Fortausmenigheter

Det ser ut til å være et fast tankemønster som går på at menighetsliv bør skje innenfor fire vegger. Men mange begynner å bli lei av å ha møter i menighetslokaler. For det første koster slike lokaler mye penger å ha, og dessuten virker det som det er vanskelig å få inn kirkefremmede. Svaret er for mange å starte samlinger i hjemmene. Man bytter altså ut menighetslokalets fire vegger med hjemmets fire vegger. Jeg er stor tilhenger av å bruke private hjem aktivt i menigheten. Men jeg er ikke sikker på at dette er den eneste muligheten. Kan man ikke tenke seg alternative samlingssteder?

Når jeg besøker storbyer i Europa så liker jeg å rusle rundt og titte. Ikke først og fremst på de store turistattraksjonene og de flotteste handlegatene. Jeg elsker å gå litt utenfor turiststrømmen, der hvor de lokale innbyggerne ferdes. En ting som har slått meg er hvordan det har poppet opp moskeer nær sagt over alt. Men dette er vanligvis ikke store, prangende bygg. Som regel er det små kafélignende lokaler som brukes. På den måten har en rekke muslimske menigheter etablert seg enkelt og billig nær til der folk ferdes.

Kan vi ikke se noe lignende skje med kristne menigheter? Som arbeidstittel i mitt hode har jeg valgt uttrykket «fortausmenighet». Med det mener jeg små samlingssteder i bydelene. Gjerne kombinert med en butikk, café, biljardsalong, frisørsalong, e.l. De kan bli baser for bønn, alfakurs og sosiale tiltak i nærmiljøet. Den første menigheten samlet seg jo på Tempelplassen (Apg 2,46) og Paulus leide seg plass på en skole (Apg 19,9)?

Når jeg er i Oslo for å be, så går jeg sjelden rundt i sentrum. Jeg bruker heller tida på Veitvet, Tøyen, Oppsal, og slike steder. Her bor det tusenvis av mennesker, men det er ikke mye å se til Guds menighet. Jeg sier ikke at den ikke er der, bare at den ikke synes så godt. Er ikke dette en utfordring for oss alle? Noen som er klar for en fortausmenighet i en av Oslo bydeler?

Nettverk

For en tid tilbake skrev jeg om at jeg drømmer om 100 nye menigheter i Stor-Oslo. Hva skal til for å komme dit? Det finnes selvfølgelig ikke ett enkelt svar på det. Det er mange ting som må skje for at vi skal komme dit. Men jeg tror en av faktorene som må til er at vi får fungerende nettverk av nye forsamlinger. Forskning viser klart at menigheter som står i et nettverk, vokser raskere enn menigheter som står aleine. Jeg tipper at dette ikke bare gjelder vekst i antall folk på møtene, men også i antall nye mennesker som blir nådd med evangeliet.

Det er typisk norsk å være individualist: ”Enten så gjør vi det på vår måte – eller så gjør vi det ikke i det hele tatt” Men det er jo bare dumt å ikke lære av andres erfaringer! Selv om vi selvfølgelig heller ikke bare kan kopiere andre: Hver lokal situasjon er jo forskjellig. Likevel kan vi lære av hverandre. Dette er en av de viktigste grunnene til at menigheter bør stå i en større sammenheng. Antakelig er dette spesielt viktig for små menigheter.

Jeg husker hvordan de såkalte ”House churches” i løpet av noen år forandret kirkebildet i Storbritannia. Fra å være små og bortgjemte på 1970-tallet, ble de en svært innflytelsesrik faktor i løpet av 1980-tallet. Tusenvis av forsamlinger ble startet i hjemlandet og innflytelsen deres nådde vidt ut internasjonalt. Selv om mange av disse menighetene var helt frittstående, så er det ingen tvil om at utviklingen ble ”båret fram” av 10-20 ulike nettverk av menigheter, som utgjorde en slags "ryggrad" i denne bevegelsen.

Lignende ting skjer i dag blant mange menigheter som hovedsakelig når innvandrere i Europa. Nettverk av menigheter med utspring i Asia og Latin-Amerika planter i dag mengder av menigheter i Europas storbyer. Igjen står altså nettverk av menigheter sentralt i utviklingen. Det å få være med på konferansene til disse nettverkene er en kjempeinspirasjon for enhver som drømmer om å se mange nye menigheter bli plantet.

Jeg vet at det er mange mennesker og menigheter som drømmer om, snakker om, ber om og arbeider for vekkelser i Stor-Oslo. Men hvor mange nettverk av menigheter samarbeider om dette? Jeg vet det er noen, men jeg håper virkelig at det snart blir mange flere!

Hundre nye menigheter i Stor-Oslo

Jeg tror at alle i Norge som er opptatt av evangeliet, er enige om at det trengs mange nye menigheter hvis vi skal nå alle. Spesielt Oslo og Akershus har behov for nye menigheter. Her bor det en million mennesker, og de fleste av disse har liten eller ingen kontakt med kristne. Derfor er det nå så mange som oppfordrer til å starte nye menigheter spesielt i dette området.

Men hva slags menigheter er det vi trenger? Trenger vi store forsamlinger i Oslo sentrum som trekker folk fra mange mils omkrets? Trenger vi små underbruk av større menigheter – det som pinsebevegelsen har pleid å kalle ”utposter”? Antakelig trenger vi den slags nye menigheter også. Men problemet er at man ofte må reise 20-30-40 minutter (eller mer) med buss eller t-bane for å nå fram til ”menigheten”. Det kan av og til være tøft nok å motivere seg for å dra selv! Hvordan i all verden kan du da få overbevist din ikke-kristne nabo om at det er verdt turen helt til sentrum for å gå på et møte??

Jeg tror løsningen er noe annet: Hvis ikke folk vil komme til menighetene, så får vi ta menigheten til folket! Oslo og omegn trenger dusinvis (hundrevis?) av menigheter som samles der folk bor! Groruddalen trenger sikkert 10 nye lokale menigheter. Nittedal har god bruk for 4-5 nye menigheter, osv. Hvis slike lokale fellesskap oppstår, så vil man ikke trenge å invitere sine søkende naboer på en lang reise for at de skal komme på møte. I stedet kan man invitere dem inn til et fellesskap som består av folk i nabolaget. Mennesker de kanskje har truffet på butikken, på foreldremøter på skolen, eller sett på t-banen.

Derfor trenger vi menigheter i Oslos bydeler og forsteder som startes på grasrota. Alle disse stedene bor det mennesker som elsker Gud, og som gjerne vil at naboene skal få høre evangeliet. Men disse menneskene vet ikke helt hvor de skal starte! De er vant til å være tilskuere på store møter, hvor noen predikanter og lovsangsledere gjør det meste av det som skal gjøres, mens resten av oss i stor grad er tilskuere. Dermed tror man at dette er slik menighet må være. Men det er jo ikke sant. Menighet kan være noe mye enklere og nærere.

”Vanlige” kristne må få troen på at de kan bety en forandring der de bor. Vi trenger å få fram noen modeller som viser at menighet kan være lokalt – i en bydel – eller til og med i et kvartal. Disse menighetene kan startes av vanlige kristne uten teologisk skolering og liten kunnskap om strategisk ledelse. Det som trengs er et ønske om å tjene Gud der du bor. Det trengs sikkert også noen råd og vink fra andre med mer erfaring, men man trenger ikke å være et underbruk av en stor organisasjon

De som i dag fyller benkeradene i de store menighetene må utrustes til tjeneste. Kanskje de ikke har ”det som trengs” for å lede en forsamling på 1000 mennesker. Men de fleste kan samle en gruppe på 10-15 mennesker i hjemmet sitt. Med litt trening kan man også lede forsamlinger på 40-70 personer. Slike grupper kan bli stedet hvor mange mennesker møter Gud. Selv startet vi en liten gruppe i hjemmet vårt for noen få år siden. Det manglet ikke på advarsler om at dette ikke var rette måten å starte en menighet på. Vi fikk høre at vi trengte både en klar visjon og en strategi og en tilknytning til en modermenighet. Dette er selvfølgelig ikke feil å ha! Men selv uten alt dette kan vi i dag kan se oss tilbake og se at mange mennesker har blitt forvandlet av Guds kjærlighet gjennom det som startet som en liten uformell gruppe i stua vår. Jeg ser ingen grunn til at ikke noe lignende kan skje 100 steder i Stor-Oslo…