Valg av bibelskole

Nå om dagen er det mange unge (og noen gamle) som skal velge bibelskole å gå på fra høsten. Noen unge får god rådgivning i dette valget enten hjemmefra eller fra menigheten sin. Andre derimot er mer frittsvevende, og tar valget på egen hånd. De tenker selv at de tar selvstendige og gjennomtankete valg. Dessverre er sannheten ofte at de tar valg etter innfallsmetoden: Hvilken skole er det jeg har hørt om? Hvilken skole har best hjemmeside? Mest spennende studietur?

Det å ta et år på bibelskole er en viktig investering, som man kan høste frukter av resten av livet. Hvilken skole man ender på burde derfor ikke være tilfeldig, men være et resultat både av nøye vurdering og av at man har søkt Gud seriøst for å høre Hans mening om saken. Her mener jeg hyrdene i menighetene bør ta seg tid til å sette seg ned med hver enkelt ungdom og snakke gjennom valget. Ikke fordi de skal bestemme, men fordi de kan hjelpe til med å sette ting i perspektiv.

Hvis en ungdom sier: «Hei, jeg har søkt på bibelskole X”, så er det enkleste bare å bifalle dette. Vi er jo glad for at ungdommen har valgt å bruke et år på bibelskole. Imidlertid kan det være nyttigere å si: ”Så flott at du har valgt et år på bibelskole! Hva gjorde at du valgte akkurat bibelskole X?” Et slikt spørsmål vil enten møtes med et gjennomtenkt svar eller med et litt flakkende blikk.

Nylig var jeg borte i et tilfelle hvor vedkommende hadde valgt å gå på en bibelskole som lærte annerledes enn henne når det gjaldt dåpen, menighetssyn, synet på nådegaver, synet på kvinner i tjeneste, og en lang rekke andre spørsmål. Mange unge vil da si at det er smart å gå et sted hvor man er litt uenig, for da får man prøvd ut meningene sine. Dette argumentet har jo noe for seg, men konsekvensen er at man burde velge bibelskolen til Jehovas Vitner. Der får man som evangelisk kristen virkelig testet ut sine meninger!

Det er nyttig å utsette seg for alternative syn på teologi og menighet. Men skal man bruke et helt år av sitt liv, så bør man gjøre det i en sammenheng hvor man kan være åpen og i modus for å ta i mot. Man burde ikke planlegge å ha et helt år hvor man alltid må være oppmerksom på om det som undervises kan stemme, eller om det er «helt på jordet».

Målet med å stille slike spørsmål er ikke å snakke folk vekk fra å gå på bibelskole. Kanskje hun likevel velger bibelskole X. Men i det minste vet hun da i hvert fall hvorfor hun velger den i stedet for bibelskole Y. Selv om det kan oppleves ubehagelig å stille den typen spørsmål, så tror jeg at vi skylder ungdom å ta oss bryet.

Møter og mål

Det pågår mange interessante diskusjoner om hvordan en menighet bør organiseres. Bør vi bare ha selvstendige husmøter, eller skal vi satse på store møter, eller en kombinasjon av disse? Hva skal vi gjøre når vi kommer sammen? Skal noen preke eller skal ordet være fritt hele tiden? Skal vi ha eget opplegg for barna eller skal de være sammen med de voksne?

Alt dette er viktige samtaler som man må ta på alvor. Men ofte føler jeg at diskusjonen blir redusert til hva som fungerer best. Hva slags type samlinger føler jeg at jeg trives best i? Liker jeg best små uformelle samlinger hvor jeg kan snakke mye, eller vil jeg heller være en del av en stor forsamling med gode taler og massiv lovsang? Eller kanskje føler jeg meg mest hjemme i en liturgisk sammenheng?

For meg går det viktigste skillet i en menighet på hva som er fokus – og ikke på hvordan møtene er organisert. Jeg tror menighetens viktigste oppgave er å ære Gud, og tilrettelegge for å skape forandring i menneskers liv. At mennesker blir kjent med Jesus og lærer å holde alt det han har befalt oss, er kjernen i Misjonsbefalingen. Det burde derfor også være enhver menighets fokus.

Enkelte menigheter kan ha mange gode møter og aktiviteter, men uten at folk blir forvandlet. Da spør jeg meg selv om hva som er verdien. Dette kan gjelde både store menigheter og husmenigheter. Men så finnes det andre menigheter som har fokus på å gjøre folk til disipler. Kanskje ikke møtene er så storartet, men mennesker blir forvandlet, slik at de stadig blir litt mer lik Jesus.

