Tyrkia og luthersk bekjennelse

Bjørn Olav Hansen har startet en artikkelserie om kristendommens stilling i Tyrkia. I mange generasjoner var dette landområdet kjerneområdet for evangeliene. Mange av skriftene i NT er jo enten skrevet i det området som nå er Tyrkia, eller hadde kristne i dette området som adressater. Men i dag står evangeliet svakt. Derfor oppfordrer han til fornyet forbønn for Tyrkia. Dette er en oppfordring jeg støtter fullt og helt!

Nylig leste jeg innledningen til Confessio Augustana (CA) - eller Den augsburgske bekjennelse som det heter på norsk. Dette er et sentralt bekjennelsesskrift for lutherske kirker verden over. Overraskende nok - for de fleste av oss i hvert fall - så begynner CA med en kommentar om nettopp tyrkere (!)

CA ble lagt fram for Keiser Karl V på riksdagen i Augsburg i år 1530. Jeg siterer fra begynnelsen av skriftet: «Uovervinnelig hersker, ærverdige keiser, allernådigste herre! Deres Keiserlige Majestet har skrevet ut en riksdag til Augsburg, for å rådslå om hjelpetropper mot tyrken, kristennavnets og kristendommens frykteligste gamle arvefiende…»

Disse saftige ordene hadde selvfølgelig en historisk bakgrunn. Tyrkerne hadde noen tiår tidligere erobret Bysants. Denne byen som i mer enn 1000 år hadde vært et sentrum for den kristne kirke ble nå islamisert med våpenmakt. Nå ønsket tyrkerne å erobre Europa. Dette var en reell trussel mot Europa. Slik sett er det ikke vanskelig å forstå de kraftige ordene som ble brukt i 1530.

Men hvordan virker dette i dag? CA er fortsatt et sentralt bekjennelsesdokument. Selv om vel fortalen ikke regnes som en del av bekjennelsen, så er den jo likevel en del av dokumentet. Hvis noen grunnlegger en luthersk menighet i Tyrkia i dag, så vil jeg tro de er lite lystne på å legge fram dokumentasjon for trosgrunnlaget sitt. CA slår jo fast at tyrkerne er kristendommens frykteligste arvefiende. Ikke akkurat noe godt grunnlag for dialog!

Nå er nok dette en detalj i det store bildet, men jeg ble minnet på det igjen da jeg leste artikkelen om å be for Tyrkia.

Oppsøkende tilgivelse

Det er en snodig sak som jeg har observert hos en del kristne. Hvis noen gjør dem noe vondt, så tilgir de dem nok. Men de tar ikke initiativ overfor den som har såret eller skadet dem. I stedet sitter man og venter på at «synderen» skal komme og be om tilgivelse. Hvis han først kommer og ber om tilgivelse, så skal de nok tilgi ham. Men om han ikke kommer, så sitter man passiv og venter. Man innbiller seg at man ikke har noe ansvar for å prøve å løse situasjonen, siden det er den andre parten som har gjort feil.

Dette er veldig annerledes tankegang enn Guds tankegang. Gud så at vi mennesker trengte Hans tilgivelse. Derfor tok Han et initiativ, og sendte Jesus til jorda for å forsone menneskeheten med seg selv. Dette skjedde – i følge romerbrevet – mens vi ennå var fiender av Gud. Hvis Gud skulle ventet med å sende Jesus til vi var «ydmyke nok», så ville Han vel aldri ha kommet er jeg redd.

Vi er kalt til å etterligne Jesus. Det må innebære at vi tilgir på en aktiv måte. Hvis noen har gjort oss noe vondt, så gjør vi oss ikke kostbare! Vi tilgir villig! Faktisk går vi så langt som at hvis vi kan gå til noen og tilby tilgivelse, så gjør vi det – selv om de ikke har bedt om det. Kanskje kan vi kalle dette for «oppsøkende tilgivelse»?

Hvis vi blir sittende og vente på at de andre skal ta initiativet, så gjør vi som folk flest. De aller fleste vil jo si at de tilgir, hvis noen kommer og ber dem om det. Oppfører vi oss slik, så passer ordene til Jesus: «Er det noe å rose dere av? Det gjør jo selv hedningene!» Som kristne bør vi legge lista høyere, og aktivt søke måter vi kan få tilgitt de som har begått seg mot oss. Da er vi helhjertet, slik vår himmelske Far er det.

Noen situasjoner er selvfølgelig spesielle. Det er ikke alltid mulig eller smart å gå til noen og si «jeg tilgir deg». Men det betyr ikke at vi kan fraskrive oss ansvaret for å drive oppsøkende tilgivelse der hvor det er mulig.

Utadvendt menighet - enkel versjon

Denne videoen sier noe om det å være en utadvendt menighet. Enkel og greit.

Utadvendt menighet

De fleste menigheter ønsker å være utadvendte, men sliter med å være det. For en stund siden lagde jeg et forenklet diagram ut fra noe som står i boka «The externally focused church» av Rusaw & Swanson. For meg hjalp diagrammet til å tenke gjennom hva som er utfordringen for hjemmemenigheten min. Kort fortalt deler de menigheter i fire kategorier med hensyn til hvor utadvendte de er. Forskjellen mellom kategoriene ligger hovedsakelig i hva som er menighetens fokus:

Tradisjonelle menigheter er opptatt av å bygge opp medlemmene, og bruker lite energi på å nå ut. Slike forsamlinger finnes det mange av i Norge. Evangeliserende menigheter er selvfølgelig også opptatt av medlemmene sine. Men i tillegg er de opptatt av å fortelle om Guds kjærlighet. Dette kan de gjøre på mange forskjellige måter, men fellesnevneren er at de forteller ved hjelp av ord, musikk, osv. Sosialt engasjerte menigheter har mer fokus på å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg for mennesker i nærmiljøet.

For å regnes som en utadvendt menighet, mener forfatterne at man må være opptatt både av å fortelle om Guds kjærlighet gjennom evangelisering og av å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg. Nøkkelbegrepet blir altså vise og fortelle – ikke bare en av delene.

Red letter Christians

I en del engelske bibler lar man Jesu ord stå med rød skrift. Jeg synes dette er en uvane, for det kan gi inntrykk av at det finnes to typer uttalelser i NT: Direkte sitater fra Jesus, og kommentarer fra forfatterne. Men jeg tror jo at hele NT er Guds ord, ikke bare de direkte sitatene av Jesus.

Imidlertid er det noen som har funnet en god måte å bruke denne tradisjonen på. Det er en voksende bevegelse i USA av det som kalles for «Red letter Christians». Dette er kristne som først og fremst ønsker å basere kristenlivet sitt på Jesu egne ord. Dette gjøres ikke for å nedvurdere resten av Bibelen. Men som etterfølgere av Jesus, må det jo være fornuftig å ta utgangspunkt i Mesterens egne ord.

Dessverre er det i mange kristne sammenhenger – også i Norge – alt for lite fokus på Jesu egne ord. Man bruker mer tid på å forkynne fra brevlitteraturen eller GT, enn man gjør på evangeliene. I den grad man forkynner fra evangeliene, så er det enten fra juleevangeliet, fra lidelseshistorien, eller fra de mer «ufarlige» avsnittene, slik som lignelsen om den gode hyrde, eller Fadervår. Jeg er veldig glad i brevene til Paulus. Nå om dagen bruker jeg mye tid på å studere Romerbrevet. Men ingen ting kan erstatte Jesu egen undervisning om hva det vil si å følge Ham. Heldigvis finnes det også flere og flere norske menigheter som tar dette på alvor.

Respekt

Vi mennesker er skrudd sammen slik at vi ønsker respekt fra våre omgivelser. Vi er sosiale skapninger, og «flokkens» holdning til oss er viktig. Hvis man vil være Jesu etterfølger på alvor, så kan man imidlertid ikke alltid vente å få respekt fra alle. Selv Jesus ble jo ikke akkurat møtt med respekt av alle.

Jeg tror imidlertid ikke at dette betyr at vi ikke skal bry oss om hva andre mener om oss. Det som derimot er viktig, er hvilke personers meninger vi lar bety noe. Andre personers meninger er viktige – men bare de personer som har et sunt perspektiv på tilværelsen.

