Den kongelig lov

Jakob skriver noe snodig: «Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle. For han som sa: "Du skal ikke bryte ekteskapet", han sa også: "Du skal ikke slå i hjel". Om du ikke bryter ekteskapet, men slår i hjel, da er du en lovbryter» (Jakob 2,8-11).

Jeg har ofte fundert på hvorfor Jakob måtte skrive dette. Pleide folk i menigheten hans å slå i hjel folk?? Han sier jo at det er ikke nok å holde seg unna ekteskapsbrudd hvis man driver og slår i hjel folk… Det virker rimelig opplagt, spør du meg!

Men jeg tror Jakob bruker dette som en illustrasjon til det han sier i de foregående versene. Der siterer han «den kongelige loven» dvs. selve essensen av Loven, slik Jesus oppsummerer den i Matteus 22,37-40: «Du skal elske Herren din Gud … og din neste som deg selv». Jakob siterer bare den siste halvparten av dette dobbelte kjærlighetsbudet. For leserne hans var det opplagt at de skulle elske Herren. Men Jakob sier at hvis noen bryter den andre delen av budet – det om å elske sin neste som seg selv – så har de også brutt den første delen av budet – det med å elske Herren din Gud. Du kan altså ikke virkelig elske Herren, hvis du ikke elsker din neste. Dette med ekteskapsbrudd og drap er en lettfattelig illustrasjon på hvordan budene henger sammen, mens poenget er at det dobbelte kjærlighetsbudet henger sammen.

Jakob understreker også at det å elske sin neste, det viser seg i praktisk handling. En «kjærlighet» som bare finnes i følelsene eller tankene våre, er ingen ekte kjærlighet. Det er hva vi faktisk gjør mot våre medmennesker som viser om vi har kjærlighet eller ikke. Her hjelper ikke gode tanker og forsetter. Jakob sier at sann kjærlighet viser seg gjennom at vi ikke ser ned på andre mennesker (2,1-7), at vi ikke baktaler folk (4,11-12), at vi ikke drives av misunnelse og selvhevdelse (3,14-16), osv. Hvis vi ikke lever opp til dette i praksis, så elsker vi ikke våre medmennesker – uansett hva vi «føler» og tenker - og hvis vi ikke elsker våre medmennesker, så elsker vi heller ikke Gud.

Visdom

Det er ikke ofte jeg hører undervisning over temaet «visdom». Derfor har jeg begynt å spørre folk som har vært kristne en stund, om de kan definere visdom for meg. Det er ikke alltid at man får like klare svar for å si det forsiktig. Jeg lurer på hvordan bloggens lesere ville forklart begrepet «visdom» uten å sjekke et oppslagsverk først?

Jeg tror at visdom er et oversett begrep. Det er overraskende blant bibeltro kristne, for visdom er en av de tingene som nevnes oftest gjennom hele Bibelen. Et søk på ordet visdom gir mer enn 200 treff i en bibelordbok. I tillegg kommer andre ord med samme rot (vis, viselig, vismann, osv). Likevel hører man altså lite om visdom i de fleste kristne menigheter. Hva kan det komme av? Jakob sa jo at «dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud» (Jak 1,5). Skal han be – ikke kan han be. Tar vi befalingen om å be til Gud om visdom på alvor? Når var siste gang du var et bønnemøte hvor det å få visdom var temaet?

Jeg tror at det blant annet handler om hva vi fokuserer på: Det snakkes mye om tro, nåde, Guds gaver osv i kristne sammenhenger. Felles for disse begrepene er hva jeg kan få ut av min gudsdyrkelse (frelse, bønnesvar, nådegaver). I stor grad er disse begrepene knyttet til ting som ikke direkte berører dagliglivet mitt: Tilgivelse for synd føler jeg kanskje først og fremst at er viktig med tanke på evigheten, og nådegaver er noe jeg bruker i den religiøse delen av livet mitt (menighetsliv og privat bønneliv).

Visdom derimot handler mye om hvordan vi bør leve i denne verden – midt i motgang og medgang og i livets mas og kav. Bibelens visdomslitteratur gjør Guds ord påtrengende aktuelt i min hverdag. Det handler om å elske min neste i praktisk handling, om ikke gjøre forskjell på folk, om å kontrollere irritasjon, om å styre tunga vår og tankene våre, om barneoppdragelse og familieliv, osv. Men nettopp denne «påtrengende nærheten» gjør at visdommens budskap blir utfordrende – også for mennesker som bekjenner seg som kristne. Er dette en grunn til at visdom så ofte blir oversett som konsept blant kristne? Det blir rett og slett for praktisk og konkret til at vi kan fortsette å leve slik vi selv vil.

Bergprekenen og Jakobs brev er eksempler på visdomslitteratur i NT. Jakob understreker at sann tro viser seg i gjerning (2,26) og at sann visdom viser seg i ydmykhet (3,13). Visdom er altså noe som viser seg i praksis. Jeg hørte en person si at selv om visdom ikke er så interessant for teologene, så er det et av de viktigste begrepene i praktisk kristenliv. Jeg tror derfor at mange menigheter ville ha godt av mer undervisning fra disse delene av Bibelen.

Baktalelse

En ting som ødelegger både menigheter og vennskap er baktalelse. Bibelen bruker særdeles kraftige ord om baktalelse: Det settes faktisk likhetstegn mellom baktalelse og det å stå noen etter livet (3Mos 19,16 + Esek 22,9). Jakob sier at den som baktaler en bror setter seg ikke bare til doms over sin bror, men gjør seg også til dommer over Guds lov (Jak 4,11-12).

Noen misforstår imidlertid konseptet om «baktalelse» og tenker at dette bare gjelder ting man sier om andre som er usant. Men slik er det ikke! Baktalelse kan selvfølgelig være å gjenfortelle ting som er usanne, men kan like gjerne gjelde det å gjenfortelle ting som er sanne.

Det greske ordet som oversettes med baktalelse i NT er «katalalos» som direkte betyr «å snakke noen ned» eller «å snakke mot noen». Fokuset er altså ikke på sannhetsgehalten, men hva det skaper hos den man snakker om. Hvis man snakker sin bror eller søster ned i søla, så er det sannsynlig at man baktaler. Derfor sier Bibelen at baktalelse skiller venn fra venn.

På hebraisk brukes det flere ord som oversettes med baktalelse. Ett av disse ordene kommer fra ordet for «handelsreise». En baktaler er altså en som reiser rundt med historier om andre mennesker, og tilbyr dem til alle som vil ha. Dette er også kjent som sladder! Et bibelsk eksempel på en som slik reiser rundt med historier om andre, er Kam: Han oppdaget faren sin full og naken i teltet. I stedet for å hjelpe faren sin, så gikk han ut og fortalte det til sine søsken. Det var jo en god historie – og den var til og med sann. Men resultatet var ikke oppløftende for baktaleren i det tilfellet (1Mos 9,18-27).

Baktalelse er til krangling, som brensel er til ild (Osp 26,20). Så lenge baktalelsen florerer blomstrer kranglingen. Men når baktaleren blir borte, så dør kranglingen snart ut. Det er derfor ikke uten grunn at Jesus har særdeles kraftige ord til den som ser flisen i sin brors øye, men ikke er klar over bjelken i sitt eget.

Forsoningens tjeneste

Paulus sier at han jobber med «forsoningens tjeneste» (2Kor 5,18). Dette med forsoning blir ofte for lite vektlagt blant kristne. Man er opptatt av tilgivelse, men det er bare halvparten av innholdet i forsoning. Forsoning inkluderer nemlig både tilgivelse og gjenopprettelse av forhold.

Gud ønsker at forhold som har gått i stykker skal gjenopprettes. Slik har vi jo blitt forsonet med Gud. Jesus kom ikke bare for at vi skulle få tilgivelse – slik at Gud ikke lenger er «sint» på oss – men for at vi skulle kunne ha en nær relasjon til Ham. Det er ikke slik at Gud har tilgitt oss, men ikke vil ha noe med oss å gjøre. Nei! Vår forsoning med Gud inkluderer både tilgivelse og et gjenopprettet forhold.

På samme måte burde det være mellom kristne. Hvis noe vondt skjer, så bør man tilgi. Men tragisk nok, så stopper man ofte der. Man bærer ikke lenger på vonde følelser overfor hverandre, men forholdet som en gang var, har blitt borte. Dette gjenspeiler ikke Guds handlemåte mot oss. For Gud både tilgir synd og gjenoppretter forhold som har gått i stykker.

Hvis vi som Guds folk skal ligne på Ham, så må vi gjøre det samme i våre relasjoner. Hvis noe går i stykker må vi søke både tilgivelse og gjenopprettelse, for det er dette som er forsoning. For at vi skal kunne jobbe med forsoningens tjeneste slik som Paulus, så tror jeg at vi først av alt må leve dette ut i praksis – både i forhold til Gud og i forhold til våre søsken i troen.

Hva betyr vel et navn

Dette er fullstendig off topic, men jeg klarte ikke å la være: En av de viktigste grunnene til at vi har et navn er at det gjør det lettere å skille mellom oss som individer. I stedet for å måtte rope inn «unge, unge og unge» til kveldsmat kan man i stedet rope på «Per, Pål og Espen».

Som nummer 1656 i arverekken for den britiske trone finner vi den godeste Grev Hans-Ulrich Schaffgotsch genannt Semperfrei von und zu Kynast und Greiffenstein. Med et slikt navn skulle man tro at personen var klart og tydelig identifisert og vanskelig kunne forveksles med noen andre. Men neida! For nummer 1657 i den samme arverekken heter nøyaktig det samme! Sistemann er bare noen år yngre enn førstemann på lista.

Det betyr at man på spørsmålet «Kjenner du Grev Hans-Ulrich Schaffgotsch genannt Semperfrei von und zu Kynast und Greiffenstein?» må man svare «hvilken Grev Hans-Ulrich Schaffgotsch genannt Semperfrei von und zu Kynast und Greiffenstein er det du tenker på?» Fascinerende!

Stolthet og Guds vilje

Et utsagn som står flere steder i Bibelen er at «Gud står den stolte i mot, men den ydmyke gir han nåde». Guds velsignelse over våre liv er altså ikke avhengig av hvor flinke vi er, eller av at vi aldri gjør feil, eller av hvor vellykkede vi er som kristne, eller av hvor hardt vi jobber for Guds rike. Det mest grunnleggende prinsippet når det gjelder Guds velsignelse, er at de ydmyke skal arve jorda, mens de stolte går glipp av Guds velsignelser (Matt 5,5).

Stolthet kan gi seg utslag på så mange måter. Men ofte viser stolthet seg gjennom at man ikke søker Gud. Jesaja kalte Guds folk i sin samtid for «trassige sønner». Dette begrunnet han slik: «De gjennomfører planer som ikke er fra meg, og slutter forbund uten min Ånd. Slik legger de synd til synd. De drar av sted til Egypt uten å rådspørre meg...» (Jes 30,1-2). Trassen lå altså i at de ikke søkte Gud vilje for sine liv.

Vi har lett for å tenke at hvis man ikke søker Gud, så skyldes det sløvhet. Men Bibelen sier at grunnen til at man ikke søker Guds vilje er stolthet og trass! Jeg hørte noen spissformulere dette ved å si at grunnen til stolte mennesker ikke bruker mye tid på å søke Guds vilje, er at de føler seg sikre på at de allerede kjenner den. I så fall trenger man jo ikke bruke tid på å søke.

Hvorfor Gud prøver oss

Nylig møtte en venn av meg «veggen». Han har utrettet mye for Guds rike, men så gikk han på en smell og ble helt utkjørt. Noen ganger synes jeg kristenlivet virker urettferdig. Folk som knapt gidder å komme til gudstjenesten på søndag, glir tilsynelatende enkelt gjennom livet som vellykkede kristne. Mens de som tar sjansen på å gjøre nye ting møter utfordringer av alle slag, og opplever noen ganger både motgang og nederlag.

Hvorfor er det sånn? For å være helt ærlig, så aner jeg ikke. Men i går ble jeg i hvert fall oppmuntret av å lese en jødisk midrash som heter Bereshit Rabba Forfatteren skriver: «Pottemakeren prøver ikke dårlige redskaper. For om han slår på dem bare en eneste gang, så går de i stykker. Hva er det så Gud prøver? Utsøkte redskaper! For selv om Han slår på dem igjen og igjen, så går de ikke i stykker. Slik prøver Gud – ikke de ugudelige – med de rettferdige. Herren prøver de rettferdige.»

Det er sikkert litt av hvert å si om teologien i denne fortellingen. Men for meg ble det i hvert fall en god tanke. Gud tester bare de som Han ønsker å bruke.