Nettverk

For en tid tilbake skrev jeg om at jeg drømmer om 100 nye menigheter i Stor-Oslo. Hva skal til for å komme dit? Det finnes selvfølgelig ikke ett enkelt svar på det. Det er mange ting som må skje for at vi skal komme dit. Men jeg tror en av faktorene som må til er at vi får fungerende nettverk av nye forsamlinger. Forskning viser klart at menigheter som står i et nettverk, vokser raskere enn menigheter som står aleine. Jeg tipper at dette ikke bare gjelder vekst i antall folk på møtene, men også i antall nye mennesker som blir nådd med evangeliet.

Det er typisk norsk å være individualist: ”Enten så gjør vi det på vår måte – eller så gjør vi det ikke i det hele tatt” Men det er jo bare dumt å ikke lære av andres erfaringer! Selv om vi selvfølgelig heller ikke bare kan kopiere andre: Hver lokal situasjon er jo forskjellig. Likevel kan vi lære av hverandre. Dette er en av de viktigste grunnene til at menigheter bør stå i en større sammenheng. Antakelig er dette spesielt viktig for små menigheter.

Jeg husker hvordan de såkalte ”House churches” i løpet av noen år forandret kirkebildet i Storbritannia. Fra å være små og bortgjemte på 1970-tallet, ble de en svært innflytelsesrik faktor i løpet av 1980-tallet. Tusenvis av forsamlinger ble startet i hjemlandet og innflytelsen deres nådde vidt ut internasjonalt. Selv om mange av disse menighetene var helt frittstående, så er det ingen tvil om at utviklingen ble ”båret fram” av 10-20 ulike nettverk av menigheter, som utgjorde en slags "ryggrad" i denne bevegelsen.

Lignende ting skjer i dag blant mange menigheter som hovedsakelig når innvandrere i Europa. Nettverk av menigheter med utspring i Asia og Latin-Amerika planter i dag mengder av menigheter i Europas storbyer. Igjen står altså nettverk av menigheter sentralt i utviklingen. Det å få være med på konferansene til disse nettverkene er en kjempeinspirasjon for enhver som drømmer om å se mange nye menigheter bli plantet.

Jeg vet at det er mange mennesker og menigheter som drømmer om, snakker om, ber om og arbeider for vekkelser i Stor-Oslo. Men hvor mange nettverk av menigheter samarbeider om dette? Jeg vet det er noen, men jeg håper virkelig at det snart blir mange flere!

Profeter slik jeg vil ha dem

Noen mennesker tror at profeter først og fremst påpeker det som er feil.

Men de færreste pastorer trenger hjelp til å påpeke hva som mangler i menigheten. Som regel vet pastoren bedre enn de fleste andre hva som mangler! Det eneste han (hun) ikke alltid vet, er hvordan han kan gjøre noe med det. Hvordan kan han skape positiv forandring? Pastorer trenger altså hjelp til å bringe inn det som mangler, ikke enda en som påpeker hva som er feil. Ekte profeter bidrar mer til byggingen av huset enn til rivingen.

Jeg har møtt en del mennesker som mener seg å ha en profetisk gave, men som sitter fast i en feil forståelse av tjenesten de mener seg å ha. De synes at de er flinke til å påpeke brister og mangler og forbedringsmuligheter, men at menighetens lederskap ikke tar i mot det de sier. Så konkluderer de med at lederskapet er stengt for profetiske tjenester. Men som regel er det den grunnleggende forståelsen av profetisk tjeneste som er feil. Det er nemlig ikke særlig profetisk å kunne påpeke feil og mangler. I så fall ville jo den største surpompen i menigheten, være den som har den sterkeste profetiske gaven!

Nei, den type profetiske tjeneste som trengs er mennesker som viser oss hvordan vi kan skape forandring. Alle kan se hva som bør forandres, men profeter kan si noe om hvordan skape den nødvendige forandringen. Hvilke nøkler vil Gud gi oss for å bygge opp menigheten? Den slags profetiske gaver er det jeg ønsker meg – og sikkert de fleste andre menighetsledere også. Det dreier seg altså ikke om å ”finne syv feil” - men å peke på ”syv mulig nøkler.” Heldigvis har jeg opplevd en del av denne type ekte profetisk tjeneste. Uten dette ville aldri Kraftverket kommet dit det har kommet. Men jeg mistenker at ikke alle andre ledere har vært like heldige…

Mener du at du har en profetisk gave, som du ønsker å utvikle? Her er to råd:

1) Gjør et skikkelig studium av profeter i den nye pakt. Disse bør være forbilder for enhver profetisk tjeneste i vår tid. De viktigste profetene i NT etter Pinsedag var Barnabas, Silas, Judas (den Judas som ble sendt til Antiokia) og Agabus. Da vil du raskt finne ut at profetisk tjeneste i den nye pakt handler om oppmuntring, om å bygge opp, og om å finne praktiske løsninger på utfordringer.

2) Sørg for å stå nært knyttet til andre kristne søsken, kanskje særlig personer med andre tjenestegaver. For profeter er ikke ensomme ulver. Tvert i mot er de lagspillere. Særlig nært bør profeter stå til pastorer og apostler.

Til menighetsledere vil jeg si: Dere trenger ekte profetiske tjenester! Ikke la dere skremme vekk fra dette, selv om dere har dårlige erfaringer med kritiske mennesker som hevder å være profeter. Sørg heller for å få tak i ekte vare!

Roller og tjenester

Kan man starte en menighet uten å ha et pastorkall? Jeg tror svaret er ja! Dette er et svært viktig spørsmål for en del jeg har snakket med. De sitter med mye kontakter, men kjenner ikke noe konkret kall til å være pastor. Derfor tør de ikke å dra i gang ”på alvor”. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at alle som har mange kontakter skal starte en ny menighet. Men jeg mener altså at en del av dem kan hvis de vil.

Selv opplever jeg ikke å ha noe spesielt kall fra Gud til å være pastor. Likevel har jeg grunnlagt og ledet en menighet som har vokst fra ingenting til en liten forsamling de siste årene. Hvordan kan jeg gjøre dette uten et pastorkall fra Gud? Svaret ligger i min forståelse av hvordan tjenester i Guds rike fungerer. Det handler om forskjellen mellom rolle og tjeneste.

Jeg tror Gud kaller mennesker til ulike tjenester, slik de bl.a. er beskrevet i Ef 4,11. Derfor er jeg overbevist om at Han kaller noen spesifikt til å være hyrder. Pastor er jo bare det latinske ordet for hyrde. Dette er mennesker med en spesiell utrustning og personlighet som gjør dem særlig egnede som hyrder. Samtidig tror jeg enhver moden kristen kan fylle rollen som hyrde i ulike situasjoner. Jeg trenger ikke en spesiell utrustning fra Gud for å vise omsorg eller for å veilede mennesker til hvor de kan ta til seg åndelig føde. Noen er nok mer egnet for å ha dette som sin viktigste tjeneste, men enhver kristen som kjenner Gud og Hans ord, kan gjøre dette til en viss grad.

På samme måte har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med mennesker som tydelig har en spesiell utrustning til å være evangelister. Menighetene trenger langt flere evangelister som virkelig er kalt og utrustet av Gud, og som ikke bare bærer merkelappen ”evangelist”. For meg var tiden sammen med Nicky Cruz og hans team noen av de mest revolusjonerende måneder i mitt liv, selv om det å være evangelist ikke er min tjeneste. Likevel kan jeg selvfølgelig operere i rollen som evangelist, fordi jeg kan veilede mennesker til et personlig møte med Gud.

Så hvordan kunne jeg tørre å starte en menighet uten et klart kall til å være pastor? Svaret er at Gud åpnet døra, og jeg turte å gå gjennom den! Når mennesker rundt meg begynner å søke etter Gud, så trenger jeg ikke noe ”ekstra ord” fra Gud. Jeg trenger ikke å spørre Gud om Han vil at jeg skal følge opp søkende mennesker. Selvfølgelig vil Han det! Jeg trenger bare å lese Misjonsbefalingen for å forstå såpass. Så får jeg heller være bevisst på å trå til side når Gud reiser opp nye som er bedre utrustet enn meg til å være hyrde (pastor).

Hvis man mangler noen tjenestegaver...

Når jeg besøker ulike kristne grupper og fellesskap, så ser jeg hvor vanlig det er at en eller flere av tjenestegavene mangler (Ef 4,11). Dette medfører at fellesskapet (menigheten) ikke får den positive utviklingen som det burde ha hatt

Det vanligste i Norge er nok å mangle evangelister. Man har så lyst til å nå ut med evangeliet til folk i nabolaget, men man har ikke anelse om hvordan. Man prøver både det ene og det andre, men med magre resultater. Jeg satt nylig og pratet med en pastor i en etablert menighet. Han virkelig lengtet etter å nå ut til folk på stedet, men uten å lykkes i særlig grad. Jeg ga ham et enkelt råd: Sørg for å trekke inn noen evangelister fra en annen menighet da vel… Kanskje ganske opplagt, men likevel ikke helt nærliggende virket det som.

