mandag 28. september 2009

Drive-in ofringer

Det finnes mange gode forklaringer på hvorfor Jesus renset tempelet på en hardhendt måte. Han veltet pengevekslernes bord og skremte både folk og fe ut av huset med en svepe. Jeg kom til å tenke på én mulig forklaring – som dog antakelig vis ikke er den rette forklaringen. Men den satte i hvert fall tankene i sving.

Dyr som skulle ofres i tempelet måtte sjekkes for eventuelle lyter. Bare dyr uten skader kunne ofres der. Dessuten måtte tempelskatten betales i en bestemt valuta. Men alt dette krever jo tid og innsats. For den tidens travle tilbedere av Gud, måtte det være mye enklere å sette bort dette til profesjonelle!

Når du kom til tempelet kunne du starte hos pengeveksleren for å få tak i rett valuta. Deretter kunne du gå bort å kjøpe deg et ferdig kontrollert offerdyr som svarte til kravene om å være lytefri. Da slapp du kaste bort tida di på å undersøke en eller annen okse eller due. Antakelig kunne ikke de fleste så mye om okser og duer og den slags likevel. Til slutt kunne du betale en prest for å ofre dyret for deg, før du stormet videre til neste forretningsavtale eller familieselskap. På den måten kunne du oppfylle alle forventninger Gud måtte ha til deg på en rask og økonomisk måte. Det blir litt som å bestille en big-mac meny på McDonald’s drive-in: «Vennligst si hva du ønsker, og så kjør fram til luke nummer to… Hold betalingen klar!»

Av og til lurer jeg på om ikke dagens kristne har løst menighetslivet på samme måte: I stedet for å ta alt «slitet» det er med å søke Gud for å høre om Han vil bruke meg til noe, så er det både enklere og kjappere å overlate dette til noen andre. Enten disse «andre» er lønnede pastorer eller ivrige husmenighetsledere. Vi får en slags drive-in versjon av menighetsliv: Minst mulig plunder og heft. Alle gjør det de er forventet å gjøre, og så kjører vi videre. Dette er effektivt… men overflatisk!

Kanskje vi kan kalle det å outsource ansvaret for å søke Gud? Jeg tviler vel egentlig på at dette var grunnen til Jesu reaksjon i Tempelet. Men jeg lurer på om vi ikke har gjort en slik tabbe i mange menigheter. Jeg tror det er en verdi at hver enkelt føler et ansvar for menigheten sin – og for livet sitt med Gud. Ja, ikke bare sitt eget liv, men også et ansvar for å støtte og oppmuntre sine søsken i troen. Det klarer vi ikke med drive-in modellen!

torsdag 24. september 2009

Med fare for livet

I følge islam så skal den som forlater religionen straffes med døden. Påbudet om å drepe en «frafallen» blir ikke så ofte fulgt opp i vår del av verden. Men et økende antall mennesker som forlater Islam føler seg truet på livet også her i Vesten. Noen har allerede mistet livet for «frafall fra islam».

En sak som for tiden får ganske stor oppmerksomhet i USA er den unge jenta Rifqa Bary som har rømt hjemmefra fordi hun har blitt kristen. Hun er sikker på at hun vil bli drept om hun drar hjem til sine foreldre. Her er et intervju med henne:

lørdag 19. september 2009

Sjokkerende ord om ekteskap

Jesus ble en gang spurt om sitt syn på skilsmisse (Matteus 19,1-12). Jesu syn på dette var at skilsmisser ikke burde forekomme unntatt i noen helt spesielle tilfeller. Essensen av Jesu lære var at «det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille». De fleste vet vel at dette er klassisk kristen lære. Men det som slo meg da jeg leste dette avsnittet i dag, var reaksjonen til disiplene: De var rett og slett sjokkerte. For dem var det ikke opplagt at skilsmisser burde unngås! De konkluderte med at skulle det være sånn, så var det bedre ikke å gifte seg. Hvorfor var disiplene så sjokkerte?

