Jeg blir ofte spurt om hva jeg mener om den såkalte ”nådeforkynnelsen” som preger Oslo Kristne Senter. Nå har jeg ikke vært på OKS på mange år, så jeg har ikke førstehåndskunnskap om undervisningen der, annet enn gjennom det jeg har lest i menighetsbladet deres o.l. Imidlertid har jeg jo snakket med folk som er sterkt påvirket av denne undervisningen. Derfor kan jeg i alle fall kommentere hvordan en del mennesker har forstått dette. Langt flinkere teologer enn meg har skrevet artikler om dette. Vil du gå i dybden så sjekk noe av det andre har skrevet. Her på bloggen vil jeg prøve å si noe fra et perspektiv som hyrde, ikke som lærer:
I utgangspunktet har ”nådeforkynnelsen” et riktig anliggende. Den tar for seg noen viktige punkter i NT. Imidlertid er det slik at hvis man kun fokuserer på én side av den bibelske læren, så oppstår en slagside. De fleste vranglærer som eksisterer er jo ikke basert på ubibelske argumenter, for da hadde de vært enkle å avsløre. Vranglære oppstår som regel ved at man vektlegger kun én side av de bibelske sannhetene. Det mener jeg er tilfellet for den såkalte ”nådeforkynnelsen”
NT omtaler to hovedtyper av vranglære som apostlene stadig kjempet mot: Den ene var judaismen. Det var de som hevdet at kristne måtte følge hele eller deler av Moseloven. Dette leder til det som ofte kalles loviskhet. Kampen mot denne vranglæren er særlig tydelig i skrifter som Galaterbrevet og Apostelgjerningene. Forkjemperne for "nådeforkynnelsen" går så kraftig ut mot judaismen at det Bibelen sier om det motsatte problemet blir helt oversett.
I utgangspunktet har ”nådeforkynnelsen” et riktig anliggende. Den tar for seg noen viktige punkter i NT. Imidlertid er det slik at hvis man kun fokuserer på én side av den bibelske læren, så oppstår en slagside. De fleste vranglærer som eksisterer er jo ikke basert på ubibelske argumenter, for da hadde de vært enkle å avsløre. Vranglære oppstår som regel ved at man vektlegger kun én side av de bibelske sannhetene. Det mener jeg er tilfellet for den såkalte ”nådeforkynnelsen”
NT omtaler to hovedtyper av vranglære som apostlene stadig kjempet mot: Den ene var judaismen. Det var de som hevdet at kristne måtte følge hele eller deler av Moseloven. Dette leder til det som ofte kalles loviskhet. Kampen mot denne vranglæren er særlig tydelig i skrifter som Galaterbrevet og Apostelgjerningene. Forkjemperne for "nådeforkynnelsen" går så kraftig ut mot judaismen at det Bibelen sier om det motsatte problemet blir helt oversett.
Den andre vranglæren man kjempet mot var nemlig gnostisisme. Betegnelsen kommer av 1Tim 6,20 hvor Paulus tar avstand fra den ”såkalte erkjennelse” (på gresk: gnosis). Hvis judaismen er høyre veigrøft, så er gnostisismen venstre grøft. Kampen mot gnostisismen er tydelig i pastoralbrevene (Timoteus og Titus). Denne vranglæren hevder at man kan være kristen uten at det får særlig stor konsekvens for livsstilen din. Endret livsstil kommer (håper man) som en konsekvens av en ”åndelig erkjennelse” (gnosis). Dette ligner mye på undervisningen om at: ”Jeg kan ikke gjøre noe selv for å vinne over synden. Alt jeg kan gjøre er å overlate jobben til Jesus i meg.” Dette høres kanskje åndelig ut, men ved nærmere undersøkelse ser man at dette ikke stemmer med det bibelske budskapet.
Klassisk kristen tankegang er nemlig knyttet til omvendelse. Vi skal vende oss vekk fra synden, og mot Gud. Ja, vi trenger Guds hjelp til å omvende oss! Men vi har selv et ansvar! Vi kan ikke passivt sette oss ned på vente på at ”Jesus skal seire over synden i oss”. Du og jeg har selv et ansvar for de gjerninger vi gjør. Derfor sier Paulus når han behandler gnostisismen at ”Guds faste grunnvoll står… hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg fra urett" (2Tim 2,19). Dette er en omvendelse som krever et bevisst valg fra oss. Vårt valg + Guds nåde = seier over synd.
Slik jeg forstår det, så fjerner ”nådeforkynnelsen” vårt personlige ansvar for omvendelse og helliggjørelse. Derfor sier Paulus også om de personer som forkynner denne type vranglære: ”kanskje vil Gud en gang gi dem omvendelse, så de lærer sannheten å kjenne”. (2Tim 2,25). Dette er det samme ord for omvendelse som Johannes døperen forkynte. Denne vranglæren dreier seg altså i stor grad om synet på omvendelse – eller egentlig manglende syn på omvendelse.