Jeg har jobbet mange år innen finans. Der har jeg blitt kjent med mange virkelig rike mennesker. Noen ganger har jeg spurt om hva som er vitsen med å tjene enda mer penger. Hvis man allerede har et solid antall millioner kroner i formue – hva skal man med mer? Men etter hvert forstår jeg at dette ikke dreier seg om penger. Det handler om respekt. For i finansmiljøet er det få ting som skaper mer respekt enn at man er i stand til å tjene penger. Det handler altså ikke om å ha penger, men om evnen til å tjene penger. Med et slikt utgangspunkt er det helt irrelevant hvor mye penger man allerede har, for respekt får man gjennom å vise at man kan tjene enda mer. Da kan man egentlig aldri tjene «nok» penger, for det er ikke det som er det egentlige målet. Det man egentlig ønsker seg, er respekt hos sine venner – og det får man gjennom å tjene penger.

De fleste innser at et slikt fokus som nevnt ovenfor er slitsomt. Men jeg tror også alle andre miljøer har visse verdier som – bevisst eller ubevisst – skaper respekt. Det kan være skjønnhet, akademiske titler, evner innen sport, bibelkunnskap, eller mye annet. Da er vi tilbake til utgangspunktet mitt: Det er ikke feil å ønske respekt fra sine omgivelser. Men vi må velge med omhu hvem i våre omgivelser som vi skal bry oss med å få respekt hos. Det er nemlig usedvanlig viktig hvilke verdier det er som skaper respekt i dine omgivelser.

Menigheten burde være en motkultur i samfunnet, hvor man får respekt hvis man tar Jesu ord på alvor. Den som burde få respekt i menigheten er den som elsker sin neste som seg selv, og som søker å leve et liv som samsvarer med Bergprekenen. Når jeg treffer folk som har dette som målestokk for hva som skaper respekt – da vil jeg gjerne ha respekt fra dem!

Valg av bibelskole

Nå om dagen er det mange unge (og noen gamle) som skal velge bibelskole å gå på fra høsten. Noen unge får god rådgivning i dette valget enten hjemmefra eller fra menigheten sin. Andre derimot er mer frittsvevende, og tar valget på egen hånd. De tenker selv at de tar selvstendige og gjennomtankete valg. Dessverre er sannheten ofte at de tar valg etter innfallsmetoden: Hvilken skole er det jeg har hørt om? Hvilken skole har best hjemmeside? Mest spennende studietur?

Det å ta et år på bibelskole er en viktig investering, som man kan høste frukter av resten av livet. Hvilken skole man ender på burde derfor ikke være tilfeldig, men være et resultat både av nøye vurdering og av at man har søkt Gud seriøst for å høre Hans mening om saken. Her mener jeg hyrdene i menighetene bør ta seg tid til å sette seg ned med hver enkelt ungdom og snakke gjennom valget. Ikke fordi de skal bestemme, men fordi de kan hjelpe til med å sette ting i perspektiv.

Hvis en ungdom sier: «Hei, jeg har søkt på bibelskole X”, så er det enkleste bare å bifalle dette. Vi er jo glad for at ungdommen har valgt å bruke et år på bibelskole. Imidlertid kan det være nyttigere å si: ”Så flott at du har valgt et år på bibelskole! Hva gjorde at du valgte akkurat bibelskole X?” Et slikt spørsmål vil enten møtes med et gjennomtenkt svar eller med et litt flakkende blikk.

Nylig var jeg borte i et tilfelle hvor vedkommende hadde valgt å gå på en bibelskole som lærte annerledes enn henne når det gjaldt dåpen, menighetssyn, synet på nådegaver, synet på kvinner i tjeneste, og en lang rekke andre spørsmål. Mange unge vil da si at det er smart å gå et sted hvor man er litt uenig, for da får man prøvd ut meningene sine. Dette argumentet har jo noe for seg, men konsekvensen er at man burde velge bibelskolen til Jehovas Vitner. Der får man som evangelisk kristen virkelig testet ut sine meninger!

Det er nyttig å utsette seg for alternative syn på teologi og menighet. Men skal man bruke et helt år av sitt liv, så bør man gjøre det i en sammenheng hvor man kan være åpen og i modus for å ta i mot. Man burde ikke planlegge å ha et helt år hvor man alltid må være oppmerksom på om det som undervises kan stemme, eller om det er «helt på jordet».

Målet med å stille slike spørsmål er ikke å snakke folk vekk fra å gå på bibelskole. Kanskje hun likevel velger bibelskole X. Men i det minste vet hun da i hvert fall hvorfor hun velger den i stedet for bibelskole Y. Selv om det kan oppleves ubehagelig å stille den typen spørsmål, så tror jeg at vi skylder ungdom å ta oss bryet.