Filips fire døtre

Midt i fortellingen om Paulus sin reise til Jerusalem er det en opplysning som virker ganske tilfeldig plassert. Etter at Paulus og følget hans kom til Cæsarea ble de boende noen dager hos evangelisten Filip. Lukas forteller at Filip «hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave» (Apg 21,10). Disse døtrene hører vi ikke mer om verken før eller siden. De bidrar tilsynelatende heller ikke til historien på noen måte. Ingen ville lagt merke til det hvis Lukas hadde latt være å gi oss denne opplysningen. Hvorfor er da denne opplysningen gitt? Lukas må ha hatt en god grunn for å gi oss denne «overflødige» opplysningen.

For det første kan man selvfølgelig tenke på hvilke personer disse jentene var. De var kvinner, de var ugifte og de var ganske sikkert unge. Hver av disse tingene - kvinne, ung, ugift - kan være nok til å diskvalifisere mennesker for tjeneste i visse kristne sammenhenger i dag. Lukas viser oss at slik var det ikke i den første menigheten. For det andre kan det være nyttig å meditere over hvilken effekt det hadde for disse jentene å vokse opp i et åndelig sterkt hjem. Vi vet jo en hel del om evangelisten Filip (Apg 6,1-6 +8,4-40) og har all grunn til å tro at barna hans fikk grundig opplæring i evangeliet, og at fars iver for Jesus smittet over på dem. Hva betyr det for utviklingen av tjenester i Guds menighet at det finnes slike åndelige hjem hvor barn får vokse opp?

Imidlertid har alle de norske oversettelsene som jeg har sjekket en unøyaktig oversettelse av dette verset. Det sies at disse døtrene hadde en profetisk gave. I grunnteksten er ikke ordet «gave» brukt i det hele tatt. Det som står er at Filip hadde fire «profeterende døtre». Fra verbformen som er brukt på gresk (presens partisipp aktiv) kan vi forstå at dette var jenter som hadde for vane å profetere – dette var noe de stadig gjorde. Dette er mye mer dynamisk og levende enn bare å ha en gave. En gave kan du nemlig legge i en skuff og ta fram en gang i blant. Filips døtre derimot levde aktivt i det profetiske.

Man kan lure på hvorfor norske bibeloversettelser bruker uttrykket «døtre med profetisk gave» i stedet for å skrive «profeterende døtre». Kan det være at fire aktive unge kvinnelige profeter blir for fjernt fra vår virkelighet? Blir det mindre utfordrende å si at de hadde en profetisk gave? Men dette er jo bare spekulasjoner. Poenget mitt er at vi må gjenvinne det dynamiske i den profetiske tjenesten. Derfor må vi studere profetene vi blir presentert for i Det nye testamentet – og blant dem hører Filips fire døtre til.

Om å tie i forsamlingen

Et av de vanskeligste – og mest misbrukte – versene i Bibelen er 1Kor 14,33-34 «Som i alle kristne menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene». Grunnen til at jeg skriver om det, er at en del kristne blir avkrevd en forklaring av ikke-troende og kanskje ikke helt vet hva de skal si.

Det er jo skrevet bok på bok om dette, så jeg kan ikke påstå at jeg skjønner alt ved dette verset. Men noen tanker har jeg da i det minste. For det første så er jeg overbevist om at dette ikke er et generelt forbud for kvinner om å forkynne under gudstjenestene, slik noen har tolket dette. En slik tolkning passer dårlig med sammenhengen det står i.

Verbet «å tie» har minst to nyanser på norsk: Det kan bety at man aldri begynner å snakke. Men mer vanlig er det vel å oppfatte dette som at man holder opp med å snakke. Altså at man først snakker, og så etterhvert slutter med det. Det er den siste betydningen som er vanligst i NT. Det samme greske ordet er brukt to ganger i Apg 15,12-13. Der oversetter Bibelselskapet det slik: «Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus… Etter at de hadde talt, grep Jakob ordet…» I vers 12 oversetter man her ordet som i 1Kor 14,34 er oversatt med «å tie» med «ble stille». I vers 13 er det samme ordet oversatt «etter at de hadde talt».

Det dreier seg altså om noe som skjer etter at de hadde talt. Først sier kvinnene noe, men på et eller annet tidspunkt må de holde opp. Man kan jo ikke holde på med å snakke for all framtid. At Paulus faktisk ønsket at kvinnene skulle dele noe under gudstjenestene er for øvrig tydelig ut fra at han gir retningslinjer for hvordan de bør kle seg sømmelig når de gjør det (1 Kor 11,2-16).

