Fordelen med en mentor

Jeg har ofte beskrevet oppstarten av menigheten vi nå er med i som «church planting by accident» Da vi startet opp hadde vi ingen planer om at det skulle bli en menighet ut av det. Vi samlet noen unge mennesker hjemme i stua for fellesskap og bibellesning. Etterhvert tok de med seg venner og vi ble for mange til å samles i vår lille stue. Derfra har menigheten vokst i rykk og napp.

Da jeg forstod at det vi holdt på med var i ferd med å bli en menighet, så forstod jeg også at jeg ville trenge en personlig mentor. Jeg har sett mange nye menigheter vokse opp i Norge, Russland, England og i andre land. Men som jeg har skrevet om andre steder, så dør alt for mange av disse menighetene . Ut fra det jeg har observert, så er det en viktig suksessfaktor for en menighets vekst og utvikling at de sentrale lederne har gode mentorer. Menigheter hvor lederne/initiativtakerne blir stående relativt alene har langt mindre sjanse for å lykkes. Denne observasjonen som jeg har gjort, ser ut til å bli støttet av forskning som er gjort rundt temaet «menighetsvekst»

Da jeg skjønte at en menighet var i ferd med å bli født fram, tok jeg derfor kontakt med en venn av meg som heter Adrian Hawkes. Han er ca 20 år eldre enn meg og han har stått bak flere vellykkede oppstarter av menigheter og spennende sosiale prosjekter. Jeg er slett ikke enig med Adrian i alle ting. Jeg er ikke en gang sikker på at jeg vil at menigheten vår skal bli som de menighetene Adrian selv har startet. Men det jeg vet er at Adrians arbeid har båret mange av de frukter jeg ønsker å se i vår menighet: Mennesker kommer til tro, de blir gjort til disipler av Jesus, og de blir utrustet til tjeneste. Mitt enkle resonnement var at siden mye av det jeg ønsket å se skje rundt meg, faktisk allerede skjedde rundt Adrian, så måtte det være ting å lære her. Jeg er typen som aldri nøler med å spørre hvis jeg tror jeg kan lære noe nytt. Derfor satte jeg meg ned med Adrian, forklarte hva som var i ferd med å skje, og spurte ham om han kunne tenke seg å være sparringspartner og mentor for meg i prosessen vi stod midt opp i. Jeg inviterte ham også til å komme og være en helg sammen med den gjengen som begynte å ligne litt på en menighet. Adrian sa ja til utfordringen, og siden har vi samarbeidet mye. Adrian og hans venner har vært mange ganger i Askim. Folk fra menigheten vår har vært i England, Sveits og Kenya som en direkte konsekvens av denne kontakten mellom Adrian og meg. Dette har vært til utrolig stor velsignelse for oss i Askim. Jeg tror også vi har fått bringe mye velsignelse den andre veien.

Jeg har hørt en hel del undervisning om behovet for å stå under autoritet. Av og til får jeg følelsen av at det viktigste er at man har noen som passer på seg. Det er klart det kan være behov for å ha noen som kan si klart i fra inn i en forsamling, for eksempel hvis manipulasjon eller lignende ting får spillerom. Men for meg er dette en minimal (om enn likevel nødvendig) del av dette med å ha en mentor. Jeg kan faktisk ikke komme på et eneste eksempel gjennom disse årene hvor Adrian har måttet «stramme oss opp». Det som har vært fokuset er at han har hjulpet oss til å tenke stort. Han har utfordret perspektivet mitt. Han har hjulpet meg til å tørre å slippe fram unge mennesker. Han har bidratt til å holde oppe visjon og tro i perioder hvor vi selv kanskje har følt at det har buttet litt i mot.

Det er sant at noen mennesker har brent seg på å ha en mentor. Dessverre finnes det mentorer som misbruker sin innflytelse. Noen samler til og med folkene sine rundt seg, i stedet for rundt Jesus. Men at det finnes dårlige eksempler på mentorer, må ikke føre til at vi gir opp hele ideen. For svaret på misbruk er ikke «ingen bruk» men «rett bruk». Selv om det finnes dårlige fedre her i verden, så mener vi jo ikke at det er ideen om fedre som er dårlig. Ideen er god, men utførelsen kan være dårlig. Det vi ønsker er «gode fedre» – ikke «ingen fedre». På samme måte bør vi tenke med hensyn til mentorer i Guds rike.

Jeg unner enhver som starter en menighet å ha en god mentor. Ikke bare en fjern autoritetsperson for å ha ditt på det tørre. Men en som kjenner deg og som har tid til å utfordre deg og hjelpe deg videre. Har du en slik mentor, så vil både du og menigheten din stå mye bedre rustet i åndskampen. Faktisk tror jeg at mangel på gode mentorer er en av de viktigste årsaker til at mange nye menigheter dør.

Åndelig melkesyre

Den som har prøvd seg på utholdenhetsidretter som sykling eller langrenn vet godt hvordan melkesyre kjennes. Melkesyre er et ”avfallsprodukt” som bygges opp i kroppen hvis man ikke får tilstrekkelig tilførsel av oksygen. Resultatet er at musklene blir stive og tunge og kroppen fungerer elendig. Det er det som kalles å ”stivne”. Hvis man presser kroppen sin utover det den er trenet til, vil melkesyra begynne å hope seg opp. Fasen hvor kroppen får for lite tilgang på oksygen kalles for anaerob fase. Hvis du først har kommet inn i en anaerob fase og melkesyra samles i kroppen, så må du rett og slett sette ned tempoet for å komme tilbake til krefter.

For en idrettsutøver er det to ting som er vesentlig ved dette. Det første er at man kan øke kroppens kapasitet til å ta opp oksygen. Dermed kan man jobbe hardere og lenger før melkesyra melder seg. Med andre ord kan man trene seg opp til å kunne yte mer. Men en person som har brukt mesteparten av livet sitt til å sitte i sofaen, bør ikke starte treningen med å løpe maraton. Man bør begynne treningen litt forsiktig, for selv om evnen til å ta opp mer oksygen kan trenes opp, så tar det tid.

Dessuten er det viktig å kjenne igjen signalene på når man er på vei inn i en anaerob fase. Da kan man slakke litt ned på tempoet og unngå at melkesyra begynner å bygge seg opp og at kroppen stivner. Ved å holde kroppens ytelse rett nedenfor denne anaerobe grensa kan man med andre ord holde et høyt tempo lenger enn hvis man overskrider denne grensa.

Jeg synes jeg ser en parallell til dette i den åndelige verden: Noen mennesker kjører i vei i et tempo de ikke er trent til å holde over lang tid. Til begynne med går det bra, men etter en stund begynner de ”åndelige musklene” å vise tegn til utmattelse og stivhet. Dette skjer fordi man får for lite tilgang på frisk ”åndelig oksygen” - i forhold til hvor mye man yter. Hvis man ikke kjenner disse prinsippene, så kanskje man presser seg videre likevel. Til slutt har man bygd opp så mye ”åndelige melkesyre” at alt stopper av seg selv. Da trenger man lang tid for å komme til krefter, og noen kommer aldri i gang igjen.

De av oss som jobber med unge ledere har her et ansvar. Vi må formidle hvor skadelig det er hvis man over lang tid opererer i en ”åndelig anaerob fase” – hvor man yter mer enn man får av frisk tilførsel. Samtidig kan vi lære folk hvordan de kan øke sin kapasitet til å ta inn ”åndelig oksygen” – og på den måten bli i stand til å yte mer i tjeneste for Gud, men uten å ”stivne”

Det andre vi må lære unge ledere, er hvordan de kan gjenkjenne symptomene på åndelige melkesyre i sitt eget liv. Vi må av og til hjelpe unge, visjonære mennesker til å yte bare 80 % av hva de føler de er i stand til på kort sikt. For det er bedre å yte 80 % av maksimal kapasitet gjennom flere år, enn å yte 100% i ett eller to år– for deretter gå rett i veggen, full av åndelige melkesyre.

Misjon i Europa

Dette skoleåret har 6-7 unge mennesker vært jevnlig samlet i stua vår for å snakke om det å ta ansvar i Guds rike – og hvordan man kan finne ut hvilke gaver Gud har gitt den enkelte. Dette er folk som har vært en del av fellesskapet vårt en stund, og som nå føler seg klar for å gå litt dypere.

Sist tirsdag var temaet «misjon». Det som slår meg er at selv unge mennesker har et ganske tradisjonelt bilde av misjon. Man tenker lett på Afrika, barnehjem og fattige mennesker. Misjon er noe som skjer «langt unna». Men sannheten er jo at Europa har blitt ett av de viktigste misjonsområdene. Land som Nigeria og Brasil sender mange misjonærer til vårt kontinent. Det betyr ikke at det ikke lenger er behov for å sende misjonærer til andre kontinenter. Men for oss nordmenn så er det på alle måter enklere å drive misjon i vår nære kulturkrets: Vi kjenner kulturen, språket er enkelt, og vi har ikke problemer med å få arbeids- og oppholdstillatelse.

For eksempel bor det 100 millioner tysktalende mennesker i nærheten av oss. Mange av disse har meget begrenset kontakt med evangeliet. Sjekk for eksempel hva Operation World sier om Østerrike

Her trengs det misjonærer! Men det trengs misjonærer som ikke kommer bare for å drive veldedighet blant fattige og trengende. Det som trengs er mennesker som er i stand til å kommunisere evangeliet med høyt utdannende urbane mennesker. Nøkkelord her er åndskraft, kommunikasjonsevner og evnen til å bygge opp meningsfulle fellesskap i storbyene. Dette stiller andre krav til misjonærene enn hva vi har vært vant til. Nå trenger vi ikke bare misjonærer med utdannelse innen helse, utdanning eller teologi. Vi trenger også ingeniører, eiendomsmeglere, baristaer og bussjåfører. For det er slike ting man driver med i storbyene. Men jeg er overbevist om at vi i Norge kan utruste og sende ut nettopp denne type misjonærer.

En annen ting er at mange tenker veldig individuelt på kallet til å bli misjonær. Man tenker at det er et kall som berører meg og min nærmeste familie. Men det er i ferd med å vokse fram en ny modell for misjon, som jeg tror er mer egnet til å nå Europa. Det dreier seg om kollektive kall, hvor gjerne flere familier og/eller single sammen flytter til en by for å plante en ny forsamling. Man finner seg jobber og leiligheter i den byen man ønsker å nå. Deretter begynner man arbeidet med å lede naboer og kollegaer til Kristus. Da er man ikke lenger en «profesjonell» misjonær som kommer til en by for å «drive et arbeid». I stedet går man inn i kulturen i den byen man søker å nå, og bygger opp en menighet fra «innsiden» av kulturen.

Kona mi og jeg håper å gjøre dette en gang: Flytte til et annet land i vår nære kulturkrets for å plante en menighet. Da ville det vært strålende å hatt med seg en liten kjerne av mennesker som flyttet sammen med oss til den samme byen for å være salt og lys der. Det trengs tusenvis av slike «grupper av misjonærer» hvis vi skal oppfylle Misjonsbefalingen.

Evangeliet om Guds rike

Jesus kom med evangeliet – som betyr gode nyheter. Han forkynte nemlig ”evangeliet om Guds rike”. Temaet Guds rike (himmelriket) var helt sentralt i Jesu undervisning. Han lærte disiplene sine å be ”la ditt rike komme” og sa at ”Guds rike er kommet nær”. En god del forkynnelse av evangeliet mangler dette perspektivet på at det hele handler om Guds rike. I stedet blir fokus lett på meg og mitt – hva som kan hjelpe meg til et bedre liv med Gud, med meg selv, med kona, med jobben, med bikkja, osv. Dette er vel og bra, men ennå viktigere er det å forstå dette ”evangeliet om Guds rike” som Jesus snakket så mye om.

Hva er da Guds rike? Veldig enkelt sagt er Guds rike alle steder hvor Gud er anerkjent som konge. Kongeriket Norge sine grenser sammenfaller med de områdene hvor Harald er anerkjent som konge. Siden svenskene ikke anerkjenner Harald som sin konge, så er ikke Sverige en del av kongeriket Norge. På samme måte er det med Guds rike: Der hvor Gud anerkjennes som konge – der er Guds rike. Der hvor Gud ikke anerkjennes som konge, så har Guds rike ennå ikke kommet.

En dag skal alt opprør mot Gud bli borte. På den nye jorda vil Gud regjere, og da har Guds rike kommet fullt og helt. Men selv i dag kan vi oppleve noe av Guds rike her på jorda. Bibelen kaller det for ”å smake den kommende verdens krefter” (Heb 6,5). En dag må alle mennesker bøye kne for Kristus og anerkjenne Ham som konge, enten de vil eller ikke (Fil 2,9-11). Men vi kan frivillig bøye kne for Kristus allerede i dag, og dermed får vi en mulighet til å smake noe av Guds rike allerede her i denne tidsalder. Det blir da et svar på bønnen: ”La ditt rike komme! La din vilje skje på jorda, som den skjer i himmelen!”

Men selv etter at vi har kommet til tro, kan vi velge å fortsette i vårt opprør. Derfor sier Paulus at den som fortsetter å leve i synd, ikke kommer inn i Guds rike (se f.eks. Gal 5,19-21 og Ef 5,5). Velger vi å leve som herrer i våre egne liv etter at vi har kommet til tro, så viser vi jo bare at Jesus ennå ikke er kongen i livet vårt. Guds ønske for oss er ikke bare at vi skal tro på Ham – men at vi skal gjøre Ham til konge i livene våre. Dette betyr selvfølgelig ikke at vi blir perfekte og ikke kan falle i synd, men det betyr at Gud kaller oss til å gi oss selv 100 % til Ham. Bare da får vi smake Guds rike her og nå.

Bibelen kalle dette for de gode nyhetene om Guds rike. Hvorfor er det gode nyheter at vi må gi opp styringsretten over oss selv? Jo, det er gode nyheter fordi evangeliet om Guds rike setter oss fri fra å være slaver av å bare tenke på oss selv. Mange kristne er styrt av sine egne følelser, eller problemer, eller lyster, eller tanker, eller bekymringer. Men når vi legger ned alt for Gud, så setter Han oss fri til å tenke på annet enn oss selv. Paulus sa om Timoteus at ”jeg har ingen som ham, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak.” (Fil 2,20-21). Dette viser at Timoteus hadde grepet de gode nyhetene om Guds rike. Han var ikke lenger opptatt av sine egne saker, men av Guds sak.

Hvis vi forstår innholdet i evangeliet om Guds rike, så vil det få konsekvenser for det meste av det vi sier og gjør som kristne: Vårt forhold til Gud vil bli annerledes. Vår livsstil og prioriteringer vil forandres. Måten vi evangeliserer og driver misjon på vil bli påvirket. Hvordan og hvorfor vi bygger menighet vil også bli endret når vi griper evangeliet om Guds rike!

Dynamikk

Jeg blir stadig utfordra på å ”klargjøre mitt syn på menighetsstruktur”. Dette skulle jeg gjerne gjort, men det er ikke helt enkelt. Jeg mener nemlig at det ikke finnes én måte å organisere menigheten som gjelder for alle tider, i enhver situasjon og kultur. Noe av det mest fascinerende med Kristi kropp er nemlig at den er fleksibel og dynamisk. Jesus sa at ny vin krever nye skinnsekker Jeg tror at Han med det ønsket å fokusere på fleksibiliteten som kreves. Men opp gjennom kirkehistorien har man hatt en tendens til å snakke mer om hvordan skinnsekken bør se ut, enn at den skal være fleksibel. Dette er en fare for enhver ny menighet: At den prøver å designe den perfekte skinnsekk i stedet for å sørge for å være dynamisk og endringsvillig.

Dette er grunnen til at jeg finner det vanskelig å gi en generell beskrivelse av hva jeg tenker. Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes allmenngyldige prinsipper. Men det betyr at disse prinsippene må tilpasses til den lokale situasjonen. Sagt på en annen måte så kan jeg kanskje gi råd om lederskap lokalt til en gruppe kristne hvis jeg kjenner situasjonen. Men jeg er langt mer tilbakeholden med å gi generelle råd ”som gjelder for alle”. Jeg har fått lov å jobbe i ledelsen for både bedrifter og menigheter som har opplevd til dels sterk vekst. Det som kjennetegner disse sammenhengene er ikke at de har funnet ”den rette måten å organisere seg på”. Det som kjennetegner dem er at de er i stand til stadig å tenke nytt om lederskap og struktur etterhvert som situasjonen har endret seg.

Når vi diskuterer menigheten i NT: Ser vi det ferdige produktet – eller ser vi dynamikken som skapte det? Et av de prinsippene fra NT som er mest undervurdert i kirkedebatten er nemlig dynamikk. Vi har lett for å lese NT og prøve å finne ut hvordan apostlene organiserte menighetene de grunnla: Vi prøver å beskrive hvordan en nytestamentlig menighet så ut. Men kanskje vi burde fokusert mest på dynamikken som skapte disse menighetene? Altså at vi er mest opptatt av drivkraften hos de første apostler og menighetsplantere. Kanskje dette er grunnen til at vi ikke har et eget brev i NT som sier ”slik skal menigheten organiseres”? For hvis vi hadde hatt fasiten, så hadde vi sluttet å søke – og den som slutter å søke, mister fleksibiliteten sin.

Når jeg leser NT, så ser jeg ikke en felles modell for alle menighetene. Jeg ser også at den enkelte menighet organiserer seg ulikt i forskjellige deler av historien sin. F.eks. har noen menigheter en tid uten definerte eldste, og en annen tid har de definerte eldste (Tit 1,5 +Apg 14,23). Noen menigheter hadde flere apostler lokalt – andre hadde ingen lokalt. Noen menigheter hadde en tid uten diakoner, mens de seinere hadde diakoner (Apg 6,1,-7). Som Forkynneren sier, så er det en tid for alt – også i organisering av en lokal menighet. Jeg tror dette er bra, for det hjelper oss å fokusere mer på dynamikken enn på strukturene. Det blir viktigere for oss at skinnsekken er fleksibel, enn at den er perfekt designet.

Det geniale i Apg 6 var ikke at man fant på at menigheten trengte noe man kunne kalle for ”diakoner”. Det geniale var at man fant praktiske løsninger på utfordringer som oppstod, slik at man ikke ble hindret i å utføre selve hovedoppgaven man hadde fått av Gud. Målet vårt må heller ikke være å få den perfekte struktur på menigheten. Målet vårt må være å oppfylle Misjonsbefalingen!