Lignelsen om den bortkomne broren

Lukas kapittel 15 gjenforteller tre lignelser om ting som blir borte: En sau, en mynt og en bror. Vanligvis tenker vi på den siste lignelsen som lignelsen om «den bortkomne sønnen». Men den er like mye en lignelse om «den bortkomne broren». Sønnen som gikk seg bort hadde jo en eldre bror.

Sett fra dette synspunktet så skiller den siste lignelsen seg fra de to foregående. I de to første lignelsene er det nemlig noen som leter etter det som ble borte. Bonden leter etter sauen, og kvinnen leter etter mynten. Men det er ingen som leter etter lillebroren som ble borte. I stedet blir storebror værende hjemme uten å foreta seg noe.

Av og til lurer jeg på om mange kristne tenker slik som storebror. De leter ikke etter det som har gått seg bort. I beste fall sitter de og venter på at lillebror skal dukke opp igjen. Kanskje ber de en bønn for ham. Men å løfte på baken og gå ut for å lete – det er for mye forlangt.

Dessuten har storebror så mye arbeid å gjøre hjemme på gården at tiden ikke strekker til for å gå ut og lete etter forsvunne lillebrødre. Men hvis vi skal være menigheter som ligner på vår Herre og Mester, da må vi være menigheter som aktivt oppsøker det som er fortapt (Luk 19,10).

Lignelsen om den gode jorda

Jesus fortalte en lignelse om en såmann som sådde korn. Noe av kornet falt ved veien, noe falt på steingrunn, noe ble kvalt av ugress, og noe falt i god jord og bar mye frukt (Matt 13). Denne lignelsen har jeg hørt utlagt som forklaring (eller var det bortforklaring?) på hvorfor evangelisering ikke er så effektivt som man kanskje kunne håpe på. Noen menneskehjerter er jo som steingrunn…

Dette er sikkert en akseptabel utlegging av denne lignelsen. På den annen side tenker jeg at denne lignelsen også formidler et håp. Jeg tror ikke Jesus prøver å si at «Noen er alltid åpne for Gud og derfor mottar de mye, mens andre alltid er stengt for Gud». Dette blir en slags skjebnetro: Enten så er man åpen for Gud, eller så er man det ikke. Tvert i mot så ønsker Jesus å formidle er et håp om forandring. Man er ikke for alltid dømt til å forbli slik man er. Jordsmonnet i hjertet vårt kan nemlig forandres. Sett på denne måten så blir dette en lignelse om fire ulike utgangspunkt (ved veien, på steingrunn, omgitt av ugras, i god jord), men ett mål – nemlig å ha god jord som bærer frukt.

Kanskje man føler at «ugraset» i livet har vokst seg så stort at det nesten kveler livet man har i Gud. Men i så fall er det mulig å få forandret jordsmonnet. Der hvor jorda er hard - eller ugraset høyt - så kan hjertene forandres når vi åpner oss opp for Guds nåde. Lignelsen hjelper oss til å identifisere hvorfor livene våre eventuelt ikke bære frukt. Kan det være at vi ikke har dype nok røtter i Guds ord? Eller kan det skyldes at vi har latt oss overvelde av bekymringer? Eller har vi blitt lurt av rikdommens bedrag? Eller kan det være en annen grunn?

Hvis vi forstår årsaken til problemene, kan vi nemlig gjøre noe med dem. Guds mål for hver enkelt av oss er at hjertet skal være god matjord hvor Guds ord bærer frukt - noen tretti ganger, andre seksti ganger og noen hundre ganger.

Forkynnerne og de talentløse

Her om dagen var kona og jeg i en bibelgruppe hvor lignelsen om talentene ble diskutert (Matteus 25,14-30). Dette er en lignelse jeg selv har snakket om ofte, og som jeg har hørt andre undervise om. Poenget har som regel vært at det er viktig at ingen graver ned talentet sitt, uansett hvor uvesentlig det synes å være.

Men denne gangen fikk jeg motstand mot at dette var lignelsens poeng! For en av de tilstedeværende var ei som slett ikke følte at hun kunne bruke talentene sine. Hun har på mange måte oddsene mot seg i kristen tjeneste, blant annet fordi hun er enslig mor med muslimsk bakgrunn. Da er det ikke like lett å føle at man blomstrer i tjenesten for Gud. For henne var lignelsens poeng at Gud kom til å ta fra henne det lille hun hadde fått, og gjennom det straffe henne fordi hun var lat. Det likte hun ikke – for å si det mildt! Dette tok tak i hjertet mitt, og jeg bestemte meg for at jeg måtte finne ut hva Jesus tenkte da han sa dette. Kanskje kommer jeg til å skrive mer om denne lignelsen seinere.

