Mye kristen undervisning er rettet mot å gi oss mer kunnskap. Kunnskap om hvordan studere Bibelen, hvordan be, hvordan ha et godt familieliv. Men ofte har vi vel så god bruk for ferdigheter, dvs. hvordan setter vi det vi vet ut i praksis. "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse" (Gal 5,22) Dette er vel og bra å vite, men jeg ønsker alt dette i praksis. Jeg vet at jeg bør være vennlig, trofast og selvdisiplinert… MEN HVORDAN GJØR JEG DET?? Dette er nok et rop mange kjenner igjen fra seg selv.
Jeg tror en viktig ting er å flytte hovedtyngden av undervisningen fra prekestolen til kjøkkenbordet. Vi trenger nok ”gode gammeldagse prekener” men ennå mer trenger vi å få snakke om ting i praksis. Dette gjør vi bedre over et måltid mat enn på en gudstjeneste. Derfor må vi ha åpne hjem . Det er bare når man kan snakke om ting personlig at vi utvikler ferdigheter.
En bekjent av meg pleier å si at ”vi må bygge menigheter hvor det er lov å synde”. Han ønsker jo ikke at folk skal synde. Men han innser at folk faktisk sliter med det ene og det andre og det tredje. Vi må derfor ha menigheter hvor det er lov å snakke om utfordringer man har på det personlige planet. Det er ikke nok å forkynne om helliggjørelse på møtene, hvis mennesker ikke får praktisk hjelp til å seire over ting som avhengigheter og dårlig selvbeherskelse. ”Helliggjørelse” er generelt – og dermed ufarlig. ”Avhengighet” derimot er konkret fordi det handler om at jeg er bundet av TV, internett, gambling, rusmidler, pornografi eller hva det måtte være (for sikkerhet skyld: dette er ikke en liste over mine avhengigheter!)
Bibelens undervisning om helliggjørelse gir meg kunnskap, mens det å klare å legge ting bak meg i mitt eget liv er ferdigheter. Kunnskap er bra, fordi det forteller oss om hva vi trenger å utvikle ferdigheter i. Men målet er ferdighetene. For da skapes disipler med forvandlede hjerte, og vi unngår å skape ”studenter” med store hoder og små hjerter. Kunnskap får vi gjennom bibeltimer og prekener – ferdigheter får vi hvis menigheten fungerer i dagliglivet.
Jeg tror en viktig ting er å flytte hovedtyngden av undervisningen fra prekestolen til kjøkkenbordet. Vi trenger nok ”gode gammeldagse prekener” men ennå mer trenger vi å få snakke om ting i praksis. Dette gjør vi bedre over et måltid mat enn på en gudstjeneste. Derfor må vi ha åpne hjem . Det er bare når man kan snakke om ting personlig at vi utvikler ferdigheter.
En bekjent av meg pleier å si at ”vi må bygge menigheter hvor det er lov å synde”. Han ønsker jo ikke at folk skal synde. Men han innser at folk faktisk sliter med det ene og det andre og det tredje. Vi må derfor ha menigheter hvor det er lov å snakke om utfordringer man har på det personlige planet. Det er ikke nok å forkynne om helliggjørelse på møtene, hvis mennesker ikke får praktisk hjelp til å seire over ting som avhengigheter og dårlig selvbeherskelse. ”Helliggjørelse” er generelt – og dermed ufarlig. ”Avhengighet” derimot er konkret fordi det handler om at jeg er bundet av TV, internett, gambling, rusmidler, pornografi eller hva det måtte være (for sikkerhet skyld: dette er ikke en liste over mine avhengigheter!)
Bibelens undervisning om helliggjørelse gir meg kunnskap, mens det å klare å legge ting bak meg i mitt eget liv er ferdigheter. Kunnskap er bra, fordi det forteller oss om hva vi trenger å utvikle ferdigheter i. Men målet er ferdighetene. For da skapes disipler med forvandlede hjerte, og vi unngår å skape ”studenter” med store hoder og små hjerter. Kunnskap får vi gjennom bibeltimer og prekener – ferdigheter får vi hvis menigheten fungerer i dagliglivet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar