Det nye norske samfunnet

Forrige helg hadde vi med noen engelske venner til Grünerløkka i Oslo. Dette er skikkelig urbane mennesker som aldri kunne tenke seg å bo lenger fra sentrum av London enn en halv times kjøretur med t-banen. Når de skal ha ferie og vil koble av, så drar de helst til New York. Å dra på hyttetur på fjellet er like fristende for dem som å be meg om å feriere i slummen i Calcutta. Forrige helg spiste vi først på en karibisk restaurant og deretter ruslet vi rundt i byen. De ble veldig begeistra for Grünerløkka! De kjente at nå var de i en skikkelig by. De stoppet opp og sugde inn atmosfæren. Dette minnet dem om New York…

Jeg tror Grünerløkka gjenspeiler det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt. Noen er skeptiske til denne utviklingen. Jeg forstår også at det er utfordringer knyttet til denne utviklingen. Men jeg ser også de positive sidene! Jeg elsker å rusle rundt i Oslos mange bydeler, mens jeg titter på folk og funderer på hva som rører seg i dem, samtidig som ber jeg om at Guds rike skal utbre seg. Det er herlig å finne en liten karibisk eller persisk eller etiopisk café i en bakgate og smake på maten og suge inn stemningen. Dette er det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt.

Men som jeg har skrevet før, så befinner de fleste menighetene seg enten i Oslo sentrum eller langt utenfor byen. Den norske kristenheten er ganske så ”hvit” og ganske så preget av livet i forstedene. Når jeg følger debatten i kristne blader og blogger, så sitter jeg som regel med følelsen av at det er få som er forankret i dette nye norske samfunnet. Jeg vet det finnes unntak! Blant annet vokser det fram mange etniske menigheter i Oslo for tiden.

Men hvor er de radikale misjonærene som vil flytte til Tveita eller Tøyen eller Veitvedt? Det hender nok at kristne bor disse stedene for en periode. Men da er man ofte på vei videre så snart man er ferdig med studiene, eller når man får råd til å kjøpe seg et hus i en av Oslos forsteder. Hvorfor kan ikke 3-4 familier og noen single bestemme seg for å flytte til en slik bydel? For å bli der og bygge opp et lokalt vitnesbyrd om Guds kraft og Guds kjærlighet – det vil si et levende kristent fellesskap. Et fellesskap som reflekterer det nye norske samfunnet.

Kanskje en rik forstadsmenighet kunne ta et slikt prosjekt som sitt misjonsprosjekt?

New Living Ministries

De siste årene har kona og jeg hatt gleden av å jobbe sammen med et nettverk av tamilske menigheter i Europa. På engelsk er dette nettverket kjent som ”New Living Ministries”. De har nå plantet nærmere 20 menigheter, med et medlemsantall på rundt 1500 mennesker. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men når man vet at 70-80 % av disse er oppvokst som hinduer, så begynner det å bli interessant. Den første menigheten plantet de i Paris for 20 år siden. I dag har de menigheter i Sveits, Frankrike, England og Canada. De siste årene har de også sendt misjonærer tilbake til Sri Lanka som mange av dem i sin tid flyktet fra. Der har de startet både menigheter, skole, helsestasjoner og annet arbeid.

Når de starter nye menigheter i Europa og Canada skjer det som regel ved ”knoppskyting”. Når de får kontakter i en ny by så organiserer de dette som et husfellesskap som får hjelp av nærmeste ”etablerte” menighet. Når husfellesskapet har nådd en viss størrelse – som regel rundt 20 personer – så organiseres det som en selvstendig lokal menighet. Jeg har selv besøkt menigheten til NLM i Sankt Gallen i Sveits, som på denne måten har blitt ”modermenigheten” til 8-10 andre selvstendige menigheter i Sveits.

NLM er for meg enda et eksempel på hvor effektivt det er å jobbe i nettverk hvis man ønsker å plante menigheter. For det første har de en felles visjon om å utbre Guds rike gjennom evangelisering og menighetsplanting. For det andre så deler de på ressurser. For eksempel er det et ektepar fra menigheten i Paris som har ansvar for å støtte utviklingen av familiearbeid i alle menighetene i nettverket. For det tredje samles folk fra de forskjellige menighetene jevnlig for å inspirere hverandre og oppmuntre hverandre. På lederkonferansene deres så er det slett ikke undervisningen som er viktigst (til tross for at undertegnede har vært blant predikantene…). Det virkelig viktige arbeidet på disse konferansene skjer når folk fra forskjellige menigheter sitter og deler erfaringer og spørsmål i matsalen mellom møtene eller på en benk i parken etter at ungene har sovna for kvelden. For det fjerde så deler de på økonomien. Gjennomsnittsinntekten er naturlig nok langt høyere hos medlemmene i de sveitsiske menighetene enn hva det er i de andre landene. Men fordi de sveitsiske menighetene identifiserer seg med hele nettverket har de vært veldig sjenerøse (og da mener jeg VELDIG) i å støtte arbeidet i andre land.

Jeg kan også nevne TV arbeidet deres. Hver kveld har de programmer på en av de store kommersielle tamilske tv-kanalene. Dette er ikke typisk ”kristen-tv” slik vi ofte ser det i Norge. De legger mye mer vekt på å tilpasse formidlingen til kulturen, slik at ikke-kristne blir sittende å se på. Likevel forkynnes Guds ord klart. En kveld i uka har de innringningsprogram hvor folk kan bli bedt for på direkten, eller stille spørsmål. Da får de enormt mange telefoner fra hele verden. Faktisk flest henvendelser fra Midt-Østen, siden det der jobber mange tamiler. Mange tamilske hushjelper forteller hvordan familiene de jobber for, ber om at de skal oversette programmene for dem til arabisk. I noen av disse landene er det dødsstraff for å bekjenne Kristus. Men myndighetene mistenker ikke en kommersiell tv-kanal fra Asia for å drive med forkynnelse (!)

Er det rart at jeg ønsker meg flere apostoliske nettverk også i Norge?

Etniske menigheter

De siste årene har det vokst fram en utrolig mengde med nye menigheter blant etniske minoriteter. Selv har jeg vært på mange gudstjenester som har foregått på persisk, spansk eller tamil. Når jeg bruker begrepet ”etnisk menighet” så mener jeg menigheter som har gudstjeneste på et annet språk enn majoritetens språk. I Norge vil det da også inkludere menigheter som bruker engelsk, fransk eller spansk, selv om disse språkene på verdensbasis er uendelige mye mer utbredt enn norsk.

I media får man inntrykk av at de fleste innvandrere er muslimer, og at respekt for andre kulturer kun dreier seg om forholdet til Islam. Dette stemmer jo ikke! Jeg vil tro det er flere kristne innvandrere i landet vårt, enn det er muslimske. Men de gjør mindre vesen av seg. For litt siden slo avisene stort opp at en del etnisk norske ungdommer hadde konvertert til Islam. Men man får ikke med seg det ganske enorme antallet mennesker som går det andre veien: Fra Muhammed til Kristus. Dette dreier seg om et langt større antall mennesker. Selv her i min egen lille by så er det et betydelig antall tidligere muslimer som har blitt kristne. En ganske stor forsamling her i byen har sine møter på persisk, og består hovedsakelig av folk fra Iran og Afghanistan. Dette er personer som har blitt kristne etter at de kom til Norge. Lignende ting skjer over alt i landet vårt. Jeg har også gleden av å kjenne mange tidligere hinduer som har gitt sine liv til Jesus.

I London er nå majoriteten av de som er på gudstjeneste en vanlig søndag ikke etniske briter, men "fremmed-kulturelle". En lignende utvikling er på gang i Norge. Men av en eller annen grunn legger vi nesten ikke merke til det. Jeg tror disse ”etniske menighetene” sitter med en nøkkel til vellykket integrering. Jeg har ofte hørt tamilske forkynnere oppfordre menigheten sin til å takke Gud for Norge, og å be om velsignelse for alle som er ledere i landet (se 1Tim 2,2). Det betyr ikke at man kaster vrak på å være tamil eller iraner eller vietnameser, men det betyr at man velsigner landet man bor i. Dette tror jeg er med å forme gode holdninger, noe som danner et godt grunnlag for vellykket integrering.

Jeg vil påstå at det er vekkelse i Norge! Men mye av det skjer blant mennesker med en kulturell bakgrunn fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Samtidig er det ikke alle etniske grupper som er like berørt av evangeliet. For tida tenker jeg særlig mye på folk fra Pakistan og Somalia. Selv om det også blant disse folkegruppene er stadig flere som søker Jesus, så har ikke evangeliet hatt samme gjennomslag ser det ut til. Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste forsamling i Norge hvor urdu eller somalisk er hovedspråk. Det er kanskje noen slike, men jeg kjenner altså ikke til dem. Jeg vet om pakistanere som leser fast i Bibelen. Men det er uhyre utfordrende å stå fram og fortelle om dette i enkelte pakistanske miljøer. Vær gjerne med på å be om et gjennombrudd for evangeliet i disse etniske gruppene. Har du en somalisk eller pakistansk nabo eller kollega så kan du vel dessuten begynne med å bli venn med ham/henne? Kanskje det åpner muligheten til å introdusere evangeliet.