Neste spørsmål er da: Når er det kvinnene skal slutte å snakke? Jeg tror det dreier seg om orden i gudstjenesten. Verbet «å tie» står tre ganger i 14,28-34. Hver gang er det knyttet til å unngå kaos på møtene: «Hvis en taler i tunger, men ingen kan oversette, så skal han tie». Ellers vil blir det kaos på møtene - om folk snakker et helt uforståelig språk. «Hvis en taler profetisk og en annen begynner samtidig, så skal den første tie». Eller blir det kaos ved at flere prater i munnen på hverandre. Det er vel ikke urimelig at også tredje gangen ordet «å tie» står, så er poenget det samme? Hvis kvinnene - eller mennene for den saks skyld - bare fortsetter å prate i det uendelige så blir det kaos på møtene.

En slik tolkning passer godt inn i sammenhengen det står i, for hele avsnittet 1Kor kapittel 11 til 14, handler egentlig om å komme sammen på en måte slik at det blir til gang og ikke til skade .

Overskrifter og tolkning

Kapitler, vers, fotnoter og overskrifter hørte ikke med til den opprinnelige bibelteksten. De er bare lagt til for at det skal være lettere for oss å finne fram. Dette er vel og bra. Men av og til kan overskriftene og fotnotene «lure» oss, ved at de får oss til å lese et avsnitt med en bestemt forventning om hva avsnittet handler om.

Jeg jobber for tiden mye med første korinterbrev. Sett fra min side, inneholder det brevet noen av de vanskeligste tekstavsnittene i NT, slik som: «kvinnen skal tie i forsamlingen» (14,34) og «hvorfor lar noen seg døpe for de døde?» (15,29) og «en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode» (11,2). I det siste tilfellet, så hjelper i hvert fall ikke Bibelselskapets overskrift «Kvinnene i menigheten». Norsk Bibel oppsummerer disse versene med «kvinnene skal dekke hodet når de ber og taler profetisk».

Dermed kan vi forledes til å komme til teksten med en forventning om at dette først og fremst handler om kvinner. Men når jeg leser selve teksten, så står det like mye om menn der. For Paulus virker det like viktig at menn ber uten noe på hodet, som at kvinnene ber med noe på hodet. I vers 14 og 15 snakker Paulus like klart om menns frisyrer som om kvinners frisyrer. Avsnittet handler altså ikke om kvinner, men om kjønnsforskjeller.

Jeg har selvfølgelig mine tanker om hva dette avsnittet ønsker å formidle, men det får eventuelt bli et annet innlegg. Poenget i denne omgang er at vi ofte kommer til bibeltekster med en forutinntatt holdning om hva som står der. En slik forutinntatthet kommer som regel av gammel vane, eller at vi bare har lyttet til én type undervisning. Men dessverre kommer den altså også noen ganger fra selve bibeloversettelsen vi leser.

Når Paulus var vennlig

Paulus holdt ofte seg selv fram som eksempel til etterfølgelse (Fil 3,7 +1Kor 11,1 +2Tess 3,7). Dette er ikke akkurat noe som er typisk norsk å gjøre. Men det virker som dette var langt mer akseptert i hans kulturelle sammenheng.

Et typisk eksempel på å bruke seg selv som forbilde finnes i 1Kor 6,1-3: Der sier Paulus at «når noen håner oss, så svarer vi med vennlighet» (1Kor 6,13). De kristne i Korint hadde førstehåndserfaring fra hvordan Paulus reagerte når han ble hånet. For i følge Apostelgjerningene var det nettopp det som skjedde første gang han kom til byen: «jødene der sa imot og hånet ham» (Apg 18,6). Å nevne nettopp dette i brevet til dem var derfor relevant.

Det som forbløffer en norsk leser i dag er hvordan Paulus viste vennlighet når han ble hånet. Lukas beskriver Paulus sin vennlighet slik: «Da ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: Deres blod skal komme over deres egne hoder…». Det slo meg at hvis det var slik han viste vennlighet, så ville jeg ikke like å treffe ham hvis han var uvennlig...

Men antakelig skjedde det noe mellom første og andre setning i Apg 18,6 – hvor Paulus viste nettopp den vennligheten han snakker om i 1Kor. Det er ofte slik i Bibelens fortellinger at de er et sammendrag. Det skjer altså ting mellom setningene, som man bare kan få med seg ved å sjekke andre steder i Bibelen som omtaler sammen situasjon. For slik som teksten står nå, så er det ikke akkurat vennlighet som slår meg som beskrivelse på Paulus sin reaksjon!