Det er selvfølgelig ikke noen motsetning mellom å ha gode møter, og det å se mennesker forandret! Men det er heller ikke noe likhetstegn mellom disse tingene: Man kan ha «gode møter» uten at folk blir forandret. Enda viktigere enn å spørre seg hvordan vi skal ha møter, er det derfor å spørre seg hvorfor vi skal ha møter.

En kultur for disippelskap

Det er strålende at mennesker kommer til tro. Men jeg ønsker mer enn som så! Mennesker som blir kjent med Gud bør også få hjelp til å legge av seg gamle uvaner, synd og avhengigheter. Hvis ikke det skjer, så risikerer vi å bygge menigheter som er fylt opp av åndelige småbarn.

Apostelgjerningene 11,26 forteller at det var i Antikoia at disiplene for første gang ble kalt kristne. Hva kalte man dem før det da? Jo, da kalte man dem for disipler. Det vil si etterfølgere av Jesus. I vår tid kan man være ”kristen” uten å følge Jesus helhjerta. Det er fordi vi forbinder kristen tro med en intellektuell tilslutning til visse trossetninger. Men slik var det ikke til å begynne med! Da var det slik at enten var du en etterfølger av Jesus – eller så var du ikke kristen i det hele tatt!

Jeg tror vi trenger å gjenvinne noe av denne tankegangen! Vi må rett og slett skape en forståelse i menigheten om at tro og disippelskap er to sider av samme sak. Med andre ord må menigheten ha en kultur for disippelskap. En i menigheten min sa det slik: ”Jeg drømmer om en menighet hvor det å være kristen er det samme som å være en disippel.”

I Kraftverket har vi hatt mye glede av besøk fra menigheten Open Heavens i Loughborough, England. I den menigheten har de sett 200-300 studenter komme til tro de siste årene. Det var derfor med stor interesse jeg satte meg ned for å høre på pastoren der, Ness Wilson, da hun skulle preke nettopp om dette: ”En kultur for disippelskap”. Det er jo alltid bedre å høre på de som har lykkes i praksis, enn de som kun er teoretikere. Jeg regnet derfor dette som en glimrende anledning til å lære! Ness nevnte ni ting de fokuserer på når det gjelder disippelskap

1. Disipler kjenner seg selv


2. Disipler kan avklare sin fortid og bli løst/helbredet


3. Disipler kjenner sin identitet: De er trygge på seg selv og vet at de er barn av Kongen


4. Disipler opplever at gavene deres blir forløst


5. Disipler lever livet sitt med en hensikt: De evner å sette seg mål


6. Disipler lærer god beslutningstaking: Hvordan ta gode avgjørelser i livet?


7. Disipler får hjelp til å overvinne vaner og mønster av synd


8. Disipler tar ansvar for sine følelser på en sunn måte


9. Disipler bygger sunne relasjoner

Nåde og sannhet

Moses kom med Loven, mens Jesus kom med nåden og sannheten (Joh 1,17). Jesus kom ikke bare med nåden, men også med sannheten. Nåden ordner opp i synden som har skilt deg fra samfunnet med Gud: Nåden gjør med andre ord at du blir frelst. Sannheten hjelper deg til å legge av deg gamle uvaner og synd: Sannheten setter deg altså fri (Joh 8,32). Gud ønsker at du skal være både frelst og fri. Noen kristne er dessverre fortsatt bundet: Selv om de er frelst, så er de ikke særlig fri. Derfor trenger du alt det Jesus kom med – både nåde og sannhet.

Sannheten er ikke bare en mental sak: Det er ikke slik at hvis du har de riktige meningene, så kjenner du sannheten. Dette er en akademisk måte å tenke på, men slett ingen bibelsk tankegang. Bibelens påstand er at sannheten kjenner du kun hvis du lever den ut i praksis! Derfor snakker NT om å vandre i sannheten. Vandring handler om livsstil, ikke om en mental tilstand.

Sannheten gjør av og til vondt: Selvfølgelig stikker det i hjertet hvis du oppdager at du har levd på tvers av Guds vilje på et område i livet ditt. Dessverre finnes det kristne som blander sammen dette ”stikket i hjertet” med ”fordømmelse.” De tror at alt som får dem til å føle seg litt dårlige her og nå er av det onde. På den måten vaksinerer de seg selv fra Den Hellige Ånds oppdragelse.