Noen dager etterpå snakket jeg med en annen kristen leder, som jobber i en annen sammenheng: Hans problem var at han nådde ut til så mye folk at han ikke ante hvordan de skulle følges opp. Det å nå mennesker med evangeliet var ”hans minste problem”. Men hvordan bringe dem videre i vandringen med Gud? Igjen er vel svaret like enkelt som det er nærliggende: Sørg for å trekke inn noen som kan hjelpe deg å bygge da vel…?

Tenk så bra det hadde blitt om slike kunne samarbeidet! Men det er visst vanskelig, ser det ut til. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det ikke helt naturlig å invitere inn noen andre som har komplementære gaver til deg selv? For noen er nok svaret at de aldri har tenkt på muligheten. Men for de fleste så ligger det nok en dypere, ubevisst grunn bak: Man blir rett og slett usikker hvis man slipper løs mennesker med andre typer gaver. Hyrder og lærere synes rett og slett at evangelister er litt ”enkle” og overflatiske, og det siste de ønsker er en overflatisk menighet. Evangelister synes derimot gjerne at lærerne er ”treige” og aldri komme til poenget, som jo er å oppfylle Misjonsbefalingen.

Sannheten er vel at vi trenger hverandre, nettopp på grunn av at vi har fått forskjellige gaver fra Gud. Selv om det er skummelt, så må vi innse at Gud bruker mangfoldet. Å få ulike tjenestegaver til å samarbeide, tror jeg er en av apostlenes viktigste funksjoner. Der hyrdene tenker på hvordan de kan bygge menigheten (Guds hus) og evangelistene tenker på hvordan mennesker kan bli frelst (høsten, åkeren) – så tenker apostler både på huset og på åkeren (1Kor 3,9)

Menighetens grunvoll

Bibelen snakker mye om at vi har behov for å ha en solid grunnvoll. Men hva er egentlig en solid grunnvoll? For det første betyr det at hver enkelt kristen må få en sterk grunnvoll å bygge livet sitt på. Denne grunnvollen er det verk Jesus har gjort, og den enkeltes respons på dette verket av Gud (1Kor 3,9-13 +Heb 6,1-2).

Men også lokale menigheter må ha en god grunnvoll. Denne grunnvollen bør etter min mening legges av apostler og profeter: ”Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv”. (Ef 2,20)

Hva slags grunnvoll vil en apostel legge da? Jeg tror Misjonsbefalingen er selve arbeidsbeskrivelsen for enhver apostel (Matt 28,18-20): Sørg for å forkynne på en slik måte at mennesker som tar i mot blir en del av et lokalt fellesskap - og at de blir disipler som når ut til andre mennesker og gjør dem til disipler. Grunnvollen i en menighet består altså av felleskap, disippelskap og evangelisering. Dette trenger ikke være en tradisjonell form for evangelisering, men det betyr at man faktisk vinner nye mennesker for Gud

Noen tenker at når de starter en ny menighet, så skal de først lage en solid grunnvoll, og deretter skal de nå ut. Da tenker man på at de som allerede er i menigheten først må få en grunnleggende forståelse av ting og/eller få ryddet opp en del ting i livet sitt – deretter kan man begynne å nå ut. Slik tenker kanskje hyrder, lærere eller profeter, men slik tenker ikke apostler! Man skal ikke lese mye i Apostelgjerningene før man forstår at apostler grunnlegger forsamlinger som når ut med evangeliet fra første dag. De første apostlene grunnla slett ikke problemfrie menigheter, men de grunnla menigheter som nådde ut! (Apg 6,7 +16,5 +19,10 1Tess 1,8 + Rom 1,8)

Dette betyr selvfølgelig ikke at det er uvesentlig hvordan menigheten fungerer innad. Slett ikke! Men man kan ikke vente med å nå ut til man har fått ordnet opp internt først. Det går ikke an først å legge grunnvollen, for deretter nå ut. For det å nå ut er i seg sjøl en vesentlig del av selve grunnvollen i menigheten. Med andre ord: Hvis en menighet ikke når ut, så beviser det at grunnvollen er mangelfull. Man kan ikke ha en menighet som har en solid grunnvoll, hvis den ikke når ut! Det å nå nye mennesker med evangeliet må være en del av arvestoffet (DNA) i en lokal menighet. Du kan ikke vente med å få på plass arvestoffet til barnet er blitt 2-3 år gammel. Det rette DNA må på plass fra unnfangelsen av!