Døm ikke!

Få ting er mer irriterende enn å bli sitert på en slik måte at sammenhengen ting er sagt i blir borte. I en diskusjon kan plutselig noen si «men du sa jo…». Da får vi lyst til å svare: «Ja, men det er jo tatt helt ut av sin sammenheng!» For å forstå et utsagn korrekt, må vi vite i hvilken sammenheng utsagnet hører hjemme. Politiske debatter er fulle av taktikken med å ta motpartens sitater ut av sin sammenheng. De fleste av oss har vel opplevd at ting vi har sagt har blitt misbrukt på denne måten i en eller annen krangel.

Dessverre så er det mange som leser Bibelen på samme måte. Man tar en enkelt setning fra Bibelen, og hevder at «slik er det - fordi Guds ord sier det». Men også bibelsitater kan misbrukes om de tas ut av den sammenhengen de står i. Et klassisk eksempel på dette er utsagnet i Salme 10,4: «Det finnes ingen Gud». Man skal ikke være veldig bevandret i Bibelen før man forstår at den setningen ikke gir et korrekt bilde av Bibelens undervisning om Guds eksistens. Med andre ord så kan dette sitatet bare forstås rett, hvis man kjenner sammenhengen det er sagt i. Vi må altså lese denne setningen i sammenheng med det som står før og etter, for å forstå hva forfatteren mente da han skrev dette.

Eksempelet ovenfor er lett å gjennomskue, men det kan være vanskeligere å se at dette gjøres også med andre bibelvers. Et eksempel på det er Matteus 7,1 hvor Jesus sier: «Døm ikke!» Dette sitatet brukes ofte helt løsrevet fra situasjonen det er sagt i. Da kan resultatet bli nesten like ille som sitatet fra Salme 10. Jeg hører nemlig ofte dette sitatet fra Jesus bli brukt som begrunnelse for at vi aldri skal kunne uttale oss om noe er rett eller galt. For hvem er vel vi som dømmer en annen? Sa ikke Jesus selv at det å dømme en annen er noe av det verste vi kan gjøre? En slik tanke passer godt inn i den postmoderne tankegangen som er så utbredt i Norge, hvor det eneste som ikke kan tolereres er at man ikke tolerer alt.

Men er dette hva Jesus mente da han sa at vi ikke skulle dømme? For å forstå hva Jesus mente må vi se utsagnet i sin sammenheng. Det vi vet er at Jesus andre ganger faktisk oppfordret oss til å dømme, men at det er viktig at vi dømmer rettferdig (Joh 7,24). Her bygger Jesus på GT hvor det er et hovedpoeng nettopp at man skal dømme rettferdig (5Mos 1,17). De første kristne fulgte opp denne tankegangen med at man må dømme rettferdig. Faktisk sier Paulus at evnen til å dømme rett er et tegn på kristen modenhet (Fil 1,9-10 +1Kor 2,15). Avsnittet som begynner med «døm ikke» avsluttes med at vi ikke «skal kaste perler for svin». I seg selv betinger dette en viss form for bedømmelse – vi må jo vite hvor svinene er for å unngå å kaste noe til dem…

Poenget til Jesus var altså ikke at vi aldri skal dømme. Poenget med utsagnet «døm ikke» kan bare forstås rett når man leser hele avsnittet det står i. Hovedbudskapet i det avsnittet er at vi ikke skal bruke én måleskala for oss selv og en annen måleskala for våre medmennesker. Mennesker har en tendens til å legge bedre merke til andres feil enn til sine egne. Våre egne feil har vi lett for å unnskylde, mens vi samtidig er lite nådige mot andre som gjør feil. Jesus beskriver det som at vi ser flisen i andres øyne, men ikke bjelken i vårt eget øye. Det er ikke feil å ta en flis ut av øyet på noen, men det er vanskelig å gjøre hvis vi har en bjelke som hindrer vårt eget syn. Problemet er altså ikke at vi dømmer om noe er godt eller dårlig, men at vi er hardere mot andre enn hva vi er mot oss selv.

Når kommer Guds rike?