Noen ganger oppdager vi til og med at vi er på feil kurs gjennom at noen søsken sier det til oss. NT sier at vi skal rettlede hverandre, og noen ganger til og med rive folk ut av ilden! (Judas 23) Jeg er slett ikke tilhenger av at vi skal løpe rundt å ”fortelle hverandre sannheten”. Samtidig må vi huske på at sannheten er et av våre våpen i den åndelige krigen (Ef 6,14). Ved å distansere oss fra situasjoner hvor vi kan oppleve ”stikk i hjertet” så løper vi altså en risiko for å miste ett av våre viktigste åndelige våpen.

Det som er så fantastisk med Jesus er at Han er full av både nåde og sannhet. Han har ikke bare litt nåde og litt sannhet – han har fullt opp av begge deler. Jeg drømmer om menigheter som modellerer dette på jorda i dag: Full av nåde og sannhet!

Kristen livsrytme

Overskriften høres kanskje snål ut. Noen lurer vel på om jeg vil tilbake til klosterlivet, hvor det åndelige livet var regulert på daglig basis. Men jeg har ikke tro på et kristenliv som er fullstendig regulert ned i minste detalj. Fri og bevare oss!

Samtidig er jeg slett ikke sikker på at det motsatte er bra heller: I dag settes det ofte likhetstegn mellom ”frihet” og å gjøre det som til enhver tid faller meg inn. Mange mennesker gjør akkurat det de føler for i øyeblikket, enten det er å drikke seg full, eller noe mer uskyldig som å se på TV tre timer hver kveld. Men beviser det at de er frie mennesker? Jeg tror ikke det! Frihet handler ikke om å gjøre det jeg har lyst til hele tiden, men om å la Sønnen sette meg fri fra alle negative ting som måtte binde meg.

I kristne sammenhenger har vi en annen utgave av den samme ”friheten”. Refrenget lyder: ”Ikke gå på møter, les Bibelen, faste eller be, hvis du ikke føler for det akkurat da. Hvis du gjør det av vane, så er det lovisk” Men er det sikkert at man virkelig er fri, bare fordi man lar seg lede av øyeblikkets innfall og humør? Selv om det gjelder ditt forhold til Gud? Jeg tviler!

Tvert i mot tror jeg at gode vaner og en viss fasthet i livsrytmen kan være sunt. Ja, ikke bare sunt, men rent ut sagt åndelig! Opp gjennom kirkehistorien så har menigheter lagt vekt på å hjelpe folk til å innarbeide gode vaner. Dette kan være alt fra katolske eller lutherske kirkeår, til at alle i Ungdom i Oppdrag oppfordres til å ha ”en stille time” hver dag.

Mer enn noen gang før så opplever vi tidsklemma. Vi stresser med å rekke alt vi skal gjøre – familie, jobb, unger, menighet, fritidsaktiviteter… Hvis vi ikke passer på, så kan vi løpe rundt i mange år uten å ha tatt oss tid til det som virkelig er verdifullt. Flere og flere blir klar over hvor viktig det er å prioritere familien. Hvis du ikke tar et bevisst valg om å bruke tid på familien, så får du kanskje ikke tid i det hele tatt

Gjelder ikke det samme i forholdet vårt til Gud da? Hvis du ikke tar et bevisst valg om å ta tid sammen med Gud, så kan det vel hende at årene renner ut mellom hendene på deg? Det handler altså om å skrive Gud inn i livene våre – om å rydde plass for det som virkelig betyr noe. Det er kanskje dette Paulus tenkte på da han sa at vi måtte kjøpe den rette tid?

Radikale forbilder

Hvis jeg har rett i min mistanke om at de fleste bevegelser har en tendens til å skape mindre radikale ledere i annen generasjon, så er jo utgangspunktet viktig! Selv om de fleste av Paulus sine medarbeidere var noe mindre radikale enn ham selv, så ble de likevel noen av de viktigste lederne i hele kirkehistorien. Det var fordi forbildet deres (Paulus) var så utrolig radikal i sin etterfølgelse av Jesus.

