kristne menighetene spredde seg ut over på hedningenes områder, begynte de å samles når det måtte passe best. Utenfor jødiske områder pleide de fleste å jobbe på lørdagene, så derfor ble det som regel til at man møttes søndag morgen for gudstjenester. I tillegg samlet de seg selvfølgelig i hjemmene gjennom hele uka når det måtte passe. Jeg tror ikke poenget er om man samler seg på lørdag, søndag eller onsdag. Men NT er altså skrevet til menigheter som kom sammen fast hver uke, og det er viktig å vite for å forstå konteksten for en del bibelvers.

Et tredje eksempel er noe som jeg også sterkt anbefaler: Enhver kristen bør sette av regelmessig tid i kalenderen sin til å reise bort for bare å søke Gud. Dra langt bort fra internett og TV og mennesker som ønsker vår oppmerksomhet, for å ha kvalitetstid aleine med Far. Selv den mest opptatte vil kunne sette av minst en dag eller to med jevne mellomrom. Men det krever bevisst handling å rydde tid til dette. Men igjen tenker vi – kanskje ubevisst – at dette med å søke Gud i stillheten er noe som stammer fra klostervesenet i middelalderen. Men både Jesus og apostlene satte av tid til å være alene med Gud i perioder. Burde vi ikke følge deres eksempel?

Jeg er veldig tilhenger av uformelle og relasjonsbaserte menigheter. Men i vår iver etter å finne uformelle strukturer, kan vi stå i fare for å kaste fra oss en del av de strukturene som var selvsagte for de første kristne. Frihet og kreativitet betyr ikke at man gir slipp på den åndelige rytmen. Kanskje tvert i mot. Vi kan faktisk finne frihet og harmoni i visse rytmer – i alle fall i de som er beskrevet i NT.

onsdag 26. november 2008

Forbønn behøves

Våre venner på Sri Lanka møter ikke bare åndelig og politisk motstand. Også naturkreftene kan være en utfordring! I dag mottok jeg følgende melding fra Jenny via SMS:

«Oversvømmelse! Ikke noe mat og ingen kokemuligheter. Husene er fulle av vann. Ingen elektrisitet. Kabler og ledninger over alt. Få menighetene til å be for oss»

Oppfordringen går derfor videre: Be for Jenny, Karen og alle medarbeiderne deres på Sri Lanka!

lørdag 22. november 2008

Tur til Tyskland

Om noen dager setter jeg kursen mot Tyskland igjen. Denne gangen reiser jeg sammen med en venn (Eric T for de som er lokalkjent). Vi skal til noen av de menighetene kona og jeg besøkte i sommer, samt noen andre steder.

Fredag kveld (28/11) er vi med på «emergent Deutschland». Dette er et forum for menighetsplantere fra hele landet. De skal være sammen i Erlangen denne helga. Vertskap for samlingen er en gammel bekjent – Peter Aschoff – som er leder for Elia Gemeinde i Erlangen. Peter og jeg har tidligere sittet sammen i Pioneer sin internasjonale rådgivningsgruppe, men nå har vi ikke sett hverandre på noen år. Så dette bli spennende.

Lørdag (29/11) skal vi til Geyer, sør for Chemnitz. Der skal vi igjen være sammen med Jesus Freaks. Jeg regner med stor stemning og høyt lydnivå. Er vi tidlig ute så får vi kanskje en god pute å sitte på midt på gulvet. Ellers må vi vel ta til takke med en av sofagruppene. Forsamlingen her er ung og spennende. Pastorparet (Sara & Mitch) er i 20-årene og nygift. De når unge mennesker i byen med evangeliet, men utfordringene står i kø! Jeg planlegger å undervise om grunnmuren i kristenlivet. Dette er livsviktig undervisning i slike sammenhenger. Jeg håper blant annet at vi får se mennesker bli døpt i Den Hellige Ånd mens vi er der. Stå med oss i bønn!

Søndag og mandag er vi i Herrnhut. Som jeg har skrevet om tidligere, så er dette en helt spesiell by. Den er bygd opp rundt bønn og misjon. Jeg tipper at ingen annen landsby siden Betsaida har sendt ut så stor del av sin befolkning som misjonærer. Vi har fått skikkelig hjertekontakt med pastoren for en av menighetene i byen der. Mens vi er der skal vi blant annet snakke om muligheten for å ta team til Herrnhut - og til andre deler av Sachsen - neste år.

Kanskje vi drar innom flere menigheter også. Det er mange som ønsker kontakt – og mange steder jeg gjerne skulle ha besøkt. Men tid er dessverre fortsatt en knapp faktor for meg, selv om jeg nå jobber mye mindre enn tidligere.

lørdag 15. november 2008

Enhet gjennom bønn

Etter at Judas hadde forrådt Jesus gikk han og hengte seg. Deretter følte apostlene at de måtte erstatte Judas, siden det var Guds plan å ha tolv apostler – ikke bare elleve. En gang de var sammen stilte de derfor fram to menn som de mente var gode kandidater, og valget falt på Mattias. (Apg 1,15-26). Han ble senere regnet som en av de tolv.

I følge de fleste norske bibeloversettelser ”trakk de lodd” om hvem som skulle bli denne tolvte apostelen. Dette virker problematisk: Kan vi avgjøre Guds vilje gjennom gambling? Derfor har det kommet mange gode bortforklaringer til denne episoden. En forklaring er at det var feil å utpeke Mattias, fordi det var Paulus som var tiltenkt denne oppgaven. Men Paulus var jo bare én av mange apostler som ble kalt etter Pinsedag. Ingen steder i NT tilsier at det var feil å velge Mattias. Vi må anta Mattias sitt navn er på en av grunnsteinene i det nye Jerusalem (Åp 21,14).

Den andre vanlige forklaringen er at dette skjedde før Pinsedag, slik at det var greit å bruke en gammeltestamentlig metode for å avgjøre saken. Det er jo eksempler på loddtrekning i GT (3Mos 16,18). Men jeg tror ikke at de trakk lodd slik vi bruker begrepet! Jeg tror heller at de brukte en metode som var vanlig i den første kristne menighet, men som er nesten helt utenkelig i mange menigheter dag: De søkte Gud sammen når de stod foran vanskelige valg. I stedet for å diskutere i munnen på hverandre slik at den som er mest overbevisende vinner, så var de sikre på at Gud selv hadde en mening. Derfor plukket de fram to personer som hadde de nødvendige kvalifikasjoner. Deretter gikk alle hver til sitt og spurte Gud om hvem av de to som var Guds valg: Så bad de: "Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt” (Apg 1,24). Når de så kom sammen igjen, kom hver enkelt av de elleve (eller de 120?) fram med det Gud hadde sagt til dem. Siden Gud hadde lagt hver enkelt på hjertet at de skulle velge Mattias, så ble de trygge på at han var Guds valg også. Derfor ble Mattias deretter regnet som en av de tolv.

Den engelske King James oversettelsen fanger opp dette poenget bedre: ”and they gave forth their lots”. Altså: Hver enkelt kom fram med sitt syn – hva han stemte på - etter at hver enkelt hadde søkt Gud. Denne framgangsmåten var vanlig i Apostelgjerningene. Når noe veldig viktig stod på spill, tok man seg tid til å søke Gud. Man regnet rett og slett med at Gud hadde meninger om hvordan Hans menighet skulle ledes og bygges, og at Guds vilje ville skape samstemmighet blant Guds folk. I tillegg til episoden om Mattias så ser vi dette bl.a. da man skulle velge diakoner (Apg 6,1-6), ved utsendelsen av Barnabas og Paulus (Apg 13,1-4), og i apostelmøtet i Jerusalem (Apg kap 15). Etter å ha søkt Gud sammen på denne måten, var man faktisk så sikker på at Gud selv hadde talt at de kunne si: ”Den Hellig Ånd og vi har besluttet…” (Apg 15,28)

Jeg lurer på hvordan dette hadde fungert som prinsipp i dag! De fleste menigheter har dessverre personer som ikke ønsker å være lydige mot Den Hellige Ånd, så vi kan ikke alltid la flertallet bestemme. Likevel tror jeg mange splittelser og problemer hadde vært unngått om vi nærmet oss den bibelske måten å løse utfordringer på: I stedet for å skape partier – og i verste fall gå fra hverandre – så søker vi Gud sammen til vi hører Hans mening om saken.

torsdag 13. november 2008

Nåde og gode gjerninger

Slik som jeg skrev i forrige innlegg, så er det en del som misforstår begrepet «nåde». Dermed får man også problemer med å forstå sammenhengen mellom nåde og gode gjerninger. Man er redd for at hvis man snakker om gjerninger, så vanner man ut budskapet om at Guds tilgivelse er gratis. Men dette faller på plass når man ser hvordan Bibelen definerer nådebegrepet.

Nåden er et uttrykk for Guds godhet. Siden vi ikke klarer å gjøre oss fortjent til frelse og tilgivelse, viser Gud sin godhet mot oss ved å gi oss dette helt gratis. Men Guds godhet mot oss viser seg jo også på andre måter enn gjennom tilgivelse. Guds godhet er uendelig og gir seg så mange slags utrykk i våre liv. Ett annet slikt uttrykk for Guds godhet er for eksempel Hans hjelp til å elske vår neste som oss selv.

Nåden gjør ikke at vi «slipper» å leve etter Guds ord, fordi Jesus har oppfylt Loven. Tvert i mot hjelper nåden oss til å leve slik Jesus levde - i samsvar med Guds vilje. Derfor sier Bibelen at «Hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er» (1Tim 2,12). Det er altså nåden – Guds godhet - som oppdrar oss. Det er jo det å leve i samsvar med Guds ord som leder til et godt liv! Ikke det «å slippe» å leve i samsvar med det! Jo mer vi lever i samsvar med Guds vilje, jo mer velsignelse vil vi oppleve. Derfor vil noe av det beste Gud kan gjøre for oss, være å hjelpe oss til å leve i samsvar med Hans ord. Dette hjelper Han oss til gjennom sin nåde. Selvfølgelig klarer vi ikke alltid å leve i samsvar med Guds vilje. Men da også kommer Guds godhet – nåden – oss til hjelp. Slik at hvis vi snubler og faller, så viser Guds nåde seg på den måten at vi mottar gratis tilgivelse.

