Blandede parforhold

Bibelen er klar på at det er lite smart for en troende å gifte seg med en som ikke tilhører Guds folk (se f.eks. 1Kor 7,9 +2Kor 6,14+5Mos 7,3-4). Slike ”blandede” parforhold legger nemlig en demper på livsutfoldelsen for begge partnerne. Hvordan kan man fungere godt sammen hvis den ene partneren lever for Guds rike mens den andre lever for ”verden”? Her er det ikke snakk om at ”han/hun tror jo litt på Gud”. Spørsmålet er: ”Kan man ha et levende fellesskap i Den Hellige Ånd?” Hvis ikke, så vil det oppstå store utfordringer i et slikt parforhold.

En annen ting er barna. Som regel tenker man slett ikke på barn når man ”blir kjærester”. Men faktum er jo at de fleste varige parforhold ender opp med å få barn. Hvis du velger deg en kjæreste som ikke lever med Gud, så velger du samtidig at barna dine skal få vokse opp i en familie hvor mor og far er uenige om det aller viktigste her i livet. Det kan faktisk komme til å koste dine framtidige barn deres frelse.

En tredje ting er framtiden for Guds menighet. Jeg tror framtidens menighetsliv mer og mer vil bli levd i hjemmene – enten vi kaller dette husmenigheter eller noe annet. Men hvor sannsynlig er det egentlig at en familie hvor halvparten ikke lever med Gud skal bli en møteplass for Guds folk? Jeg er redd at blandede parforhold som inngås i dag, tar vekk det viktigste møtestedet for Guds menighet i morgen. For gode kristne par/familier er kanskje den viktigste byggesteinen i Guds rike her på jorda.

Hvis vi er opptatt av å se Guds rike utbre seg i Norge, så må vi ta dette på alvor. Ungdommer er opplært til å se på forelskelse som det viktigste fundamentet i valg av partner. Men forelskelse kan være en flyktig følelse. Kjærlighet og samhandling i parforhold bygger først og fremst på noe helt annet. En av de viktigste ingrediensene for et vellykket forhold er at partene har det samme målet her i livet. Her må hyrdene på banen med sunn og god undervisning!

Pedagoger og slavedrivere

I sin iver etter å være ”fri” så er det dessverre en del kristne som kaster ut barnet med badevannet. Alt som smaker av retningslinjer og allmenngyldige prinsipper blir kalt ”loviskhet” og er dermed skummelt i noen sine øyne.

Noen vers i Galaterbrevet er mye sitert i denne forbindelse: ”Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven en vokter for oss helt fram til Kristus, for at vi kunne erklæres rettferdige ved troen. Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren.” (Gal 3,23-25)

Her omtales loven som ”vokter” og at vi er ”innestengt” og ”holdes i varetekt”. Ved overflatisk lesing høres ikke dette akkurat ut som frihet. Men det lønner seg å se litt nærmere på sammenhengen før man trekker konklusjoner:

Ordet som er oversatt med ”å holde i varetekt” brukes andre steder i NT om Guds fred som skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus (Fil 4,7) og om Guds kraft som skal bevare vår tro (1Pet 1,4). Siden Guds fred og Guds kraft er positive ting, så kan vi regne med at Guds lov også er det. Dette er altså ikke en varetekt som gjør oss ufri, men en som skal bevare oss fra det som er ondt. Man kunne kanskje parafere (dvs. omskrive med egne ord) dette til at loven er en ”speider” som ”holder utkikk” slik at ikke fienden skal komme overrumplende på oss.

Ordet som er oversatt med ”vokter” er ”paidagogos”. Derfra har vi ordet ”pedagog”. Paulus bruker i de etterfølgende versene dette som et bilde alle kjenner fra sin egen oppvekst. Så lenge vi er umyndige går vi på skolen og må underordne oss lærerne våre. Når vi blir myndige, så har vi ikke lenger skolelærere som bestemmer over oss. Nå må vi stå på egne bein. Men det betyr ikke at det var dumt at vi har hatt lærere i oppveksten. Tvert i mot var det bra for oss – og vi burde fortsatt ha respekt for våre tidligere lærere.

Paulus hadde ingen ting i mot pedagoger! Det Paulus derimot tar et sterkt oppgjør med er det han kaller ”grunnkreftene i verden”. Dette er de kreftene som holder mennesker nede i synd og avgudsdyrkelse. Slike krefter kaller Paulus for slavedrivere.

Både pedagoger og slavedrivere kan nok til tider oppleves som slitsomme. Men det er ingen tvil om hva som er å foretrekke: Gode pedagoger gjør oss godt. Det finnes ingen bedre pedagog enn Guds lover. Slavedrivere derimot ødelegger oss på alle måter og fører ingen ting bra med seg. Grunnkreftene og avgudene er slike slavedrivere: Det er disse som Paulus virkelig kjemper mot og som vi må komme oss fri fra!

Ledere som tar pause

Jeg er på ingen måte fotballidiot, men jeg ser gjerne en kamp i Tippeligaen. Jeg har alltid tenkt at den klubben som vinner Tippeligaen er den klubben som har det beste laget. Men nå har jeg skjønt at det dreier seg ikke om å ha ett godt lag. Du må faktisk ha to gode lag i samme klubben for å vinne ligaen! Dette er fordi ethvert lag består av levende mennesker. Som alle andre mennesker går fotballspillere gjennom ulike perioder. Noen gang er de i god form – og noen ganger er de litt ute av form. Dessuten er det selvfølgelig også en del skader i fotball. Derfor trenger en spiller noen ganger tid til å hente seg inn litt, og kanskje litt hvile. For å ha sjanse til å vinne ligaen, må du derfor ha reserver som er like gode som resten av laget. Da kan du sette inn dem når noen blir slitne eller skadet eller er ute av form.

Det samme prinsippet gjelder i menigheter. Menigheter utvikler seg når de har mennesker som leder an på ulike områder. Derfor er det slik at de fleste menigheter som opplever varig vekst, det er menigheter som jobber målrettet med å utvikle nye ledere. Imidlertid tror jeg vi også i menigheter trenger å bytte innpå noen ”reserver” innimellom. For også ledere i menigheten går gjennom ulike faser i livet. Noen ganger har de mye overskudd – andre ganger har de mindre å gi. I min egen menighet, så har hovedlederen nettopp blitt pappa. Da følte han for å bruke mer tid med familien i en periode. Jeg derimot har spesielt god tid nå om dagen, og går derfor inn som ”vikar” for ham i fem måneder. Siden ingen av oss har særlig behov for å ”virke vellykket” er dette helt uproblematisk for oss begge. Siden det ikke er noen prestisje å miste, så kan vi bruke kreftene på å finne vi en praktisk løsning som fungerer.

Dessverre har jeg sett en tendens i noen menigheter til å kjøre lederne hardt hele tiden. Dermed får de ikke tid til å hente seg inn igjen. Idretten forstår at selv den beste spilleren trenger tid til restitusjon. Men i noen menigheter er det nesten et ”nederlag” å ta en pause som leder. Sånn må det ikke være! For hvis vi ”presser sitronen” litt for mye, så tar det lang tid å hente seg inn. Jeg skulle altså ønske vi klarte på bygge menigheter hvor det skapes gode vilkår både for ”hvile” og for ”prestasjon”. For meg har Bibelens undervisning om sabbat og sabbatsår blitt en påminnelse om hvor viktig det er å regelmessig kunne roe ned og refokusere. Selv har jeg hatt det relativt rolig det siste året, og du verden så mye det har gitt meg i fornyet lyst til å forkynne, evangelisere og bygge menighet.

Teologi og nye menigheter

Forskningsprosjektet ”naturlig kirkevekst” viste at det er en negativ sammenheng mellom teologisk utdannelse og menighetsvekst. Altså at en menighet som har en pastor med teologisk utdannelse har mindre sannsynlighet for å vokse, enn hvis pastoren ikke har slik utdannelse. Men det betyr ikke at det er feil å kunne teologi! Jeg tror dette problemet skyldes at mange teologer begynner å jobbe i feil type menigheter - nemlig de som har lite potensial for å vokse. Det jeg drømmer om er mennesker med kunnskap, som bruker kunnskapen sin til å bygge menigheter som vokser – ikke til å vedlikeholde menigheter som står på stedet hvil.

Grunnleggende teologisk forståelse gjør oss langt mindre sårbare for ekstrem lære og slagside i undervisningen. Nesten like viktig er kunnskap om kirkehistorien. Jeg ser også hvor viktig det er å ha grunnleggende kunnskap om organisasjon og ledelse for å bygge stabile fellesskap. Samtidig må vi ha den friske salvelsen som bare kommer gjennom et nært forhold til Den Hellige Ånd. Da blir vi som de Jesus omtalte i Matteus 13,52: "Derfor er enhver skriftlærd som har gått i himmelrikets skole, å ligne med en husbond som har både nytt og gammelt å hente fram av sitt forråd."

Dette blir en ekstra stor utfordring der hvor mange nye menigheter starter opp, for nye menigheter er avhengige av å skolere folk mens de jobber med å bygge opp den lokale forsamlingen. Du kan ikke sende bort slike ledere for å studere i flere år, for da vil ikke menigheten være der når de kommer tilbake. Vi må derfor sørge for at unge ledere kan lære mens de er ”på jobben”. Dette blir opplæring mer av type ”lærling” enn av type ”student”. Dette er for øvrig mer slik som de første apostlene trente unge ledere. De sendte ikke Timoteus eller Markus av sted for å gå på bibelskole. I stedet tok de dem med seg på jobben og lærte dem opp underveis (Apg 12,25+16,3). Men hvis vi ikke passer på, så kan formelle kunnskaper bli ansett som mindre viktig i en slik sammenheng. De daglige utfordringene står i kø for en menighetsplanter. Hvordan skal han/hun da ta seg tid til å skaffe seg en ”grunnutdannelse” innen teologi og kirkehistorie?

Dette er en utfordring som misjonærer har kjent på i årevis. En av de kreative løsninger som har kommet opp er TEE (Theological Training by Extension). Poenget er at pastorer kan få trening samtidig som de leder forsamlingene sine. TEE startet i Latin Amerika hvor det viste seg å være særdeles effektivt for å støtte pastorer i fattige forsamlinger som opplevde vekkelse. Siden har det spredd seg over det meste av verden. Men jeg kjenner ikke til mange slike opplegg på norsk. Kanskje Kristen Brevskole kan klassifiseres som dette? Jeg vet også at DAWN har startet noe i denne gata. Er det noen som vet noe mer om slike opplegg på norsk? Siden vi har stadig mer kontakt med Tyskland og Sveits, så vil jeg gjerne få tips om gode opplegg på tysk også.

Jeg tror i alle fall at det er behov for et slikt opplegg på norsk. TEE hvor man kombinerer internett med samlinger av og til i helger/ferier. Det bør undervises i temaer innen teologi og kirkehistorie. Men også om praktiske ferdigheter innen menighetsbygging og ledelse. Hvis man kombinerer dette med fellesskap over gode måltider, samt profetisk forbønn, så er vi vel på sporet av noe viktig?

Fra drøm til virkelighet

Mange kristne drømmer om å utrette store ting for Gud og sine medmennesker. Men for de fleste virker det som om det er vrient å komme i gang. Noen ganger tror jeg at dette skyldes feil forventninger. Vi har store drømmer og forhåpninger om framtiden, men utretter relativt små ting i nåtiden. Med andre ord så er det et stort gap mellom det vi gjør i dag og det vi håper å gjøre i morgen.

De fleste unge mennesker er oppflasket på TV og internett. TV er i dag først og fremst et reklamemedium. Man lager underholdende programmer utelukkende fordi man da kan selge mer reklameplass. Men reklamen selger jo nettopp en drøm. Drømmen om å bli rik, pen og populær. Samtidig forstår vi jo at produktene det reklameres for ikke virkelig gjør oss til alt dette. På den måten programmeres vi til å akseptere at det er en stor avstand mellom drøm og virkelighet. Vi godtar gapet mellom hvor vi er ”i dag” og hvor vi kan være ”i morgen”. Markedsaktørene jobber intenst med å øke dette gapet i hver enkelt av oss. For markedsførernes mål er å skape konsumenter – og de beste konsumenter er de som er passive og som først og fremst tenker på seg selv. Markedsførerne er derimot livredde for idealister. Idealisme er nemlig kommersialismens verste fiende. For konsumenter er opptatt av drømmer, mens idealister er opptatt av virkeligheten.

Mange som forsøker å motivere kristenfolket bruker lignende metoder som reklamen. Vi skaper en stor forventning og lar folk ”innvie” seg til den. Men det er faktisk enklere å si ja til en visjon om å nå hele byen/landet/verden med evangeliet, enn det er til å invitere alle innvandrere i gata til et måltid hjemme i stua di. Hvorfor er det slik? Jo, fordi verdensevangelisering er så langt unna vår virkelighet (for de fleste av oss) at vi ikke virkelig kobler innpå. Det blir like fjernt for oss som den drømmen om rikdom og popularitet som TV-reklamen selger til oss. Å åpne hjemmet vårt er derimot så overkommelig at det er fullt mulig! Siden vi er vant til å leve med et stort gap mellom drøm og virkelighet, så føler vi oss truet hvis gapet blir så lite at vi faktisk kan gjøre noe med det. En del av oss velger da dessverre å stikke hodet i sanden. Vi velger altså å holde fast på den store uoppnåelige drømmen i stedet for å ta fatt på den mindre – men fullt mulige – virkeligheten.

Nå er jeg slett ikke motstander av store visjoner. Tvert i mot har jeg mange av dem selv! Men som hyrder i Guds menighet så må vi hjelpe folk til å redusere gapet mellom ”i dag” og ”i morgen”. Ingen går fra å være sofagris til å vinne Nobels fredspris i løpet av en dag. Men det betyr ikke at en sofagris i dag ikke kan forandre verden i overmorgen. Alt som kreves er en prosess i riktig retning! Derfor tror jeg ikke løsningen er å selge enda større visjoner til Guds folk. Jeg tror vi heller bør legge til rette for at mennesker kan ta noen små skritt i riktig retning. Når folk har tatt ett skritt i riktig retning, så er de klare for å ta enda et skritt, og så enda et skritt, og så videre.

En kar i menigheten vår driver og starter opp en praktisk hjelpegruppe. En lørdag i måneden så er en gruppe mennesker tilgjengelig for å gi praktisk hjelp i nærmiljøet vårt til de som måtte trenge det. Dette er for meg et strålende eksempel på å gjøre gapet mindre mellom drøm og virkelighet. De fleste vil kunne koble innpå en visjon om å bruke en formiddag i måneden til å hjelpe til. Det virker kanskje ikke så revolusjonerende, men jeg er sikker på at det for noen av de som blir med, så vil dette være et stort skritt i riktig retning.

De første misjonærene

De første kristne misjonærene som kom til Europa var Paulus og hans følge (Apg 16,6-10). Men da de kom til Europa så hadde veien allerede blitt forberedt av andre mennesker. For i lang tid hadde jødiske misjonærer og handelsmenn reist til mange land. Der hvor de kom forkynte de om Gud og etablerte synagoger (Apg 15,21). Paulus og hans folk bygde i stor grad videre på dette forarbeidet som jødiske misjonærer hadde gjort: De oppsøkte synagogene og forkynte om Jesus. Noen ganger ble budskapet tatt i mot og andre ganger ble det avvist. Men som regel ble menighetene etablert rundt en kjerne av mennesker som hadde en eller annen tilknytning til disse jødiske synagogene.

Jødisk misjon hadde imidlertid et problem: For å kunne bli 100 % del av den gamle pakt, måtte nemlig de hedninger som kom til tro la seg omskjære. Tanken på dette var ikke mer fristende for den vanlige romer, enn hva det er for en vanlig nordmann i dag. Det sitter langt inne! Derfor endte man gjerne opp med flere ulike grupper i de jødiske forsamlingene. Noen lot seg omskjære, og disse kalles i NT for proselytter. Men en meget stor gruppe av mennesker kom til synagogene for å høre opplesningene fra Skriftene, og de endret sin livsstil mer eller mindre i henhold til Skriften, men uten å la seg omskjære. I NT kalles disse for ”de som trodde på jødenes Gud”

Paulus sin genistrek med hensyn til misjon var at han underviste at hedninger ikke behøvde å la seg omskjære for å bli en del av Guds familie. Kristus kom for å rive ned gjerdet som skilte mellom mennesker, og det er ikke lenger spørsmål om jøde eller greker, mann eller kvinne. Dette er et hovedpoeng gjennom det meste av Paulus sin undervisning.

Dette ga en formidabel respons hos de som trodde på jødenes Gud, men som ikke hadde latt seg omskjære. Plutselig så ”slapp de jo unna” noen av de tøffeste kravene. Nettopp denne gruppen av mennesker ble derfor kjernen i mange av de menigheter Paulus plantet.

For jødiske misjonærer måtte dette føles som ”ufin konkurranse”. Paulus forkynte jo den samme Gud og brukte de samme Skriftene. Men han hoppet elegant over det som var det største hinderet for hedninger som kom til tro på Gud. Jødene kunne ikke slutte å undervise om omskjærelse, siden dette var en integrert del av teologien deres. Men Paulus hadde en teologi som elegant omgikk hele problemet. Apostlenes kamprop var nettopp ”derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedninger som vender om til Gud” (Apg 15,19). Det er ikke rart at jødiske ledere ble sinna. Her kom en kar og stjal nesten hele menigheten fra misjonærene som hadde jobbet der i årevis med forkynnelse og skriftlesing. Det gjorde han – i deres øyne – hovedsakelig ved å gi blaffen i den mest utfordrende siden ved Skriftens undervisning, nemlig omskjærelsen.