Dette er en utfordring for meg, fordi mange av mine kristne venner som er over 40 år har inntatt hvileposisjon. Kanskje går de på kristne møter – kanskje ikke. De er trygge i sitt forhold til Gud. Men ”radikal” er ikke det første som slår en i forbindelse med dem. Jeg tenker ofte på hva dette kommuniserer til yngre kristne om å leve/ikke leve radikalt for Gud. Når man har levd halve livet har man erfart så pass mye at man får et mer reflektert forhold til mange ting. Det er da man virkelig kan bli et forbilde for yngre. Men dessverre blir alt for mange i denne aldersgruppa nesten usynlige i menigheten (hvis de da ikke har et lederansvar der). Men det er jo akkurat nå vi trengs!

Derfor tenker jeg ofte på hvordan jeg selv utvikler meg. Når jeg nå har overlatt ansvaret for menigheten til yngre krefter: Kommer jeg da til å bli mer og mer usynlig? Eller kan jeg heller bli mer og mer radikal? Slik at yngre folk har noe å ”strekke seg etter”.

I en slik situasjon er det en fordel å leve i en relasjonsbasert menighet. For her dreier menighetsliv seg om mye mer enn møter. I relasjonsbaserte menigheter kan man være et forbilde, selv om man ikke preker eller leder møter. I går hadde vi for eksempel en liten romjulssamling: Mens 20 personer satt i stua og sang lovsanger, så var noen av de andre voksne og jeg på kjøkkenet og lekte med barna (og ”passet på” kakefatet…) Midt i leken kunne jeg formidle ting som skapte ny visjon hos en av de andre som var med og lekte. Det var ting jeg nok aldri hadde sagt i en preken fordi det var så ”dagligdags”, men som likevel kan komme til å bety mye.

Derfor sier Bibelen at ”Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake på hvordan de levde og døde og ta eksempel av deres tro!” (Heb 13,7). Vi skal ikke tenke tilbake på våre ledere og huske hvor godt de prekte. Vi skal tenke tilbake på hvordan de levde. Jeg håper at det folk vil huske av meg er hvor radikalt jeg levde, ikke at jeg hadde snakketøyet i orden. Dét er sannelig litt av en utfordring!

Om å ha forventninger til folk

I dagens samfunn er det få ting som lyder verre enn ”å sette krav til folk”. Mange mennesker misliker sterkt å ha forventninger rettet mot seg. Personlig frihet er kampordet, og med det menes frihet til å gjøre akkurat det jeg føler for - til enhver tid. Det å be noen om å forplikte seg - eller be dem å legge ned sine egne behov på andre måter - er noen av det verste man kan gjøre.

Noen kristne bruker til og med teologien for å unngå å bli satt forventninger til: Gud elsker meg uansett om jeg gjør noe eller ikke, så hvem er du som har forventninger til meg? Tror du at du er viktigere enn Gud liksom? Dermed er vi dobbelt vaksinert: For det første vokser vi opp i en kultur som anser forpliktelse som en uting. Deretter bygger vi opp en teologi som forsterker dette negative trekket i kulturen vår.

Jesus hadde klare forventninger til de som ville følge ham. Ja, faktisk krav: Søk først Guds rike! Gi alt du eier til de fattige! Følg meg! Dette er temmelig tøffe utsagn. Men du verden så befriende! For da kan vi glemme oss selv, og få fokus der hvor Jesus hadde fokus – og det var ikke på sin egen navle. Da blir det å ”ha Jesus som Herre” mer enn fine ord.

Paulus hadde også tøffe forventninger til sine medarbeidere. Han omskar jo faktisk Timoteus! Jeg tror de fleste unge kristne menn hadde takket pent nei til å bli med i et kristent arbeid som forutsatte at man først lot seg omskjære av lederen for arbeidet... Nå er ikke akkurat dette min anbefaling, men vi må samtidig ikke la oss lure til å tro at vi kan utrette store ting uten å selv bli satt krav til – og selv ha forventninger til mennesker rundt oss

Ønsker vi å drive disippeltrening kommer vi altså ikke utenom det å heve forventningene til folk. Vi skal selvfølgelig ikke sette urimelige forventninger: Vi ber ikke en hundremeterløper om å satse på maraton! Men hvis folk skal utvikle seg, så må de ha noe å strekke seg etter. Dette er utrolig vrient å gjøre på en god måte i dagens samfunn. Men jeg tror det er en nøkkel for multiplikasjon av menigheter og tjenester.

