Paulus snakker om at vi har fått barnekårets ånd (Rom 8,15 +Gal 4,5). I en del engelske bibler er ordet for «adopsjon» brukt. Det er jo hva det handler om når vi får barnekårets ånd: Vi blir adoptert. Men vi kan lett misforstå innholdet i begrepet fordi vi tolker det ut fra vår egen kulturelle sammenheng.
I vår kulturkrets er nemlig adopsjon ofte sett på som den nest beste løsning. Hvis det er umulig for barnets foreldre selv å oppdra barnet, så er adopsjon det beste alternativet. Vi hører om mennesker som gjennom barndommen føler at et eller annet mangler, for seinere å oppdage at de var blitt adoptert som små uten å vite det. Når de så blir klar over adopsjonen, prøver de å treffe sine biologiske foreldre. Noen ganger leder et slikt møte til at brikkene faller på plass for vedkommende. Når det skjer så er det jo kjempeflott!
Men det er ikke slike assosiasjoner man hadde til adopsjon da NT ble skrevet. I romersk kultur var ikke adopsjon sett på som noen nest beste løsning. Tvert i mot var det å bli adoptert en ære. Det betydde nemlig at den som adopterte, gjorde et bevisst valg om hvem han ønsket at skulle føre navnet hans videre, og hvem som skulle overta formuen hans. Det å bli adoptert – få barnekårets ånd – var dermed noe som åpnet opp enorme framtidsmuligheter. Det er ganske sikkert denne forståelsen Paulus hadde da han skrev om adopsjon – det å få barnekår.
I vår kulturkrets er nemlig adopsjon ofte sett på som den nest beste løsning. Hvis det er umulig for barnets foreldre selv å oppdra barnet, så er adopsjon det beste alternativet. Vi hører om mennesker som gjennom barndommen føler at et eller annet mangler, for seinere å oppdage at de var blitt adoptert som små uten å vite det. Når de så blir klar over adopsjonen, prøver de å treffe sine biologiske foreldre. Noen ganger leder et slikt møte til at brikkene faller på plass for vedkommende. Når det skjer så er det jo kjempeflott!
Men det er ikke slike assosiasjoner man hadde til adopsjon da NT ble skrevet. I romersk kultur var ikke adopsjon sett på som noen nest beste løsning. Tvert i mot var det å bli adoptert en ære. Det betydde nemlig at den som adopterte, gjorde et bevisst valg om hvem han ønsket at skulle føre navnet hans videre, og hvem som skulle overta formuen hans. Det å bli adoptert – få barnekårets ånd – var dermed noe som åpnet opp enorme framtidsmuligheter. Det er ganske sikkert denne forståelsen Paulus hadde da han skrev om adopsjon – det å få barnekår.
1 kommentar:
Flott vinkling det. Ellers handler det jo også om noe mer enn adopsjon, ettersom barnekåret oppstår ved at man er blitt en helt ny skapning som er "født på nytt".
Legg inn en kommentar