I mine samtaler med disipler av ”nådeforkynnelsen” så er nettopp spørsmål knyttet til omvendelse noe av det som skaper mest trøbbel for dem. Men en kristendom som sier at vi ikke trenger omvendelse – eller at omvendelse er en slags åndelige svevende greie som kommer av erkjennelse av hvem Jesus er i oss – det er å gå i den motsatte grøfta av loviskheten. Kallet til hver enkelt av oss om å leve i omvendelse må alltid være en del av budskapet i en bibelsk menighet.
9 kommentarer:
Omvendelse betyr å vende seg bort fra noe til noe.
Og vårt fantastiske privilegium, er at vi kan få vende oss bort fra vår egen utilstrekkelighet, til Jesus og hans fullbrakte verk. Å leve som en kristen er altså å velge å tro at det Guds ord sier er sant. Ikke fordi jeg er flink, men fordi Jesus har gjort alt og han lever i meg.
Jeg må altså velge om jeg vil holde Guds ord for sant, å tro på Ham og det han sier i sitt ord, eller om jeg vil tro på mine omstendeigheter og min egen utilstrekkelighet.
For å kunne velge, må man vite at man har et valg.
Kristendommen i Norge har samme utgangspunkt som Judaismen. Derfor blir det nok noen avsporinger utifra "nådeforkynnelsen"
Men til alle som er interessert i å vite noe, ikke bare synse noe.
Vil jeg annbefale å lese "Fullstendig frihet" av Åge Åleskjær.
Du sier at omvendelse er å vende seg fra ”noe” til ”noe”. Det er jeg helt enig i! Spørsmålet er da hva Bibelen sier at disse ”noe” er?
Du hevder at omvendelsen er å vende seg bort fra ”egen utilstrekkelighet” og til ”Jesu fullbrakte verk”. Vi er enige om at det er viktige ting å gjøre! Men hvilke steder i Bibelen som underviser om omvendelse, sier at det er akkurat disse to tingene man skal vende seg fra og til? Har du noen bibelsteder som kobler ”omvendelse” med de to tingene du nevner?
Hvis vi snakker om innholdet av omvendelse, så må vi altså gå til Bibelen for å se hva som undervises. Slik jeg oppfatter omvendelse, så er dette noe veldig konkret: Du skal omvende deg fra noe og til noe – akkurat slik du skriver. Det vi skal vende oss til er selvfølgelig Gud og til å gi Ham ære.
Det vi skal vende oss vekk fra er urett, ondskap og onde gjerninger (og onde tanker og holdninger). Derfor sier Paulus bl.a. "hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg fra urett" (2Tim 2,19). Se også f.eks. Åp 2,22 og Apg 8,20-22. Nå er det klart disse tingene skyldes vår utilstrekkelighet. Men ”urett” er mye mer konkret enn ”utilstrekkelighet”. Ved å bytte ut begreper som ”urett” og ”onde gjerninger” med det mye mer forsiktige ”utilstrekkelighet” står vi i fare for å vanne ut Bibelens budskap.
Omvendelse er noe som fortsatt gjelder etter at vi har kommet til tro. Simeon kom jo til tro før han fikk beskjed fra Peter om at han måtte omvende seg (Apg 8,13-23). Brevet til Tyatira var jo skrevet til menigheten der (Åp 2,18-29) – altså til kristne mennesker. Det hadde vært interessant å høre hva du mener om 1.Korinterbrev kapittel 5: Er det aktuelt for oss kristne i dag? Hvorfor/hvorfor ikke?
Paulus sier i vers 7
......Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet.¨
Kristus er slaktet, han har renset oss. Vi er ikke lenger surdeig av onskap. Så hvorfor oppføre seg som om man er det.
Jesus Livet,lyset og ordet har tatt bolig i oss. Vi har fått en kilde i som strømmer fram, innlagt vann.
Den som drikker av denne kilden blir ikke tørst, blir tilfreds og vil ikke føle behov for å drikke fra andre kilder som feks: Rusmidler, fariseerisme, pengejag, karriere, sex osv.
Vi må avvennes fra å drikke fra de kildene som gjør oss tørste igjen.
Å lære oss å drikke fra livets kilde. Være sammen med Jesus, bli kjendt med Ham.
Desverre holder mange mennesker seg borte fra Jesus når de er "tørste" fordi de føler seg fordømt isteden for elsket. De føler på skam og skyld.
Dette gjør at de drikker mer av feil kilde og ender ofte i missmot og depresjon.
Derfor blir det så viktig å fortelle evangeliet, de gode nyhetene til alle mennesker.
