Guds hus og Guds familie

En ting som vi kan gå glipp av i norske bibeloversettelser dreier seg om nyanser rundt «Guds hus» og «Guds familie». Både på gresk og hebraisk bruker man det samme ordet for disse to tingene. På norsk derimot så gir «hus» assosiasjoner til noe som bygges rent fysisk, mens en «familie» er knyttet til relasjon. Når vi leser Bibelen, så er det viktig å huske at dette altså er det samme ordet i grunnteksten, slik at vi får med oss begge betydningene av ordet

For eksempel står det at Salomo bygde et hus for Herren (1Kong 5,3-5). Dette var en fysisk bygning i Jerusalem. Men samtidig tok Noah med seg hele sitt «hus» inn i arken (1Mos 7,1). Da er ikke poenget at han tok med seg leiligheten sin inn i båten! Det samme ser vi i NT: Sakarja og Elisabeth bodde i et hus (Luk 1,40), men når folk ble døpt med «hele sitt hus» (1Kor 1,16), så var det ikke boligen som ble døpt!

Poenget er altså at det er det samme ordet som brukes i grunnteksten. Derfor er det viktig at vi har med oss begge betydningene når vi tolker Bibelen. For eksempel er det stor forskjell på om man ser på menighetens medlemmer som byggemateriale til et fysisk byggeprosjekt, eller om man ser på dem som familiemedlemmer som skal ha menigheten som et trygt hjem

Jesus siterte Jesaja 56,7 da han sa at «mitt hus skal være et bønnens hus, for alle folkeslag» (Mark 11,17). Både Jesaja og Jesus tenkte nok på i første rekke på det fysiske tempelet i Jerusalem. Men samtidig vet vi at Guds hus nå er menigheten (1Tim 3,15). Hva om vi derfor oversatte dette med «min familie skal være en bønnens familie, for alle folkeslag»? Endringen er ikke radikal, men jeg mener det gir en interessant nyanse. Tenk hvis de kristne begynte å se på seg selv som «den familien som skal be for alle folkeslag».

Lunkenhet

Et bibelvers som jeg ofte har hørt misbrukt er Johannes åpenbaring 3,15-16: ”Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn.” Mange bruker disse versene som om Jesus her snakker om hver enkelt sitt hjerteforhold til Ham. Tanken er at Gud ønsker at du skal være varm. For hvis du er lunken, så vil Jesus ikke ha deg med på laget, liksom…

Dette må jo være feil! Gud vil selvfølgelig at vi skal ha en hengivenhet til Ham. Men det er tross alt bedre å ha et lunkent, men positivt forhold til Jesus, enn at man er helt iskald i forhold til Ham. Dette bibelverset brukes gjerne på denne måten av mennesker som føler de er skikkelig ”på hugget” i forhold til Gud. Så sitter vi andre der og får dårlig samvittighet fordi vi er så ”lunkne”. Dermed mister vi all den frimodighet vi måtte ha hatt før vi hørte prekenen…

Jeg tror dette bibelverset handler om noe helt annet: Nemlig at kaldt vann kan brukes til noe og varmt vann til noe, men lunkent vann har vi sjelden bruk for. Kaldt vann er deilig når du er tørst og varmt vann er deilig når du er frossen. Når man kommer sliten hjem en regnfull høstkveld, så er det fantastisk å kunne ta et varmt bad. Man kjenner livet vender tilbake til kroppen. Når man står opp igjen fra badekaret nesten helt ”kokt,” så smaker det virkelig med en iskald Farris! Det ville ikke blitt helt det samme å hoppe opp i et badekar med lunkent vann, for deretter å drikke Farris som holder 30 grader. Nei, jeg vil heller ha det ene skikkelig varmt og det andre skikkelig kaldt – ikke noe lunkent her.

Johannes skriver da også til en menighet – ikke til enkeltindivider (se vers 14). Mange menigheter jeg har vært i er nettopp lunkne. Ikke slik at ingen er virkelig glad i Gud der. Du kan møte mase flotte kristne der! Men menigheten er liksom ikke til nytte for noen ting. Ikke er de flinke til å nå kirkefremmede med evangeliet - og ikke er de særlig flinke til å gjøre de som allerede er der til radikale disipler. Man holder vel egentlig bare menigheten i gang…

Heldigvis slipper vi å velge mellom om vi vil være kalde eller varme. En menighet kan både være forfriskende for de som er der, og den kan være et sted hvor mennesker som har vært ute i regn og blåst kan oppleve varme og nytt liv. Men da må vi ta Jesu ord om ikke å være lunkne – rett forstått - på alvor.

Hundre nye menigheter i Stor-Oslo

Jeg tror at alle i Norge som er opptatt av evangeliet, er enige om at det trengs mange nye menigheter hvis vi skal nå alle. Spesielt Oslo og Akershus har behov for nye menigheter. Her bor det en million mennesker, og de fleste av disse har liten eller ingen kontakt med kristne. Derfor er det nå så mange som oppfordrer til å starte nye menigheter spesielt i dette området.

Men hva slags menigheter er det vi trenger? Trenger vi store forsamlinger i Oslo sentrum som trekker folk fra mange mils omkrets? Trenger vi små underbruk av større menigheter – det som pinsebevegelsen har pleid å kalle ”utposter”? Antakelig trenger vi den slags nye menigheter også. Men problemet er at man ofte må reise 20-30-40 minutter (eller mer) med buss eller t-bane for å nå fram til ”menigheten”. Det kan av og til være tøft nok å motivere seg for å dra selv! Hvordan i all verden kan du da få overbevist din ikke-kristne nabo om at det er verdt turen helt til sentrum for å gå på et møte??

Jeg tror løsningen er noe annet: Hvis ikke folk vil komme til menighetene, så får vi ta menigheten til folket! Oslo og omegn trenger dusinvis (hundrevis?) av menigheter som samles der folk bor! Groruddalen trenger sikkert 10 nye lokale menigheter. Nittedal har god bruk for 4-5 nye menigheter, osv. Hvis slike lokale fellesskap oppstår, så vil man ikke trenge å invitere sine søkende naboer på en lang reise for at de skal komme på møte. I stedet kan man invitere dem inn til et fellesskap som består av folk i nabolaget. Mennesker de kanskje har truffet på butikken, på foreldremøter på skolen, eller sett på t-banen.

Derfor trenger vi menigheter i Oslos bydeler og forsteder som startes på grasrota. Alle disse stedene bor det mennesker som elsker Gud, og som gjerne vil at naboene skal få høre evangeliet. Men disse menneskene vet ikke helt hvor de skal starte! De er vant til å være tilskuere på store møter, hvor noen predikanter og lovsangsledere gjør det meste av det som skal gjøres, mens resten av oss i stor grad er tilskuere. Dermed tror man at dette er slik menighet må være. Men det er jo ikke sant. Menighet kan være noe mye enklere og nærere.

”Vanlige” kristne må få troen på at de kan bety en forandring der de bor. Vi trenger å få fram noen modeller som viser at menighet kan være lokalt – i en bydel – eller til og med i et kvartal. Disse menighetene kan startes av vanlige kristne uten teologisk skolering og liten kunnskap om strategisk ledelse. Det som trengs er et ønske om å tjene Gud der du bor. Det trengs sikkert også noen råd og vink fra andre med mer erfaring, men man trenger ikke å være et underbruk av en stor organisasjon

De som i dag fyller benkeradene i de store menighetene må utrustes til tjeneste. Kanskje de ikke har ”det som trengs” for å lede en forsamling på 1000 mennesker. Men de fleste kan samle en gruppe på 10-15 mennesker i hjemmet sitt. Med litt trening kan man også lede forsamlinger på 40-70 personer. Slike grupper kan bli stedet hvor mange mennesker møter Gud. Selv startet vi en liten gruppe i hjemmet vårt for noen få år siden. Det manglet ikke på advarsler om at dette ikke var rette måten å starte en menighet på. Vi fikk høre at vi trengte både en klar visjon og en strategi og en tilknytning til en modermenighet. Dette er selvfølgelig ikke feil å ha! Men selv uten alt dette kan vi i dag kan se oss tilbake og se at mange mennesker har blitt forvandlet av Guds kjærlighet gjennom det som startet som en liten uformell gruppe i stua vår. Jeg ser ingen grunn til at ikke noe lignende kan skje 100 steder i Stor-Oslo…