En ting som gikk opp for meg, er at det meste av forkynnelsen i menighetene gjøres av såkalte ressurssterke mennesker. De som får/tar ordet er de med to eller fem talenter – for å bruke lignelsens bilder. Når det er slik: Hvordan kan vi da vite at Bibelens budskap presenteres rett? For Jesus identifiserte seg jo i stor grad med de som bare hadde ett talent – og som kanskje følte de ikke hadde noen talenter i det hele tatt.

Dette er et stort systematisk problem i menighetene. Et skritt i riktig retning er at mer av menighetslivet skjer i hjemmene. Men selv der må vi være bevisste, for hvis målet er at menigheten i hele sin bredde skal slippe til, så kommer ikke det av seg selv.

Å høre feil

Av og til virker disiplene til Jesus en smule treige. Rett etter at Jesus hadde mettet først 5000 og så 4000 folk på mirakuløs måte oppstod det en situasjon hvor Jesus og disiplene snakket om brød (Matteus 16,5-12). Disiplene hadde nemlig glemt å ta med niste til en reise. Da sa Jesus «pass dere for surdeigen til fariseerne og saddukeerne». Disiplene konkluderte da med at Jesus var bekymra fordi de ikke hadde med brød: «Dette sier han fordi vi ikke har tatt med brød». Men Jesus snakket ikke om fysisk brød, men om brød i overført betydning.

Jeg har alltid tenkt at disiplene var jammen ganske treige. De måtte vel forstå at mangel på brød ikke var noe problem for Jesus! Men så prøvde jeg å leve meg litt inn i deres situasjon. Hvorfor trodde de at Jesus snakket om fysisk niste, når han egentlig snakket om noe helt annet? Jeg tror det skyldtes situasjonen de var i. Disiplene hadde akkurat oppdaget at de hadde glemt å ta med seg niste, og «da sa Jesus til dem…» Jesus talte til dem akkurat mens tankene deres var fokusert på et problem. Jesus snakket om noe helt annet, men deres sinn og tanker var så fokusert på det som var rett foran nesa deres, at de ikke klarte å fatte at Jesus hadde fokus på noe helt annet.

Dette tror jeg er noe de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Vi er så fokusert på et problem, at vi ikke klarer å løfte blikket og se på noe annet. Selv om Gud ber oss se på andre ting, så er PROBLEMET så stort at vi ikke klare å høre hva Han sier. Vi får rett og slett ikke med oss at Gud snakker om noe annet. Veldig mange problemer i menighetene kunne vært unngått simpelthen ved at folk løftet blikket og så på noe annet enn problemene. Ofte ber Gud oss fokusere på noe annet, men vi klarer ikke å høre Hans stemme klart.

Enda vanskeligere ble det for disiplene å høre rett, siden de var følelsemessig engasjert. For det første var de bekymra fordi de var dratt til et øde sted og ikke hadde mat. For det andre var de irriterte på seg sjøl fordi de hadde glemt å ta med niste. Dessuten var de i forsvarsposisjon, for de tenkte at Jesus kanskje ville kritisere dem for å være glemske. Så da Jesus nevnte noe som hørtes ut som kritikk, så tolket de det som kritikk. Disse tre sinnsstemningene – bekymring, irritasjon og forsvarsposisjon – representerer en rekke følelsemessige situasjoner som gjør det vanskeligere for oss å høre klart fra Gud.

Når jeg tok meg tid til å leve meg litt mer inn i disiplenes sitasjon, så fikk jeg plutselig mer forståelse for dem. De var visst likevel ikke så ulike oss som lever i dag…

Jordens salt

Et bibelsted som jeg har hørt sitert i mange andakter og prekener er: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene» (Matt 5,13).

Mange predikanter henger seg opp i at salt ikke kan miste sin kraft – og så prøver man å finne ut hvordan salt likevel kan miste sin kraft. Jeg har hørt mange «geniale» forklaringer på det. Men dette er ikke poenget med historien i det hele tatt! Hvis man ender opp med å tenke på hvordan i all verden salt kan miste sin kraft, så skyldes det antakelig at man bruker feil metode for å studere bibelteksten. Man napper ut et enkeltsåtende vers, og så prøver man å si noe fornuftig om det. I stedet burde man prøve å tolke et slikt vers ut fra sin sammenheng.

Jeg tror at Matteus 5,13-16 handler om menigheten. Jesus forteller oss nemlig en lignelse: Vi er jo ikke salt helt bokstavelig, men saltet er et bilde på noe annet. Jesus bruker i dette avsnittet tre bilder på menigheten: Jordens salt, verdens lys, og en by som ligger på et fjell. «Dere er verdens lys» er i entall – vi er altså til sammen ett lys – og det lyset er menigheten.