For å spissformulere: Nåde er ikke frihet fra å gjøre gode gjerninger. Nåde er frihet til å gjøre gode gjerninger.

søndag 9. november 2008

Nåde og tilgivelse

At vi blir frelst helt ufortjent av Guds nåde er en av de meste grunnleggende sannheter i Bibelen. Vi kan ikke selv bidra med noe for å bli tilgitt våre synder og bli Guds barn. Paulus oppsummerer dette så bra i efeserbrevet «Slik ville han i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.» (Ef 2,7-9). Nåde gjør altså at vi får gratis tilgivelse – det er ingen ting vi kan bidra med. Egne gjerninger hjelper ikke, for dette er Guds gave til oss.

Men fordi nåden gjør at vi mottar Guds tilgivelse helt gratis, så er det noen som misforstår og tror at begrepene «nåde» og «gratis tilgivelse» uttrykker omtrent det samme. Altså at begrepene er mer eller mindre synonymer. Men slik er det slett ikke! «Nåde» er nemlig en beskrivelse av en av Guds personlige egenskaper, mens «gratis tilgivelse» er ett av mange uttrykk for denne personlige egenskapen. Nåden rommer altså mye mer enn «bare» tilgivelse. Kanskje kan vi si det sånn: «Vi blir frelst av bare nåde, men nåden gjør mer enn bare frelse oss.»

Bibelen beskriver Gud som en som viser godhet og velvilje mot mennesker. Guds godhet blir ofte uttrykt gjennom begreper som nåde, miskunn, tålmodighet og barmhjertighet: «Barmhjertig og nådig er Herren, tålmodig og rik på miskunn» (Salme 103,8). Nåde beskriver altså Guds godhet og velvilje mot menneskene. Guds nåde får mange slags uttrykk: En av de tingene vi har aller mest behov for er tilgivelse. Siden Gud er nådig, gir han oss denne tilgivelse som vi så sårt trenger, helt gratis. På den måten blir tilgivelsen et uttrykk for Guds godhet mot oss.

Men nåden gir seg flere uttrykk enn gratis tilgivelse. Hvis du leser gjennom alle steder i NT hvor ordet «nåde» er brukt, så kan det nesten alltid byttes ut med «godhet» eller «Guds velvilje». Men ikke alle steder passer det å sette inn «gratis tilgivelse». Paulus påberoper seg flere steder «den nåde han har fått» som grunnlaget for aposteltjenesten sin (Rom15,15 +1Kor 3,10 +15,10 osv). Det å ha mye å bli tilgitt for, kvalifiserer ikke i seg selv for en tjeneste i Guds rike. Derimot er det lett å forstå at hvis man har en tjeneste i Guds rike, så har man det kun på grunn av Guds godhet.

De første kristne opplevde at «Guds nåde var stor over dem alle» (Apg 4,33). Det betyr ikke at de første kristne levde i mye synd, så de hadde mye mer å få tilgivelse for enn det som er vanlig. Det betyr derimot at det var helt tydelig for alle at Guds godhet og velvilje var med dem. Når Peter oppfordrer oss til «å vokse i nåden» (2Pet 3,18), så er heller ikke dette en oppfordring til å begå masse synder, slik at Gud kan gi oss masse gratis tilgivelse. Det er tvert i mot en oppfordring til å leve slik at Guds velvilje og godhet blir mer og mer synlig i våre liv.

For mange er sikkert dette helt opplagt. Men når jeg leser og hører en del diskusjoner om nåden, så kan det virke som man ikke egentlig har satt seg så godt inn i hvordan Bibelen selv definerer begrepet. Derfor denne lille påminnelsen en søndags morgen.

onsdag 5. november 2008

En vanlig onsdag

Dette har på mange måter vært en vanlig onsdags kveld. Bortsett fra at jeg var alene hjemme på begynnelsen av kvelden, da. Det er ikke så vanlig. Men plutselig ringte det på døra. Utenfor stod en ung kar som ”bare skulle hente en gitar”. Siden han ofte er på besøk hos oss, så slapp jeg ham inn. ”Jeg tror den står i kjellerstua” fortsatte han. Jeg ba ham føle seg som hjemme, så han gikk for å finne det han var på utkikk etter. I det han dro, stakk han hodet inn i stuedøra og sa pent ”ha det” før han forsvant.

Et kvarters tid etterpå ringte det på døra igjen. Denne gang en ung dame som hadde en avtale med en i familien litt senere på kvelden. Men hun var tidlig ute, så ”derfor tenkte hun at hun skulle legge seg å sove litt mens hun ventet”. Hun kom rett fra jobb, må vite… " Jo da, jeg slapp inn henne også jeg - og hun forsvant inn på et rom - etter å ha tilbudt meg en rosinbolle.

Nå nettopp ringte det på døra igjen. Utenfor stod en annen ung mann - med en stor koffert. Han skal reise tidlig med toget i morgen tidlig, så ”han hadde blitt lovet at han kunne overnatte på gjesterommet, siden vi bor i nærheten av sentrum.” Men nå lurte han på om det var greit at han satte fra seg kofferten her, for han skulle treffe noen kompiser i kveld. ”Så kommer jeg tilbake i ellevetida”

Dette er vanlige scener hjemme hos oss. Det er da jeg er glad for at vi bygger menigheten på åpne hjem og ikke på møter. Det står at de første kristne holdt sammen og hadde alt felles og at de samles i hjemmene (Apg 2,41-47) .Mange kristne tolker det som at de hadde husmøter. Men jeg tror det gikk mye lenger enn som så. Jeg tror de virkelig hadde åpnet hjemmene sine for hverandre. Sånn ønsker jeg også å leve! Nå er det slett ikke bare kristne folk som kommer og går hjemme hos oss, selvfølgelig. Og det er bra! For menigheten skal jo ikke bare være for de kristne, men være til stede i lokalmiljøet. Dette er for meg virkelig menighetsliv.

søndag 2. november 2008

Designere i Guds rike

I helga var jeg sammen med en del kreative mennesker. Én studerte klesdesign, en annen drev egen virksomhet innen grafisk design og en tredje var profesjonell danser. Da ble jeg på nytt minnet på hvor begrenset de fleste norske menigheter er. Slike kreative folk burde jo ha en helt sentral plass i menigheten (hvis øvrige forutsetninger er til stede da). Men veldig ofte føler nok slike folk at de blir henvist til sidelinja i menighetene. I beste fall blir de spurt om å holde et seminar i ny og ne. Men når hørte du siste en preken på et søndagsmøte om ”kunstens plass i Guds rike?”

Det blir sagt at første gang et tema introduseres i Bibelen, så innholder det en spire til resten av hva Bibelen lærer om temaet. Mange bibellærere oppfordrer derfor til spesielt å studere første gang noe nevnes. I den forbindelse så er det ett spørsmål jeg liker å stille, men som få vet svaret på: Hvem er den første i Bibelen som omtaltes som ”fylt av Guds Ånd?Du kan jo bruke et par sekunder på å se om du husker det…

Svaret er at den første som omtales i Bibelen som fylt av Guds Ånd er Besalel, sønn av Uri. Jaha…? Hvem var så Besalel? Antakelig ikke den du hører oftest omtalt fra prekestolen! Besalel var han som ledet arbeidet med å utsmykke tabernakelet i ørkenen. (2.Mos 35,30-31). Gud fylte ham med Den Hellige Ånd, slik at han kunne være kreativ! Gud ga ham altså nådegaven til å være en designer!

Vi liker å tro at vi tar Guds ord på alvor. Da må vi legge vekt på det som Guds ord legger vekt på. Da kan vi ikke gå glipp av designerne! Eller andre kunstnere. La kunstnerne blant oss få bruke de gavene Gud har gitt dem - til å inspirere Guds folk og til å formidle Guds kjærlighet og storhet til alle mennesker

lørdag 25. oktober 2008

Profeten Jona

Flere av bloggens lesere gir meg tilbakemelding om at de liker å lese bibelundervisning av meg. Det er jo hyggelig å høre! Interesserte kan i den forbindelse lese min nyeste artikkel på Wikipedia som omhandler profeten Jonas sin bok.

fredag 24. oktober 2008

En røst som roper i ødemarken

En av historiens mest fascinerende skikkelser er Johannes døperen, som stod fram i Judeas ødemark for snart 2000 år siden. Markus skrev om ham: ”Hos profeten Jesaja står det skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! Slik stod døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte at folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder. Fra hele Judea og Jerusalem drog alle ut til ham; de ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder.” (Mark 1,2-5)

For folket i Judea var dette sensasjonelt. Gjennom mange hundre år hadde profeter fungert i Israel og formet deres tanker om Gud og om rett måte å tjene Ham på. Mange av disse profetene kan vi ennå lese om i GT. Men nå hadde den profetiske røsten vært stille helt siden Malaki opererte på 400-tallet før Kristus. Men nå – endelig - stod det på nytt fram en profet!

Riktignok var det nok av røster som ropte i ødemarken også på Johannes sin tid. Faktisk kjenner man til minst 70 ulike ”profetiske” bøker som ble skrevet på denne tiden, i det samme området som Johannes stod fram. Flere av disse hadde visjoner om Guds inngripen. Men hvorfor var da ikke disse andre også profeter. slik som Johannes? Den kjente teologen George Eldon Ladd skriver at selv om mange mente at de hadde Herrens ord: ”så var det ingen av dem som skapte en folkebevegelse med allmenn forventning om at Gud snart skulle føre inn sitt rike. Dette ville vært resultatet hvis de hadde hatt den sanne profetiske ånd” (A theology of the New Testament, side 32). Dette var det som særpreget Johannes: De ord han talte skapte forandring.

Målestokken på en sann profetisk tjeneste er altså ikke at man roper i ødemarken, men at folket strømmer til og lar seg døpe. Her er det dessverre mange som har misforstått: Man tror at profeter er folk som ”står utenfor” menighetene og samfunnet og ”roper inn” til dem. Men kjennetegnet på en profetisk gave er at det skapes forandring! Skal man skape forandring, så må man jobbe sammen med mennesker med andre nådegaver. Profetisk tjeneste skapes altså som regel i menigheten ikke utenfor den.

Mennesker med profetiske gaver sliter ofte med erfaringer av å bli avvist. Fristelsen er da stor til å trekke seg tilbake fra Guds folk og bli ”en røst som roper i ødemarken”, der hvor folk vanligvis ikke er. Dermed ”åndeliggjør” man sine egne sår og symptomer på avvisning. Men dette er altså en misforståelse av hva sann profetisk tjeneste innebærer.

Sagt med andre ord: en profetisk tjeneste skal måles ut fra resultatene den skaper, ikke ut fra om personen virker ”åndelig”. Mange mennesker kan høre Guds stemme – faktisk er det Guds plan at alle skal høre Hans stemme (Heb 8,8-10). Så det å høre Guds stemme gjør ingen til profet. Den sanne profetiske ånd fører til at mennesker blir frelst, menigheter blir bygd opp og urettferdige strukturer i samfunnet blir revet ned. Dette kan man kun oppnå hvis bruker sin profetiske gave der hvor folk er.

Dette betyr selvfølgelig ikke at alle som skaper forandring er ekte profeter. Bibelen sier at det skal stå fram falske profeter som skal lede folk vill. Men det er an annen sak. Poenget mitt er at ”en røst som roper i ødemarken” er en misforståelse av hva profetisk tjeneste er. En profet er en som skaper varig forandring gjennom sitt liv og sitt budskap. Derfor sa Jesus at vi skulle kjenne en ekte profet på vedkommendes frukt – ikke på ordene eller ”stilen” til vedkommende (Matt 7,15-20)

torsdag 16. oktober 2008

Vekst på Færøyene

Her om dagen fikk jeg en mail fra Færøyene. Det er alltid hyggelig å få nye bekjente i Guds store familie, og jeg er alltid interessert i nyheter fra Guds rike. Så jeg spurte om hvordan det stod til med menighetene dere borte: Opplever man vekst eller tilbakegang? Blir unge mennesker nådd med evangeliet? Svaret jeg fikk var så gode nyheter at jeg tenkte flere skulle få lov til å glede seg over dem! Her er et utdrag:

”Det går bra her på Færøyane. Jeg liker fult så godt ordet vekst fremfor vekkelse. ”Vekkelse” bærer i blant preg av nyttårsfyrverk, veldig imponerende – en stund - og så er alt nesten like koldt og mørkt, som det var fra før. Mens vekst tar lengre tid, men er på sigt mye mer bæredygtig. Vi ser faktisk mer eller mindre vekst i alle bevægelser på Færøyane: Indre Mission, Brødremenighet, Pinsevenner og Karismatikere. Kanskje flertallet er unge mennesker. Det er ikke sånn, at det er noen bestemte begivenheter, som vi kan peke på og sige at det var dit eller dat, som utløste veksten, men vi merker en voksende enhet blant Guds folk”

Alle kristne bevegelser i landet opplever vekst – og flertallet av de som kommer til er ungdommer. Dette er jo intet mindre enn strålende! Kanskje vi om ikke lenge kan begynne å sende misjonærer sammen fra Norge og Færøyene til kontinentet? Det er også moro å se at det er den langsiktige, bærekraftige veksten som man er opptatt av, og ikke store, heftige møter. Eller ”nyttårsfyrverkeri” som min venn skriver.

tirsdag 14. oktober 2008

Oversettelser

Spamfilteret mitt stopper heldigvis mye useriøs post. Men noen ganger stopper det også post man gjerne skulle lest. Noen ganger skrives spam på ett språk, og deretter blir det oversatt til andre språk ved hjelp av oversettelsesprogrammer. Disse programmene vet hva hvert enkelt ord betyr: Med det betyr ikke at budskapet er kommunisert så klart likevel. I dag mottok jeg følgende lille perle: ”At gospel To provost. Are edit as on collected. With sheer? do he alcoholic greek. so a menopause. That go meant serpent, tomb at onshore. He go calibre! Are peruse do molecule forestry deliberate”

Jeg er flink i engelsk, og kan litt russisk, så jeg skjønner de fleste ordene i mailen. Men likevel sliter jeg litt med å forstå sammenhengen… Er det bare meg som har det slik?

Dette minner meg om en av mine kjepphester: Bibeloversettelser! I noen kristne sammenhenger virker det som man tror at jo mer ordrett Bibelen er oversatt, jo mer ”korrekt” er den. Men som eksempelet ovenfor viser, så er ikke det alltid tilfelle. Ofte vil faktisk slike oversettelser være dårligere, fordi de ikke får med seg poesien, dramatikken og lesbarheten i Bibelen.

For å ta et tilfeldig valgt vers som vi leste høyt i en bibelgruppe nylig:

”Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” (Ef 2,1-3)

Sammelign dette med: ”Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.”

Det er mulig den første oversettelsen er mer ”korrekt” ord for ord, men den andre ligner mer på et brev som noen ville ha skrevet. I min erfaring så vil en gjennomsnittlig norsk ungdom slite med å forstå den første oversettelsen, mens oversettelse nummer to er langt mer tilgjengelig.

Dette er slett ikke det mest ubegripelige i bibeloversettelser som brukes av mange. 3Mos 7,34 nærmer seg den mailen jeg mottok i dag med hensyn til klarhet i komunikasjonen: ”For svingebrystet og løftelåret har jeg mottatt fra Israels barn av deres fredsslaktoffer og gitt det til Aron, presten, og til hans sønner, som en evig rettighet de kan kreve av Israels barn.” Ja vel. Da vet vi det. Alt er klart og ingen ting å lure på…

Det er mange som etter råd fra meg har byttet til en av Bibelselskapet sine oversettelser. Ofte har jeg fått tilbakemelding om at ”nå er det morsomt å lese Bibelen”. Det eneste som har skjedd er at man har gått over fra å lese en ”direkte” oversettelse til en oversettelse som fokuserer på sammenheng og lesbarhet. Dette er ingen uvesentlig ting! Faktisk tror jeg en del eldre kristne skremmer vekk yngre kristne fra å lese Bibelen, fordi de tviholder på sin favorittoversettelse, til tross for at denne er mye mer vanskelig tilgjengelig for den som ikke kjenner Bibelen så godt.

onsdag 8. oktober 2008

Apostlenes lære

Lukas skriver om den første menigheten i Jerusalem at: ”Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.” (Apg 2,42). De hadde fellesskap med hverandre, de søkte Gud i bønn og de feiret nattverd sammen. Dessuten la de vekt på å holde seg til apostlenes lære. Dette gjorde at menigheten ble sunn og sterk! Men hva inngikk egentlig i begrepet ”apostlenes lære”? I dag virker det som om noen tenker at apostlenes lære var det som Paulus underviste. Men da menigheten i Jerusalem startet var jo ikke Paulus blitt kristen en gang. Apostelens lære må derfor være noe annet…

Heldigvis slipper vi å gjette på hva apostlene forkynte i Jerusalem. Det er nemlig nedskrevet. De første apostlenes lære er det som er nedskrevet i evangeliene til Markus, Matteus og Lukas.

En fyr som het Papias levde fra år 70 til 155. Han kjente apostelen Johannes personlig. Papias skrev en bok ca år 130, noe som er 60-70 år etter at Markus sitt evangelium ble nedskrevet. Der skrev han bl.a.: ”Markus ble Peters tolk og nedskrev Herrens ord og gjerninger etter hukommelsen, nøyaktig om enn ikke i rekkefølge… derfor feilet ikke Markus når han nedskrev noe slik han husket det. For han la bare vekt på én ting: Ikke å utelate noe av det han hadde hørt, eller forfalske det.”

Hvor hadde altså Markus hørt det han skrev ned i sitt evangelium? Jo, det hadde han hørt de utallige gangene han hadde tolket Peter sine taler. Markus skrev altså direkte ned et sammendrag av Peters forkynnelse. Dette må jo være den ”apostlenes lære” som menigheten i Jerusalem holdt seg trofast til. Det Paulus og Johannes skrev ned senere var mer som utfylling, presiseringer og kontekstualisering av den grunnleggende ”apostlenes lære”. Denne grunnleggende læren til apostlene finner vi altså i evangeliet etter Markus.

Matteus, som var en av de opprinnelige tolv apostlene, oppfattet oppdraget de hadde fått av Jesus på samme måte når han siterer Jesus slik: ”… lære dem å holde alt det jeg har befalt dere” (Matt 18,20). Misjonsbefalingen var å videreformidle Jesu undervisning til nye disipler. Dette gjorde Matteus bl.a. gjennom å skrive sitt evangelium. Forkynnelsen i dag burde reflektere de første apostlenes lære slik vi finner den i evangeliene: Nemlig at undervisningen er sentrert rundt fortellingen om Jesu liv og undervisning – og om Hans død, oppstandelse og gjenkomst.

søndag 5. oktober 2008

Risiko

Jeg har akkurat begynt å lese Red Moon Rising av Pete Greig. Pete er han som på mange måter startet bønnevekkelsen blant ungdom som ”koordineres” via www.24-7prayer.com. Om du ikke kjenner den bevegelsen, så ta en titt på siden deres! Jeg har hatt gleden av å oppleve noen slike bønnerom rundt i Europa, og det er virkelig en inspirasjon!

Imidlertid er det som griper meg mest hans hjerte for ungdom som lider i Europas storbyer. Ungdom som har gått seg bort i smerte og mangel på identitet. Pete jobbet i en meget framgangsrik menighet i Sør-England. Folk ble frelst, menigheten vokste, de plantet nye forsamlinger, og ting gikk bra på alle måter. Han hadde massevis av invitasjoner til å preke og regnet med at han kunne jobbe videre som pastor og predikant resten av livet, og ha det flott.