Et bibelvers som ofte har blitt diskutert er Jesu ord i Markus 9,1 «Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft». Betyr dette at Jesus trodde at Han skulle komme tilbake og opprette Guds rike fullt ut før alle Hans første disipler var døde? Ved å lese resten av NT ser man jo at de første kristne hadde en meget sterk forventning om at Jesus skulle komme tilbake meget snart. Likevel er det nå klart at Jesus ikke kom tilbake i løpet av denne første generasjonen. En del teologer har derfor konkludert med at Jesus simpelthen tok feil da Han sa dette.

Jeg tror imidlertid at hovedpoenget i dette utsagnet ligger på å se - og ikke på når Guds rike kommer. I Matteus12,28 sa jo Jesus: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.» Jesus så det altså slik at Guds rike allerede er kommet. Problemet er bare at ikke alle mennesker kan se at det er kommet. Sitatet i Markus 9,1 har derfor trykket på å se og forstå at Guds rike er kommet – ikke på tidspunktet for når Guds rike kommer.

Dette samsvarer med det Jesus sier i Markus 4,11-12 «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser - for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, slik at de kunne vende om og få tilgivelse». Her skiller Jesus mellom «å se» og «å skjelne». Alle kan se det ytre, men bare noen kan forstå og skjelne den åndelige virkeligheten som ligger bak. Det er det samme ordet (εἰδω) som er oversatt «å skjelne» i 4,11 som er brukt i 9,1. Dette verset kunne altså oversettes «… ikke smake døden før de skjelner at Guds rike er kommet med kraft». Guds rike er allerede kommet, men en dag skal disiplene forstå at det har kommet.

Poenget til Jesus i Markus 9,1 er altså behovet for å få åpenbaring, ikke tidspunktet for visse hendelser. Behovet for åpenbaring gjelder også på andre områder: To personer kan se den samme situasjonen, men bare én av dem kan skjelne og forstå den åndelige dynamikken i situasjonen. Dette er den visdom som Paulus snakker om i 1Kor 2. Skal man være med å bygge Guds rike, så trenger man åpenbaring – evne til ikke bare å se – men til å skjelne.

Enhet gjennom bønn

Etter at Judas hadde forrådt Jesus gikk han og hengte seg. Deretter følte apostlene at de måtte erstatte Judas, siden det var Guds plan å ha tolv apostler – ikke bare elleve. En gang de var sammen stilte de derfor fram to menn som de mente var gode kandidater, og valget falt på Mattias. (Apg 1,15-26). Han ble senere regnet som en av de tolv.

I følge de fleste norske bibeloversettelser ”trakk de lodd” om hvem som skulle bli denne tolvte apostelen. Dette virker problematisk: Kan vi avgjøre Guds vilje gjennom gambling? Derfor har det kommet mange gode bortforklaringer til denne episoden. En forklaring er at det var feil å utpeke Mattias, fordi det var Paulus som var tiltenkt denne oppgaven. Men Paulus var jo bare én av mange apostler som ble kalt etter Pinsedag. Ingen steder i NT tilsier at det var feil å velge Mattias. Vi må anta Mattias sitt navn er på en av grunnsteinene i det nye Jerusalem (Åp 21,14).

Den andre vanlige forklaringen er at dette skjedde før Pinsedag, slik at det var greit å bruke en gammeltestamentlig metode for å avgjøre saken. Det er jo eksempler på loddtrekning i GT (3Mos 16,18). Men jeg tror ikke at de trakk lodd slik vi bruker begrepet! Jeg tror heller at de brukte en metode som var vanlig i den første kristne menighet, men som er nesten helt utenkelig i mange menigheter dag: De søkte Gud sammen når de stod foran vanskelige valg. I stedet for å diskutere i munnen på hverandre slik at den som er mest overbevisende vinner, så var de sikre på at Gud selv hadde en mening. Derfor plukket de fram to personer som hadde de nødvendige kvalifikasjoner. Deretter gikk alle hver til sitt og spurte Gud om hvem av de to som var Guds valg: Så bad de: "Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt” (Apg 1,24). Når de så kom sammen igjen, kom hver enkelt av de elleve (eller de 120?) fram med det Gud hadde sagt til dem. Siden Gud hadde lagt hver enkelt på hjertet at de skulle velge Mattias, så ble de trygge på at han var Guds valg også. Derfor ble Mattias deretter regnet som en av de tolv.