At Jesus har forsonet verden med seg selv. At det eneste Gud krever av oss er at vi sier Ja takk til Hans gave til oss, som er Jesus.
At Gud elsker alle mennesker.
At Han har skapt alle med en hensikt. Og at Hans kjærlighet mot oss er konstant og helt uavhengi av hva jeg gjør. Han vil uansett hva jeg har gjort, komme meg i møte med åpne armer. Og jeg kan drukne i Hans armer. Å vite at jeg er elsket og 100% akseptert av Ham. Etterhvert som jeg blir grunnfestet i Hans kjærlighet vil Han i sin kjærlighet vise meg ting i mitt liv som jeg må forandre, og Han vil virke det fram i meg ved sin kraft. For det er Han som virker i meg, både å ville og å gjøre. Han er stor nok!
Jeg er 100 % trygg på at Gud elsker meg uansett hva jeg måtte finne på å gjøre. Nåden har vært grunnlaget for meg som kristen i mange år, helt siden jeg ble kjent med Gud. Hvis jeg snubler og faller, holder jeg meg derfor selvfølgelig ikke unna Gud. Tvert i mot skynder jeg meg å vende meg til Ham, hvis jeg trenger å bli reist opp. Så jeg tror slett ikke mitt forhold til Gud er preget av skyldfølelse.
Likevel hender det jeg sier, tenker eller gjør ting som ikke er Gud til behag. Det er ikke slik at jeg bevisst oppsøker synd, men det hender (dessverre) at jeg faller i det. Det er i slike situasjoner Bibelen sier at jeg trenger omvendelse. Det gjelder selv om jeg er helt trygg på Guds nåde. Det er jo Guds godhet som driver oss til omvendelse (Rom 2,4). Men ”Guds godhet” og ”omvendelse” er to forskjellige ting. Vi trenger begge deler!
Nå trodde ikke jeg at du var en av de som ikke har fått oppleve Guds kjærlighet. Det er fantastisk å få oppleve å være elsket.
Det gjør at vi får en indre drivkraft til å gjøre det gode.
Kan vi si det slik at omvendelse er å si: "Ja du har rett." Når DHÅ minner meg om ting som ikke er slik Han ønsker. Eller når jeg kjenner at jeg må be om tilgivelse for noe jeg har gjort mot noen?
Ja, jeg tror du nærmer deg poenget. Omvendelse handler bl.a. om å endre tanker: Hvis Gud mener noe annet enn meg, så gir jeg HAM rett i stedet for meg selv. Hvis jeg mener jeg har god grunn for å være sur på noen - men Gud mener jeg ikke har god grunn til det - så har Gud rett :-)
I tillegg kan omvendelse bety at vi må endre handlingene våre. Paulus sa jo f.eks. ikke at tyver "burde ønske" å slutte å stjele. Nei, han sa enkelt og greit: Slutt å stjele! (Ef 4,28) Det funker - uavhengig om man føler lyst til å slutte å stjele - eller man har mest lyst til å fortsette med å stjele. Prinsippet med å "slutte å stjele" kan overføres til andre sider av livsstilen.
For meg inkluderer omvendelse altså å: 1) endre tankesett 2) endre oppførsel
1) Forandre tankesett.
Dvs Gi Gud rett! Og å våge å stole på at Han faktisk mente og fortsatt mener det Han sa.
"Se inn i frihetens fullkomne lov, å fortsette med det"
Se, hva Guds ord sier om meg, å tro at Han mener det.
Jeg ER en ny skapning, det gamle ER borte. Det nye ER blitt til.
Sinnet fornyes og dette fører til at......
2)oppførselen forandres.
Fantastisk!
Jeg har klart å leve et bra liv, uten å stjele eller gjøre så mye annet galt. Oppdaget for ikke lenge siden at jeg syntes det var urettferdig av Gud å være like glad i en som såret meg skikkelig ved å gjøre noe dumt, som Han er i meg.
At alle mine gode gjerninger ikke gjør Gud mer glad i meg.
Fordi Han har allerede gitt oss all sin kjærlighet.
Vi er elsket!
Det er en tilstand vi er i.
Vi kan ikke forandre på den.
"For så høyt elsket Gud verden, at Han ga sin egen sønn"
"Han har forsonet verden med seg selv" Alle mennesker er like mye elsket av Gud.
Selvfølgelig gjør vi ikke gode gjerninger for å bli bedre likt av Gud! Gode ting gjør vi ikke for Guds skyld, men for våre medmenneskers skyld. Og det tror jeg Gud liker: At vi gjør gode ting (eller lar være å gjøre dumme ting) mot andre mennesker. Gud har ikke noe "behov" for sin egen del for at jeg omvender meg. Men mine medmennesker (og jeg selv) kan derimot ha god bruk for det inni mellom.
ma sjekke:)
Legg inn en kommentar