På det tidspunktet skrev han i dagboka si: ”Det er ingen risiko igjen, og jeg er redd for å slå meg til ro med dette. Problemet er at alt går så bra! Jeg står i fare for å gå glipp av livet mitt – en dag av gangen.” Deretter beskriver han hvordan han begynte å be om mot til å følge Guds kall uansett hva folk rundt ham måtte mene om saken. Det betyr ikke at Pete mener vi skal kjøre vårt eget løp, for han står fortsatt i et forpliktende forhold til søsken rundt seg. Men vi må noen ganger tørre å ta noen drastiske veivalg her i livet.

Er det noe jeg er redd for, så er det å sløse bort livet mitt – en dag om gangen. Jeg ønsker å gjøre det Gud har lagt ned i hjertet mitt. Heldigvis har jeg en familie og en menighet som støtter meg i den tanken. Likevel er det jo risikofylt å leve slik. Risiko betyr at vi kommer til å gjøre noen feil. Men jeg vil heller utsette meg for å gjøre noen feil, enn å leve et liv som er 100 % forutsigbart. Jeg har derfor en lapp ved skrivepulten min som sier:

”Risiko, risiko, risiko! Fri meg fra det forutsigbare!”

fredag 3. oktober 2008

Lunkenhet

Et bibelvers som jeg ofte har hørt misbrukt er Johannes åpenbaring 3,15-16: ”Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn.” Mange bruker disse versene som om Jesus her snakker om hver enkelt sitt hjerteforhold til Ham. Tanken er at Gud ønsker at du skal være varm. For hvis du er lunken, så vil Jesus ikke ha deg med på laget, liksom…

Dette jo være feil! Gud vil selvfølgelig at vi skal ha en hengivenhet til Ham. Men det er tross alt bedre å ha et lunkent, men positivt forhold til Jesus, enn at man er helt iskald i forhold til Ham. Dette bibelverset brukes gjerne på denne måten av mennesker som føler de er skikkelig ”på hugget” i forhold til Gud. Så sitter vi andre der og får dårlig samvittighet fordi vi er så ”lunkne”. Dermed mister vi all den frimodighet vi måtte ha hatt før vi hørte prekenen…

Jeg tror dette bibelverset handler om noe helt annet: Nemlig at kaldt vann kan brukes til noe og varmt vann til noe, men lunkent vann har vi sjelden bruk for. Kaldt vann er deilig når du er tørst og varmt vann er deilig når du er frossen. Når man kommer sliten hjem en regnfull høstkveld, så er det fantastisk å kunne ta et varmt bad. Man kjenner livet vender tilbake til kroppen. Når man står opp igjen fra badekaret nesten helt ”kokt,” så smaker det virkelig med en iskald Farris! Det ville ikke blitt helt det samme å hoppe opp i et badekar med lunkent vann, for deretter å drikke Farris som holder 30 grader. Nei, jeg vil heller ha det ene skikkelig varmt og det andre skikkelig kaldt – ikke noe lunkent her.

Johannes skriver da også til en menighet – ikke til enkeltindivider (se vers 14). Mange menigheter jeg har vært i er nettopp lunkne. Ikke slik at ingen er virkelig glad i Gud der. Du kan møte mase flotte kristne der! Men menigheten er liksom ikke til nytte for noen ting. Ikke er de flinke til å nå kirkefremmede med evangeliet - og ikke er de særlig flinke til å gjøre de som allerede er der til radikale disipler. Man holder vel egentlig bare menigheten i gang…

Heldigvis slipper vi å velge mellom om vi vil være kalde eller varme. En menighet kan både være forfriskende for de som er der, og den kan være et sted hvor mennesker som har vært ute i regn og blåst kan oppleve varme og nytt liv. Men da må vi ta Jesu ord om ikke å være lunkne – rett forstått - på alvor.

tirsdag 30. september 2008

Elsker du meg?

Peter fikk i oppdrag fra Jesus å lede den første kristne menigheten. Da Jesus Hadde stått opp fra de døde og var i ferd med å dra tilbake til Gud hadde han ett viktig spørsmål til Peter før han skulle ta fatt på denne viktige oppgaven: ”Elsker du meg?” Tre ganger spurte Jesus ham om dette. Til slutt ble Peter lei seg av at Jesus spurte om det samme igjen og igjen og sa ”Du vet jo at jeg elsker deg” (Joh 21,15-19)

Noen ganger blir jeg veldig frustrert fordi jeg snakker med kristne som tilsynelatende har oppfattet spørsmålet fra Jesus som ”elsker du deg?” – i stedet for ”elsker du meg” Det sentrale budskapet er ikke lenger: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand." (Matt 22,37).

Det viktigste (tror vi) er at jeg har det bra. Jeg er selvfølgelig ikke i mot at folk har det bra. Mange mennesker trenger virkelig å lære å sette pris på seg selv, og i hvert fall å akseptere seg selv slik Gud har skapt dem. Folk trenger å erfare at Gud elsker dem. Likevel sitter jeg ofte igjen med et spørsmål om vi ikke driver og lærer folk å ha seg selv og sin egen lykke i sentrum, mens sentrum i livet vårt egentlig burde være å søke Guds rike først (Matt 6,33).

Forresten er kanskje ikke det å ha seg selv i sentrum noe som folk trenger å lære. De fleste nordmenn er jo oppdratt til å ha seg selv og sin egen lykke som mål i livet. Derimot trenger vi kanskje å lære mennesker om Jesu kall til å følge etter Ham og legge ned sine egne meninger og rettigheter og preferanser. Det er kanskje dette Jesus mente da Han sa: "Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg.” (Matt 16,24)

torsdag 25. september 2008

Statsborgerskap og et radikalt valg

Jo mer man jobber med mennesker fra andre nasjoner, jo mer forstår man hvor heldige vi er som har et norsk stasborgerskap. Vi tar det som en selvfølge at staten beskytter sine borgere. Vi kan nok irritere oss over skatter og avgifter, og til og med oppleve noen tilfeller av maktmisbruk. Men vi regner med at felles samfunnstjenester, slik som skole og politi, i hvert fall er tenkt å være tilgjengelig for alle statsborgere i landet. Men slik er det slett ikke i alle land. Tvert i mot blir politiet, hæren og domstolene i noen land aktivt brukt mot deler av befolkingen. Hvis man tilhører ”feil” folkeslag eller har ”feil” politisk eller religiøs overbevisning, så kan man bli utestengt fra skoler og arbeidsplasser, og til og med risikere fengsel eller død. Mange styresmakter bruker altså sin makt til å undertrykke sin egen befolkning.

Forrige helg ble jeg nok en gang minnet om dette. Vi var i London for å være med i et bursdagselskap, og der var det folk fra alle verdensdeler. Flere hadde historier om sine egne myndigheter som gjør at den vanlige nordmann får ”hakeslepp”. Et av de folkeslagene som virkelig får kjenne dette på kroppen er tamiler fra Sri Lanka. Myndighetene i landet prøver å sulte ut tamilene nord i landet. Tusenvis har blitt myrdet og ennå flere har måttet flykte fra landet sitt. Dette skjer altså ikke på grunn av en invasjon fra en fremmed makt, men er noe som landets egne myndigheter står bak.

Tamilene var ikke de eneste i dette selskapet som hadde problemer med myndighetene sine, men jeg bruker dem som eksempel. Jeg fikk nemlig også tid til å snakke med en gammel venn av meg fra New Zealand. Hun har jobbet i mange år med det tamilske nettverket av menigheter som jeg har skrevet om tidligere. Hun bruker nå stadig mer av sin tid på selve Sri Lanka. Men som utenlandsk statsborger er det vanskelig å få visum, siden hun hjelper ”feil” folkeslag. Her er det ikke snakk om politisk aktivitet av noe slag, men å drive skoler, barnehjem, helsestasjoner osv. Slike ting ønsker ikke myndighetene at tamilene i nord skal få glede av.

Min venn har valgt en virkelig radikal løsning på denne utfordringen: Hun har søkt om srilankisk statsborgerskap! For å forstå rekkevidden av en slik beslutning må vi nordmenn prøve leve oss inn i situasjonen. Først bør vi spørre oss selv: ”Ville jeg byttet bort mitt norske pass mot et statsborgerskap i Irak eller Afghanistan?” Mange av oss ville vel vært betenkt på å gjøre noe slikt. Men det min venn gjør er faktisk langt mer skummelt enn hva et slikt bytte ville betydd for oss. For hun jobber som sagt med ”feil” folkegruppe, sett fra myndighetenes synspunkt. Det betyr at hun ved frivillig å stille seg under srilankiske myndigheters autoritet, risikerer å bli utsatt for de samme krenkelser av menneskerettighetene som tamilene opplever.

Hun ville at vi skulle være med henne å be om at dette går i orden. Hun har forstått alvoret i konflikten. Dette er altså ikke en naiv ung dame som tror hun kan redde verden og at hun selv er usårbar. Til det har hun sett for mye nød og død. Hun går inn i dette med åpne øyne – vel vitende om mulige konsekvenser. Det stiller meg overfor et dilemma som både er følelsemessig og etisk: Kan jeg være med å be om at Gud skal gi min venn noe hun mener er Guds vilje, men som i beste fall vil skape store problemer for henne – og i verste fall føre til døden?

torsdag 18. september 2008

Guds herlighet

En dame i menigheten kommenterte på søndag at det var en ”tyngde” i møtet helt fra det startet. Med det mente hun ikke at stemningen var ”tung”, eller at undervisningen var ”tung”. Det hun tenkte på var opplevelsen av at Gud var der. Gud er selvfølgelig alltid til stede, for Han er allestedsnærværende. Men noen ganger opplever vi Hans nærvær på en sterkere måte, enn hva vi ellers gjør. Slik var det på søndag.

Noen ungdommer syntes det var et merkelig uttrykk å si at det var en ”tyngde” i møtet. Men dette er ganske så bibelsk. 1. Kongebok kapittel 8 handler om innvielsen av templet i Jerusalem. I vers 9 og 10 står det: ”Så hendte det da prestene gikk ut av helligdommen, at skyen fylte Herrens hus. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte templet.” Ordet som er oversatt med ”herlighet” er det hebraiske ordet ”kabod” som egentlig betyr ”tyngde” eller ”vekt”. Det står altså egentlig at Guds tyngde fylte tempelet. Dette ordet ”tyngde” brukes gjennom GT for Guds herlighet.

Det var altså en liten smak av Guds herlighet vi fikk smake, og som hun omtalte som en ”tyngde” i møtet. Når Guds herlighet kommer på en slik måte i et møte, så reagerer ofte mennesker med å bli stille. Noen synker ned på kne og noen legger seg på magen på gulvet. Andre sitter rolig i stolene sine, og noen gråter stille. I dette tilfellet snakker vi om en menighet hvor gjennomsnittsalderen på møtedeltakerne er under 30 år, så stillheten skyldes ikke at man er gammel og sliten. Men i slike situasjoner ønsker man kun å være innfor Gud og tilbe Ham. Da strekker ofte ordene ikke til, slik at man heller velger å være stille.

Det virker som det alltid er disse møtene som folk husker best. I andre møter kan man ha flott undervisning eller nådegaver i sterk funksjon. Men ingen ting gjør mer inntrykk enn når Guds tyngde – Guds herlighet – åpenbares i blant oss. Vi har hatt noen slike møter opp gjennom menighetens historie. Men jeg tror vi bare så vidt har fått noen små kort lite glimt av hvordan Gud ønsker å åpenbare seg i blant oss. For jeg er overbevist om at Gud ønsker å åpenbare seg for sitt folk. Vi bør derfor lære å la Gud slippe mer til på møtene våre. Jeg vil se mer av Guds herlighet åpenbart i blant oss!

søndag 14. september 2008

Evangelistlaug

I middelalderen samlet ulike yrkesgrupper seg I foreninger som ble kalt “laug”. I en by ville da murerne samle seg i ”murerlauget” mens bakerne samlet seg i ”bakerlauget”. Dette ble gjort for at de som drev med det samme faget kunne hjelpe og støtte hverandre. I dag kjenner de fleste unge til den engelske varianten av ordet: ”guild” Dette brukes om samarbeidende grupper på online spill, som for eksempel World of Warcraft.

Jeg har imidlertid lyst til ”å stjele” dette ordet, og bruke det på tjenester i Guds menighet. Det blir stadig arrangert samlinger og kurs for pastorer (hyrder). Oftere og oftere arrangeres det også seminarer for mennesker som opplever at de har en profetisk gave eller tjeneste. Bibellærere får mye ”påfyll” fra bibelskoler og litteratur. Men hva gjøres egentlig for evangelistene i blant oss? Jeg vet ikke om en eneste sammenheng i Norge som er fokusert på å trene og utvikle evangelister, selv om for eksempel Jesus Revolution og andre bevegelser er svært så evangeliserende i sin fokus. Men er det noen som kjenner til et forum som er spesialisert på utvikling av evangelister? Hvis noen av bloggens lesere kjenner noe slikt, så gi meg beskjed.

Jeg har diskutert dette med en venn av meg som ”har mye evangelist” i seg. Selv om han har jobbet med mye annet i forskjellige menigheter, så er det å nå kirkefremmede med budskapet om Jesus det han virkelig brenner for. Han har da også sett en god del unge, kirkefremmede mennesker komme til tro. Han kjenner heller ikke til noe slikt opplegg for evangelister i Norge. Vi ble vel derfor enige om at hvis ingen andre gjør noe med dette, så får heller vi gjøre det. Jeg håper altså at vi kan etablere et ”evangelistlaug” i Norge.

Målet er helt enkelt å se flere evangelister i norske menigheter – og å hjelpe disse til å bli mer effektive i sin tjeneste. Målgruppa vil være de som tror de har et kall til å evangelisere, og ikke de som allerede er anerkjente evangelister (selv om de også er velkommen selvfølgelig). Det betyr altså de som kjenner at hjertet banker litt raskere når vi snakker om å nå kirkefremmede, om å ta sjanser for å utbre evangeliet, om å gjøre de tingene mange andre ikke tør, om å mobilisere menighetene til å bli utadvendte, om å se nådegaver fungere i gågata, osv. Hvis du faller inn i denne kategorien, så gi et lite vink!

Arbeidsformen vil bli litt til underveis. I første omgang planlegger vi å samle de som er interessert til en samling en lørdag i løpet av vinteren. Dessuten vil vi bygge opp et forum for utveksling av erfaring og for å gi gjensidig støtte og oppmuntring. Til å hjelpe oss vil vi invitere med erfarne evangelister fra både innland og utland. Fint om alle er med og ber for dette prosjektet.

mandag 1. september 2008

Somaliere for Kristus

Med fare for å gjenta meg selv: Det kommer mange asylsøkere og jobbsøkere til Norge for tiden. Mange av disse kommer fra Somalia. Spesielt den siste tiden har det flyttet mange somaliere til den delen av Askim som vi bor. Det har ført til at jeg oftere og oftere ber om at disse skal få bli kjent med evangeliet.

Somalia er kjent som verdens mest lovløse land. Det er sannelig ikke rart at folk flykter! Samtidig er det også ett av de landende som har færrest kristne. Faktisk vil de fleste somaliere benekte at det i det hele tatt finnes en eneste kristen somalier. Men misjonsforskere anslår at det finnes kanskje 2.000 kristne somaliere på verdensbasis. Det er ikke mye i en befolkning på mer enn 10 millioner! Flere av de som åpent har bekjent sin tro på Jesus, har da også måttet bøte med livet for det.

Jeg har nylig hatt en kort mail veksling med en misjonær som jobber litt i Somaliland. Det er den nordligste av provinsene i landet, og den eneste provinsen med noenlunde fungerende samfunnssystemer. På mitt spørsmål på om han kjente til noen somalisktalende menigheter i Norge eller andre steder i Europa, så svarte han enkelt og greit ”nei”. Dessuten sa han at han tvilte på om noen slik menighet fantes på vårt kontinent. Selv har jeg på nettet kun funnet omtale av én eneste somalisktalende bibelgruppe. Den er organisert ut fra en menighet i USA. Det betyr at somaliere har svært få muligheter til å høre evangeliet på sitt eget språk.

Hva kan du og jeg gjøre med det? Kanskje ikke så mye, men noe kan vi alle gjøre:

  1. Skaffe oss informasjon. Jeg pleier å anbefale Operation World som et bra sted å starte
  2. Be for at somaliere i Norge (og andre steder) skal komme til tro
  3. Vise praktisk omsorg for somaliske naboer. Kjærlighet kan åpne stengte dører.
  4. Kjøpe et nytestamente på somalisk. Det kan du gi bort når muligheten åpner seg

lørdag 30. august 2008

Det nye norske samfunnet

Forrige helg hadde vi med noen engelske venner til Grünerløkka i Oslo. Dette er skikkelig urbane mennesker som aldri kunne tenke seg å bo lenger fra sentrum av London enn en halv times kjøretur med t-banen. Når de skal ha ferie og vil koble av, så drar de helst til New York. Å dra på hyttetur på fjellet er like fristende for dem som å be meg om å feriere i slummen i Calcutta. Forrige helg spiste vi først på en karibisk restaurant og deretter ruslet vi rundt i byen. De ble veldig begeistra for Grünerløkka! De kjente at nå var de i en skikkelig by. De stoppet opp og sugde inn atmosfæren. Dette minnet dem om New York…

Jeg tror Grünerløkka gjenspeiler det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt. Noen er skeptiske til denne utviklingen. Jeg forstår også at det er utfordringer knyttet til denne utviklingen. Men jeg ser også de positive sidene! Jeg elsker å rusle rundt i Oslos mange bydeler, mens jeg titter på folk og funderer på hva som rører seg i dem, samtidig som ber jeg om at Guds rike skal utbre seg. Det er herlig å finne en liten karibisk eller persisk eller etiopisk café i en bakgate og smake på maten og suge inn stemningen. Dette er det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt.

Men som jeg har skrevet før, så befinner de fleste menighetene seg enten i Oslo sentrum eller langt utenfor byen. Den norske kristenheten er ganske så ”hvit” og ganske så preget av livet i forstedene. Når jeg følger debatten i kristne blader og blogger, så sitter jeg som regel med følelsen av at det er få som er forankret i dette nye norske samfunnet. Jeg vet det finnes unntak! Blant annet vokser det fram mange etniske menigheter i Oslo for tiden.

Men hvor er de radikale misjonærene som vil flytte til Tveita eller Tøyen eller Veitvedt? Det hender nok at kristne bor disse stedene for en periode. Men da er man ofte på vei videre så snart man er ferdig med studiene, eller når man får råd til å kjøpe seg et hus i en av Oslos forsteder. Hvorfor kan ikke 3-4 familier og noen single bestemme seg for å flytte til en slik bydel? For å bli der og bygge opp et lokalt vitnesbyrd om Guds kraft og Guds kjærlighet – det vil si et levende kristent fellesskap. Et fellesskap som reflekterer det nye norske samfunnet.

Kanskje en rik forstadsmenighet kunne ta et slikt prosjekt som sitt misjonsprosjekt?

søndag 17. august 2008

Modeller for menighet

Vi har alle ulike modeller og tanker på hvordan ting ”er” inne i hodet vårt. Uten slike mentale ”kart” klarer vi ikke å forholde oss til omverden på en fornuftig måte. Dette gjelder også spørsmål knyttet til menighetsliv og kristenliv. Våre tanker om hva en menighet er, hvordan drive evangelisering eller hva som er sann åndelighet, er i stor grad formet av disse modellene inne i hodene våre. Vi skulle nok gjerne ønske at det var Bibelen alene som formet alle våre tanker om slike ting, men i praksis så er vår forståelse i stor grad et resultat av de tankemodellene vi har lært i miljøet vårt. For eksempel har de fleste et dåpssyn som samsvarer med den menigheten de vokste opp i åndelig talt. Det er fordi man der har lært en tankegang om hva dåpen innebærer. Så tar man med seg denne modellen når man siden leser Bibelen, og får dermed sitt syn bekreftet.