Den engelske King James oversettelsen fanger opp dette poenget bedre: ”and they gave forth their lots”. Altså: Hver enkelt kom fram med sitt syn – hva han stemte på - etter at hver enkelt hadde søkt Gud. Denne framgangsmåten var vanlig i Apostelgjerningene. Når noe veldig viktig stod på spill, tok man seg tid til å søke Gud. Man regnet rett og slett med at Gud hadde meninger om hvordan Hans menighet skulle ledes og bygges, og at Guds vilje ville skape samstemmighet blant Guds folk. I tillegg til episoden om Mattias så ser vi dette bl.a. da man skulle velge diakoner (Apg 6,1-6), ved utsendelsen av Barnabas og Paulus (Apg 13,1-4), og i apostelmøtet i Jerusalem (Apg kap 15). Etter å ha søkt Gud sammen på denne måten, var man faktisk så sikker på at Gud selv hadde talt at de kunne si: ”Den Hellig Ånd og vi har besluttet…” (Apg 15,28)

Jeg lurer på hvordan dette hadde fungert som prinsipp i dag! De fleste menigheter har dessverre personer som ikke ønsker å være lydige mot Den Hellige Ånd, så vi kan ikke alltid la flertallet bestemme. Likevel tror jeg mange splittelser og problemer hadde vært unngått om vi nærmet oss den bibelske måten å løse utfordringer på: I stedet for å skape partier – og i verste fall gå fra hverandre – så søker vi Gud sammen til vi hører Hans mening om saken.

Lunkenhet

Et bibelvers som jeg ofte har hørt misbrukt er Johannes åpenbaring 3,15-16: ”Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn.” Mange bruker disse versene som om Jesus her snakker om hver enkelt sitt hjerteforhold til Ham. Tanken er at Gud ønsker at du skal være varm. For hvis du er lunken, så vil Jesus ikke ha deg med på laget, liksom…

Dette må jo være feil! Gud vil selvfølgelig at vi skal ha en hengivenhet til Ham. Men det er tross alt bedre å ha et lunkent, men positivt forhold til Jesus, enn at man er helt iskald i forhold til Ham. Dette bibelverset brukes gjerne på denne måten av mennesker som føler de er skikkelig ”på hugget” i forhold til Gud. Så sitter vi andre der og får dårlig samvittighet fordi vi er så ”lunkne”. Dermed mister vi all den frimodighet vi måtte ha hatt før vi hørte prekenen…

Jeg tror dette bibelverset handler om noe helt annet: Nemlig at kaldt vann kan brukes til noe og varmt vann til noe, men lunkent vann har vi sjelden bruk for. Kaldt vann er deilig når du er tørst og varmt vann er deilig når du er frossen. Når man kommer sliten hjem en regnfull høstkveld, så er det fantastisk å kunne ta et varmt bad. Man kjenner livet vender tilbake til kroppen. Når man står opp igjen fra badekaret nesten helt ”kokt,” så smaker det virkelig med en iskald Farris! Det ville ikke blitt helt det samme å hoppe opp i et badekar med lunkent vann, for deretter å drikke Farris som holder 30 grader. Nei, jeg vil heller ha det ene skikkelig varmt og det andre skikkelig kaldt – ikke noe lunkent her.

Johannes skriver da også til en menighet – ikke til enkeltindivider (se vers 14). Mange menigheter jeg har vært i er nettopp lunkne. Ikke slik at ingen er virkelig glad i Gud der. Du kan møte mase flotte kristne der! Men menigheten er liksom ikke til nytte for noen ting. Ikke er de flinke til å nå kirkefremmede med evangeliet - og ikke er de særlig flinke til å gjøre de som allerede er der til radikale disipler. Man holder vel egentlig bare menigheten i gang…

Heldigvis slipper vi å velge mellom om vi vil være kalde eller varme. En menighet kan både være forfriskende for de som er der, og den kan være et sted hvor mennesker som har vært ute i regn og blåst kan oppleve varme og nytt liv. Men da må vi ta Jesu ord om ikke å være lunkne – rett forstått - på alvor.

Pedagoger og slavedrivere

I sin iver etter å være ”fri” så er det dessverre en del kristne som kaster ut barnet med badevannet. Alt som smaker av retningslinjer og allmenngyldige prinsipper blir kalt ”loviskhet” og er dermed skummelt i noen sine øyne.

Noen vers i Galaterbrevet er mye sitert i denne forbindelse: ”Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven en vokter for oss helt fram til Kristus, for at vi kunne erklæres rettferdige ved troen. Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren.” (Gal 3,23-25)

Her omtales loven som ”vokter” og at vi er ”innestengt” og ”holdes i varetekt”. Ved overflatisk lesing høres ikke dette akkurat ut som frihet. Men det lønner seg å se litt nærmere på sammenhengen før man trekker konklusjoner:

Ordet som er oversatt med ”å holde i varetekt” brukes andre steder i NT om Guds fred som skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus (Fil 4,7) og om Guds kraft som skal bevare vår tro (1Pet 1,4). Siden Guds fred og Guds kraft er positive ting, så kan vi regne med at Guds lov også er det. Dette er altså ikke en varetekt som gjør oss ufri, men en som skal bevare oss fra det som er ondt. Man kunne kanskje parafere (dvs. omskrive med egne ord) dette til at loven er en ”speider” som ”holder utkikk” slik at ikke fienden skal komme overrumplende på oss.

Ordet som er oversatt med ”vokter” er ”paidagogos”. Derfra har vi ordet ”pedagog”. Paulus bruker i de etterfølgende versene dette som et bilde alle kjenner fra sin egen oppvekst. Så lenge vi er umyndige går vi på skolen og må underordne oss lærerne våre. Når vi blir myndige, så har vi ikke lenger skolelærere som bestemmer over oss. Nå må vi stå på egne bein. Men det betyr ikke at det var dumt at vi har hatt lærere i oppveksten. Tvert i mot var det bra for oss – og vi burde fortsatt ha respekt for våre tidligere lærere.

Paulus hadde ingen ting i mot pedagoger! Det Paulus derimot tar et sterkt oppgjør med er det han kaller ”grunnkreftene i verden”. Dette er de kreftene som holder mennesker nede i synd og avgudsdyrkelse. Slike krefter kaller Paulus for slavedrivere.

Både pedagoger og slavedrivere kan nok til tider oppleves som slitsomme. Men det er ingen tvil om hva som er å foretrekke: Gode pedagoger gjør oss godt. Det finnes ingen bedre pedagog enn Guds lover. Slavedrivere derimot ødelegger oss på alle måter og fører ingen ting bra med seg. Grunnkreftene og avgudene er slike slavedrivere: Det er disse som Paulus virkelig kjemper mot og som vi må komme oss fri fra!

Ingen fordømmelse

En ting som de fleste kristne er enige om, er at vi bør bygge livene våre på sannheten i Guds ord, og ikke på våre egne følelser. Likevel går de fleste av oss av og til ”i baret” når det gjelder dette. Til tross for hva vi vet med hodene våre, så er det noen ganger opplevelsen som får styre tankene våre.

Ett av de områdene hvor dette er særlig tydelig, gjelder fordømmelse. Et av de bibelversene jeg hører oftest sitert for tiden er Rom 8,1: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.”

Ofte blir dette bibelverset tolket med følelsene, i stedet for med sannheten som ordet faktisk formidler. Mange tenker nemlig at ”fordømmelse” har noe med følelsene våre å gjøre. Lett omskrevet så blir det noe slikt som at: ”Den som er i Kristus Jesus trenger aldri å føle fordømmelse” Hvis du tolker dette verset slik, så blir du på vakt mot alt og alle som kanskje kan få deg til å føle deg ”fordømt”. Men dette verset har svært lite følelsene dine å gjøre!

Fordømmelse handler nemlig om et juridisk faktum: Det handler om at når du stilles for domstolen, så fører kjennelsen "ingen fordømmelse" til at dommen ikke går mot deg, men til din fordel. Med en parallell til dagliglivet kan vi si at dette er som om du kjører for fort forbi en fotoboks: Da spiller det mindre rolle om du føler deg skyldig eller ikke - det som teller er om du faktisk får en fartsbot eller om du slipper unna.

Foran Guds domstol fortjener jeg ikke annet enn å bli fordømt, men på grunn av Jesus blir jeg frikjent! Det er virkelig gode nyheter! Og dette er noe mye mer enn at jeg skal slippe å føle meg nedtrykt til tider – dette er noe som bærer tvers gjennom evigheten – helt uavhengig av mine følelser. Dette er nemlig et faktum, signert med Jesu eget blod.

Etter hvert som du blir bedre kjent med Gud og Hans nåde, så vil selvfølgelig selvbildet ditt forandre seg, slik at du ikke lenger trenger å føle deg elendig (hvis det er et problem for deg). Men ikke gjør Romerne 8,1 så lite at du tenker at det handler om hvordan du føler det her og nå. Sannheten i dette verset er langt, langt større enn din opplevelse av tingenes tilstand til enhver tid. Jeg blir faktisk ikke en gang verken provosert eller deprimert av å føle meg litt "fordømt" en gang i blant så lenge jeg vet at den virkelige dommen vil gå til min favør!