Om å ha tungt for det

Hvis vi sier om noen at «han har tungt for det» så er det ikke akkurat noe kompliment. Det betyr jo at vedkommende har problemer med å forstå forklaringer og sammenhenger. Imidlertid er det klart at man kan øve seg opp til å bli flinkere til å forstå. Man trenger nok en god porsjon medfødt talent for å vinne nobelprisen i fysikk (i tillegg til hard jobbing). Men alle kan øve opp en større grad av logisk forståelse og øke sin kunnskap.

For noen år siden fikk jeg en glimrende illustrasjon av dette. Ei ung jente i byen vår fikk problemer med skolen og holdt på å falle helt utenfor. Hun var i ferd med å stryke i flere fag, og fraværet var stort. Da skjønte hun at hun trengte hjelp, og snakket med kona mi og meg.

Selv var hun overbevist om at hun rett og slett var for dum for skolen. Men denne jenta kom fra et svært vanskelig hjem, så vi mistenkte at de svake prestasjonene på skolen nok heller skyldtes problemer i familien, enn at hun «hadde tungt for det». Vi reserverte derfor en krok i leiligheten vår hvor hun hadde sin egen pult for å lese lekser. To ganger i uka var det fast leksetid hjemme hos oss hvor jeg hjalp henne slik en vanlig pappa ville gjort. Ofte spiste hun også middag eller kveldsmat med oss. Etter noen måneder hadde karakterene hennes gått fra svake karakterer til toppkarakterer. Dette var så påfallende at kona og jeg ble invitert til skolen hennes fordi lærerne ville høre hvordan en slik total forvandling kunne skje.

Denne jenta hadde altså vankeligheter for å ta i mot kunnskap. Men denne evnen hos hennes kunne øves opp hvis hun bare fikk det rette vekstmiljøet. Det fikk hun ved at vi hjalp henne til faste rutiner, regelmessig middag og en fast lekseplass som var hennes. Med andre ord var hennes evne til å ta i mot avhengig av miljøet hun var i. Da miljøet hennes ble forandret, så økte hennes kapasitet for å ta i mot kunnskap. Det samme gjelder for oss alle – vår evne til å ta i mot er sterkt avhengig av miljøet vi er i.

Jeg tror det samme prinsippet gjelder for åndelige ting. Noen mennesker sliter med at de ikke klarer å høre fra Gud, eller ta i mot fra Ham. Da kan de lett konkludere med at de «har tungt for det» når det gjelder åndelige ting. Men ofte dreier dette seg om hva slags åndelig miljø de lever i. Jeg er helt sikker på at mottakelighet for Gud kan øves opp, på samme måte som logisk sans kan øves opp.

Men det krever at man - som denne unge jenta - forstår at man trenger en forandring. Dessuten kreves det menigheter som legger til rette for folk, slik at det blir lett for dem å ta i mot fra Gud. Man må rett og slett hjelpe folk til å trene opp deres egen evne til å ta i mot fra Gud. Et slikt miljø skapes ikke av seg selv, men som et resultat av målrettet undervisning og ved at menighetens ledere søker Gud av hele sitt hjerte.

Lære seg å se

Et utbredt åndelig problem for Guds folk er at vi kan høre uten å forstå, og se uten å skjelne: «De skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå» (Markus 4,13). Da Mor Teresa startet sitt arbeid blant Indias fattige, så kunne alle som bodde i landet se fattigdommen. Men Teresa både så fattigdommen og skjelnet noe viktig. Hun kunne nemlig se at bak fattigdommen skjulte det seg noe mer enn en grå masse med «problemer». Hun så at hver enkelt fattig var et individ med uendelig verdi for Gud. Alle kunne se de fattige, men bare Teresa skjelnet og forstod det som var viktig.

Ethvert samfunn har svake og utsatte grupper. Selv de mest velstående kommuner i Norge har mange som passer inn i Bibelens definisjon av fattige og utsatte grupper. Selv om vi kanskje ikke har så mye av økonomisk fattigdom i Norge – selv om den finnes – så har vi mengder av andre utsatte grupper: Det kan gjelde barn med omsorgssvikt, mindreårige asylsøkere, ensomme studenter uten sosialt nettverk, enslige forsørgere, eldre, osv …

Men ser vi menneskene rundt oss? Eller er de bare flyktige episoder i livene våre, uten at vi egentlig ser dem? Ofte oppfatter vi mennesker som en integrert del av et serviceapparat. De blir nærmest som en forlengelse av en maskin. Men han som lagde kebaben du nettopp kjøpte har en personlig historie. Han har drømmer og forhåpninger for seg selv. Kanskje han har barn som han er bekymra for. Kanskje han sliter med relasjoner som er truet av sammenbrudd. Kanskje han har livsvisdom som du kan lære av. Men alt dette går vi glipp av fordi vi ikke ser mennesket - bare handlingen vedkommende utfører.

I løpet av en dag møter vi mange slike – de serverer på kafeer, de er bussjåfører eller ekspeditører i butikker, de sitter på en benk i gågata når du går forbi, de er ungene som bråker utenfor huset ditt når du ønsker å hvile litt. Alle disse er mennesker – ikke bare kulisser for livene våre. Jesus ønsker at vi skal se disse.

Jeg tror denne evnen er sterkt underutviklet hos mange. Men heldigvis kan vi trene oss opp til virkelig å se. For eksempel kan man bestemme seg for hver dag å snakke med minst ett av disse anonyme menneskene som utgjør kulissene i livet vårt. Snakke med dem som de unike individer de er, og ikke som maskiner som utfører en tjeneste. Gud, gi oss øyne som ser!

Å lære utenat

For tida studerer jeg Matteusevangeliet. Det slår meg hvor smart Matteus bygde opp skriftet sitt. Visse uttrykk og setninger går igjen på flere steder. Dette gjelder både for hele evangeliet, og for de enkelte delene av boka.

Ta for eksempel Bergprekenen. Den er lagt opp med gjentakelser av visse ord og uttrykk. I første del brukes uttrykket «salige er…» 9 ganger (5,3-11). Dette følges av en ny del av prekenen hvor «dere har hørt det er sagt» og «men jeg sier dere» nevnes 6 ganger (5,21-48). Deretter følger et avsnitt hvor «når dere…» nevnes 7 ganger (6,1-18). Et annet eksempel er hvordan hver av de fem store talene til Jesus avsluttes med omtrent samme uttrykket (Matt 7,28 +11,1 +13,53+19,1 +26,1).

Matteus har ganske sikkert organisert skriftet sitt på denne måte for at det skal være enklere for folk å lære seg det utenat. Eller rettere sagt: Matteus skrev ned det som ble undervist i de første menighetene, og denne undervisningen var strukturert slik at den skulle være enkel å huske. Gjentakelser, regler og rim gjør jo at det blir enklere å lære noe utenat.

Blant de første kristne var det mange som ikke kunne lese. Dessuten måtte bøker kopieres for hånd, så de var fryktelig dyre. Derfor var det å lære ting utenat særdeles viktig. I dag har de fleste kristne (i Norge) sin egen Bibel, og kan lese i den. Likevel tror jeg på det å kunne ting utenat. For det du kan utenat, har du alltid med deg i hodet ditt, og Gud kan bruke slikt utenatlært stoff til å tale til oss når som helst og hvor som helst. Å lære utenat gir oss derfor en mye mer direkte tilgang til Guds ord. Det fungerer derfor som en måte «å la Guds ord få rikelig plass i blant oss» (Kol 3,16).

Jeg har dessverre begrenset tiltro til nordmenns evne (og vilje) til å lære ting utenat, for dette er en egenskap som må øves opp. Men alle klarer i hvert fall å lære seg ett enkelt vers pr dag. Da vil man lære seg Bergprekenen i løpet av 3-4 måneder. Hvis slik læring ble vanlig rundt omkring i menighetene, så ville kunnskapen om Guds ord øke ganske dramatisk i løpet av noen år.

Tid for stillhet

Mange kristne sliter med en følelse av at Gud «er langt borte». Noen ganger kan det være kompliserte psykologiske og/eller åndelige grunner til at folk opplever det slik. Men ofte tror jeg dette er noe som kan løses ganske enkelt – hvis man bare vil.

Problemet for mange av oss er nemlig at vi lever livet i 120 km/t. Jobb, familie og menighet krever så mye oppmerksomhet at vi ikke tar oss tid til å sette oss ned og være stille. Når vi setter oss ned, så er det gjerne for å se på TV, surfe på nettet, eller spille dataspill. En sosiolog summerte opp utviklingen i Norge fra 1800-tallet og til i dag med setningen «fra slit og strev til stress og mas». Tidligere kunne det være et slit å brødfø familien, men man hadde likevel tid til Gud og til hverandre. I dag er vi rikere enn noen gang, men samtidig har de fleste av oss mindre tid enn noen gang.

Jeg tror med andre ord at følelsen av at Gud er langt borte, ofte skyldes at vi alltid er på farta. Gud lar seg finne i stillheten. Når vi roer ned for å lytte til Ham, så opplever vi at han kommer nær. Hvis du er en hyrde i Guds menighet, så er dette noe av det viktigste du kan bidra med: Hjelpe mennesker til å sette av tid til å være stille. «Fall til ro igjen, min sjel, for Herren har gjort vel imot deg!» (Salme 116,7).

Første gang ordet «disippel» brukes i Bibelen er hos Jesaja: «Herren min Gud har gitt meg en disippels tunge, så jeg med mitt ord kan styrke den trette. Hver morgen vekker han mitt øre, så jeg kan høre på disiplers vis» (Jes 50,4). Et kjennetegn på disipler er altså at de lytter til Herren - hver morgen. Men vi må faktisk aktivt velge å skape rom for stillhet, slik at vi kan lytte til Herren. Det kommer ikke av seg sjøl. Hvis noen kommer og spør deg om hvorfor de opplever at Gud er langt borte, så kanskje du bør spørre dem om de velger stillhet eller om de velger mas og kav. Det er et sitat fra Jesaja som ofte brukes. Men man pleier bare å lese den ene setningen - ikke setning nummer to: «I stillhet og tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke» (Jesaja 30,15).

Åndelig melkesyre

Den som har prøvd seg på utholdenhetsidretter som sykling eller langrenn vet godt hvordan melkesyre kjennes. Melkesyre er et ”avfallsprodukt” som bygges opp i kroppen hvis man ikke får tilstrekkelig tilførsel av oksygen. Resultatet er at musklene blir stive og tunge og kroppen fungerer elendig. Det er det som kalles å ”stivne”. Hvis man presser kroppen sin utover det den er trenet til, vil melkesyra begynne å hope seg opp. Fasen hvor kroppen får for lite tilgang på oksygen kalles for anaerob fase. Hvis du først har kommet inn i en anaerob fase og melkesyra samles i kroppen, så må du rett og slett sette ned tempoet for å komme tilbake til krefter.

For en idrettsutøver er det to ting som er vesentlig ved dette. Det første er at man kan øke kroppens kapasitet til å ta opp oksygen. Dermed kan man jobbe hardere og lenger før melkesyra melder seg. Med andre ord kan man trene seg opp til å kunne yte mer. Men en person som har brukt mesteparten av livet sitt til å sitte i sofaen, bør ikke starte treningen med å løpe maraton. Man bør begynne treningen litt forsiktig, for selv om evnen til å ta opp mer oksygen kan trenes opp, så tar det tid.

Dessuten er det viktig å kjenne igjen signalene på når man er på vei inn i en anaerob fase. Da kan man slakke litt ned på tempoet og unngå at melkesyra begynner å bygge seg opp og at kroppen stivner. Ved å holde kroppens ytelse rett nedenfor denne anaerobe grensa kan man med andre ord holde et høyt tempo lenger enn hvis man overskrider denne grensa.

Jeg synes jeg ser en parallell til dette i den åndelige verden: Noen mennesker kjører i vei i et tempo de ikke er trent til å holde over lang tid. Til begynne med går det bra, men etter en stund begynner de ”åndelige musklene” å vise tegn til utmattelse og stivhet. Dette skjer fordi man får for lite tilgang på frisk ”åndelig oksygen” - i forhold til hvor mye man yter. Hvis man ikke kjenner disse prinsippene, så kanskje man presser seg videre likevel. Til slutt har man bygd opp så mye ”åndelige melkesyre” at alt stopper av seg selv. Da trenger man lang tid for å komme til krefter, og noen kommer aldri i gang igjen.

De av oss som jobber med unge ledere har her et ansvar. Vi må formidle hvor skadelig det er hvis man over lang tid opererer i en ”åndelig anaerob fase” – hvor man yter mer enn man får av frisk tilførsel. Samtidig kan vi lære folk hvordan de kan øke sin kapasitet til å ta inn ”åndelig oksygen” – og på den måten bli i stand til å yte mer i tjeneste for Gud, men uten å ”stivne”

Det andre vi må lære unge ledere, er hvordan de kan gjenkjenne symptomene på åndelige melkesyre i sitt eget liv. Vi må av og til hjelpe unge, visjonære mennesker til å yte bare 80 % av hva de føler de er i stand til på kort sikt. For det er bedre å yte 80 % av maksimal kapasitet gjennom flere år, enn å yte 100% i ett eller to år– for deretter gå rett i veggen, full av åndelige melkesyre.

Å grunne på Guds ord

En av de klassiske kristne åndelige disipliner er meditasjon. I dag forbindes dette ofte med østlige religioner, men kristen meditasjon er nesten det motsatte av dette. I østlige religioner er målet gjerne å tømmes for vår egen personlighet, slik at vi kan ”gå opp i verdensaltet”. Kristen meditasjon har derimot som mål at vår personlighet skal fylles opp av Guds tanker. Målet er at Guds ord skal få rikelig plass i oss og blant oss (Kol 3,16) slik at vi kontinuerlig grunner på Guds ord. Hvis Guds ord stadig får forme tankene våre, så vil vi bli ledet inn i en livsstil som kjennetegnes av Guds velsignelse (Salme 1,1-3).

Livet vårt kan også leves i kontinuerlig bønn til Gud (1Tess 5,17 + Ef 6,18). Men i dagens samfunn bombarderes vi formelig med inntrykk fra alle kanter. Den typiske norske ungdom leser i dag lekser med både musikken og TV-en slått på, samtidig som man er logget på msn og stadig blir avbrutt av sms-er fra venner. Da kan vi trygt si at budskapet i skolebøkene må kjempe om oppmerksomheten! Men slik er det vel for oss alle i større eller mindre grad? Vi lar alle slags inntrykk flomme inn over oss. Da er det ikke rart hvis vi føler at det er vrient å høre Guds stemme midt i all ”støyen”

Mer enn noen gang er det derfor viktig å lære seg å bli stille. Ja, dette er noe du kan lære! Det er her den kristne ”meditasjonen” kommer inn. For å komme inn i en livsstil hvor man hører Guds stemme gjennom hele døgnet, så er det viktig å rydde plass i livsrytmen din for å simpelthen bli stille framfor Gud (Sal 37,7 +62,6 Hab 2,20). Du setter altså av litt tid for å roe deg ned framfor Gud. Finn et egnet sted og tidspunkt for å være stille. Selv 10 minutter daglig vil skape stor forandring hvis du ikke har gjort dette tidligere. Etter 10 minutter meditasjon kan du eventuelt gå videre til forbønn eller bibelstudier eller noe annet.

Meditasjon skiller seg fra studier ved at man ikke først og fremst er ute etter forståelse, men etter innlevelse. Les en historie fra evangeliene og prøv å sette deg inn i hvordan det opplevdes å være til stede. Prøv for eksempel å se deg selv som Marta i historien om Jesus, Maria og Marta. Eller at du er Peter som vurderer å gå en tur på vannet. Be Gud om å vise deg hvordan dette var. De tankene du får skal selvfølgelig ikke brukes til å forme teologien din! Men du vil bli overrasket over hvordan bibelhistorier på denne måten blir levende på en ny måte.

Målet med meditasjon er heller ikke å lese mye. Det er bedre å lese korte stykker og virkelig få tid til å la dette påvirke deg. Noen anbefaler faktisk at man mediterer på den samme historien hver dag i en hel uke. En annen ide er å meditere seg gjennom Fadervår med en bønn pr dag: ”Far, du som er i himmelen” har mer enn nok i seg til å tenke på i 10 minutter. Neste dag kan du konsentrere deg om ”La ditt navn holdes hellig”, osv.

Det finnes både gode teknikker å lære og en del bra bøker om emnet. En av klassikerne om emnet er Madame Guyons bok: Experience the depths of Jesus Christ. I det hele er det greit å vise en viss forsiktighet, særlig hvis du tidligere har vært involvert i former for østlig meditasjon. For målet er som sagt ikke meditasjonen i seg selv, men å roe seg ned slik at Guds ord og bønn etter hvert blir en kontinuerlig del av livet ditt. Ikke alle kristne bøker om emnet er like bibelske heller. Men brukt på rett måte er dette en av de åndelige disipliner som har vært høyest skattet gjennom hele kirkehistorien.

De åndelige disipliner

Paulus sier at dårlig selskap ødelegger gode vaner (1Kor 15,33). Dermed sier han jo samtidig at det finnes noe slikt som ”gode vaner”. Regelmessig trening og sunt kosthold er eksempler på slike ”gode vaner”. Jo mer jeg jobber med unge og ferske kristne, jo mer overbevist blir jeg om at det er nyttig også å utvikle gode åndelige vaner, i tillegg til vaner som går på livsstil og helse. En av Åndens frukter er jo nettopp selvbeherskelse (Gal 5,23).

Gjennom kirkehistorien er det å utvikle slike gode åndelige vaner som regel blitt kalt for ”åndelige disipliner”. Det finnes flere ulike definisjoner av hvilke åndelige disipliner som er viktige. Men noen av dem er felles for alle, slik som bønn og tjeneste for andre.

Richard Foster nevner 12 slike åndelige disipliner i sin bok ”Veier til glede”: Meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, skriftemål, gudstjenester, ledelse og fest.

Noen vil kanskje legge til noe, og noen vil trekke fra noe fra denne lista. Jeg tror da heller ikke poenget er å lage en liste over ting vi ”bør” gjøre, men at vi kan lære av de som har gått foran oss. Jeg tror at en menighet hvor folk er opptatt av bønn, tjeneste, studier, osv vil være en menighet som står støtt gjennom både medgang og motgang

Husk bare at dette ikke noe vi må gjøre for at Gud skal bli tilfreds, men noe vi får lyst til gjøre fordi vi forstår at det er et tilbud fra Gud, som kan føre oss dypere inn i vår vandring med Gud.