Inntil for et par generasjoner siden var skilsmisser svært uvanlig i Norge. Mange tenker da at slik har det alltid vært - altså at det bare er i de siste tiårene at skilsmisser har vært akseptert. Men det stemmer ikke! Da Jesus sa det han sa, så sjokkerte han jo sin samtid. Dette var fordi det både for jøder og grekere var selvfølgelig at man kunne skille seg, hvis forholdet ikke fungerte lenger. Man hadde få eller ingen motforestillinger mot skilsmisse.

De fleste nordmenn har en «instinktiv» motvilje mot skilsmisser. Selv om skilsmisser kan forekomme, så mener de fleste av oss at det er noe man bør prøve å unngå. Men dette er altså ikke «instinkt», men et resultat av klassisk kristen undervisning. Vi har levd så lenge i en kultur som er preget av Jesu ord, at vi tror det alltid har vært sånn. Vi får derfor ikke med oss hva som vi kan takke Bibelen for av gode ting. Bibelens lære virker på de fleste nordmenn – enten de er klar over det eller ikke.

Nylig hørte jeg en preke over et tilsvarende tema: Det handlet om muligheten for et menneske til å starte på nytt. Vi tenker kanskje at dette er en allmennmenneskelig tanke. Men faktum er at dette også er et resultat av Bibelens undervisning. Et av Bibelens fundamentale budskap er jo muligheten til å få en ny start – uansett hvor mye man har rotet til livet. Jo mer jeg tenker på denne type eksempler, jo mer forstår jeg hvor viktig det er med planmessig bibelundervisning i menighetene. Bibelens viktigste funksjon er nemlig når dens lære blir så selvfølgelig for oss, at vi tror det er et instinkt som slår til.

tirsdag 8. september 2009

Å høre feil

Av og til virker disiplene til Jesus en smule treige. Rett etter at Jesus hadde mettet først 5000 og så 4000 folk på mirakuløs måte oppstod det en situasjon hvor Jesus og disiplene snakket om brød (Matteus 16,5-12). Disiplene hadde nemlig glemt å ta med niste til en reise. Da sa Jesus «pass dere for surdeigen til fariseerne og saddukeerne». Disiplene konkluderte da med at Jesus var bekymra fordi de ikke hadde med brød: «Dette sier han fordi vi ikke har tatt med brød». Men Jesus snakket ikke om fysisk brød, men om brød i overført betydning.

Jeg har alltid tenkt at disiplene var jammen ganske treige. De måtte vel forstå at mangel på brød ikke var noe problem for Jesus! Men så prøvde jeg å leve meg litt inn i deres situasjon. Hvorfor trodde de at Jesus snakket om fysisk niste, når han egentlig snakket om noe helt annet? Jeg tror det skyldtes situasjonen de var i. Disiplene hadde akkurat oppdaget at de hadde glemt å ta med seg niste, og «da sa Jesus til dem…» Jesus talte til dem akkurat mens tankene deres var fokusert på et problem. Jesus snakket om noe helt annet, men deres sinn og tanker var så fokusert på det som var rett foran nesa deres, at de ikke klarte å fatte at Jesus hadde fokus på noe helt annet.

Dette tror jeg er noe de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Vi er så fokusert på et problem, at vi ikke klarer å løfte blikket og se på noe annet. Selv om Gud ber oss se på andre ting, så er PROBLEMET så stort at vi ikke klare å høre hva Han sier. Vi får rett og slett ikke med oss at Gud snakker om noe annet. Veldig mange problemer i menighetene kunne vært unngått simpelthen ved at folk løftet blikket og så på noe annet enn problemene. Ofte ber Gud oss fokusere på noe annet, men vi klarer ikke å høre Hans stemme klart.

Enda vanskeligere ble det for disiplene å høre rett, siden de var følelsemessig engasjert. For det første var de bekymra fordi de var dratt til et øde sted og ikke hadde mat. For det andre var de irriterte på seg sjøl fordi de hadde glemt å ta med niste. Dessuten var de i forsvarsposisjon, for de tenkte at Jesus kanskje ville kritisere dem for å være glemske. Så da Jesus nevnte noe som hørtes ut som kritikk, så tolket de det som kritikk. Disse tre sinnsstemningene – bekymring, irritasjon og forsvarsposisjon – representerer en rekke følelsemessige situasjoner som gjør det vanskeligere for oss å høre klart fra Gud.

Når jeg tok meg tid til å leve meg litt mer inn i disiplenes sitasjon, så fikk jeg plutselig mer forståelse for dem. De var visst likevel ikke så ulike oss som lever i dag…

søndag 6. september 2009

Jordens salt

Et bibelsted som jeg har hørt sitert i mange andakter og prekener er: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene» (Matt 5,13).

Mange predikanter henger seg opp i at salt ikke kan miste sin kraft – og så prøver man å finne ut hvordan salt likevel kan miste sin kraft. Jeg har hørt mange «geniale» forklaringer på det. Men dette er ikke poenget med historien i det hele tatt! Hvis man ender opp med å tenke på hvordan i all verden salt kan miste sin kraft, så skyldes det antakelig at man bruker feil metode for å studere bibelteksten. Man napper ut et enkeltsåtende vers, og så prøver man å si noe fornuftig om det. I stedet burde man prøve å tolke et slikt vers ut fra sin sammenheng.

Jeg tror at Matteus 5,13-16 handler om menigheten. Jesus forteller oss nemlig en lignelse: Vi er jo ikke salt helt bokstavelig, men saltet er et bilde på noe annet. Jesus bruker i dette avsnittet tre bilder på menigheten: Jordens salt, verdens lys, og en by som ligger på et fjell. «Dere er verdens lys» er i entall – vi er altså til sammen ett lys – og det lyset er menigheten.

Deretter snakker Han om tre ting som ikke burde kunne skje: Salt som mister sin kraft, et lys som ikke lyser, og en by som ligger på et fjell uten at man kan se den. Poenget til Jesus er å påpeke det tilsynelatende umulige i hvert enkelt tilfelle: Salt kan ikke miste sin kraft, lys kan ikke la være å lyse, og det som ligger på et fjell kan ikke skjules. For slike ting ville være mot naturen til salt, lys og fjell.

På samme måte kan heller ikke Guds menighet unngå å være slik Jesus hadde planlagt det. Men det alvorlige i Jesu ord er at selv om det er mot saltets natur å miste sin kraft, så kan det likevel skje. På samme måte kan menigheten miste sin kraft: Menigheten kan slutte å leve etter sin natur, og bli noe helt annet (for eksempel en religiøs klubb). Hvis det skjer, så duger ikke lenger en slik menighet til noe annet enn å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Når man preker over dette bibelverset, så burde man altså etter min mening ikke fokusere på hvordan salt kan miste sin kraft, men på hvordan en menighet kan være noe annet enn det Jesus hadde planlagt at den skulle være.

torsdag 3. september 2009

Målet med dannelse

Når jeg snakker om åndelig dannelse så er ikke det ment som et annet ord for sosialt press til å oppføre seg som alle andre. Målet er at hver enkelt blir mer lik Kristus. Eller som Paulus sa til galaterne: «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!» (Gal 4,19). Det er Kristus som skal vinne skikkelse i oss – ikke en eller annen akseptabel form for «kristen væremåte».

Paulus sa også: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel» (1Kor 11,1). Vi er kalt til å følge Jesu eksempel: Å følge etter Jesus betyr mer enn bare å tro på de tingene Han sa – det dreier seg om å gjøre de samme tingene som Jesus gjorde i møte med mennesker.

Det dreier seg altså om at vi gjennom åndelig dannelse (oppdragelse) skal bli mer og mer lik Jesus. Jeg tror det er ensbetydende med at vi mer og mer lever lik det bildet Jesus tegnet i Bergprekenen av et liv som disippel: At vi ber for våre fiender, tilgir dem som gjør urett mot oss, tørster etter retteferdighet, er ydmyke, ikke lar oss fange av materialisme, at vi gir gaver til dem som trenger det, at vi lever i avhengighet av vår himmelske far, osv.

Alt dette er bare eksempler på Bergprekenens innhold. Men jo mer jeg leser der, jo mer føler jeg at dette er Guds mål med oss mens vi er her på jorda: At vi skal ligne mer og mer på Kristus – og det betyr at vår livsstil vil ligne mer og mer på det som Jesus beskriver i Bergprekenen.