Derfor lengter jeg ikke først og fremst etter menigheter som fungerer godt internt. Jeg lengter etter menigheter som først og fremst når ut til nye mennesker, samtidig som de som allerede er i menigheten mer og mer lærer å holde alt det Jesus har befalt oss.

Nye skinnsekker

Jesus sa: ”Ingen fyller en ny vin i gamle skinnsekker, for da vil sekkene revne, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt. Nei, en fyller ny vin i nye skinnsekker; da har en begge deler i behold." (Matt 9,17). Vinen er et bilde på Den Hellige Ånds verk. Skinnsekkene et bilde på den strukturen som ”omgir” dette verk av Ånden, f.eks. hvordan en lokal menighet er organisert.

Nye skinnsekker skapes i vår tid, slik det har gjort gjennom hele kirkehistorien: Nye generasjoner blir født, kulturen endrer seg, og nye former for menigheter vokser fram for å formidle evangeliet på nye måter. Budskapet er det samme, men innpakningen er ny. I en slik situasjon tror jeg vi har mye å lære av denne enkle lignelsen til Jesus.

For det første kan de som er i en etablert sammenheng, og som opplever at Den Hellige Ånd gjør noe nytt i deres liv, lære av dette: Det er verken den nye vinen eller de gamle skinnsekkene som er problemet. Hver for seg er de helt OK! Problemer blir det bare hvis man insisterer på å kombinere ny vin med gamle skinnsekker. Jeg har tro på fornyelse i etablerte menigheter. Men likevel tror jeg mange kristne har slitt seg ut helt unødvendig ved å bli værende i situasjoner hvor de heller burde startet noe nytt. Ved å bli værende har resultatet kun blitt frustrasjon både hos de som representerer det bestående og hos de som lengter etter noe nytt: Den gamle skinnsekken går i stykker og den nye vinen går til spille…

Så finnes det de som forstår at de må gjøre noe nytt med den nye vinen. Imidlertid tror de ikke lenger på strukturer i det hele tatt. Man hevder at alt vi trenger er Den Hellige Ånd og Bibelen: Ingen form for lederskap eller annen struktur. Det er omtrent like smart som å si at: ”jeg legger vinen min rett på bakken inntil jeg skal drikke den.” Da blir vinen fort borte! NT sammenligner menigheten med en kropp. Få ting er bedre strukturert enn en levende organisme! Hvis en gruppe kristne skal oppfylle det kall de har sammen, så må de ha en struktur. Jesus sa ikke at man skulle fylle ny vin i ingen skinnsekker. Ny vin krever nok nye skinnsekker, men like fullt kreves det fortsatt skinnsekker.

Til slutt vil jeg nevne de som forstår at man trenger nye skinnsekker for den nye vinen: Noen av disse har klart for seg hva de mener er ”den rette” strukturen. Jeg kjenner mennesker som har startet nye fellesskap og hatt hele strukturen klart for seg i det de startet - nesten ned i minste detalj. Det har sjelden vært noen suksess! Jeg tror absolutt på en bibelsk teologi rundt temaet ”menighetsstruktur”. NT har klare prinsipper for hvordan det er lurt – eller mindre lurt – å organisere en menighet. Men poenget i denne lignelsen er at den nye skinnsekken må være fleksibel. Når vinen gjærer, så må skinnsekken kunne utvide seg og forandres. Strukturen må tilpasse virkeligheten – ikke omvendt.

Det er mange som synes det er koselig å sy klær til en liten baby. Slike ting er kjærkomne gaver for nybakte foreldre. Men det ville vært dumt å sy ferdig garderoben for dette barnet helt til han/hun ble voksen. Man vet jo ikke hvordan barnet vil bli! Hva slags farger vil passe til ham? Vil han bli høy og tynn eller liten og rund? Man syr klær som vil passe den første tiden. Seinere vil vi vite mer om hvordan barnet vil bli, så da kan vi lage nye klær som passer til slik barnet har blitt. Dette er en pågående prosess.

