Den som har prøvd seg på utholdenhetsidretter som sykling eller langrenn vet godt hvordan melkesyre kjennes. Melkesyre er et ”avfallsprodukt” som bygges opp i kroppen hvis man ikke får tilstrekkelig tilførsel av oksygen. Resultatet er at musklene blir stive og tunge og kroppen fungerer elendig. Det er det som kalles å ”stivne”. Hvis man presser kroppen sin utover det den er trenet til, vil melkesyra begynne å hope seg opp. Fasen hvor kroppen får for lite tilgang på oksygen kalles for anaerob fase. Hvis du først har kommet inn i en anaerob fase og melkesyra samles i kroppen, så må du rett og slett sette ned tempoet for å komme tilbake til krefter.
For en idrettsutøver er det to ting som er vesentlig ved dette. Det første er at man kan øke kroppens kapasitet til å ta opp oksygen. Dermed kan man jobbe hardere og lenger før melkesyra melder seg. Med andre ord kan man trene seg opp til å kunne yte mer. Men en person som har brukt mesteparten av livet sitt til å sitte i sofaen, bør ikke starte treningen med å løpe maraton. Man bør begynne treningen litt forsiktig, for selv om evnen til å ta opp mer oksygen kan trenes opp, så tar det tid.
Dessuten er det viktig å kjenne igjen signalene på når man er på vei inn i en anaerob fase. Da kan man slakke litt ned på tempoet og unngå at melkesyra begynner å bygge seg opp og at kroppen stivner. Ved å holde kroppens ytelse rett nedenfor denne anaerobe grensa kan man med andre ord holde et høyt tempo lenger enn hvis man overskrider denne grensa.
Jeg synes jeg ser en parallell til dette i den åndelige verden: Noen mennesker kjører i vei i et tempo de ikke er trent til å holde over lang tid. Til begynne med går det bra, men etter en stund begynner de ”åndelige musklene” å vise tegn til utmattelse og stivhet. Dette skjer fordi man får for lite tilgang på frisk ”åndelig oksygen” - i forhold til hvor mye man yter. Hvis man ikke kjenner disse prinsippene, så kanskje man presser seg videre likevel. Til slutt har man bygd opp så mye ”åndelige melkesyre” at alt stopper av seg selv. Da trenger man lang tid for å komme til krefter, og noen kommer aldri i gang igjen.
De av oss som jobber med unge ledere har her et ansvar. Vi må formidle hvor skadelig det er hvis man over lang tid opererer i en ”åndelig anaerob fase” – hvor man yter mer enn man får av frisk tilførsel. Samtidig kan vi lære folk hvordan de kan øke sin kapasitet til å ta inn ”åndelig oksygen” – og på den måten bli i stand til å yte mer i tjeneste for Gud, men uten å ”stivne”
Det andre vi må lære unge ledere, er hvordan de kan gjenkjenne symptomene på åndelige melkesyre i sitt eget liv. Vi må av og til hjelpe unge, visjonære mennesker til å yte bare 80 % av hva de føler de er i stand til på kort sikt. For det er bedre å yte 80 % av maksimal kapasitet gjennom flere år, enn å yte 100% i ett eller to år– for deretter gå rett i veggen, full av åndelige melkesyre.
For en idrettsutøver er det to ting som er vesentlig ved dette. Det første er at man kan øke kroppens kapasitet til å ta opp oksygen. Dermed kan man jobbe hardere og lenger før melkesyra melder seg. Med andre ord kan man trene seg opp til å kunne yte mer. Men en person som har brukt mesteparten av livet sitt til å sitte i sofaen, bør ikke starte treningen med å løpe maraton. Man bør begynne treningen litt forsiktig, for selv om evnen til å ta opp mer oksygen kan trenes opp, så tar det tid.
Dessuten er det viktig å kjenne igjen signalene på når man er på vei inn i en anaerob fase. Da kan man slakke litt ned på tempoet og unngå at melkesyra begynner å bygge seg opp og at kroppen stivner. Ved å holde kroppens ytelse rett nedenfor denne anaerobe grensa kan man med andre ord holde et høyt tempo lenger enn hvis man overskrider denne grensa.
Jeg synes jeg ser en parallell til dette i den åndelige verden: Noen mennesker kjører i vei i et tempo de ikke er trent til å holde over lang tid. Til begynne med går det bra, men etter en stund begynner de ”åndelige musklene” å vise tegn til utmattelse og stivhet. Dette skjer fordi man får for lite tilgang på frisk ”åndelig oksygen” - i forhold til hvor mye man yter. Hvis man ikke kjenner disse prinsippene, så kanskje man presser seg videre likevel. Til slutt har man bygd opp så mye ”åndelige melkesyre” at alt stopper av seg selv. Da trenger man lang tid for å komme til krefter, og noen kommer aldri i gang igjen.
De av oss som jobber med unge ledere har her et ansvar. Vi må formidle hvor skadelig det er hvis man over lang tid opererer i en ”åndelig anaerob fase” – hvor man yter mer enn man får av frisk tilførsel. Samtidig kan vi lære folk hvordan de kan øke sin kapasitet til å ta inn ”åndelig oksygen” – og på den måten bli i stand til å yte mer i tjeneste for Gud, men uten å ”stivne”
Det andre vi må lære unge ledere, er hvordan de kan gjenkjenne symptomene på åndelige melkesyre i sitt eget liv. Vi må av og til hjelpe unge, visjonære mennesker til å yte bare 80 % av hva de føler de er i stand til på kort sikt. For det er bedre å yte 80 % av maksimal kapasitet gjennom flere år, enn å yte 100% i ett eller to år– for deretter gå rett i veggen, full av åndelige melkesyre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar