Oss rike menn i mellom

Fortellingen om den rike mannen som kom til Jesus er instruktiv og utfordrende (Luk 18,18-30). I hvert fall burde den være utfordrende for oss, for svært mange nordmenn er i samme kategori som den rike mannen. Vi sitter fast i vår rikdom, og dette hindrer oss i å følge Jesus 100 %.

Helt overordnet gir denne fortellingen tre perspektiver på rikdom:
1) Den rike mannen gikk glipp av Guds rike fordi han ikke klarte å gi slipp på sin rikdom (18,18-23)
2) Det er svært vanskelig - men ikke umulig - for en som er rik å komme inn i Guds rike (18,24-27)
3) Disiplene som hadde gitt opp sine materielle verdier for å følge Jesus, skulle få mangedobbelt igjen i denne tidsalder, og evig liv i den kommende verden (18,28-30)

Da jeg leste denne fortellingen nok en gang, festet jeg meg med samtalen mellom Jesus og den rike mannen og særlig hvordan de diskuterte budene. Jesus siterte bud nummer fem til ni av de ti bud (Luk 18,20 jf 2Mos 20). De fire første budene handler om forholdet til Gud og til Israels pakt med Gud: Ha ikke noen andre guder, ha ikke noen gudebilder, ikke misbruk Guds navn, hold hviledagen hellig. Disse budene tok Jesus som en selvfølge at den rike mannen hadde overholdt. Deretter kommer de fem budene Jesus nevnte: Hedre dine foreldre, ikke slå i hjel, ikke bryt ekteskapet, ikke stjel, ikke vitne falskt. Disse budene bekreftet den rike mannen at han hadde overholdt siden han var ung.

Til slutt i de ti bud kommer budet om ikke å misunne eller begjære det en annen mann har. Det er nettopp her den rike mannen bommet! Grunnen til at han var så rik – og at han ikke klarte å løsrive seg fra rikdommen – er nettopp fordi han begjærte penger. Eller rettere sagt: Han begjærte det som kan skaffes for penger. Hvis han skulle gi slipp på sin rikdom, ville det bety at mennesker i hans omgangskrets ville ha tilgang på tjenester og varer som ikke lenger ville være tilgjengelig for ham selv. Da vil han bli fristet til å misunne. Jesus fikk dermed fram at denne mannen kun hadde holdt 9 av 10 bud. At han brøt det tiende budet var dog skjult for de fleste – inklusive ham selv - men Jesus fikk det tydelig fram. Dessverre reagerte den rike mannen feil da hans synd ble tydelig: I stedet for å omvende seg, så gikk han sin vei.

Spørsmålet mitt blir da hvordan vi reagerer i møtet med denne historien. Går vi vår vei – rent mentalt – når vi møter utfordringen i dette budskapet? Slik at vi i stedet for å omvende oss fra materialisme, så tenker vi at «dette gjelder da ikke meg». Jeg mener selvfølgelig ikke at vi blir frelst ved å gi fra oss vår rikdom. Men likevel burde vi la oss utfordre av denne type fortellinger og spørre Gud om vi kanskje er i samme situasjon som denne rike mannen var.

Jesus satte fingeren på det som hindret denne rike mannen å følge Guds vilje fullt ut. Jeg tror at Jesus gjennom Den Hellige Ånd fortsatt jobber med å sette fingeren på ting i våre liv som hindrer oss i å følge Ham fullt ut. For eksempel kjenner jeg mennesker som har vært kalt av Gud til en spesifikk tjeneste i Hans rike. Men de har ikke klart å gi slipp på en såkalt «trygg og god» livsstil for å følge kallet. De har prioritert «økonomisk trygghet» framfor å følge Guds kall. Slik går de glipp av Guds rike.

Andre kristne har valgt materialisme framfor Guds vei - uten en gang å være klar over at de har gjort et valg. Men hvis de blir satt på valg, så vil de kanskje velge materialismen? For det koster å gi slipp på vår «rett» til sydenturer, restaurantbesøk og en fin bil. Disse tingene er ikke feil i seg selv → men de koster penger → og penger må tjenes → og det tar tid å tjene penger. Slik kan tid vi kunne brukt for å utbre Guds rike i stedet bli brukt for å opprettholde en viss livsstil. Hvis det er slik det henger sammen, så bør vi la oss utfordre av fortellingen om den rike mannen.

Fellesskap for fellesskap

For et par uker siden var knapt 30 mennesker samlet til et felles måltid i Asker. Dette var ledere fra åtte ulike nye menigheter og fellesskap på det sentrale Østlandet. I tillegg var det også noen få andre til stede. Formålet med kvelden var å utvikle vennskap og relasjoner mellom mennesker som bygger menighet. Fokus var altså ikke undervisning, selv om et par stykker holdt hver sitt korte innlegg. Fokuset var nettopp fellesskap – og det skjer aller best over et måltid.

Mange nye fellesskap ser dagens lys i Norge i dag. Et problem som flere av disse opplever er at de kan bli stående isolert. Noen velger å gå inn i et etablert kirkesamfunn for å få nødvendig kontaktflate. Men for mange er ikke dette en optimal løsning. Kanskje særlig gjelder dette menigheter som bygges etter litt utradisjonelt mønster – gjerne med sterkt fokus på hverdagsliv, på disippelgjøring og på evangelisering. Dette er i hvert fall min erfaring når jeg snakker med mennesker som står i slike pionersituasjoner: At de blir stående alene med ansvaret. Selv om man er i et fellesskap som står tett sammen lokalt, trenger man å bli eksponert for en større sammenheng. Dette var tankene bak å invitere til ovennevnte samling.

I fjor hadde vi én tilsvarende samling i Oslo. Den gangen var det kona og jeg som inviterte. Denne gangen stod vi sammen med ledere fra to andre nye fellesskap i å invitere. Framover kommer vi til å ta initiativet til flere lignede arrangementer. Målet vårt er ikke at vi skal bli så mange som mulig. Men jeg tror det er mennesker som leser denne bloggen som virkelig føler behov for kontakt med andre som står i lignende situasjon som dem selv. Hvis dette gjelder deg, så legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en mail.

Profeter er tjenestevillige

Et fellesstrekk hos de profetene som omtales i Det nye testamentet er at de er tjenestevillige. Her er det ikke snakk om «sterke» tjenestegaver som opererer uavhengig av resten av Kristi kropp. Profeter er ikke «ensomme ulver», men i aller høyeste grad lagspillere.

Da Silas og Judas ble bedt om å reise til Antiokia for å overlevere brevet fra apostlene i Jerusalem, så trengte de ikke lang tid på å søke Guds vilje om saken (Apg 15,22-33). Skulle de reise, eller skulle de ikke? Nei, i stedet var tanken at «hvis apostlene mener at vi bør reise, så reiser vi». Den samme holdningen viste Barnabas da han ble bedt om å reise til Antiokia noen år tidligere. I Apg 11,22 står det ikke at «Barnabas følte seg kallet til å dra til Antiokia», men at «menigheten sendte Barnabas til Antiokia». Menigheten ønsket at Barnabas skulle dra, og da gjorde han det!

Nå mener jeg ikke at man skal gjøre enhver ting som menighetsledere foreslår! Eller at man ikke skal spørre Gud før man tar fatt på et oppdrag. Men jeg har møtt mennesker med profetiske gaver som har blitt spurt om å gjøre oppgaver som åpenbart ville bygd menigheten opp, men som ikke er direkte knyttet til deres profetiske kall. Deres reaksjon har vært at de må spørre Herren først. På den måten avskjærer de muligheten for andre mennesker å komme med utfordringer til dem – for de snakker jo direkte med Herren selv. Hvem kan da si noe annet? Ingen menighetsleder ønsker jo å gå på tvers av Herren.

En slik tankegang som jeg hevder her kan selvfølgelig misbrukes. Likevel er det klart at NT framstiller profeter som mennesker som gjerne tar i mot en utfordring til å gjøre ting som trengs å gjøres – og at de tar i mot slike utfordringer uten å åndeliggjøre dette på individualistisk måte. Gjør f.eks. et bibelstudium av Silas: Han omtales som en profet (Apg 15,32). Men han drar til Antiokia som «postbud». Når Paulus trenger ham som reisefølge, så er han villig (Apg 15,40). Når Peter trengte en gresktalende til å hjelpe seg med å skrive brev, så er Silas igjen på pletten (1Pet 5,12). Slik blir Silas et forbilde for mennesker med profetiske gaver gjennom alle tider.

På samme måte er det første vi hører om profeten Barnabas at han gir bort en masse penger til apostlene (Apg 4,35-36). Alt dette viser at NT ønsker å framstille profeter som mennesker som i første rekke er kristne søsken som bidrar der det trengs. Først i andre rekke er de profeter.

Profeten Barnabas

Mange tenker vel på Barnabas først og fremst som Paulus sin følgesvenn – og kanskje som en av apostlene. Men jeg tror at Barnabas også er en av de viktigste profetene etter Pinsedag. Den som ønsker å forstå profetisk tjeneste i den nye pakt gjør derfor lurt i å studere Barnabas sitt liv.

Hvorfor kaller jeg Barnabas for profet? Allerede kallenavnet hans gir en indikasjon på tjenesten hans. For han het jo faktisk ikke Barnabas. Hans egentlige navn var Josef. Det var apostlene som begynte å kalle ham for Barnabas (Apg 4,36). Navnet betyr «oppmuntringens sønn» og oppmuntring er jo sentralt i den profetiske tjenesten (1Kor 14,3).

En ting som Barnabas var spesielt flink til var å se gjennom det ytre og inn til hva som bodde i menneskenes indre. Etter at Paulus hadde blitt kristen, så turte ikke de kristne i Jerusalem å være sammen med ham. De så bare på det ytre, og da så de den samme mannen som tidligere hadde forfulgt dem. Men Barnabas så gjennom dette og forstod at Paulus hadde blitt forandret på innsiden. Derfor sørget han for at Paulus ble akseptert av Guds menighet (Apg 9,26-28).

Ved en annen anledning så stod en strid om Johannes Markus. Markus hadde sviktet på den første misjonsreisen og i Paulus sin øyne var han derfor «ubrukelig» (Apg 15,36-39). Kanskje var Markus for umoden til å være med på den neste misjonsreisen. Men Barnabas så likevel mulighetene som lå i denne unge mannen og nektet å gi ham opp. Dette kan delvis skylde at Barnabas og Markus var i slekt, men jeg tror det også hadde med Barnabas sin profetiske innsikt. Barnabas forstod hvilket kall Markus hadde, til tross for at han hadde sviktet ven en anledning. At Markus ble nyttig for apostlene kommer tydelig fram mot slutten av Det nye testamentet (2Tim 4,11 +1Pet 5,13). Johannes Markus skrev jo dessuten ned det eldste evangeliet som vi har bevart.

Aller viktigst for ettertiden var nok Barnabas sin rolle i forhold til å se hvor radikalt evangeliet var med hensyn til hedningenes frelse. Han ble leder i den første hedningekristne menigheten (Apg 11,19-30). Da spørsmålet kom opp om hedningene måtte holde Moseloven, så var det nettopp menigheten i Antiokia som kjempet hardest mot dette. På den tiden var det altså Barnabas – og ikke Paulus – som var den sentrale lederen i menigheten i Antiokia. Hedningekristne til alle tider har mye å takke for når det gjelder Barnabas sitt åndelige klarsyn.

Dette er bare noen innledende tanker for hvorfor jeg mener at Barnabas var en av profetene i Antiokia (Apg 13,1) og en av de viktigste rollemodeller for profettjeneste i den nye pakt. Den som fordyper seg i dette vil finne mange gullkorn.

Oppbyggelse, veiledning og trøst

Profeter i den nye pakt taler til oppbyggelse, veiledning og trøst (1Kor 14,3). Derfor leser vi følgende om to profeter fra Jerusalem som besøkte Antiokia: «Judas og Silas som selv var profeter, talte mange ganger til brødrene og oppmuntret og styrket dem» (Apg 15,32). Profetene styrket og oppmuntret sine kristne søsken. Oppmuntring og styrke kommer ved at profetene i sin tale fokuserer på Jesus og på sentrale sannheter i Guds ord. Dette er hva profeter i den nye pakt bør holde på med.

Hvis man har en slik forståelse av profetisk tjeneste, så vil man unngå å ha fokus på feil ting. Noen tror nemlig at det er profetisk å påpeke feil. Mange menighetsledere har opplevd mennesker som hele tiden påpeker feil og mangler ved menigheten, og som attpå til mener at slikt snakk er «profetisk». Men man trenger slett ikke være profet for å se feil og mangler. Selv idioter kan finne feil. Men vi trenger åpenbaring for å finne løsninger. Som regel vil menighetens lederskap være veldig klar over feil og mangler i forsamlingen. De trenger ingen profet for å fortelle dem slike ting! Det de derimot har behov for er noen som kan fortelle dem hva de kan gjøre med utfordringene i menigheten. Derfor trenger vi profeter som styrker og oppmuntrer søsknene ved å fokusere på Jesus og på sentrale sannheter.

Et annet problem er at mange «profeter» fokuserer på konspirasjonsteorier og obskure bibelvers - gjerne fra Johannes Åpenbaring og Daniels bok. Men slike ting bygger ikke opp menigheten! Det fører bare til spekulasjoner og diskusjoner (2Tim 2,23). Dessuten er det slik at profeter ikke er de som er best kvalifisert til å utlegge Bibelen. Gud har gitt både profeter og lærere til menigheten for å føre den til modenhet (Ef 4). Disse tjenestegavene skulle utfylle hverandre og støtte hverandre. Derfor bærer det ofte helt galt av sted når profetene mener at de er bedre kvalifisert enn lærerne til å utlegge slike vanskelige bibelvers (2Pet 3,3).

For en tid tilbake kjente kona og jeg et behov for å få et profetisk perspektiv på en av de menighetene vi jobber med i Tyskland. Da hadde vi ikke behov for noen som kunne utlegge «dyrets merke» eller forklare konspirasjonsteorier om EU, frimurere og Illuminati. Det vi hadde behov for var åpenbaring om hva som skulle til for å bringe den lokale forsamlingen noen viktige skritt framover. Derfor inviterte vi med oss noen med profetisk tjeneste som forstod nettopp dette med å tale profetisk for å styrke og oppmuntre søsknene.

Dette betyr selvfølgelig ikke at profeter aldri kan ta kritiske ord i sin munn. Noen ganger trenger individer og forsamlinger å høre et kall til omvendelse for å komme videre. Her kan sann profetisk tjeneste komme med klar tale! Men selv da er målet å bygge opp og styrke – ikke rive ned og fordømme. La oss be om at Gud reiser opp flere profeter av typen Judas og Silas!