En ting som bekymrer meg er det store antallet menighetsplantinger som ikke lykkes. Dessverre skrives det lite om dette problemet. Vi er mer opptatt av suksesshistoriene. Hvem vil vel høre om det som ikke lyktes? Likevel tror jeg det er viktig å snakke om dette temaet av og til. For min erfaring er at de fleste menighetsplantere på ett eller annet tidspunkt har lyst til å gi opp. Men at man blir fristet til å gi opp, betyr jo ikke at man bør gi opp.
Steve Sjorgen er redaktør for en side som gir råd til menighetsplantere Der har de lagt ut en del råd for hva man bør gjøre før man eventuelt gir opp et menighetsplantingsprosjekt. Sjogren skriver ut fra en amerikansk sammenheng, hvor det er mye fokus på pastoren med stor P - og dermed på menighetsplanteren med stor M. Jeg ville ha fokusert mer på det kollektive i en menighetsplanting, men likevel er rådene hans verd å lese:
Viser innlegg med etiketten menighetsplanting. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten menighetsplanting. Vis alle innlegg
søndag 27. juni 2010
Ting å gjøre før man gir opp
Ha jevnlige møter med en personlig veileder (coach) i 3 måneder. Et ukentlig møte med en slik coach vil være en god investering, selv om du etterpå skulle bestemme deg for ikke fortstette menighetsplantingen.
Dra avsides for å faste og be. Ta med deg en bibel, klær, vann og deg selv. Hvis du var åndelig nok til å starte dette prosjektet, så må du være åndelig nok til å avslutte det på samme måte.
Finn en samarbeidspartner som også planter menighet. Det burde du ha gjort allerede da du startet prosjektet.
Få noen andre til å preke, i det minste de to neste ukene. Hvis du har preket 15 ganger i strekk, så trenger du en pause. (Her ville jeg lagt til: Om ikke du trenger en pause fra å preke, så trenger menigheten en pause fra å høre deg preke)
Du trenger å bli evaluert i dybden av en coach eller av en god venn
fredag 20. november 2009
Migrasjonsmenigheter
I vår tid opplever vi de største folkevandringene i historien. Her snakker vi om store mengder mennesker. I fjor hadde Oslo mer enn 24.000 mennesker som flyttet inn i kommunen og et tilsvarende antall som flyttet ut. I min egen region (Askim/Mysen) så var det 2800 innflyttinger og 2600 utflyttinger i 2008. Da snakker vi bare om flyttinger innenlands. I tillegg kommer alle de som flyttet mellom disse kommunene og utlandet.
Denne utviklingen utgjør både utfordringer og muligheter for menigheter. En utfordring er at man ikke lenger kan regne med at de som er i en lokal menighet i dag, vil forbli der «for alltid». Tidligere var det slik at når noen først ble med i en menighet, så ble de gjerne værende der lenge. Mange norske frimenigheter har jo vært dominert av de samme familiene gjennom generasjoner!
Slike menigheter vil fortsatt ha sin plass i kirkebildet. Men jeg tror det samtidig kommer til å vokse fram menigheter med et annet fokus. Kanskje vil vi få menigheter som nesten utelukkende satser på å nå mennesker på flyttefot? Det jeg forsøksvis vil kalle «migrasjonsmenigheter». Dette er menigheter som søker å nå ut til de enorme mengdene mennesker som «driver forbi»: De som kommer til lokalmiljøet vårt, blir her en stund, og så flytter videre.
Hva slags typer menigheter må vi ha for å nå disse menneskene? Hva vil kjennetegne vellykkede migrasjonsmenigheter? Bibelgruppa som jeg er med i er ett av mange eksempel på at man faktisk kan nå disse gruppene av mennesker. I den gruppa er det folk som kommer til Norge for å ta en universitetsutdannelse. De er her i 1-5 år før drar de videre. Men den tiden de er her, kan forandre dem for alltid. Imidlertid føler jeg at vi med den bibelgruppa knapt nok skraper i overflata. Sulten etter åndelig mening blant de som er i migrasjon, er nemlig langt større enn tilbudet av menigheter som ønsker å være med å møte denne «etterspørselen».
Denne utviklingen utgjør både utfordringer og muligheter for menigheter. En utfordring er at man ikke lenger kan regne med at de som er i en lokal menighet i dag, vil forbli der «for alltid». Tidligere var det slik at når noen først ble med i en menighet, så ble de gjerne værende der lenge. Mange norske frimenigheter har jo vært dominert av de samme familiene gjennom generasjoner!
Slike menigheter vil fortsatt ha sin plass i kirkebildet. Men jeg tror det samtidig kommer til å vokse fram menigheter med et annet fokus. Kanskje vil vi få menigheter som nesten utelukkende satser på å nå mennesker på flyttefot? Det jeg forsøksvis vil kalle «migrasjonsmenigheter». Dette er menigheter som søker å nå ut til de enorme mengdene mennesker som «driver forbi»: De som kommer til lokalmiljøet vårt, blir her en stund, og så flytter videre.
Hva slags typer menigheter må vi ha for å nå disse menneskene? Hva vil kjennetegne vellykkede migrasjonsmenigheter? Bibelgruppa som jeg er med i er ett av mange eksempel på at man faktisk kan nå disse gruppene av mennesker. I den gruppa er det folk som kommer til Norge for å ta en universitetsutdannelse. De er her i 1-5 år før drar de videre. Men den tiden de er her, kan forandre dem for alltid. Imidlertid føler jeg at vi med den bibelgruppa knapt nok skraper i overflata. Sulten etter åndelig mening blant de som er i migrasjon, er nemlig langt større enn tilbudet av menigheter som ønsker å være med å møte denne «etterspørselen».
tirsdag 16. juni 2009
Bydel Østensjø
Jeg liker å reise ut i Oslos bydeler for å be og kjenne på stemningen, og derfor tok jeg meg i går en tur til Bøler etter at jeg var ferdig med jobben. Bøler er en del av Østensjø bydel. I den bydelen bor det mer enn 45.000 mennesker. Men foreløpig har jeg bare klart å identifisere en eneste frikirke der (Oslo misjonskirke). Det finnes kanskje noen flere, men de er ikke særlig synlige. Er det noen som kjenner til noen menigheter som samles ett eller annet sted i den bydelen? Gi i så fall et lite vink!
Det finnes sikkert mange kristne som bor i bydelen, men som reiser til Oslo sentrum for å gå på møter. Men jeg er overbevist om at det trengs lokale forsamlinger på slike steder. Hvordan skal de 45.000 som bor der ellers få høre evangeliet? Er det bare meg som føler på behovet for å plante menigheter slike steder? Eller er det noen «der ute» som brenner for Østensjø bydel?
lørdag 14. februar 2009
Emerging church
I desember var jeg med på en konferanse i Tyskland kalt «Emergent Deutschland» i Erlangen. Her var 70-80 mennesker fra hele Tyskland (pluss to nordmenn) samlet for å snakke om hvordan bygge menigheter som når postmoderne generasjoner i Europa. Til slike samlinger kommer det virkelig litt av hvert av mennesker – alt fra Jesus Freaks til katolikker. Men flertallet av de som kom var nok slike som enten nylig har plantet en ny menighet, eller som er i prosessen fram mot å gjøre det. Vertskap for samlingen var Elia, som ledes av Peter Aschoff, som er en gammel bekjent av meg.
«Emerging church» (EC) har blitt et begrep for en ny tankegang om relevante menigheter. I tillegg til framveksten av husmenigheter, så føler jeg at EC er ett av de mest spennende initiativer for å nå dagens europeere med evangeliet. EC er på ingen måte et enhetlig definert begrep. Det dekker en lang rekke ulike måter «å gjøre menighet» på. For den som ønsker å lese mer anbefales boka «The Emerging Church» av Dan Kimball. Selv om dette kanskje ikke er den beste boka om EC, så gir den en lettfattelig innføring i temaet.
Ett av fellestrekkene i EC er at man prøver å kombinere det som er bra fra eksisterende og historiske kirker med nye måter å gjøre ting på. Dette i motsetning til pinsebevegelsen og husmenigheter som – litt enkelt sagt – har som ideal «å rense vekk» alt som er kommet til av tradisjoner gjennom kirkehistorien. Målet for pinsebevegelsen er «tilbake til urkristendommen» slik den var på apostlenes tid. Man ser altså det som har skjedd gjennom kirkehistorien i stor grad som en avsporing, og man identifiserer seg derfor med grupper i ytterkanten (waldensere, anabaptister, bogomiler, osv).
Innen EC så er det mye mer vilje til å ha med seg det som er bra også fra historiske kirker. Derfor prøver man å få med seg det beste av åndelighet fra så ulike retninger som klosterbevegelsen, keltisk kristendom, latinamerikansk frigjøringsteologi og pietistisk vekkelseskristendom. Resultatet kan nok fort oppfattes som en «suppe». Jeg må innrømme at en del av det som skjedde på konferansen i Erlangen var mildt sagt uvant for oss fra Norge. Når det er sagt så har jo aldri «uvant» vært noe godt kriterium for å bedømme om noe er bra eller ikke.
Jeg har sansen for en del av det EC ønsker å oppnå. Spesielt liker jeg at man er villig til å prøve nye ting for å nå nye generasjoner med evangeliet. Men jeg liker også at man har respekt for kirkehistorien. Det er jo ikke slik at alt som har skjedd gjennom kirkens 2000 år har vært negativt. Tvert i mot har Gud jobbet aktivt med sitt folk og mye bra har skjedd. En del fornyelse i Norge mangler dette perspektivet synes jeg. Vi kan faktisk lære noe av generasjonene som har gått foran oss. Alt må selvfølgelig prøves mot Bibelens åpenbaring. Men vi gjør oss en bjørnetjeneste hvis vi mentalt setter en strek over det meste av det som har skjedd mellom år 100 og i dag.
«Emerging church» (EC) har blitt et begrep for en ny tankegang om relevante menigheter. I tillegg til framveksten av husmenigheter, så føler jeg at EC er ett av de mest spennende initiativer for å nå dagens europeere med evangeliet. EC er på ingen måte et enhetlig definert begrep. Det dekker en lang rekke ulike måter «å gjøre menighet» på. For den som ønsker å lese mer anbefales boka «The Emerging Church» av Dan Kimball. Selv om dette kanskje ikke er den beste boka om EC, så gir den en lettfattelig innføring i temaet.
Ett av fellestrekkene i EC er at man prøver å kombinere det som er bra fra eksisterende og historiske kirker med nye måter å gjøre ting på. Dette i motsetning til pinsebevegelsen og husmenigheter som – litt enkelt sagt – har som ideal «å rense vekk» alt som er kommet til av tradisjoner gjennom kirkehistorien. Målet for pinsebevegelsen er «tilbake til urkristendommen» slik den var på apostlenes tid. Man ser altså det som har skjedd gjennom kirkehistorien i stor grad som en avsporing, og man identifiserer seg derfor med grupper i ytterkanten (waldensere, anabaptister, bogomiler, osv).
Innen EC så er det mye mer vilje til å ha med seg det som er bra også fra historiske kirker. Derfor prøver man å få med seg det beste av åndelighet fra så ulike retninger som klosterbevegelsen, keltisk kristendom, latinamerikansk frigjøringsteologi og pietistisk vekkelseskristendom. Resultatet kan nok fort oppfattes som en «suppe». Jeg må innrømme at en del av det som skjedde på konferansen i Erlangen var mildt sagt uvant for oss fra Norge. Når det er sagt så har jo aldri «uvant» vært noe godt kriterium for å bedømme om noe er bra eller ikke.
Jeg har sansen for en del av det EC ønsker å oppnå. Spesielt liker jeg at man er villig til å prøve nye ting for å nå nye generasjoner med evangeliet. Men jeg liker også at man har respekt for kirkehistorien. Det er jo ikke slik at alt som har skjedd gjennom kirkens 2000 år har vært negativt. Tvert i mot har Gud jobbet aktivt med sitt folk og mye bra har skjedd. En del fornyelse i Norge mangler dette perspektivet synes jeg. Vi kan faktisk lære noe av generasjonene som har gått foran oss. Alt må selvfølgelig prøves mot Bibelens åpenbaring. Men vi gjør oss en bjørnetjeneste hvis vi mentalt setter en strek over det meste av det som har skjedd mellom år 100 og i dag.
tirsdag 3. februar 2009
Fortausmenigheter
Det ser ut til å være et fast tankemønster som går på at menighetsliv bør skje innenfor fire vegger. Men mange begynner å bli lei av å ha møter i menighetslokaler. For det første koster slike lokaler mye penger å ha, og dessuten virker det som det er vanskelig å få inn kirkefremmede. Svaret er for mange å starte samlinger i hjemmene. Man bytter altså ut menighetslokalets fire vegger med hjemmets fire vegger. Jeg er stor tilhenger av å bruke private hjem aktivt i menigheten. Men jeg er ikke sikker på at dette er den eneste muligheten. Kan man ikke tenke seg alternative samlingssteder?
Når jeg besøker storbyer i Europa så liker jeg å rusle rundt og titte. Ikke først og fremst på de store turistattraksjonene og de flotteste handlegatene. Jeg elsker å gå litt utenfor turiststrømmen, der hvor de lokale innbyggerne ferdes. En ting som har slått meg er hvordan det har poppet opp moskeer nær sagt over alt. Men dette er vanligvis ikke store, prangende bygg. Som regel er det små kafélignende lokaler som brukes. På den måten har en rekke muslimske menigheter etablert seg enkelt og billig nær til der folk ferdes.
Kan vi ikke se noe lignende skje med kristne menigheter? Som arbeidstittel i mitt hode har jeg valgt uttrykket «fortausmenighet». Med det mener jeg små samlingssteder i bydelene. Gjerne kombinert med en butikk, café, biljardsalong, frisørsalong, e.l. De kan bli baser for bønn, alfakurs og sosiale tiltak i nærmiljøet. Den første menigheten samlet seg jo på Tempelplassen (Apg 2,46) og Paulus leide seg plass på en skole (Apg 19,9)?
Når jeg er i Oslo for å be, så går jeg sjelden rundt i sentrum. Jeg bruker heller tida på Veitvet, Tøyen, Oppsal, og slike steder. Her bor det tusenvis av mennesker, men det er ikke mye å se til Guds menighet. Jeg sier ikke at den ikke er der, bare at den ikke synes så godt. Er ikke dette en utfordring for oss alle? Noen som er klar for en fortausmenighet i en av Oslo bydeler?
Når jeg besøker storbyer i Europa så liker jeg å rusle rundt og titte. Ikke først og fremst på de store turistattraksjonene og de flotteste handlegatene. Jeg elsker å gå litt utenfor turiststrømmen, der hvor de lokale innbyggerne ferdes. En ting som har slått meg er hvordan det har poppet opp moskeer nær sagt over alt. Men dette er vanligvis ikke store, prangende bygg. Som regel er det små kafélignende lokaler som brukes. På den måten har en rekke muslimske menigheter etablert seg enkelt og billig nær til der folk ferdes.
Kan vi ikke se noe lignende skje med kristne menigheter? Som arbeidstittel i mitt hode har jeg valgt uttrykket «fortausmenighet». Med det mener jeg små samlingssteder i bydelene. Gjerne kombinert med en butikk, café, biljardsalong, frisørsalong, e.l. De kan bli baser for bønn, alfakurs og sosiale tiltak i nærmiljøet. Den første menigheten samlet seg jo på Tempelplassen (Apg 2,46) og Paulus leide seg plass på en skole (Apg 19,9)?
Når jeg er i Oslo for å be, så går jeg sjelden rundt i sentrum. Jeg bruker heller tida på Veitvet, Tøyen, Oppsal, og slike steder. Her bor det tusenvis av mennesker, men det er ikke mye å se til Guds menighet. Jeg sier ikke at den ikke er der, bare at den ikke synes så godt. Er ikke dette en utfordring for oss alle? Noen som er klar for en fortausmenighet i en av Oslo bydeler?
lørdag 30. august 2008
Det nye norske samfunnet
Forrige helg hadde vi med noen engelske venner til Grünerløkka i Oslo. Dette er skikkelig urbane mennesker som aldri kunne tenke seg å bo lenger fra sentrum av London enn en halv times kjøretur med t-banen. Når de skal ha ferie og vil koble av, så drar de helst til New York. Å dra på hyttetur på fjellet er like fristende for dem som å be meg om å feriere i slummen i Calcutta. Forrige helg spiste vi først på en karibisk restaurant og deretter ruslet vi rundt i byen. De ble veldig begeistra for Grünerløkka! De kjente at nå var de i en skikkelig by. De stoppet opp og sugde inn atmosfæren. Dette minnet dem om New York…
Jeg tror Grünerløkka gjenspeiler det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt. Noen er skeptiske til denne utviklingen. Jeg forstår også at det er utfordringer knyttet til denne utviklingen. Men jeg ser også de positive sidene! Jeg elsker å rusle rundt i Oslos mange bydeler, mens jeg titter på folk og funderer på hva som rører seg i dem, samtidig som ber jeg om at Guds rike skal utbre seg. Det er herlig å finne en liten karibisk eller persisk eller etiopisk café i en bakgate og smake på maten og suge inn stemningen. Dette er det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt.
Men som jeg har skrevet før, så befinner de fleste menighetene seg enten i Oslo sentrum eller langt utenfor byen. Den norske kristenheten er ganske så ”hvit” og ganske så preget av livet i forstedene. Når jeg følger debatten i kristne blader og blogger, så sitter jeg som regel med følelsen av at det er få som er forankret i dette nye norske samfunnet. Jeg vet det finnes unntak! Blant annet vokser det fram mange etniske menigheter i Oslo for tiden.
Men hvor er de radikale misjonærene som vil flytte til Tveita eller Tøyen eller Veitvedt? Det hender nok at kristne bor disse stedene for en periode. Men da er man ofte på vei videre så snart man er ferdig med studiene, eller når man får råd til å kjøpe seg et hus i en av Oslos forsteder. Hvorfor kan ikke 3-4 familier og noen single bestemme seg for å flytte til en slik bydel? For å bli der og bygge opp et lokalt vitnesbyrd om Guds kraft og Guds kjærlighet – det vil si et levende kristent fellesskap. Et fellesskap som reflekterer det nye norske samfunnet.
Kanskje en rik forstadsmenighet kunne ta et slikt prosjekt som sitt misjonsprosjekt?
mandag 21. juli 2008
New Living Ministries
De siste årene har kona og jeg hatt gleden av å jobbe sammen med et nettverk av tamilske menigheter i Europa. På engelsk er dette nettverket kjent som ”New Living Ministries”. De har nå plantet nærmere 20 menigheter, med et medlemsantall på rundt 1500 mennesker. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men når man vet at 70-80 % av disse er oppvokst som hinduer, så begynner det å bli interessant. Den første menigheten plantet de i Paris for 20 år siden. I dag har de menigheter i Sveits, Frankrike, England og Canada. De siste årene har de også sendt misjonærer tilbake til Sri Lanka som mange av dem i sin tid flyktet fra. Der har de startet både menigheter, skole, helsestasjoner og annet arbeid.
Når de starter nye menigheter i Europa og Canada skjer det som regel ved ”knoppskyting”. Når de får kontakter i en ny by så organiserer de dette som et husfellesskap som får hjelp av nærmeste ”etablerte” menighet. Når husfellesskapet har nådd en viss størrelse – som regel rundt 20 personer – så organiseres det som en selvstendig lokal menighet. Jeg har selv besøkt menigheten til NLM i Sankt Gallen i Sveits, som på denne måten har blitt ”modermenigheten” til 8-10 andre selvstendige menigheter i Sveits.
NLM er for meg enda et eksempel på hvor effektivt det er å jobbe i nettverk hvis man ønsker å plante menigheter. For det første har de en felles visjon om å utbre Guds rike gjennom evangelisering og menighetsplanting. For det andre så deler de på ressurser. For eksempel er det et ektepar fra menigheten i Paris som har ansvar for å støtte utviklingen av familiearbeid i alle menighetene i nettverket. For det tredje samles folk fra de forskjellige menighetene jevnlig for å inspirere hverandre og oppmuntre hverandre. På lederkonferansene deres så er det slett ikke undervisningen som er viktigst (til tross for at undertegnede har vært blant predikantene…). Det virkelig viktige arbeidet på disse konferansene skjer når folk fra forskjellige menigheter sitter og deler erfaringer og spørsmål i matsalen mellom møtene eller på en benk i parken etter at ungene har sovna for kvelden. For det fjerde så deler de på økonomien. Gjennomsnittsinntekten er naturlig nok langt høyere hos medlemmene i de sveitsiske menighetene enn hva det er i de andre landene. Men fordi de sveitsiske menighetene identifiserer seg med hele nettverket har de vært veldig sjenerøse (og da mener jeg VELDIG) i å støtte arbeidet i andre land.
Jeg kan også nevne TV arbeidet deres. Hver kveld har de programmer på en av de store kommersielle tamilske tv-kanalene. Dette er ikke typisk ”kristen-tv” slik vi ofte ser det i Norge. De legger mye mer vekt på å tilpasse formidlingen til kulturen, slik at ikke-kristne blir sittende å se på. Likevel forkynnes Guds ord klart. En kveld i uka har de innringningsprogram hvor folk kan bli bedt for på direkten, eller stille spørsmål. Da får de enormt mange telefoner fra hele verden. Faktisk flest henvendelser fra Midt-Østen, siden det der jobber mange tamiler. Mange tamilske hushjelper forteller hvordan familiene de jobber for, ber om at de skal oversette programmene for dem til arabisk. I noen av disse landene er det dødsstraff for å bekjenne Kristus. Men myndighetene mistenker ikke en kommersiell tv-kanal fra Asia for å drive med forkynnelse (!)
Er det rart at jeg ønsker meg flere apostoliske nettverk også i Norge?
Når de starter nye menigheter i Europa og Canada skjer det som regel ved ”knoppskyting”. Når de får kontakter i en ny by så organiserer de dette som et husfellesskap som får hjelp av nærmeste ”etablerte” menighet. Når husfellesskapet har nådd en viss størrelse – som regel rundt 20 personer – så organiseres det som en selvstendig lokal menighet. Jeg har selv besøkt menigheten til NLM i Sankt Gallen i Sveits, som på denne måten har blitt ”modermenigheten” til 8-10 andre selvstendige menigheter i Sveits.
NLM er for meg enda et eksempel på hvor effektivt det er å jobbe i nettverk hvis man ønsker å plante menigheter. For det første har de en felles visjon om å utbre Guds rike gjennom evangelisering og menighetsplanting. For det andre så deler de på ressurser. For eksempel er det et ektepar fra menigheten i Paris som har ansvar for å støtte utviklingen av familiearbeid i alle menighetene i nettverket. For det tredje samles folk fra de forskjellige menighetene jevnlig for å inspirere hverandre og oppmuntre hverandre. På lederkonferansene deres så er det slett ikke undervisningen som er viktigst (til tross for at undertegnede har vært blant predikantene…). Det virkelig viktige arbeidet på disse konferansene skjer når folk fra forskjellige menigheter sitter og deler erfaringer og spørsmål i matsalen mellom møtene eller på en benk i parken etter at ungene har sovna for kvelden. For det fjerde så deler de på økonomien. Gjennomsnittsinntekten er naturlig nok langt høyere hos medlemmene i de sveitsiske menighetene enn hva det er i de andre landene. Men fordi de sveitsiske menighetene identifiserer seg med hele nettverket har de vært veldig sjenerøse (og da mener jeg VELDIG) i å støtte arbeidet i andre land.
Jeg kan også nevne TV arbeidet deres. Hver kveld har de programmer på en av de store kommersielle tamilske tv-kanalene. Dette er ikke typisk ”kristen-tv” slik vi ofte ser det i Norge. De legger mye mer vekt på å tilpasse formidlingen til kulturen, slik at ikke-kristne blir sittende å se på. Likevel forkynnes Guds ord klart. En kveld i uka har de innringningsprogram hvor folk kan bli bedt for på direkten, eller stille spørsmål. Da får de enormt mange telefoner fra hele verden. Faktisk flest henvendelser fra Midt-Østen, siden det der jobber mange tamiler. Mange tamilske hushjelper forteller hvordan familiene de jobber for, ber om at de skal oversette programmene for dem til arabisk. I noen av disse landene er det dødsstraff for å bekjenne Kristus. Men myndighetene mistenker ikke en kommersiell tv-kanal fra Asia for å drive med forkynnelse (!)
Er det rart at jeg ønsker meg flere apostoliske nettverk også i Norge?
tirsdag 29. april 2008
Fordelen med en mentor
Jeg har ofte beskrevet oppstarten av menigheten vi nå er med i som «church planting by accident» Da vi startet opp hadde vi ingen planer om at det skulle bli en menighet ut av det. Vi samlet noen unge mennesker hjemme i stua for fellesskap og bibellesning. Etterhvert tok de med seg venner og vi ble for mange til å samles i vår lille stue. Derfra har menigheten vokst i rykk og napp.
Da jeg forstod at det vi holdt på med var i ferd med å bli en menighet, så forstod jeg også at jeg ville trenge en personlig mentor. Jeg har sett mange nye menigheter vokse opp i Norge, Russland, England og i andre land. Men som jeg har skrevet om andre steder, så dør alt for mange av disse menighetene . Ut fra det jeg har observert, så er det en viktig suksessfaktor for en menighets vekst og utvikling at de sentrale lederne har gode mentorer. Menigheter hvor lederne/initiativtakerne blir stående relativt alene har langt mindre sjanse for å lykkes. Denne observasjonen som jeg har gjort, ser ut til å bli støttet av forskning som er gjort rundt temaet «menighetsvekst»
Da jeg skjønte at en menighet var i ferd med å bli født fram, tok jeg derfor kontakt med en venn av meg som heter Adrian Hawkes. Han er ca 20 år eldre enn meg og han har stått bak flere vellykkede oppstarter av menigheter og spennende sosiale prosjekter. Jeg er slett ikke enig med Adrian i alle ting. Jeg er ikke en gang sikker på at jeg vil at menigheten vår skal bli som de menighetene Adrian selv har startet. Men det jeg vet er at Adrians arbeid har båret mange av de frukter jeg ønsker å se i vår menighet: Mennesker kommer til tro, de blir gjort til disipler av Jesus, og de blir utrustet til tjeneste. Mitt enkle resonnement var at siden mye av det jeg ønsket å se skje rundt meg, faktisk allerede skjedde rundt Adrian, så måtte det være ting å lære her. Jeg er typen som aldri nøler med å spørre hvis jeg tror jeg kan lære noe nytt. Derfor satte jeg meg ned med Adrian, forklarte hva som var i ferd med å skje, og spurte ham om han kunne tenke seg å være sparringspartner og mentor for meg i prosessen vi stod midt opp i. Jeg inviterte ham også til å komme og være en helg sammen med den gjengen som begynte å ligne litt på en menighet. Adrian sa ja til utfordringen, og siden har vi samarbeidet mye. Adrian og hans venner har vært mange ganger i Askim. Folk fra menigheten vår har vært i England, Sveits og Kenya som en direkte konsekvens av denne kontakten mellom Adrian og meg. Dette har vært til utrolig stor velsignelse for oss i Askim. Jeg tror også vi har fått bringe mye velsignelse den andre veien.
Jeg har hørt en hel del undervisning om behovet for å stå under autoritet. Av og til får jeg følelsen av at det viktigste er at man har noen som passer på seg. Det er klart det kan være behov for å ha noen som kan si klart i fra inn i en forsamling, for eksempel hvis manipulasjon eller lignende ting får spillerom. Men for meg er dette en minimal (om enn likevel nødvendig) del av dette med å ha en mentor. Jeg kan faktisk ikke komme på et eneste eksempel gjennom disse årene hvor Adrian har måttet «stramme oss opp». Det som har vært fokuset er at han har hjulpet oss til å tenke stort. Han har utfordret perspektivet mitt. Han har hjulpet meg til å tørre å slippe fram unge mennesker. Han har bidratt til å holde oppe visjon og tro i perioder hvor vi selv kanskje har følt at det har buttet litt i mot.
Det er sant at noen mennesker har brent seg på å ha en mentor. Dessverre finnes det mentorer som misbruker sin innflytelse. Noen samler til og med folkene sine rundt seg, i stedet for rundt Jesus. Men at det finnes dårlige eksempler på mentorer, må ikke føre til at vi gir opp hele ideen. For svaret på misbruk er ikke «ingen bruk» men «rett bruk». Selv om det finnes dårlige fedre her i verden, så mener vi jo ikke at det er ideen om fedre som er dårlig. Ideen er god, men utførelsen kan være dårlig. Det vi ønsker er «gode fedre» – ikke «ingen fedre». På samme måte bør vi tenke med hensyn til mentorer i Guds rike.
Jeg unner enhver som starter en menighet å ha en god mentor. Ikke bare en fjern autoritetsperson for å ha ditt på det tørre. Men en som kjenner deg og som har tid til å utfordre deg og hjelpe deg videre. Har du en slik mentor, så vil både du og menigheten din stå mye bedre rustet i åndskampen. Faktisk tror jeg at mangel på gode mentorer er en av de viktigste årsaker til at mange nye menigheter dør.
Da jeg forstod at det vi holdt på med var i ferd med å bli en menighet, så forstod jeg også at jeg ville trenge en personlig mentor. Jeg har sett mange nye menigheter vokse opp i Norge, Russland, England og i andre land. Men som jeg har skrevet om andre steder, så dør alt for mange av disse menighetene . Ut fra det jeg har observert, så er det en viktig suksessfaktor for en menighets vekst og utvikling at de sentrale lederne har gode mentorer. Menigheter hvor lederne/initiativtakerne blir stående relativt alene har langt mindre sjanse for å lykkes. Denne observasjonen som jeg har gjort, ser ut til å bli støttet av forskning som er gjort rundt temaet «menighetsvekst»
Da jeg skjønte at en menighet var i ferd med å bli født fram, tok jeg derfor kontakt med en venn av meg som heter Adrian Hawkes. Han er ca 20 år eldre enn meg og han har stått bak flere vellykkede oppstarter av menigheter og spennende sosiale prosjekter. Jeg er slett ikke enig med Adrian i alle ting. Jeg er ikke en gang sikker på at jeg vil at menigheten vår skal bli som de menighetene Adrian selv har startet. Men det jeg vet er at Adrians arbeid har båret mange av de frukter jeg ønsker å se i vår menighet: Mennesker kommer til tro, de blir gjort til disipler av Jesus, og de blir utrustet til tjeneste. Mitt enkle resonnement var at siden mye av det jeg ønsket å se skje rundt meg, faktisk allerede skjedde rundt Adrian, så måtte det være ting å lære her. Jeg er typen som aldri nøler med å spørre hvis jeg tror jeg kan lære noe nytt. Derfor satte jeg meg ned med Adrian, forklarte hva som var i ferd med å skje, og spurte ham om han kunne tenke seg å være sparringspartner og mentor for meg i prosessen vi stod midt opp i. Jeg inviterte ham også til å komme og være en helg sammen med den gjengen som begynte å ligne litt på en menighet. Adrian sa ja til utfordringen, og siden har vi samarbeidet mye. Adrian og hans venner har vært mange ganger i Askim. Folk fra menigheten vår har vært i England, Sveits og Kenya som en direkte konsekvens av denne kontakten mellom Adrian og meg. Dette har vært til utrolig stor velsignelse for oss i Askim. Jeg tror også vi har fått bringe mye velsignelse den andre veien.
Jeg har hørt en hel del undervisning om behovet for å stå under autoritet. Av og til får jeg følelsen av at det viktigste er at man har noen som passer på seg. Det er klart det kan være behov for å ha noen som kan si klart i fra inn i en forsamling, for eksempel hvis manipulasjon eller lignende ting får spillerom. Men for meg er dette en minimal (om enn likevel nødvendig) del av dette med å ha en mentor. Jeg kan faktisk ikke komme på et eneste eksempel gjennom disse årene hvor Adrian har måttet «stramme oss opp». Det som har vært fokuset er at han har hjulpet oss til å tenke stort. Han har utfordret perspektivet mitt. Han har hjulpet meg til å tørre å slippe fram unge mennesker. Han har bidratt til å holde oppe visjon og tro i perioder hvor vi selv kanskje har følt at det har buttet litt i mot.
Det er sant at noen mennesker har brent seg på å ha en mentor. Dessverre finnes det mentorer som misbruker sin innflytelse. Noen samler til og med folkene sine rundt seg, i stedet for rundt Jesus. Men at det finnes dårlige eksempler på mentorer, må ikke føre til at vi gir opp hele ideen. For svaret på misbruk er ikke «ingen bruk» men «rett bruk». Selv om det finnes dårlige fedre her i verden, så mener vi jo ikke at det er ideen om fedre som er dårlig. Ideen er god, men utførelsen kan være dårlig. Det vi ønsker er «gode fedre» – ikke «ingen fedre». På samme måte bør vi tenke med hensyn til mentorer i Guds rike.
Jeg unner enhver som starter en menighet å ha en god mentor. Ikke bare en fjern autoritetsperson for å ha ditt på det tørre. Men en som kjenner deg og som har tid til å utfordre deg og hjelpe deg videre. Har du en slik mentor, så vil både du og menigheten din stå mye bedre rustet i åndskampen. Faktisk tror jeg at mangel på gode mentorer er en av de viktigste årsaker til at mange nye menigheter dør.
søndag 10. februar 2008
Fadderordning for nye menigheter
Her om dagen fikk jeg en trivelig SMS: ”Vi starter med cellegruppe i morgen kl 18.30, Takk for fødselshjelp. Regner med at du kan være fadder for barnet…?”
For det første er det jo moro å være med å se at nye fellesskap blir født fram. Nest etter det å se at mennesker møter Jesus for første gang, så er fødselen av nye fellesskap det heftigste man kan være med på som kristen. Når man i tillegg vet at nye menigheter er de som når flest nye mennesker med evangeliet, blir det jo dobbelt moro! De som skrev dette er mennesker som er glad i Jesus og hans ord, og som har vist at de klarer å nå ut til kirkefremmede med evangeliet. Så dette nye fellesskapet har jeg virkelig tro på!
Men det som jeg synes var litt gøy i språkbruket her er ordet ”fadder”. Jeg tror mange nye fellesskap hadde hatt behov for faddere. Hvis man starter en ny menighet i dag, så er det vanlig at man går inn i et etablert kirkesamfunn eller apostolisk nettverk med ”hud og hår”. Alternativet er at man blir stående helt alene. Jeg kan forstå de som vegrer seg for å gå inn i et kirkesamfunn. Samtidig er sannsynligheten for ikke å overleve som menighet meget stor hvis man står helt alene.
Her kan kanskje en slags ”fadderordning” komme til hjelp? Man har noen utenfor sammenhengen som føler et åndelig ansvar for det som skjer, men uten å ”eie” den nye forsamlingen. Faddere skal jo ikke eie barna, men være en forbeder og støtte mens de vokser opp.
For det første er det jo moro å være med å se at nye fellesskap blir født fram. Nest etter det å se at mennesker møter Jesus for første gang, så er fødselen av nye fellesskap det heftigste man kan være med på som kristen. Når man i tillegg vet at nye menigheter er de som når flest nye mennesker med evangeliet, blir det jo dobbelt moro! De som skrev dette er mennesker som er glad i Jesus og hans ord, og som har vist at de klarer å nå ut til kirkefremmede med evangeliet. Så dette nye fellesskapet har jeg virkelig tro på!
Men det som jeg synes var litt gøy i språkbruket her er ordet ”fadder”. Jeg tror mange nye fellesskap hadde hatt behov for faddere. Hvis man starter en ny menighet i dag, så er det vanlig at man går inn i et etablert kirkesamfunn eller apostolisk nettverk med ”hud og hår”. Alternativet er at man blir stående helt alene. Jeg kan forstå de som vegrer seg for å gå inn i et kirkesamfunn. Samtidig er sannsynligheten for ikke å overleve som menighet meget stor hvis man står helt alene.
Her kan kanskje en slags ”fadderordning” komme til hjelp? Man har noen utenfor sammenhengen som føler et åndelig ansvar for det som skjer, men uten å ”eie” den nye forsamlingen. Faddere skal jo ikke eie barna, men være en forbeder og støtte mens de vokser opp.
torsdag 27. desember 2007
Kan man arve radikalitet?
Jeg håper noen kan hjelpe meg med et spørsmål jeg har tumlet mye med i det siste: Kan radikalitet gå i arv? Nå tenker jeg ikke rent genetisk. Men kan den som jobber med disippeltrening fostre disipler som er minst like radikale som en selv? Eller helst mer radikale enn en selv.
Det virker som selv Paulus slet med dette, når han skriver: ”Jeg har ingen som Timoteus, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak.” (Fil 2,20-21). Paulus var en som ikke levde for seg selv og sin egen komfort. Han var en meget radikal etterfølger av Jesus. Men det virker som selv Paulus sine medarbeidere var mindre radikale enn ham selv, med unntak av Timoteus.
Antakelig ville vi synes at samtlige av Paulus sine medarbeidere var radikale sammenlignet med vår standard. Men poenget mitt er at de var mindre radikale enn han som hadde trent dem. En lignende utvikling kan man se i vekkelsesbevegelser i kirkehistorien. Det starter med noen få radikale som ikke lar seg stoppe av noen ting. De går ut og vinner nytt land for Guds rike. Men når andre generasjon med ledere tar over, så blir fokuset på vedlikehold og på å forsvare det territorium man har erobret. Så må tredje eller fjerde generasjon bryte opp og starte på nytt. Det finnes noen hederlige unntak selvfølgelig, men så vidt jeg kan forstå, så skjer dette alt for ofte.
Jeg har tro på mange nye menigheter i Norge. Men skal dette skje i løpet av de nærmeste få årene, så må mange unge (og eldre) radikale menighetsplantere stå fram! Da blir dette med overføring av radikalitet en nøkkel. For jeg ønsker ikke bare være med å trene menighetsplantere: Jeg ønsker å trene en radikal utgave av sorten! Slike som ikke tenker på sitt eget, men bare på Jesu Kristi sak.
Jeg er ikke pessimist, men må finne noen svar. Noen tanker har jeg jo selv. Kanskje jeg kan komme tilbake til dem. Men hvem kan hjelpe meg? Hvem har tanker – og ikke minst erfaring – fra dette med å trene disipler som blir mer radikale enn deg selv?
Det virker som selv Paulus slet med dette, når han skriver: ”Jeg har ingen som Timoteus, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak.” (Fil 2,20-21). Paulus var en som ikke levde for seg selv og sin egen komfort. Han var en meget radikal etterfølger av Jesus. Men det virker som selv Paulus sine medarbeidere var mindre radikale enn ham selv, med unntak av Timoteus.
Antakelig ville vi synes at samtlige av Paulus sine medarbeidere var radikale sammenlignet med vår standard. Men poenget mitt er at de var mindre radikale enn han som hadde trent dem. En lignende utvikling kan man se i vekkelsesbevegelser i kirkehistorien. Det starter med noen få radikale som ikke lar seg stoppe av noen ting. De går ut og vinner nytt land for Guds rike. Men når andre generasjon med ledere tar over, så blir fokuset på vedlikehold og på å forsvare det territorium man har erobret. Så må tredje eller fjerde generasjon bryte opp og starte på nytt. Det finnes noen hederlige unntak selvfølgelig, men så vidt jeg kan forstå, så skjer dette alt for ofte.
Jeg har tro på mange nye menigheter i Norge. Men skal dette skje i løpet av de nærmeste få årene, så må mange unge (og eldre) radikale menighetsplantere stå fram! Da blir dette med overføring av radikalitet en nøkkel. For jeg ønsker ikke bare være med å trene menighetsplantere: Jeg ønsker å trene en radikal utgave av sorten! Slike som ikke tenker på sitt eget, men bare på Jesu Kristi sak.
Jeg er ikke pessimist, men må finne noen svar. Noen tanker har jeg jo selv. Kanskje jeg kan komme tilbake til dem. Men hvem kan hjelpe meg? Hvem har tanker – og ikke minst erfaring – fra dette med å trene disipler som blir mer radikale enn deg selv?
torsdag 22. november 2007
Europa kaller
Jeg har tidligere skrevet om at det trengs 100 nye menigheter i Stor-Oslo. DAWN mener det trengs enda flere, og har som mål å se 150 nye menigheter plantet her. Imidlertid er behovet enda større nedover på kontinentet. Her om dagen mottok jeg en mail fra en tysk venn. Han ønsker å leve radikalt for Jesus. Sammen med noen venner prøver han å bygge en menighet som er relevant for det miljøet de ønsker å nå, men det er ikke helt enkelt. Han skriver bl.a.:
"We need new revelation about the practical actions of God and real changing processes in our Christian group. At the moment we are stuck. I believe it would be very necessary that people from the outside come to help and teach us. If nothing happens, we will probably stay in the dangerous situation of stagnation and dying. There is a spiritual fight in Germany, such that the new ways of churches can't rise up. If it is God’s intention, it would be great if you could come to us for some time, be in our group and give some help and teaching. I believe that if nobody from the outside comes to help us, our group could be lost."
Rundt om i Europa har jeg møtt mange folk som opplever det slik. De ønsker å nå byen sin med evangeliet. Men åndskampen er tøff, og man føler seg ofte isolert og aleine. Da er det lett å gi opp! Hvis det er vrient å bygge menigheter som vokser her hjemme i Norge, så er det virkelig tøft nedover på kontinentet. Husk på disse tyske pionerene i bønn!
Her trengs vi alle mann! La oss plante massevis av menigheter i Norge! Men ikke for at vi sjøl skal få koselige menigheter å gå i. Nei! I tillegg til å nå nye mennesker der vi bor, så må vi ha som mål å sende ut misjonærer til andre steder og land. Min drøm er mengder av menigheter som når mengder av mennesker på hjemstedet sitt og som sender ut mengder av misjonærer og team. Gi et lite vink hvis du er klar!
Rundt om i Europa har jeg møtt mange folk som opplever det slik. De ønsker å nå byen sin med evangeliet. Men åndskampen er tøff, og man føler seg ofte isolert og aleine. Da er det lett å gi opp! Hvis det er vrient å bygge menigheter som vokser her hjemme i Norge, så er det virkelig tøft nedover på kontinentet. Husk på disse tyske pionerene i bønn!
Her trengs vi alle mann! La oss plante massevis av menigheter i Norge! Men ikke for at vi sjøl skal få koselige menigheter å gå i. Nei! I tillegg til å nå nye mennesker der vi bor, så må vi ha som mål å sende ut misjonærer til andre steder og land. Min drøm er mengder av menigheter som når mengder av mennesker på hjemstedet sitt og som sender ut mengder av misjonærer og team. Gi et lite vink hvis du er klar!
fredag 26. oktober 2007
Nettverk
For en tid tilbake skrev jeg om at jeg drømmer om 100 nye menigheter i Stor-Oslo. Hva skal til for å komme dit? Det finnes selvfølgelig ikke ett enkelt svar på det. Det er mange ting som må skje for at vi skal komme dit. Men jeg tror en av faktorene som må til er at vi får fungerende nettverk av nye forsamlinger. Forskning viser klart at menigheter som står i et nettverk, vokser raskere enn menigheter som står aleine. Jeg tipper at dette ikke bare gjelder vekst i antall folk på møtene, men også i antall nye mennesker som blir nådd med evangeliet.
Det er typisk norsk å være individualist: ”Enten så gjør vi det på vår måte – eller så gjør vi det ikke i det hele tatt” Men det er jo bare dumt å ikke lære av andres erfaringer! Selv om vi selvfølgelig heller ikke bare kan kopiere andre: Hver lokal situasjon er jo forskjellig. Likevel kan vi lære av hverandre. Dette er en av de viktigste grunnene til at menigheter bør stå i en større sammenheng. Antakelig er dette spesielt viktig for små menigheter.
Jeg husker hvordan de såkalte ”House churches” i løpet av noen år forandret kirkebildet i Storbritannia. Fra å være små og bortgjemte på 1970-tallet, ble de en svært innflytelsesrik faktor i løpet av 1980-tallet. Tusenvis av forsamlinger ble startet i hjemlandet og innflytelsen deres nådde vidt ut internasjonalt. Selv om mange av disse menighetene var helt frittstående, så er det ingen tvil om at utviklingen ble ”båret fram” av 10-20 ulike nettverk av menigheter, som utgjorde en slags "ryggrad" i denne bevegelsen.
Lignende ting skjer i dag blant mange menigheter som hovedsakelig når innvandrere i Europa. Nettverk av menigheter med utspring i Asia og Latin-Amerika planter i dag mengder av menigheter i Europas storbyer. Igjen står altså nettverk av menigheter sentralt i utviklingen. Det å få være med på konferansene til disse nettverkene er en kjempeinspirasjon for enhver som drømmer om å se mange nye menigheter bli plantet.
Jeg vet at det er mange mennesker og menigheter som drømmer om, snakker om, ber om og arbeider for vekkelser i Stor-Oslo. Men hvor mange nettverk av menigheter samarbeider om dette? Jeg vet det er noen, men jeg håper virkelig at det snart blir mange flere!
Det er typisk norsk å være individualist: ”Enten så gjør vi det på vår måte – eller så gjør vi det ikke i det hele tatt” Men det er jo bare dumt å ikke lære av andres erfaringer! Selv om vi selvfølgelig heller ikke bare kan kopiere andre: Hver lokal situasjon er jo forskjellig. Likevel kan vi lære av hverandre. Dette er en av de viktigste grunnene til at menigheter bør stå i en større sammenheng. Antakelig er dette spesielt viktig for små menigheter.
Jeg husker hvordan de såkalte ”House churches” i løpet av noen år forandret kirkebildet i Storbritannia. Fra å være små og bortgjemte på 1970-tallet, ble de en svært innflytelsesrik faktor i løpet av 1980-tallet. Tusenvis av forsamlinger ble startet i hjemlandet og innflytelsen deres nådde vidt ut internasjonalt. Selv om mange av disse menighetene var helt frittstående, så er det ingen tvil om at utviklingen ble ”båret fram” av 10-20 ulike nettverk av menigheter, som utgjorde en slags "ryggrad" i denne bevegelsen.
Lignende ting skjer i dag blant mange menigheter som hovedsakelig når innvandrere i Europa. Nettverk av menigheter med utspring i Asia og Latin-Amerika planter i dag mengder av menigheter i Europas storbyer. Igjen står altså nettverk av menigheter sentralt i utviklingen. Det å få være med på konferansene til disse nettverkene er en kjempeinspirasjon for enhver som drømmer om å se mange nye menigheter bli plantet.
Jeg vet at det er mange mennesker og menigheter som drømmer om, snakker om, ber om og arbeider for vekkelser i Stor-Oslo. Men hvor mange nettverk av menigheter samarbeider om dette? Jeg vet det er noen, men jeg håper virkelig at det snart blir mange flere!
mandag 17. september 2007
Nye skinnsekker
Jesus sa: ”Ingen fyller en ny vin i gamle skinnsekker, for da vil sekkene revne, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt. Nei, en fyller ny vin i nye skinnsekker; da har en begge deler i behold." (Matt 9,17). Vinen er et bilde på Den Hellige Ånds verk. Skinnsekkene et bilde på den strukturen som ”omgir” dette verk av Ånden, f.eks. hvordan en lokal menighet er organisert.
Nye skinnsekker skapes i vår tid, slik det har gjort gjennom hele kirkehistorien: Nye generasjoner blir født, kulturen endrer seg, og nye former for menigheter vokser fram for å formidle evangeliet på nye måter. Budskapet er det samme, men innpakningen er ny. I en slik situasjon tror jeg vi har mye å lære av denne enkle lignelsen til Jesus.
For det første kan de som er i en etablert sammenheng, og som opplever at Den Hellige Ånd gjør noe nytt i deres liv, lære av dette: Det er verken den nye vinen eller de gamle skinnsekkene som er problemet. Hver for seg er de helt OK! Problemer blir det bare hvis man insisterer på å kombinere ny vin med gamle skinnsekker. Jeg har tro på fornyelse i etablerte menigheter. Men likevel tror jeg mange kristne har slitt seg ut helt unødvendig ved å bli værende i situasjoner hvor de heller burde startet noe nytt. Ved å bli værende har resultatet kun blitt frustrasjon både hos de som representerer det bestående og hos de som lengter etter noe nytt: Den gamle skinnsekken går i stykker og den nye vinen går til spille…
Så finnes det de som forstår at de må gjøre noe nytt med den nye vinen. Imidlertid tror de ikke lenger på strukturer i det hele tatt. Man hevder at alt vi trenger er Den Hellige Ånd og Bibelen: Ingen form for lederskap eller annen struktur. Det er omtrent like smart som å si at: ”jeg legger vinen min rett på bakken inntil jeg skal drikke den.” Da blir vinen fort borte! NT sammenligner menigheten med en kropp. Få ting er bedre strukturert enn en levende organisme! Hvis en gruppe kristne skal oppfylle det kall de har sammen, så må de ha en struktur. Jesus sa ikke at man skulle fylle ny vin i ingen skinnsekker. Ny vin krever nok nye skinnsekker, men like fullt kreves det fortsatt skinnsekker.
Til slutt vil jeg nevne de som forstår at man trenger nye skinnsekker for den nye vinen: Noen av disse har klart for seg hva de mener er ”den rette” strukturen. Jeg kjenner mennesker som har startet nye fellesskap og hatt hele strukturen klart for seg i det de startet - nesten ned i minste detalj. Det har sjelden vært noen suksess! Jeg tror absolutt på en bibelsk teologi rundt temaet ”menighetsstruktur”. NT har klare prinsipper for hvordan det er lurt – eller mindre lurt – å organisere en menighet. Men poenget i denne lignelsen er at den nye skinnsekken må være fleksibel. Når vinen gjærer, så må skinnsekken kunne utvide seg og forandres. Strukturen må tilpasse virkeligheten – ikke omvendt.
Det er mange som synes det er koselig å sy klær til en liten baby. Slike ting er kjærkomne gaver for nybakte foreldre. Men det ville vært dumt å sy ferdig garderoben for dette barnet helt til han/hun ble voksen. Man vet jo ikke hvordan barnet vil bli! Hva slags farger vil passe til ham? Vil han bli høy og tynn eller liten og rund? Man syr klær som vil passe den første tiden. Seinere vil vi vite mer om hvordan barnet vil bli, så da kan vi lage nye klær som passer til slik barnet har blitt. Dette er en pågående prosess.
Siden menigheten er en kropp som stadig vokser og er i utvikling, så gjelder det samme prinsippet: Du trenger en struktur nå. Men sørg for å ha en struktur som kan tilpasses den utviklingen dere vil gå gjennom. I min egen menighet har vi gjort relativt store tilpasninger av strukturen hvert 18-24 måned, selv om de grunnleggende prinsippene er de samme. Dette er en spennende side av å lede en menighet: Hele tiden søke Gud og spørre Ham om hva slags struktur vil være tjenlig for oss nå og en tid framover. Men ikke forvent å få en ny skinnsekk som er ferdig definert for de neste 10 årene. Fordelen med ny skinnsekker er nemlig at de er fleksible!
Nye skinnsekker skapes i vår tid, slik det har gjort gjennom hele kirkehistorien: Nye generasjoner blir født, kulturen endrer seg, og nye former for menigheter vokser fram for å formidle evangeliet på nye måter. Budskapet er det samme, men innpakningen er ny. I en slik situasjon tror jeg vi har mye å lære av denne enkle lignelsen til Jesus.
For det første kan de som er i en etablert sammenheng, og som opplever at Den Hellige Ånd gjør noe nytt i deres liv, lære av dette: Det er verken den nye vinen eller de gamle skinnsekkene som er problemet. Hver for seg er de helt OK! Problemer blir det bare hvis man insisterer på å kombinere ny vin med gamle skinnsekker. Jeg har tro på fornyelse i etablerte menigheter. Men likevel tror jeg mange kristne har slitt seg ut helt unødvendig ved å bli værende i situasjoner hvor de heller burde startet noe nytt. Ved å bli værende har resultatet kun blitt frustrasjon både hos de som representerer det bestående og hos de som lengter etter noe nytt: Den gamle skinnsekken går i stykker og den nye vinen går til spille…
Så finnes det de som forstår at de må gjøre noe nytt med den nye vinen. Imidlertid tror de ikke lenger på strukturer i det hele tatt. Man hevder at alt vi trenger er Den Hellige Ånd og Bibelen: Ingen form for lederskap eller annen struktur. Det er omtrent like smart som å si at: ”jeg legger vinen min rett på bakken inntil jeg skal drikke den.” Da blir vinen fort borte! NT sammenligner menigheten med en kropp. Få ting er bedre strukturert enn en levende organisme! Hvis en gruppe kristne skal oppfylle det kall de har sammen, så må de ha en struktur. Jesus sa ikke at man skulle fylle ny vin i ingen skinnsekker. Ny vin krever nok nye skinnsekker, men like fullt kreves det fortsatt skinnsekker.
Til slutt vil jeg nevne de som forstår at man trenger nye skinnsekker for den nye vinen: Noen av disse har klart for seg hva de mener er ”den rette” strukturen. Jeg kjenner mennesker som har startet nye fellesskap og hatt hele strukturen klart for seg i det de startet - nesten ned i minste detalj. Det har sjelden vært noen suksess! Jeg tror absolutt på en bibelsk teologi rundt temaet ”menighetsstruktur”. NT har klare prinsipper for hvordan det er lurt – eller mindre lurt – å organisere en menighet. Men poenget i denne lignelsen er at den nye skinnsekken må være fleksibel. Når vinen gjærer, så må skinnsekken kunne utvide seg og forandres. Strukturen må tilpasse virkeligheten – ikke omvendt.
Det er mange som synes det er koselig å sy klær til en liten baby. Slike ting er kjærkomne gaver for nybakte foreldre. Men det ville vært dumt å sy ferdig garderoben for dette barnet helt til han/hun ble voksen. Man vet jo ikke hvordan barnet vil bli! Hva slags farger vil passe til ham? Vil han bli høy og tynn eller liten og rund? Man syr klær som vil passe den første tiden. Seinere vil vi vite mer om hvordan barnet vil bli, så da kan vi lage nye klær som passer til slik barnet har blitt. Dette er en pågående prosess.
Siden menigheten er en kropp som stadig vokser og er i utvikling, så gjelder det samme prinsippet: Du trenger en struktur nå. Men sørg for å ha en struktur som kan tilpasses den utviklingen dere vil gå gjennom. I min egen menighet har vi gjort relativt store tilpasninger av strukturen hvert 18-24 måned, selv om de grunnleggende prinsippene er de samme. Dette er en spennende side av å lede en menighet: Hele tiden søke Gud og spørre Ham om hva slags struktur vil være tjenlig for oss nå og en tid framover. Men ikke forvent å få en ny skinnsekk som er ferdig definert for de neste 10 årene. Fordelen med ny skinnsekker er nemlig at de er fleksible!
mandag 23. april 2007
Hundre nye menigheter i Stor-Oslo
Jeg tror at alle i Norge som er opptatt av evangeliet, er enige om at det trengs mange nye menigheter hvis vi skal nå alle. Spesielt Oslo og Akershus har behov for nye menigheter. Her bor det en million mennesker, og de fleste av disse har liten eller ingen kontakt med kristne. Derfor er det nå så mange som oppfordrer til å starte nye menigheter spesielt i dette området.
Men hva slags menigheter er det vi trenger? Trenger vi store forsamlinger i Oslo sentrum som trekker folk fra mange mils omkrets? Trenger vi små underbruk av større menigheter – det som pinsebevegelsen har pleid å kalle ”utposter”? Antakelig trenger vi den slags nye menigheter også. Men problemet er at man ofte må reise 20-30-40 minutter (eller mer) med buss eller t-bane for å nå fram til ”menigheten”. Det kan av og til være tøft nok å motivere seg for å dra selv! Hvordan i all verden kan du da få overbevist din ikke-kristne nabo om at det er verdt turen helt til sentrum for å gå på et møte??
Jeg tror løsningen er noe annet: Hvis ikke folk vil komme til menighetene, så får vi ta menigheten til folket! Oslo og omegn trenger dusinvis (hundrevis?) av menigheter som samles der folk bor! Groruddalen trenger sikkert 10 nye lokale menigheter. Nittedal har god bruk for 4-5 nye menigheter, osv. Hvis slike lokale fellesskap oppstår, så vil man ikke trenge å invitere sine søkende naboer på en lang reise for at de skal komme på møte. I stedet kan man invitere dem inn til et fellesskap som består av folk i nabolaget. Mennesker de kanskje har truffet på butikken, på foreldremøter på skolen, eller sett på t-banen.
Derfor trenger vi menigheter i Oslos bydeler og forsteder som startes på grasrota. Alle disse stedene bor det mennesker som elsker Gud, og som gjerne vil at naboene skal få høre evangeliet. Men disse menneskene vet ikke helt hvor de skal starte! De er vant til å være tilskuere på store møter, hvor noen predikanter og lovsangsledere gjør det meste av det som skal gjøres, mens resten av oss i stor grad er tilskuere. Dermed tror man at dette er slik menighet må være. Men det er jo ikke sant. Menighet kan være noe mye enklere og nærere.
”Vanlige” kristne må få troen på at de kan bety en forandring der de bor. Vi trenger å få fram noen modeller som viser at menighet kan være lokalt – i en bydel – eller til og med i et kvartal. Disse menighetene kan startes av vanlige kristne uten teologisk skolering og liten kunnskap om strategisk ledelse. Det som trengs er et ønske om å tjene Gud der du bor. Det trengs sikkert også noen råd og vink fra andre med mer erfaring, men man trenger ikke å være et underbruk av en stor organisasjon
De som i dag fyller benkeradene i de store menighetene må utrustes til tjeneste. Kanskje de ikke har ”det som trengs” for å lede en forsamling på 1000 mennesker. Men de fleste kan samle en gruppe på 10-15 mennesker i hjemmet sitt. Med litt trening kan man også lede forsamlinger på 40-70 personer. Slike grupper kan bli stedet hvor mange mennesker møter Gud. Selv startet vi en liten gruppe i hjemmet vårt for noen få år siden. Det manglet ikke på advarsler om at dette ikke var rette måten å starte en menighet på. Vi fikk høre at vi trengte både en klar visjon og en strategi og en tilknytning til en modermenighet. Dette er selvfølgelig ikke feil å ha! Men selv uten alt dette kan vi i dag kan se oss tilbake og se at mange mennesker har blitt forvandlet av Guds kjærlighet gjennom det som startet som en liten uformell gruppe i stua vår. Jeg ser ingen grunn til at ikke noe lignende kan skje 100 steder i Stor-Oslo…
Men hva slags menigheter er det vi trenger? Trenger vi store forsamlinger i Oslo sentrum som trekker folk fra mange mils omkrets? Trenger vi små underbruk av større menigheter – det som pinsebevegelsen har pleid å kalle ”utposter”? Antakelig trenger vi den slags nye menigheter også. Men problemet er at man ofte må reise 20-30-40 minutter (eller mer) med buss eller t-bane for å nå fram til ”menigheten”. Det kan av og til være tøft nok å motivere seg for å dra selv! Hvordan i all verden kan du da få overbevist din ikke-kristne nabo om at det er verdt turen helt til sentrum for å gå på et møte??
Jeg tror løsningen er noe annet: Hvis ikke folk vil komme til menighetene, så får vi ta menigheten til folket! Oslo og omegn trenger dusinvis (hundrevis?) av menigheter som samles der folk bor! Groruddalen trenger sikkert 10 nye lokale menigheter. Nittedal har god bruk for 4-5 nye menigheter, osv. Hvis slike lokale fellesskap oppstår, så vil man ikke trenge å invitere sine søkende naboer på en lang reise for at de skal komme på møte. I stedet kan man invitere dem inn til et fellesskap som består av folk i nabolaget. Mennesker de kanskje har truffet på butikken, på foreldremøter på skolen, eller sett på t-banen.
Derfor trenger vi menigheter i Oslos bydeler og forsteder som startes på grasrota. Alle disse stedene bor det mennesker som elsker Gud, og som gjerne vil at naboene skal få høre evangeliet. Men disse menneskene vet ikke helt hvor de skal starte! De er vant til å være tilskuere på store møter, hvor noen predikanter og lovsangsledere gjør det meste av det som skal gjøres, mens resten av oss i stor grad er tilskuere. Dermed tror man at dette er slik menighet må være. Men det er jo ikke sant. Menighet kan være noe mye enklere og nærere.
”Vanlige” kristne må få troen på at de kan bety en forandring der de bor. Vi trenger å få fram noen modeller som viser at menighet kan være lokalt – i en bydel – eller til og med i et kvartal. Disse menighetene kan startes av vanlige kristne uten teologisk skolering og liten kunnskap om strategisk ledelse. Det som trengs er et ønske om å tjene Gud der du bor. Det trengs sikkert også noen råd og vink fra andre med mer erfaring, men man trenger ikke å være et underbruk av en stor organisasjon
De som i dag fyller benkeradene i de store menighetene må utrustes til tjeneste. Kanskje de ikke har ”det som trengs” for å lede en forsamling på 1000 mennesker. Men de fleste kan samle en gruppe på 10-15 mennesker i hjemmet sitt. Med litt trening kan man også lede forsamlinger på 40-70 personer. Slike grupper kan bli stedet hvor mange mennesker møter Gud. Selv startet vi en liten gruppe i hjemmet vårt for noen få år siden. Det manglet ikke på advarsler om at dette ikke var rette måten å starte en menighet på. Vi fikk høre at vi trengte både en klar visjon og en strategi og en tilknytning til en modermenighet. Dette er selvfølgelig ikke feil å ha! Men selv uten alt dette kan vi i dag kan se oss tilbake og se at mange mennesker har blitt forvandlet av Guds kjærlighet gjennom det som startet som en liten uformell gruppe i stua vår. Jeg ser ingen grunn til at ikke noe lignende kan skje 100 steder i Stor-Oslo…
Abonner på:
Innlegg (Atom)