Medfølelse

En av egenskapene til Jesus fra Nasaret som gjør mest inntrykk på meg er hans medfølelse: «Da Jesus så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde» (Matt 9,36). Stadig vekk ble Jesus «distrahert» av at han fikk medfølelse med folk. Da Jesus så hvordan enken i Nain led, så gikk det inn på ham, og det førte til at han involverte seg (Luk 7,11-17). Andre ganger gråt Jesus (Joh 11,35).

Midt i alle våre aktiviteter må vi aldri glemme denne siden av det å være Jesu etterfølger. Som Jesus lot seg berøre – ja til og med ryste – av menneskers behov, slik må vi også vise medfølelse. Peter oppsummerte det bra: «Til slutt et ord til dere alle: Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet» (1Pet 3,8). Dette er vel ting vi aldri kan få for mye av: Medfølelse, hjertelag, ydmykhet.

Tilbake til røttene

Det er en voksende interesse for å komme tilbake til røttene i den kristne troen. Det å kjenne røttene våre kan være til stor hjelp når vi ønsker å komme dypere i kristenlivet. Men hvilke røtter er det vi skal tilbake til? Jeg synes jeg registrerer minst tre ulike typer røtter som kristne søker tilbake til:

For det første har vi de som søker tilbake til Jesu egen undervisning slik den for eksempel kommer til uttrykk i Bergprekenen. Dette kan bare være bra! For enhver som hevder å være Jesu etterfølgere, må jo Jesu egen undervisning være helt grunnleggende.

Andre er mer fokusert på å finne tilbake til evangeliets jødiske røtter. De første kristne var jøder, og det er klart at det er til stor hjelp å forstå jødisk tankegang når vi selv ønsker å forstå Bibelen. Store deler av NT er vanskelig å forstå om man ikke kjenner GT. Det er derfor svært nyttig å kjenne til evangeliets jødiske røtter. Imidlertid møter jeg noen ganger mennesker som går litt for langt i den retningen etter min «smak». Man opphøyer jødisk kultur til Den Rette, og blir nesten skeptisk til det som ikke er jødisk. Men evangeliet er jo både for jøder og grekere og alle andre! Men så lenge man fastholder et perspektiv på at evangeliet gjelder for alle folkeslag, så er dette en av de røttene vi må kjenne til.

Den tredje roten som folk søker tilbake til er Oldkirken. Man er opptatt av kirkefedrene og hvordan de kristne menighetene fungerte i de første århundrene. Denne roten er i hovedsak gresk, noe som provoserer enkelte som er opptatt av evangeliets jødiske røtter. Men jeg tror vi trenger kunnskap om begge røttene – den jødiske og den oldkirkelige. For de oldkirkelige røttene sier oss noe om hvordan evangeliet først spredde seg blant hedningene. Dessuten ble jo mye av NT til nettopp i spenningsforholdet mellom jøder og hedninger. Men også noen av de som er opptatt av de oldkirkelige røtter, går etter mitt skjønn for langt, og gjør Tradisjonen til rettesnor. Selv om vi har mye å lære av det som skjedde i de første kristne århundrene, så var heller ikke kirkefedrene ufeilbarlige. Ikke minst må man være klar over at det var en intens strid på den tiden nettopp mellom jødiske og hedningekristne grupper. Dette satte naturlig nok preg på en del av kirkefedrenes skrifter.

Som oppsummering vil jeg si at jeg støtter ønsket om å gå tilbake til røttene. Men vi må gå tilbake til alle røttene våre: Jesu egen undervisning, evangeliets jødiske røtter og de oldkirkelige røttene. Så må vi lære å holde disse røttene i en sunn balanse uten slagside til noen av sidene.

Med Gud - Mot strømmen

Mange menigheter prøver å formulere visjonen sin i en kort og konsis setning. Personlig synes jeg ikke alltid dette er like vellykket, selv om jeg ser nytten av slike «slagord». Imidlertid har jeg skikkelig sansen for formuleringen til SubChurch: «Med Gud - mot strømmen».

Dette er vel hva det handler om når det gjelder å være menighet? Hvis vi er helt og fullt med Gud, så tror jeg vi vil skille oss ut fra samfunnet rundt oss. Ikke slik som man ofte har gjort i kristne sammenhenger - ved å være i mot alt som er nytt og spennende. Men vi trenger å leve alternativt når det gjelder materialisme, karriere og solidaritet med de svake. Vi trenger menigheter som tør å stå opp og gå mot strømmen. Menighet bør være motkultur!

Er Islams gud Bibelens Gud?

Mange hevder at Islams gud, er den samme Gud som jøder og kristne tilber. Et vanlig argument for dette er at arabiske kristne også tiltaler Gud som Allah. Men det beviser jo ingen ting! For eksempel kjenner jeg to personer som heter Fredrik. Når jeg snakker med dem, så kaller jeg begge to nettopp for Fredrik. Men jeg mener jo ikke av den grunn at de er en og samme person! Det at man bruker identiske betegnelser på personer beviser jo ikke at det handler om kun én person.

På samme måte er det vel på arabisk, vil jeg tro. Både muslimer og kristne tiltaler Gud på sitt morsmål og snakker til ham som «Allah», det vil si «Gud». Men dermed har vi jo bare bevist at det arabiske ordet for gud er Allah – ikke at man henvender seg til samme person. Det interessante er ikke om man bruker det samme tiltaleordet, men om arabiske kristne og arabiske muslimer henvender seg til den samme guden eller ikke.

Dette er faktisk en kjent problemstilling i Bibelen. Der omtales personer som kaller seg gud (som på arabisk altså er: Allah), men som ikke er det (2Tess 2,4 +Esek 28,2). Bibelen er klar på at det at man kaller seg Gud – slett ikke beviser at man er Gud. Islams gud nok kalle seg gud - Allah – men det beviser jo ikke at han faktisk er Gud.

En av de vanligste betegnelsene på Gud i Bibelen er «Herren». Vi blir stadig oppfordret til å tjene Herren av hele vårt hjerte. Samtidig kjempet profetene i GT iherdig mot dyrkelsen av Baal. Ordet «Baal» betyr nettopp «herre». Men profetene forstod selvfølgelig at selv om noen påsto seg å dyrke «Herren», så hjalp ikke det hvis den de tilbad faktisk var Baal.

Et sentralt bud er at vi ikke skal misbruke Herren vår Guds navn (2Mos 20,7). Dyrkelsen av Baal var et graverende eksempel på misbruk av betegnelsen «Herren». Den islamske gudens forsøk på å si at han er den samme gud som Bibelens Gud er kanskje et tilsvarende misbruk av betegnelsen «Gud»?

Ting å gjøre før man gir opp

En ting som bekymrer meg er det store antallet menighetsplantinger som ikke lykkes. Dessverre skrives det lite om dette problemet. Vi er mer opptatt av suksesshistoriene. Hvem vil vel høre om det som ikke lyktes? Likevel tror jeg det er viktig å snakke om dette temaet av og til. For min erfaring er at de fleste menighetsplantere på ett eller annet tidspunkt har lyst til å gi opp. Men at man blir fristet til å gi opp, betyr jo ikke at man bør gi opp.

Steve Sjorgen er redaktør for en side som gir råd til menighetsplantere Der har de lagt ut en del råd for hva man bør gjøre før man eventuelt gir opp et menighetsplantingsprosjekt. Sjogren skriver ut fra en amerikansk sammenheng, hvor det er mye fokus på pastoren med stor P - og dermed på menighetsplanteren med stor M. Jeg ville ha fokusert mer på det kollektive i en menighetsplanting, men likevel er rådene hans verd å lese:

Ha jevnlige møter med en personlig veileder (coach) i 3 måneder. Et ukentlig møte med en slik coach vil være en god investering, selv om du etterpå skulle bestemme deg for ikke fortstette menighetsplantingen.