Siden menigheten er en kropp som stadig vokser og er i utvikling, så gjelder det samme prinsippet: Du trenger en struktur nå. Men sørg for å ha en struktur som kan tilpasses den utviklingen dere vil gå gjennom. I min egen menighet har vi gjort relativt store tilpasninger av strukturen hvert 18-24 måned, selv om de grunnleggende prinsippene er de samme. Dette er en spennende side av å lede en menighet: Hele tiden søke Gud og spørre Ham om hva slags struktur vil være tjenlig for oss nå og en tid framover. Men ikke forvent å få en ny skinnsekk som er ferdig definert for de neste 10 årene. Fordelen med ny skinnsekker er nemlig at de er fleksible!

Åndelige foreldre

I dag etterlyses det flere ledere i kristne sammenhenger. Mangel på gode ledere er en av de viktigste årsakene til at kristne menigheter ikke vokser. Jesus sa at vi skulle be Gud om å sende ut flere arbeidere (Matt 9,38). Jeg har derfor veldig tro på å utvikle nye ledere.

Men midt i all lederterningen vi driver med, må vi ikke glemme et annet aspekt som er minst like viktig: Paulus sa at om vi som kristne har tusen lærere, så har vi ikke mange fedre (1Kor 4,15). Ja, vi trenger flere lærere og andre typer ledere! Men mon tro om vi ikke har enda mer behov for åndelige mødre og fedre? Jeg tenkte nylig på noen av forskjellene mellom ledere og foreldre:

Ledere – enten de er på jobben eller i menigheten – skal først og fremst ta beslutninger på vegne av oss andre. Noen kristne ledere legger vekt på at man skal adlyde, slik at det ikke oppstår problemer i menigheten. Foreldre derimot forventes det at man prøver ut meningene sine på. Til en viss grad er det greit å krangle med foreldrene sine

I vår kulturkrets ville vi vel sagt at en familie hvor tenåringsbarna aldri krangler med foreldrene, ville være en usunn familie. Men hvordan er dette i forholdet mellom ledere i menigheten og de andre? Blir en hver diskusjon slått ned som tegn på opprør? Eller har vi folk i menighetene som vi kan lufte det meste med? Folk vi kan utfordre uten at de selv går i forsvarsposisjon. Jeg mener dette er en viktig rolle som far til tenåringer. Da må det vel også være bra å ha noen slike ”åndelige foreldre” i en menighet! Noen du kan bryne deg på uten at de ”kaster deg ut hjemmefra”. Nå mener jeg ikke at man skal gå i den andre grøfta. Et hjem hvor alle alltid krangler er selvfølgelig heller ikke av det gode!

En annen forskjell mellom ledere og foreldre er hvor lenge autoriteten varer. Ledere har autoritet for alltid, mens foreldre har autoritet "bare" i 18-20 år. Når jeg nå overlater ansvaret for menigheten jeg har ledet de siste 5-6 årene til yngre folk, så får jeg høre fra utenforstående at det beste for en menighet er at pastoren er der mer eller mindre på livstid. Det er sikkert riktig hvis man ser seg selv først og fremst som en leder. Men hvis målet er å oppdra selvstendige, åndelige barn så må det vel være best å la dem vise at de kan leve selvstendig med Gud uten at jeg er der hele tiden? I overført betydning: Det er bra å bo hjemme til man er rundt 20 år, men det er ikke like bra å fortsette å bo hjemme hos mamma til du er 40 år! Men slik er det i mange menigheter: Jeg er pastoren din i dag, jeg vil være pastoren din i morgen, og jeg vil sannelig være pastoren din når du pensjonerer deg også…

En tredje forskjell er målet man har som leder eller som foreldre. Ledere er først og fremst opptatt av at jobben blir gjort best mulig. Som leder i en menighet ønsker du å trene opp flinkest mulige gruppeledere, bønneledere, ungdomsledere osv. Dette er selvfølgelig viktig! Men som foreldre er man enda mer opptatt av å gi barna god ballast for sitt videre liv. Som foreldre ønsker vi jo flinke barn, men enda mer ønsker vi barn som fungerer godt både på det sosiale og personlige plan.

Josef fikk oppleve å se 4 generasjoner av etterkommere (1Mos 50,23). Dette har blitt min bønn: At jeg skal få se åndelige etterkommere i mange ledd: At mennesker kan lære av min erfaring og vokse opp til modne kristne som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg…