mandag 23. april 2007

Hundre nye menigheter i Stor-Oslo

Jeg tror at alle i Norge som er opptatt av evangeliet, er enige om at det trengs mange nye menigheter hvis vi skal nå alle. Spesielt Oslo og Akershus har behov for nye menigheter. Her bor det en million mennesker, og de fleste av disse har liten eller ingen kontakt med kristne. Derfor er det nå så mange som oppfordrer til å starte nye menigheter spesielt i dette området.

Men hva slags menigheter er det vi trenger? Trenger vi store forsamlinger i Oslo sentrum som trekker folk fra mange mils omkrets? Trenger vi små underbruk av større menigheter – det som pinsebevegelsen har pleid å kalle ”utposter”? Antakelig trenger vi den slags nye menigheter også. Men problemet er at man ofte må reise 20-30-40 minutter (eller mer) med buss eller t-bane for å nå fram til ”menigheten”. Det kan av og til være tøft nok å motivere seg for å dra selv! Hvordan i all verden kan du da få overbevist din ikke-kristne nabo om at det er verdt turen helt til sentrum for å gå på et møte??

Jeg tror løsningen er noe annet: Hvis ikke folk vil komme til menighetene, så får vi ta menigheten til folket! Oslo og omegn trenger dusinvis (hundrevis?) av menigheter som samles der folk bor! Groruddalen trenger sikkert 10 nye lokale menigheter. Nittedal har god bruk for 4-5 nye menigheter, osv. Hvis slike lokale fellesskap oppstår, så vil man ikke trenge å invitere sine søkende naboer på en lang reise for at de skal komme på møte. I stedet kan man invitere dem inn til et fellesskap som består av folk i nabolaget. Mennesker de kanskje har truffet på butikken, på foreldremøter på skolen, eller sett på t-banen.

Derfor trenger vi menigheter i Oslos bydeler og forsteder som startes på grasrota. Alle disse stedene bor det mennesker som elsker Gud, og som gjerne vil at naboene skal få høre evangeliet. Men disse menneskene vet ikke helt hvor de skal starte! De er vant til å være tilskuere på store møter, hvor noen predikanter og lovsangsledere gjør det meste av det som skal gjøres, mens resten av oss i stor grad er tilskuere. Dermed tror man at dette er slik menighet må være. Men det er jo ikke sant. Menighet kan være noe mye enklere og nærere.

”Vanlige” kristne må få troen på at de kan bety en forandring der de bor. Vi trenger å få fram noen modeller som viser at menighet kan være lokalt – i en bydel – eller til og med i et kvartal. Disse menighetene kan startes av vanlige kristne uten teologisk skolering og liten kunnskap om strategisk ledelse. Det som trengs er et ønske om å tjene Gud der du bor. Det trengs sikkert også noen råd og vink fra andre med mer erfaring, men man trenger ikke å være et underbruk av en stor organisasjon

De som i dag fyller benkeradene i de store menighetene må utrustes til tjeneste. Kanskje de ikke har ”det som trengs” for å lede en forsamling på 1000 mennesker. Men de fleste kan samle en gruppe på 10-15 mennesker i hjemmet sitt. Med litt trening kan man også lede forsamlinger på 40-70 personer. Slike grupper kan bli stedet hvor mange mennesker møter Gud. Selv startet vi en liten gruppe i hjemmet vårt for noen få år siden. Det manglet ikke på advarsler om at dette ikke var rette måten å starte en menighet på. Vi fikk høre at vi trengte både en klar visjon og en strategi og en tilknytning til en modermenighet. Dette er selvfølgelig ikke feil å ha! Men selv uten alt dette kan vi i dag kan se oss tilbake og se at mange mennesker har blitt forvandlet av Guds kjærlighet gjennom det som startet som en liten uformell gruppe i stua vår. Jeg ser ingen grunn til at ikke noe lignende kan skje 100 steder i Stor-Oslo…

2 kommentarer:

HildeMerete sa...

Spennende å lese det du skriver Eskil. Du er så flink til å skrive:) Gøy å lese hva du tenker om ting og tang. Vi må sannelig se å sette igang:)

Eskil sa...

Vi har vel satt i gang har vi ikke? Men får håpe mange flere melder sin interesse! For ellers vil det ta fryktelig lang tid...