Deretter snakker Han om tre ting som ikke burde kunne skje: Salt som mister sin kraft, et lys som ikke lyser, og en by som ligger på et fjell uten at man kan se den. Poenget til Jesus er å påpeke det tilsynelatende umulige i hvert enkelt tilfelle: Salt kan ikke miste sin kraft, lys kan ikke la være å lyse, og det som ligger på et fjell kan ikke skjules. For slike ting ville være mot naturen til salt, lys og fjell.

På samme måte kan heller ikke Guds menighet unngå å være slik Jesus hadde planlagt det. Men det alvorlige i Jesu ord er at selv om det er mot saltets natur å miste sin kraft, så kan det likevel skje. På samme måte kan menigheten miste sin kraft: Menigheten kan slutte å leve etter sin natur, og bli noe helt annet (for eksempel en religiøs klubb). Hvis det skjer, så duger ikke lenger en slik menighet til noe annet enn å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Når man preker over dette bibelverset, så burde man altså etter min mening ikke fokusere på hvordan salt kan miste sin kraft, men på hvordan en menighet kan være noe annet enn det Jesus hadde planlagt at den skulle være.

Når kommer Guds rike?

Et bibelvers som ofte har blitt diskutert er Jesu ord i Markus 9,1 «Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft». Betyr dette at Jesus trodde at Han skulle komme tilbake og opprette Guds rike fullt ut før alle Hans første disipler var døde? Ved å lese resten av NT ser man jo at de første kristne hadde en meget sterk forventning om at Jesus skulle komme tilbake meget snart. Likevel er det nå klart at Jesus ikke kom tilbake i løpet av denne første generasjonen. En del teologer har derfor konkludert med at Jesus simpelthen tok feil da Han sa dette.

Jeg tror imidlertid at hovedpoenget i dette utsagnet ligger på å se - og ikke på når Guds rike kommer. I Matteus12,28 sa jo Jesus: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.» Jesus så det altså slik at Guds rike allerede er kommet. Problemet er bare at ikke alle mennesker kan se at det er kommet. Sitatet i Markus 9,1 har derfor trykket på å se og forstå at Guds rike er kommet – ikke på tidspunktet for når Guds rike kommer.

Dette samsvarer med det Jesus sier i Markus 4,11-12 «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser - for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, slik at de kunne vende om og få tilgivelse». Her skiller Jesus mellom «å se» og «å skjelne». Alle kan se det ytre, men bare noen kan forstå og skjelne den åndelige virkeligheten som ligger bak. Det er det samme ordet (εἰδω) som er oversatt «å skjelne» i 4,11 som er brukt i 9,1. Dette verset kunne altså oversettes «… ikke smake døden før de skjelner at Guds rike er kommet med kraft». Guds rike er allerede kommet, men en dag skal disiplene forstå at det har kommet.

Poenget til Jesus i Markus 9,1 er altså behovet for å få åpenbaring, ikke tidspunktet for visse hendelser. Behovet for åpenbaring gjelder også på andre områder: To personer kan se den samme situasjonen, men bare én av dem kan skjelne og forstå den åndelige dynamikken i situasjonen. Dette er den visdom som Paulus snakker om i 1Kor 2. Skal man være med å bygge Guds rike, så trenger man åpenbaring – evne til ikke bare å se – men til å skjelne.

Lignelser om Guds rike

Veldig mange av Jesus sine lignelser handlet om Guds rike. I Matteus 13,31-44 sammenligner han blant annet Guds rike med et lite sennepsfrø, med litt surdeig som legges inn i en stor deig, og med en skatt som ligger gjemt i en åker. Vi er så vant til å høre disse bildene at vi ikke reflekterer over hvor radikalt dette ble oppfattet i Jesu samtid. Vi tenker at «selvfølgelig kan Guds rike sammenlignes med et lite frø». Men slik tenkte slett ikke de som først hørte det Jesus sa.

Jødene hadde nemlig en klar oppfattelse av hvordan Guds rike skulle komme: Det skulle skje med «dunder og brak». Forståelsen av hvordan Guds rike skulle komme var basert på profetene sine uttalelser. Les for eksempel Sakarja 14, eller Malaki 4,1-2 eller Joel 3,14-26. Her er det ikke mye snakk om «skjult» eller «som et lite frø». Her skal Herren åpenbare seg i all sin herlighet for å dømme og gjenopprette. Det skal være kriger og jordskjelv og himmelen skal rystes. Dette var jødenes forståelse av hvordan Guds rike skulle komme. Med denne bakgrunnen var Jesus ord om at Guds rike kan sammenlignes med et lite sennepsfrø, totalt revolusjonerende.

Jesus pekte på at Guds rike har to aspekter: Jesus har allerede brakt Guds rike til menneskene. Derfor var hans forkynnelse: «Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet» (Mark 1,15). Samtidig skal Guds rike komme i hele sin fylde når Jesus kommer tilbake for å dømme levende og døde. Guds rike er altså både noe som skal komme og noe som allerede er her. Vi kan ikke oppleve Guds rike fullt og helt før Jesus kommer tilbake, men vi kan allerede nå smake den kommende verdens krefter (Heb 6,5). Denne siste setningen kan for øvrig like gjerne oversettes med den kommende tidsalders krefter.

Begge disse aspektene av Guds rike må forkynnes. I noen sammenhenger er nesten alt som sies om Guds rike knyttet til Jesu gjenkomst. Selv har jeg hørt mest undervisning som går på at Guds rike kan erfares allerede i dag. Men jo mer jeg leser i NT, så forstår jeg at de første kristne hadde dette i balanse: De forstod at Guds rike både er noe som skal komme en dag, men som likevel allerede er midt i blant oss. Nøkkelbegrepene er «skal komme» og »er allerede».

En forståelse av at Guds rike allerede er i ferd med å bryte fram blant menneskene - som et frø som har begynt å spire – skaper engasjement. Den endelige opprettelsen av Guds rike kan bare skje ved Guds egen suverene inngripen. Her kan mennesker lite gjøre fra eller til. Men når vi forstår at Guds rike i tillegg er noe som spirer midt i blant oss, så vekkes vi fra passivitet. Her kan nemlig du og jeg bidra enten til gode eller dårlige vekstvilkår for dette lille frøet. Når vi forstår Guds rike på denne måten, vil vi for eksempel identifisere oss med den Gud som oppsøker det som har blitt borte.

En oppsøkende Gud

I begynnelsen av Markus sitt evangelium (Mark 2,1-3,6) beskrives fem episoder hvor Jesus er i konflikt med de religiøse lederne. Hver av disse episodene avrundes med en treffende replikk fra Jesus, som gjerne kan kalles «ordtak» - for eksempel «ny vin i nye skinnsekker» og «det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Disse fem episodene viser tydelig hva som var den store forskjellen mellom Jesus sitt budskap, og det som var vanlig på den tiden.

Det som slår meg er at dette ikke gikk så mye på spørsmål om nåde og lov slik vi ofte tenker oss. Selv om Jesus og fariseerne hadde ulik lære om Gud (teologi) på noen områder, så er det ikke det som skiller mest. Både Jesus og fariseerne underviste om behovet for omvendelse, om det å tjene den eneste sanne Gud, om Bibelens ufeilbarlighet, osv.

Derimot er det tydelig at Jesus hadde et helt annet syn enn fariseerne på hva som er viktig for Gud. Jesus brakte inn en forståelse av Gud, som en Gud som oppsøker det som er gått fortapt. Det er ikke nok å forkynne Guds ord, slik at de som har lyst kan komme og høre på. Jesus sa at han måtte ut og forkynne for de som var syke og de som trengte Guds nåde. Det var ikke nok bare å ha et tilbud til folk om å høre Guds ord i synagogen: Ordet måtte aktivt bringes ut.

Lukas kapittel 15 beskriver tre lignelser over det samme tema: Den ene sauen og de nittini, mynten som ble borte, og den bortkomne sønnen. Hovedpersonen i alle disse lignelsene er Gud – ikke mennesker. Jesus beskriver Gud som en hyrde, som en husmor, og som en far. Fellestrekket i lignelsene er at Gud oppsøker og lengter etter det som har blitt borte.

Når jeg leser disse to bibelstedene i sammenheng (Markus 2 og Lukas 15) så slår det meg at mange av oss kristne ligner mer på fariseerne enn vi liker å tenke på. Vi forkynner Guds ord for alle som er villige til å komme og høre på. Men ofte mangler vi den forståelsen Jesus hadde av hvordan Gud prioriteter. Jeg vet at dette slett ikke er lett! Likevel må vi søke å være et folk som ligner på Jesus - og dermed har prioriteringene våre i orden. Da må vi forstå at Gud er en som oppsøker og lengter etter den som har gått seg bort. Hvis vi forstår det, så vil nok menighetenes prioritering av tid og ressurser forandre seg. Vi vil bli et folk som prioriterer å oppsøke alle som trenger Guds nåde.