Jeg tror vi kan lære mye av dette når vi ønsker å nå ut med evangeliet i dagens Europa. Det er mange mennesker som ”tror på de kristnes Gud” men som av ulike grunner ikke klarer å identifisere seg 100 % med kirkene, og derfor ikke fullt ut blir en del av det kristne fellesskapet. Disse kan vinnes for Kristus hvis vi har mot til å tenke nytt, slik Paulus gjorde. Det betyr ikke at vi skal vanne ut evangeliet. Det gjorde da ikke Paulus heller. Vi må bare fjerne de unødvendige hindrene for mennesker. De siste årene har jeg truffet mange som har denne åndelige bakgrunnen: De tror på Gud, men av ulike grunner har de ikke vært en del av en kristen menighet. Når disse får forkynt evangeliet uten alt unødvendig tillegg som gjør det vanskelig for dem å identifisere seg med de kristnes Gud, så finner de fram til frelse. Jeg tror det finnes millioner av slike mennesker rundt i Europa i vår tid.

Omskjærelse

Fortsatt er ”nådeforkynnelse” et av de mest brukte søkeordene som leder inn til bloggen min. Derfor tenkte jeg å skrive en artikkel nå og da om temaet, selv om jeg på mange måter har mitt eget fokus et annet sted for tiden. En av de tingene som det virker til å være litt forvirring rundt i diskusjonen om den såkalte ”nådeforkynnelsen” er omskjærelsen. Det er ikke så rart, fordi dette er noe som er så fjernt fra den vanlige nordmann. Dermed blir det enklere å mistolke eller misbruke enkeltstående bibelvers som omhandler omskjærelsen.

For eksempel har jeg hørt folk ta utgangspunkt i Fil 3,1-9 hvor Paulus kaller omskjærelsen for et ”tap” og at han akter det som ”verdiløst skrap”. Dette brukes som et argument for at Paulus inntok en negativ holdning til Moseloven. Men her snakker Paulus om omskjærelsen – ikke om Moseloven! Omskjærelsen stammet jo ikke fra Moses, men fra Abraham. Dette poenget understreket også Jesus (Joh 7,22). Faktisk så ble den generasjonen som ble født i ørkenen – altså samtidig som Moseloven ble gitt – i det helle tatt ikke omskåret før lang tid etterpå (Jos 5,5-7). Dette ville jo vært særdeles underlig hvis omskjærelsen hadde sitt opphav i Moseloven! Disse tingene hadde naturligvis Paulus klart for seg. Å koble det Paulus sier om omskjærelse direkte med det han sier om Moseloven er derfor i beste fall overflatisk.

Paulus var opplært til å bli jødisk rabbi. Skal vi forstå Paulus sitt utgangspunkt med hensyn til omskjærelse, så bør vi derfor ta utgangspunkt i den jødiske teologiske forståelsen av temaet, og ikke løsrevne bibelvers som de fleste nordmenn har problemer med å sette inn i en sammenheng. For jødiske teologer er selvfølgelig omskjærelsen fortsatt et meget viktig tema. Jødiske guttebarn blir omskåret ennå i dag, og det er naturlig nok meget interessant for dem å diskutere hvorfor Gud vil ha det slik. En kort og grei innføring i et jødisk syn på temaet kan du lese her lese her

Et av hovedpoengene med omskjærelsen er at den er et tegn på pakten mellom Gud og Israel (1Mos 17). En parallell i vår kultur er bruken av gifteringer. Hver gang man ser gifteringen sin, så minnes man på pakten man har inngått med sin ektefelle. På samme måte blir en jødisk mann minnet på pakten mellom Gud og Israel hver gang han kler av seg. Omskjærelsen er bare et enda mer permanent tegn enn en giftering.

Det er nettopp dette tegnet som blir ”et tap” for Paulus og som han nå regner som ”verdiløst skrap”. For et av Paulus sine hovedbudskap i alle brevene sine er at Kristus har fjernet skillet mellom jøder og hedninger (se f.eks. Ef 2,11-19 +Rom 10,2 +Gal 3,28 +Kol 3,11). Tidligere ble Paulus minnet om at han tilhørte Guds utvalgte folk hver gang han så seg selv uten klær. Det ga ham grunn til å være stolt, fordi han skilte seg ut fra hedningene. Men etter at Kristus fjernet skillet mellom jøder og hedninger, så ble jo dette et tap. For nå ønsket Paulus å identifisere seg med alle folkeslag (1Kor 9,19-23). Resten av sitt liv ble altså Paulus stadig minnet om at han tidligere hadde vært stolt av å være annerledes enn andre, mens han nå først og fremst ønsket å identifisere seg med dem. Det som Paulus regnet som skrap var altså ikke Moseloven, men det som markerte skillet mellom ulike folkeslag.