Utvikle ferdigheter

Mye kristen undervisning er rettet mot å gi oss mer kunnskap. Kunnskap om hvordan studere Bibelen, hvordan be, hvordan ha et godt familieliv. Men ofte har vi vel så god bruk for ferdigheter, dvs. hvordan setter vi det vi vet ut i praksis. "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse" (Gal 5,22) Dette er vel og bra å vite, men jeg ønsker alt dette i praksis. Jeg vet at jeg bør være vennlig, trofast og selvdisiplinert… MEN HVORDAN GJØR JEG DET?? Dette er nok et rop mange kjenner igjen fra seg selv.

Jeg tror en viktig ting er å flytte hovedtyngden av undervisningen fra prekestolen til kjøkkenbordet. Vi trenger nok ”gode gammeldagse prekener” men ennå mer trenger vi å få snakke om ting i praksis. Dette gjør vi bedre over et måltid mat enn på en gudstjeneste. Derfor må vi ha åpne hjem . Det er bare når man kan snakke om ting personlig at vi utvikler ferdigheter.

En bekjent av meg pleier å si at ”vi må bygge menigheter hvor det er lov å synde”. Han ønsker jo ikke at folk skal synde. Men han innser at folk faktisk sliter med det ene og det andre og det tredje. Vi må derfor ha menigheter hvor det er lov å snakke om utfordringer man har på det personlige planet. Det er ikke nok å forkynne om helliggjørelse på møtene, hvis mennesker ikke får praktisk hjelp til å seire over ting som avhengigheter og dårlig selvbeherskelse. ”Helliggjørelse” er generelt – og dermed ufarlig. ”Avhengighet” derimot er konkret fordi det handler om at jeg er bundet av TV, internett, gambling, rusmidler, pornografi eller hva det måtte være (for sikkerhet skyld: dette er ikke en liste over mine avhengigheter!)

Bibelens undervisning om helliggjørelse gir meg kunnskap, mens det å klare å legge ting bak meg i mitt eget liv er ferdigheter. Kunnskap er bra, fordi det forteller oss om hva vi trenger å utvikle ferdigheter i. Men målet er ferdighetene. For da skapes disipler med forvandlede hjerte, og vi unngår å skape ”studenter” med store hoder og små hjerter. Kunnskap får vi gjennom bibeltimer og prekener – ferdigheter får vi hvis menigheten fungerer i dagliglivet.

Hvordan skape disipler

Som jeg skrev om nylig så er det noe som legger lista for høyt og noen som legger den for lavt når det gjelder å bli en del av fellesskapet. Skal jeg velg mellom disse to grøftene, så velger jeg den hvor lista ligger for lavt! I et slikt miljø har du som regel mange folk. Selv om mange av disse ikke er kristne, så vil de gjerne være åpne for åndelig input. Det ”eneste” som da gjenstår er å presentere Jesus for dem på en slik måte at de forstår hvem Han er, og hva Han forventer av sine etterfølgere.

Et fellesskap hvor lista ligger for høyt er mye vanskeligere å gjøre noe med: Der har man en hard kjerne av folk som har skikkelig peiling både på kristen lære og kristen livsstil. Men de har liten evne til å kommunisere med folk utenfor den kristne ”bobla”. Man kan alltid heve standarden enda et lite hakk på de som allerede er der: Ha noen flere konferanser og bibelstudiegrupper. Da vil de som er en del av gjengen få mer og mer kunnskap. Men vil de nå noen nye med evangeliet?

Hvis du jobber i situasjoner av typen ”masse folk – få disipler” så vær oppmuntret! Du har nemlig en kjempemulighet. Det er faktisk langt enklere å gjøre disipler av folk som ikke er kristne ennå, men som kjenner deg og har tillit til deg - enn det er å gjøre menneskefiskere av en gjeng som har sittet på litt for mange kristne konferanser.

Alt du trenger er en plan for å gjøre disipler av folka som kommer. Ikke prøv å gjøre disipler av hele gjengen samtidig. Be Gud vise deg en håndfull mennesker du kan investere mye tid i. Hvis du lykkes med å gjøre en gruppe til virkelige disipler, så vil de etter hvert trekke de andre i miljøet med seg. De folka jeg har satset mest på de siste årene tar i disse dager over hele lederskapet for menigheten jeg plantet. Nå er det de – og ikke først og fremst jeg – som når ut til nye folk og gjør dem til disipler.