Løsningen er selvfølgelig ikke å kvitte seg med slike modeller, men å forstå hvilke modeller jeg har. Da kan jeg sammenligne modellene i mitt hode, med modellene i ditt hode. Deretter kan jeg gå til Bibelen og kanskje oppdage nye perspektiver, som jeg kanskje ikke har sett før, fordi de er utenfor mine egne modeller. Vi arrangerte nylig et selskap hvor det var mennesker fra mange ulike kirkelige bakgrunner og med stor aldersspredning. Ut over kvelden ble vi sittende og prate om ting som har med Guds rike å gjøre. Blant annet snakket vi mye om hva en hyrde (pastor) egentlig er. Vi snakket også om ulike syn på evangelisering. Dette ble interessant fordi alle møtte modeller som var annerledes enn de man var vant til. Dermed kunne alle lære noe nytt.

Dette er en grunn til at jeg liker boka til kardinal Dulles: ”Models of the church”. Boka handler om ulike syn på hva en menighet egentlig er. Men i stedet for å konkludere med hva som er ”den rette” måten å strukturere en menighet på, beskriver forfatteren ulike tankemodeller som de forskjellige kirker har. Han mener at en sunn menighet må ha en viss blanding av hver av disse modellene. Nå trenger man ikke være enig i alt forfatteren skriver. Men det forfriskende er at man møter ulike tankemodeller, som hver for seg utfordrer ens egne tanker. Det gjør at man ser vante ting på uvante måter.

Dulles beskriver fem grunnleggende modeller som i varierende grad påvirker kirkesamfunns syn på ”hva en menighet er”. Første modell er ”menigheten som institusjon” og den fokuserer på at menigheten er en synlig størrelse i samfunnet. Denne institusjonen kan noen ganger være ledende i kulturen – andre ganger i høyeste grad være en motkultur. Den andre modellen er ”menigheten som fellesskap”. Menigheten består av de som har fellesskap med Gud og med hverandre. Dette er helt uavhengig av om man er ført inn i noen medlemsliste eller ikke. Denne modellen er på mange måter i andre enden av skalaen enn den første modellen.

Den tredje modellen er ”menigheten som sakrament”. For en protestantisk karismatiker så høres dette ukjent ut. Men det som er ukjent er jo som sagt en god mulighet for å lære nye ting! Tanken er at menigheten representerer Kristus i denne verden. Akkurat som Gud ga sin Sønn til verden, gir nå Sønnen sin menighet til verden. Menigheten blir på denne måten et synlig uttrykk for - og formidler av - Guds nåde i denne verden. Den fjerde modellen er derimot veldig godt kjent i protestantiske miljøer. Det er ”menigheten som herold”. Det vil si at vår oppgave som menighet er å forkynne Guds ord rent og klart. Hvorvidt folk tar i mot ”det klare ordet” er mindre viktig, fordi menigheten først og fremst er kalt til å videreformidle Guds ord. Den femte modellen er ”menigheten som tjener”. Det betyr at vi som Guds folk hører sammen med alle mennesker, og at vi derfor er kalt til å tjene dem (og hele skaperverket). Akkurat slik som Jesus ga sitt liv for å tjene, så er vi også kalt til å gi våre liv for å tjene.

Jeg tror Norge trenger mengder av nye menigheter. Men vi trenger også menigheter av nye typer. Den som skal bygge en ny type menighet bør ha klart for seg sine egne tankemodeller, slik at de modellene kan utfordres.

lørdag 16. august 2008

Inspirasjonssamling for par

Lørdag 23. august arrangerer menigheten Kraftverket en inspirasjonsdag for par. Samlingen er slett ikke bergrenset til ektepar: Kjærestepar er minst like velkomne. Enten man har vært sammen i to uker eller tjue år, så er det godt å investere litt tid på parforholdet sitt. Sett derfor av denne lørdags formiddagen!

Adrian og Pauline Hawkes fra London er med oss og deler fra sine erfaringer fra mer enn 30 års ekteskap og fra mange år som menighetsledere. Vi samles på Salem, Slitu fra kl 11.00 til 15.00. Det blir mulighet for barnepass i et privat hjem i nærheten. For å vite hvor mange som kommer, vil vi gjerne ha påmelding, som gjøres via telefon/SMS til Unni Torsøe på 922-06-197.

onsdag 13. august 2008

Martyrer

Det greske ordet ”martyr” betyr ”vitne”. Men fordi så mange av de første kristne måtte bøte med livet for sin tro, ble ordet etter hvert synonymt med en som ga sitt liv for sin tro på Jesus som Messias. En del ekstreme islamittiske krefter har sølt til dette begrepet ved å kalle massemordere som sprenger seg selv og uskyldige mennesker i lufta for ”martyrer”. Men for kristne så vil alltid martyr være betegnelsen på en som på fredelig vis hevder sin tro på Gud - helt uten å bruke vold - men som likevel på grunn av evangeliets sprengkraft blir drept for sin tro.

Det å måtte gi sitt liv for sin tro på Kristus er slett ikke noe som bare tilhørte den første kristne tid. I Sovjetunionen bukket millioner av mennesker under i fangeleire. Ofte var deres eneste forbrytelse at de trodde på Gud. Jeg har selv sett minnemuren utenfor Jekaterinburg med en ufatelig mengde navn over de som ga sitt liv på denne måten.

Ennå i dag lider store deler av Kristi menighet. Kristne blir trakassert, fengslet, torturert, voldtatt og drept bare fordi de er kristne. Paulus sier at når ett lem lider, så lider hele kroppen (1Kor 12,26). Vi som er så heldige at vi lever i Norge bør i det minste holde oss oppdatert om dette, slik at vi kan heve vår røst i protest. Som en start anbefaler jeg deg å skaffe boka ”Operation World” av Patrick Johnson. Du får den både fra Bok & Media og fra Amazon. Dessuten har Bjørn Olav opprettet en ny blog om martyrer som du kan du følge med på. Det er også mulig å sjekke hjemmesidene til Åpne dører eller Forum 18

torsdag 7. august 2008

Tur til Sachsen

I juni var Anne Irene og jeg og besøkte et par menigheter i Sachsen i Tyskland. Blant annet var vi en hel lørdag sammen med menigheten Jesus Freaks i Geyer, helt på grensa til Tsjekkia. Dette er en menighet som i stor grad består av unge mennesker i alderen 15-25 år. De er unge og uerfarne, men de når ut med evangeliet! Det var vel ca 50 personer til stede den dagen vi var der.

Imidlertid føler de seg aleine. Lederskapet sa til oss: ”Vi mangler åndelige foreldre!” Her har vi som er litt mer oppe i åra en kjempeutfordring. Bildet viser Mitch, Tom og Sara som er 3 av de 4 lederene i menigheten. Lederskapet er alle i alderen 19-25 år. Det finnes hundrevis – om ikke tusenvis - av slike fellesskap rundt om i Europa. De når unge mennesker for evangeliet, men de får liten eller ingen hjelp av erfarne kristne…

Vi besøkte også en menighet i Herrnhut. Vi har vel aldri vært i en by som så til de grader har vært preget av bønn og lovsang! Menigheten har kjøpt et nedlagt sykehus. En hel avdeling har blitt omgjort til et senter for bønn og lovsang. Det er egne rom der for barn som ber, rom hvor man ber døgnet rundt, rom for bønn om helbredelse, rom for bønn for Israel, osv. Vi fikk kjempekontakt med pastoren Frank Hoffenbacher. Forhåpentligvis klarer vi å få Frank til Norge ved en anledning. Menigheten driver også et billig og bra herberge. Absolutt verdt et besøk om du er på de kanter! Mer info kan du finne her

lørdag 2. august 2008

En kultur for disippelskap

Det er strålende at mennesker kommer til tro. Men jeg ønsker mer enn som så! Mennesker som blir kjent med Gud bør også få hjelp til å legge av seg gamle uvaner, synd og avhengigheter. Hvis ikke det skjer, så risikerer vi å bygge menigheter som er fylt opp av åndelige småbarn.

Apostelgjerningene 11,26 forteller at det var i Antikoia at disiplene for første gang ble kalt kristne. Hva kalte man dem før det da? Jo, da kalte man dem for disipler. Det vil si etterfølgere av Jesus. I vår tid kan man være ”kristen” uten å følge Jesus helhjerta. Det er fordi vi forbinder kristen tro med en intellektuell tilslutning til visse trossetninger. Men slik var det ikke til å begynne med! Da var det slik at enten var du en etterfølger av Jesus – eller så var du ikke kristen i det hele tatt!

Jeg tror vi trenger å gjenvinne noe av denne tankegangen! Vi må rett og slett skape en forståelse i menigheten om at tro og disippelskap er to sider av samme sak. Med andre ord må menigheten ha en kultur for disippelskap. En i menigheten min sa det slik: ”Jeg drømmer om en menighet hvor det å være kristen er det samme som å være en disippel.”

