Enhver ny menighet må forholde seg til spørsmål om lederskap. De siste tiårene har den rådende tankegangen vært at man må ha én sterk leder. Denne betegnes som regel for ”pastor”. Man argumenterer gjerne med bibelvers fra det gamle testamentet (f.eks. Moses). Men jeg mistenker at de faktiske forbildene ofte er hentet fra moderne management litteratur. Det trenger ikke være feil, men det er greit å vite hvor ideene kommer fra. Ut fra NT så er det heller ikke så lett å argumentere for at en menighet skal ledes av en sterk pastorrolle. Vi leser aldri i NT om innsettelsen av en enkelt pastor i en menighet, men alltid om eldste i flertall. Mange menigheter som har hatt fokus på en sterk leder, har da også gått i tenkeboksen i det siste – og lurer på om dette virkelig er den beste modellen.
Som en motreaksjon til dette, har noen begynt å understreke at vi skal underordne oss hverandre – ikke bare følge etter en hovedleder. Dette tror jeg har mye for seg, men det er viktig å ikke hive ut barnet med badevannet. Hvis man studerer NT, så kan jeg vanskelig forstå at man kan komme til en konklusjon om at de første kristne menigheter manglet ledere. Jeg har i hvert fall foreløpig ikke sett noen argumentasjon som har overbevist meg om at ”lederløse menigheter” er en bibelsk modell.
Derimot er det viktig å diskutere på hvilke områder det trengs ledere, så vel som hvordan lederskap bør utøves. Her er det nemlig mye rart ute og går! Som et eksempel kan jeg ta et prinsipp som jeg synes jeg ser tydelig i NT - nemlig at lederskap bør være organisert som team. Når Paulus henvender seg til lederskap i menigheter, så er det alltid til de eldste, til tilsynsmenn og diakoner, osv. Begrepene brukes alltid i flertall. Jeg tror altså at vi trenger ledere – men at vi trenger ledere som er gode teamarbeidere.
Et problem i Norge er at vi har lett for å forveksle team med komité. Teamlederskap betyr ikke at alle skal sitte og mene like mye om alle ting – og at flertallet avgjør. Det fører bare til handlingslammelse. Team handler om at du tar initiativ og ansvar på de områder du er god – og at jeg tar initiativ på de områder hvor jeg er sterkest. Men samtidig så forstår vi begge at vi er avhengige av hverandre: ”Min tjeneste” er ikke det viktigste - det som er viktig er at vi sammen får utført det Gud legger på oss hjertet. I praksis betyr det at i noen situasjoner så underordner jeg meg ditt lederskap, og i andre så underordner du deg mitt lederskap. Dette er en god form for gjensidig underordning: Vi får brukt våre beste sider, samtidig som vi får hjelp der vi ikke er fullt så sterke.
Som en motreaksjon til dette, har noen begynt å understreke at vi skal underordne oss hverandre – ikke bare følge etter en hovedleder. Dette tror jeg har mye for seg, men det er viktig å ikke hive ut barnet med badevannet. Hvis man studerer NT, så kan jeg vanskelig forstå at man kan komme til en konklusjon om at de første kristne menigheter manglet ledere. Jeg har i hvert fall foreløpig ikke sett noen argumentasjon som har overbevist meg om at ”lederløse menigheter” er en bibelsk modell.
Derimot er det viktig å diskutere på hvilke områder det trengs ledere, så vel som hvordan lederskap bør utøves. Her er det nemlig mye rart ute og går! Som et eksempel kan jeg ta et prinsipp som jeg synes jeg ser tydelig i NT - nemlig at lederskap bør være organisert som team. Når Paulus henvender seg til lederskap i menigheter, så er det alltid til de eldste, til tilsynsmenn og diakoner, osv. Begrepene brukes alltid i flertall. Jeg tror altså at vi trenger ledere – men at vi trenger ledere som er gode teamarbeidere.
Et problem i Norge er at vi har lett for å forveksle team med komité. Teamlederskap betyr ikke at alle skal sitte og mene like mye om alle ting – og at flertallet avgjør. Det fører bare til handlingslammelse. Team handler om at du tar initiativ og ansvar på de områder du er god – og at jeg tar initiativ på de områder hvor jeg er sterkest. Men samtidig så forstår vi begge at vi er avhengige av hverandre: ”Min tjeneste” er ikke det viktigste - det som er viktig er at vi sammen får utført det Gud legger på oss hjertet. I praksis betyr det at i noen situasjoner så underordner jeg meg ditt lederskap, og i andre så underordner du deg mitt lederskap. Dette er en god form for gjensidig underordning: Vi får brukt våre beste sider, samtidig som vi får hjelp der vi ikke er fullt så sterke.
