Overskriften høres kanskje snål ut. Noen lurer vel på om jeg vil tilbake til klosterlivet, hvor det åndelige livet var regulert på daglig basis. Men jeg har ikke tro på et kristenliv som er fullstendig regulert ned i minste detalj. Fri og bevare oss!
Samtidig er jeg slett ikke sikker på at det motsatte er bra heller: I dag settes det ofte likhetstegn mellom ”frihet” og å gjøre det som til enhver tid faller meg inn. Mange mennesker gjør akkurat det de føler for i øyeblikket, enten det er å drikke seg full, eller noe mer uskyldig som å se på TV tre timer hver kveld. Men beviser det at de er frie mennesker? Jeg tror ikke det! Frihet handler ikke om å gjøre det jeg har lyst til hele tiden, men om å la Sønnen sette meg fri fra alle negative ting som måtte binde meg.
I kristne sammenhenger har vi en annen utgave av den samme ”friheten”. Refrenget lyder: ”Ikke gå på møter, les Bibelen, faste eller be, hvis du ikke føler for det akkurat da. Hvis du gjør det av vane, så er det lovisk” Men er det sikkert at man virkelig er fri, bare fordi man lar seg lede av øyeblikkets innfall og humør? Selv om det gjelder ditt forhold til Gud? Jeg tviler!
Tvert i mot tror jeg at gode vaner og en viss fasthet i livsrytmen kan være sunt. Ja, ikke bare sunt, men rent ut sagt åndelig! Opp gjennom kirkehistorien så har menigheter lagt vekt på å hjelpe folk til å innarbeide gode vaner. Dette kan være alt fra katolske eller lutherske kirkeår, til at alle i Ungdom i Oppdrag oppfordres til å ha ”en stille time” hver dag.
Mer enn noen gang før så opplever vi tidsklemma. Vi stresser med å rekke alt vi skal gjøre – familie, jobb, unger, menighet, fritidsaktiviteter… Hvis vi ikke passer på, så kan vi løpe rundt i mange år uten å ha tatt oss tid til det som virkelig er verdifullt. Flere og flere blir klar over hvor viktig det er å prioritere familien. Hvis du ikke tar et bevisst valg om å bruke tid på familien, så får du kanskje ikke tid i det hele tatt
Gjelder ikke det samme i forholdet vårt til Gud da? Hvis du ikke tar et bevisst valg om å ta tid sammen med Gud, så kan det vel hende at årene renner ut mellom hendene på deg? Det handler altså om å skrive Gud inn i livene våre – om å rydde plass for det som virkelig betyr noe. Det er kanskje dette Paulus tenkte på da han sa at vi måtte kjøpe den rette tid?
Samtidig er jeg slett ikke sikker på at det motsatte er bra heller: I dag settes det ofte likhetstegn mellom ”frihet” og å gjøre det som til enhver tid faller meg inn. Mange mennesker gjør akkurat det de føler for i øyeblikket, enten det er å drikke seg full, eller noe mer uskyldig som å se på TV tre timer hver kveld. Men beviser det at de er frie mennesker? Jeg tror ikke det! Frihet handler ikke om å gjøre det jeg har lyst til hele tiden, men om å la Sønnen sette meg fri fra alle negative ting som måtte binde meg.
I kristne sammenhenger har vi en annen utgave av den samme ”friheten”. Refrenget lyder: ”Ikke gå på møter, les Bibelen, faste eller be, hvis du ikke føler for det akkurat da. Hvis du gjør det av vane, så er det lovisk” Men er det sikkert at man virkelig er fri, bare fordi man lar seg lede av øyeblikkets innfall og humør? Selv om det gjelder ditt forhold til Gud? Jeg tviler!
Tvert i mot tror jeg at gode vaner og en viss fasthet i livsrytmen kan være sunt. Ja, ikke bare sunt, men rent ut sagt åndelig! Opp gjennom kirkehistorien så har menigheter lagt vekt på å hjelpe folk til å innarbeide gode vaner. Dette kan være alt fra katolske eller lutherske kirkeår, til at alle i Ungdom i Oppdrag oppfordres til å ha ”en stille time” hver dag.
Mer enn noen gang før så opplever vi tidsklemma. Vi stresser med å rekke alt vi skal gjøre – familie, jobb, unger, menighet, fritidsaktiviteter… Hvis vi ikke passer på, så kan vi løpe rundt i mange år uten å ha tatt oss tid til det som virkelig er verdifullt. Flere og flere blir klar over hvor viktig det er å prioritere familien. Hvis du ikke tar et bevisst valg om å bruke tid på familien, så får du kanskje ikke tid i det hele tatt
Gjelder ikke det samme i forholdet vårt til Gud da? Hvis du ikke tar et bevisst valg om å ta tid sammen med Gud, så kan det vel hende at årene renner ut mellom hendene på deg? Det handler altså om å skrive Gud inn i livene våre – om å rydde plass for det som virkelig betyr noe. Det er kanskje dette Paulus tenkte på da han sa at vi måtte kjøpe den rette tid?