I Kraftverket har vi hatt mye glede av besøk fra menigheten Open Heavens i Loughborough, England. I den menigheten har de sett 200-300 studenter komme til tro de siste årene. Det var derfor med stor interesse jeg satte meg ned for å høre på pastoren der, Ness Wilson, da hun skulle preke nettopp om dette: ”En kultur for disippelskap”. Det er jo alltid bedre å høre på de som har lykkes i praksis, enn de som kun er teoretikere. Jeg regnet derfor dette som en glimrende anledning til å lære! Ness nevnte ni ting de fokuserer på når det gjelder disippelskap

  1. Disipler kjenner seg selv

  2. Disipler kan avklare sin fortid og bli løst/helbredet

  3. Disipler kjenner sin identitet: De er trygge på seg selv og vet at de er barn av Kongen

  4. Disipler opplever at gavene deres blir forløst

  5. Disipler lever livet sitt med en hensikt: De evner å sette seg mål

  6. Disipler lærer god beslutningstaking: Hvordan ta gode avgjørelser i livet?

  7. Disipler får hjelp til å overvinne vaner og mønster av synd

  8. Disipler tar ansvar for sine følelser på en sunn måte

  9. Disipler bygger sunne relasjoner

torsdag 31. juli 2008

Motkultur

I sommer underviser jeg en serie om Apostelgjerningene. De som er med på undervisningen oppfordres til å jobbe litt dypere med stoffet enn hva man vanligvis gjør. Det er interessant å legge merke til reaksjonen hos de som ikke kjenner APG så godt fra før. Det er tydelig at boka har sprengkraft når den får tale for seg selv.

Ett eksempel er de første kristnes radiale holdning til eiendeler: ”De solgte sine eiendommer og annet gods og delte ut til alle etter som enhver trengte det.” (Apg 2,45) og ”ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte.” (Apg 4,34-35). Som en på kurset sa: ”Skulle vi levd sånn, så ville jeg valgt ikke å ha så mange ting.” Du verden, tenkte jeg. Er det så enkelt å skape en motkultur mot forbrukersamfunnet? Trenger vi bare å eksponere folk for Guds ord?

Nå er det selvfølgelig ofte langt fra tanke til handling. Jeg mener heller ikke at det er slik at alle kristne skal ha alle ting felles til alle tider. Det virker som at menigheten i Jerusalem gikk tilbake til mer ”normale” eiendomsforhold etter en stund. Men selv om det ikke er noen naturlov å ha alt felles, så er vel 99,9 % av alle norske menigheter i den andre grøfta? Vi ser på eiendelene våre som våre – og ikke som noe Gud har latt oss få låne for en stund, slik at vi kan forvalte det på best mulig måte.

De fleste kristne i Norge har et helt uforsvarlig forventingsnivå når det gjelder levestandard. Hvor mange biler trenger egentlig en menighet på 40 medlemmer? Hvor mange kvadratmeter bolig pr medlem har din menighet? Eler hvor mange kebaber kjøper gjennomsnittsmedlemmet pr år? Kanskje alle norske menigheter burde lage en statistikk på slike ting? Hehe! Selv om jeg ikke mener dette siste helt seriøst, så er det ikke til å komme fra at materialsimen blant kristne både går ut over mennesker i den fattige delen av verden, og bidrar til manglende ressurser til misjon og menighetsplanting.

Jeg tror Guds folk er kalt til å være en motkultur i samfunnet. Vi skal representere Guds rikes verdier midt i dagens samfunn. Bibelen sier at vi ”ikke lenger skal la oss prege av den nåværende verden” (Rom 12,2). Dette tror jeg har lite med musikksmak, klesstil og piercinger å gjøre. Derimot tror jeg det har mye med vårt forhold til materielle ting å gjøre! Dette burde utfordre oss til å tenke gjennom spørsmål som: Hvor høyt forbruk burde jeg ha? Er det helt opplagt at jeg må ”realisere” meg selv og gjøre karriere? Må hver husholdning bestå av mor, far og 1,8 barn – eller har vi plass til flere?

Askese er på ingen måte et ideal! Gud har skapt gode ting for at vi skal nyte dem. Men la oss ikke bruke det som unnskyldning for ikke å ta en ærlig snakk med Gud om vårt forhold til eiendeler. La oss heller ikke reagere som den rike unge mannen som Jesus traff: Jesus svarte: "Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" Men da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik. (Matt 19,21-22).

mandag 21. juli 2008

New Living Ministries

De siste årene har kona og jeg hatt gleden av å jobbe sammen med et nettverk av tamilske menigheter i Europa. På engelsk er dette nettverket kjent som ”New Living Ministries”. De har nå plantet nærmere 20 menigheter, med et medlemsantall på rundt 1500 mennesker. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men når man vet at 70-80 % av disse er oppvokst som hinduer, så begynner det å bli interessant. Den første menigheten plantet de i Paris for 20 år siden. I dag har de menigheter i Sveits, Frankrike, England og Canada. De siste årene har de også sendt misjonærer tilbake til Sri Lanka som mange av dem i sin tid flyktet fra. Der har de startet både menigheter, skole, helsestasjoner og annet arbeid.

Når de starter nye menigheter i Europa og Canada skjer det som regel ved ”knoppskyting”. Når de får kontakter i en ny by så organiserer de dette som et husfellesskap som får hjelp av nærmeste ”etablerte” menighet. Når husfellesskapet har nådd en viss størrelse – som regel rundt 20 personer – så organiseres det som en selvstendig lokal menighet. Jeg har selv besøkt menigheten til NLM i Sankt Gallen i Sveits, som på denne måten har blitt ”modermenigheten” til 8-10 andre selvstendige menigheter i Sveits.

NLM er for meg enda et eksempel på hvor effektivt det er å jobbe i nettverk hvis man ønsker å plante menigheter. For det første har de en felles visjon om å utbre Guds rike gjennom evangelisering og menighetsplanting. For det andre så deler de på ressurser. For eksempel er det et ektepar fra menigheten i Paris som har ansvar for å støtte utviklingen av familiearbeid i alle menighetene i nettverket. For det tredje samles folk fra de forskjellige menighetene jevnlig for å inspirere hverandre og oppmuntre hverandre. På lederkonferansene deres så er det slett ikke undervisningen som er viktigst (til tross for at undertegnede har vært blant predikantene…). Det virkelig viktige arbeidet på disse konferansene skjer når folk fra forskjellige menigheter sitter og deler erfaringer og spørsmål i matsalen mellom møtene eller på en benk i parken etter at ungene har sovna for kvelden. For det fjerde så deler de på økonomien. Gjennomsnittsinntekten er naturlig nok langt høyere hos medlemmene i de sveitsiske menighetene enn hva det er i de andre landene. Men fordi de sveitsiske menighetene identifiserer seg med hele nettverket har de vært veldig sjenerøse (og da mener jeg VELDIG) i å støtte arbeidet i andre land.

Jeg kan også nevne TV arbeidet deres. Hver kveld har de programmer på en av de store kommersielle tamilske tv-kanalene. Dette er ikke typisk ”kristen-tv” slik vi ofte ser det i Norge. De legger mye mer vekt på å tilpasse formidlingen til kulturen, slik at ikke-kristne blir sittende å se på. Likevel forkynnes Guds ord klart. En kveld i uka har de innringningsprogram hvor folk kan bli bedt for på direkten, eller stille spørsmål. Da får de enormt mange telefoner fra hele verden. Faktisk flest henvendelser fra Midt-Østen, siden det der jobber mange tamiler. Mange tamilske hushjelper forteller hvordan familiene de jobber for, ber om at de skal oversette programmene for dem til arabisk. I noen av disse landene er det dødsstraff for å bekjenne Kristus. Men myndighetene mistenker ikke en kommersiell tv-kanal fra Asia for å drive med forkynnelse (!)

Er det rart at jeg ønsker meg flere apostoliske nettverk også i Norge?

lørdag 19. juli 2008

Rasisme

Jeg liker å gå kveldsturer før jeg legger meg. På vei hjem etter turen i går, kom en stressa ung afrikansk mann bort til meg og spurte om han kunne gå ved siden av meg. Grunnen var at noen norske ungdommer hadde fulgt etter ham i bil fra sentrum. Han kjente dem ikke, men de var tydelig ute etter ”bråk”. Derfor var han redd for å få juling, og tenkte det var tryggere å gå sammen med en hvit mann. Han spurte meg derfor om jeg kunne følge ham helt til døra. Jeg fulgte ham selvfølgelig hjem, og han roet seg etter hvert som vi fikk gått litt. Men hva er i veien med folk? Jeg blir så sinnsykt provosert!!

onsdag 16. juli 2008

Etniske menigheter

De siste årene har det vokst fram en utrolig mengde med nye menigheter blant etniske minoriteter. Selv har jeg vært på mange gudstjenester som har foregått på persisk, spansk eller tamil. Når jeg bruker begrepet ”etnisk menighet” så mener jeg menigheter som har gudstjeneste på et annet språk enn majoritetens språk. I Norge vil det da også inkludere menigheter som bruker engelsk, fransk eller spansk, selv om disse språkene på verdensbasis er uendelige mye mer utbredt enn norsk.

I media får man inntrykk av at de fleste innvandrere er muslimer, og at respekt for andre kulturer kun dreier seg om forholdet til Islam. Dette stemmer jo ikke! Jeg vil tro det er flere kristne innvandrere i landet vårt, enn det er muslimske. Men de gjør mindre vesen av seg. For litt siden slo avisene stort opp at en del etnisk norske ungdommer hadde konvertert til Islam. Men man får ikke med seg det ganske enorme antallet mennesker som går det andre veien: Fra Muhammed til Kristus. Dette dreier seg om et langt større antall mennesker. Selv her i min egen lille by så er det et betydelig antall tidligere muslimer som har blitt kristne. En ganske stor forsamling her i byen har sine møter på persisk, og består hovedsakelig av folk fra Iran og Afghanistan. Dette er personer som har blitt kristne etter at de kom til Norge. Lignende ting skjer over alt i landet vårt. Jeg har også gleden av å kjenne mange tidligere hinduer som har gitt sine liv til Jesus.

I London er nå majoriteten av de som er på gudstjeneste en vanlig søndag ikke etniske briter, men "fremmed-kulturelle". En lignende utvikling er på gang i Norge. Men av en eller annen grunn legger vi nesten ikke merke til det. Jeg tror disse ”etniske menighetene” sitter med en nøkkel til vellykket integrering. Jeg har ofte hørt tamilske forkynnere oppfordre menigheten sin til å takke Gud for Norge, og å be om velsignelse for alle som er ledere i landet (se 1Tim 2,2). Det betyr ikke at man kaster vrak på å være tamil eller iraner eller vietnameser, men det betyr at man velsigner landet man bor i. Dette tror jeg er med å forme gode holdninger, noe som danner et godt grunnlag for vellykket integrering.

Jeg vil påstå at det er vekkelse i Norge! Men mye av det skjer blant mennesker med en kulturell bakgrunn fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Samtidig er det ikke alle etniske grupper som er like berørt av evangeliet. For tida tenker jeg særlig mye på folk fra Pakistan og Somalia. Selv om det også blant disse folkegruppene er stadig flere som søker Jesus, så har ikke evangeliet hatt samme gjennomslag ser det ut til. Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste forsamling i Norge hvor urdu eller somalisk er hovedspråk. Det er kanskje noen slike, men jeg kjenner altså ikke til dem. Jeg vet om pakistanere som leser fast i Bibelen. Men det er uhyre utfordrende å stå fram og fortelle om dette i enkelte pakistanske miljøer. Vær gjerne med på å be om et gjennombrudd for evangeliet i disse etniske gruppene. Har du en somalisk eller pakistansk nabo eller kollega så kan du vel dessuten begynne med å bli venn med ham/henne? Kanskje det åpner muligheten til å introdusere evangeliet.

tirsdag 15. juli 2008

Wikipedia

Wikipedia har raskt blitt et av de mest brukte oppslagsverkene i Norge. Dessverre så er vi kristne av og til litt seine med å ta i bruk nye informasjonskanaler. La oss håpe at evangeliske kristne kan være med å forme innholdet på Wikipedia, og ikke bli sittende på sidelinja. Selv har jeg lagt ut artikler om Bibelen, men det finnes jo mengder av andre ting vi som Guds folk burde ha meninger og kunnskaper om.

Ulempen på Wikipedia er jo at enhver artikkel fort kan redigeres. Men dette er jo også en mulighet, siden man selvfølgelig også kan føye til opplysninger som mangler. Derfor tror jeg det er bra å ta del i det som skjer. Hvis du skynder deg, så kanskje du finner noen av disse artiklene mer eller mindre slik jeg skrev dem: apostler, praktisk teologi eller Oljeberget

søndag 13. juli 2008

Ledere som kritiseres

Bjørn Olav har noen helt groteske historier å fortelle på sin blog, om hvordan noen ledere forbanner de som er uenige med dem. Det er helt klart ikke Guds måte! Jesus sa at vi skulle velsigne våre fiender (Matt 5,43-48). Da må vi i hvert fall kunne velsigne kristne som ikke er enige med oss! Som alltid ellers bør man gå til Guds ord for å se hvordan slike situasjoner bør håndteres. Et utgangspunkt kan være å studere fire opprør i Bibelen: Mirjam mot Moses (4Mos 12), Absalom mot David (2Sam 15-19), Judas mot Jesus (Matt 26), samt medarbeidere som sviktet Paulus (2Tim 4).

Det er tre ting å lære fra disse situasjonene:

  1. Enhver leder som er salvet av Gud, vil en eller annen gang bli motarbeidet av noen innenfra menigheten.
  2. Et slikt ”opprør” får negative konsekvenser for den som setter i gang.
  3. Det er når man opplever å bli motarbeidet ”innenfra” på denne måten at det kommer fram hva som virkelig bor i en: Er lederen drevet av personlige ambisjoner eller av Guds ånd?

For to-tre år siden snakket jeg med en kristen dame i nærmiljøet. Hun går ikke i noen menighet. Da jeg spurte henne hvorfor hun ikke gjorde det, var svaret at det ikke var noen pastorer i Indre Østfold som hun hadde nok tillit til. Hvis derimot en navngitt person hadde flyttet til området og startet menighet, så skulle hun gladelig gått inn i menigheten hans. Denne personen var en av Norges mest kjente pastorer, og hun hadde hørt ham preke på konferanser og likte det veldig godt. Jeg tenkte imidlertid for meg selv at pipa nok hadde fått en annen lyd hvis denne personen hadde flyttet hit. Da hadde vi nemlig blitt kjent med svakhetene hans også! Ikke at jeg tror denne pastoren har flere svakheter enn andre kristne ledere. Men det er rart med det: De som vi kjenner godt, kjenner vi også svakhetene til. Mens de vi bare hører på konferanser, ser vi som regel bare godsiden til. Likevel tror vi ofte at gresset er grønnere på den andre siden.

Jeg vet ikke hvor mange situasjoner jeg har vært i, hvor jeg har hørt folk beklage seg på akkurat de lederne som er i akkurat deres menighet. Da påpeker jeg som regel at dette er en menneskelig reaksjon hos dem, fordi de kjenner lederne i sin egen sammenheng bedre enn de kjenner lederne i andre sammenhenger. Men det tror de ikke noe på nei! Uansett hva folk måtte mene om akkurat sine ledere, så er dette noe som ser ut som et prinsipp i Bibelen: Mennesker som står i en tjeneste vil bli møtt av motstand både utenfra og innenfra. En gang i blant er denne motstanden høyst betimelig. Men som oftest sier det mer om motstanderne enn om lederne.

Bibelen er heller ikke redd for å advare mot de negative konsekvensene av å drive et ”råkjør” mot ledere i nærmiljøet. Både Mirjam, Absalom og Judas fikk store problemer for å si det mildt. Uten sammenligning for øvrig: Men så vidt meg bekjent er damen jeg nevnte ovenfor fortsatt ikke med i noen menighet. Den pastoren som hun mente hadde vært absolutt perfekt for henne, har blitt avsatt av sin egen menighet, fordi de ikke likte lederstilen hans… Kanskje ikke gresset var like grønt når du kom nær nok? Jeg tenker at det måtte vært bedre for denne damen å ta til takke med en mindre perfekt menighet, og så fått lov å oppleve fellesskapet disse årene. Selv om det ikke finnes noen perfekte menigheter her i området, så forkynnes jo Guds ord, Herren blir tilbedt og det vises omsorg for mennesker.

Hovedpoenget mitt (som jeg nok får komme tilbake til) er hvordan en leder reagerer når han/hun blir utsatt for denne type kritikk. Se hvordan Moses ba i ydmykhet for Mirjam da hun gjorde opprør. Se hvordan David gikk gråtende oppover Oljeberget for å søke Gud da Absalom gjorde opprør. Jesus kalte Judas for venn da han solgte ham til døden. Paulus ba at Gud ikke skulle tilregne sine nærmeste venner at de sviktet ham da han trengte dem som mest. Dette er det som viser hvordan en sann leder er skrudd sammen: Noen ganger må negative konsekvenser av folks holdninger og uttalelser belyses. Men det skjer alltid i bønn og ydmykhet.

onsdag 9. juli 2008

Kampen om byene

Jeg har blandede tanker om en del av den ”åndelige krigføringen” som skjer i noen kristne sammenhenger. Av og til oppleves dette som at man lever i en åndelig getto. Profetiene og åpenbaringene florerer, men man kommer seg liksom ikke ut i det virkelige livet. Kvaliteten på åndelig krigføring kan testes på samme måte som all annen tjeneste: Bærer den frukt? (Matt 7,15-20) Blir mennesker frelst og gjort til disipler?

Men at noe misbrukes betyr jo ikke at vi må avskrive det! Medisinen mot ”feil bruk” er som regel ikke ”ingen bruk” men ”rett bruk”. Så også når det gjelder åndelig krigføring: For tiden jobber jeg mye med brevet til efeserne. Det brevet er fullt av henvisninger til den åndelige kampen vi står i (Ef 1,18-2,3 +3,10 +6,10-20). Det er ikke så rart at nettopp dette brevet er fullt av henvisninger til den åndelige kampen. Menigheten i byen der ble grunnlagt i en ekstrem maktkonfrontasjon: Det var som om lysets rike og mørkets rike frontkolliderte i 100 km i timen akkurat der i Efesos.

Apostelgjerningene 18,18-20,38 forteller historien: Efesos var sentrum for dyrkelsen av Artemis. Tempelet i byen der ble regnet som en av oldtidens syv underverker, på linje med bl.a. pyramidene i Egypt. Vi snakker altså ikke om en liten ”pølsebod”, men om en avgudsdyrkelse som var høyt organisert og kjent over hele den ”siviliserte” verden. Derfor kunne byens rådmann si at ”alle mennesker vet at efeserne er voktere for bildet av Artemis, som er kommet ned fra himmelen” (Apg 19,35).

Da Paulus og hans folk kom til Efesos skjedde det en rekke konfrontasjoner i den åndelige verden: Opprør rundt Artemistempelet, brenning av magiske bøker, oppsiktsvekkende demonutdrivelser og helt uvanlige mirakler ved Paulus sine hender. Jeg tror ikke Paulus oppsøkte disse konfrontasjonene. Jeg tror de ”bare skjedde” fordi menigheten utfordret de åndsmakter som hadde fått lov til å styre som de ville der i byen. Resultatet var at alle som bodde i provinsen fikk høre Herrens ord i løpet av to år (Apg 19,10). Det kaller jeg effektiv evangelisering!

Jeg er en som ivrer for å bygge nære fellesskap. Vi må ha menigheter som folk trives i. Men faren er at vi blir så ”koselige” at vi glemmer kampen vi står i: Byene og tettstedene vi bor i er delvis fanget i håpløshet og synd. Hvis ikke vi som Guds folk utfordrer de åndsmakter som regjerer, hvordan skal vi da se forandring? Hvordan skal da mennesker bli satt fri?

Åndskamp er ikke bare bønn og lovsang. Paulus oppsumerer våpnene våre i Ef 6,10-18. Våpnene vi har er sannhet, rettferdighet, beredskap, tro, Guds ord og bønn. I min egen sammenheng har vi nok vært sterkere på noe av dette, mens andre våpen har fått lov til å ligge og samle støv. Tiden er inne for å ta i bruk hele arsenalet. Det står om menneskers frelse og vår hjemsteders åndelige helse.