Dra avsides for å faste og be. Ta med deg en bibel, klær, vann og deg selv. Hvis du var åndelig nok til å starte dette prosjektet, så må du være åndelig nok til å avslutte det på samme måte.

Finn en samarbeidspartner som også planter menighet. Det burde du ha gjort allerede da du startet prosjektet.

Få noen andre til å preke, i det minste de to neste ukene. Hvis du har preket 15 ganger i strekk, så trenger du en pause. (Her ville jeg lagt til: Om ikke du trenger en pause fra å preke, så trenger menigheten en pause fra å høre deg preke)

Du trenger å bli evaluert i dybden av en coach eller av en god venn

Kalle en spade for en spade

Med fare for å virke litt dyster, så vil jeg likevel skrive litt mer om seier over synd. De fleste kristne er enige i utsagnet «i utgangspunktet er vi alle syndere». Imidlertid kan en slik generalisering av synden være med på å ufarliggjøre Bibelens budskap. For hvis jeg er en synder, så betyr det vel antakelig at jeg har begått konkrete synder - ikke bare på et generelt nivå. Kanskje jeg fortsatt begår dem til og med?

Slike ting er jo alltid enklere å se i andres liv, enn i sitt eget liv. Men ofte tenker jeg når jeg ser mennesker som sitter fast i uvaner og problemer, at de kanskje ikke har erkjent at det de sliter med rett og slett er synd. Man omskriver det og kaller det for «problem» eller «svakhet» eller «utfordring». Men «synd» kaller man det ikke. Det høres jo ille ut å erkjenne at man synder. Ikke er det særlig politisk korrekt å erkjenne noe slikt heller.

Men Bibelen sier at vi skal bekjenne våre synder (1Joh 1,9). Det ordet som brukes på gresk for «bekjennelse», kan oversettes med «å si det samme som». Med andre ord sier vi oss enig med Gud og sier det samme om situasjonen som det Han gjør. Hvis Gud kaller det en svakhet hos meg, så er det OK for meg å omtale det som en svakhet. Men hvis Gud kaller det for en synd, så kaller jeg også det for en synd. Med andre ord dreier det seg om å kalle en spade for en spade – og en synd for en synd.

Det er mange fordeler med å erklære seg enig i (bekjenne) sin synd på den måten. For synd kan man nemlig omvende seg fra! Hvordan kan jeg omvende meg fra en svakhet eller en utfordring? Jeg vet ikke! Men Bibelen gir klare retningslinjer når det gjelder å omvende seg fra synd. Mange av oss finner det også enklere å ta i mot Guds tilgivelse for våre synder, enn for våre svakheter. Hvis vi erkjenner at vi sliter med en synd i livet, så kan vi dessuten enklere be om hjelp og støtte. Da vet nemlig den vi ber om hjelp hva han har å forholde seg til.

Hvis vi stiller diagnosen rett, så er det altså enklere å få rett medisin. Derfor kan det være viktig å få satt rett ord på våre synder. Jeg mener selvfølgelig ikke at alle problemer og svakheter skyldes konkrete synder som begås. Men jeg er overbevist om at det er mange norske kristne som går rundt i årevis og er bundet av ulike ting fordi de har satt feil merkelapp på situasjonen de befinner seg i.

Seier over synd

For tida studerer jeg Romerbrevet. Da ble jeg minnet på en kristen klassiker: «Det normale kristenliv» av Watchman Nee. Boka er en gjennomgang av de åtte første kapitlene i Romerbrevet. Et hovedpoeng i boka er at det normale livet for en kristen, det er å leve slik Jesus beskriver en disippel i Bergprekenen. Nee sitt forfatterskap er noe jeg absolutt anbefaler bloggens lesere.

Dette fikk meg til å tenke på en ting: Når hørte jeg sist en preken om det å seire over synd? Da tenker jeg på hvordan kan vi vinne over fristelser vi blir plaget av, og avhengigheter vi måtte være bundet av. Det er faktisk ganske lenge siden jeg hørte en slik preken!

Hva kommer det av? Skyldes det at norske kristne stort sett lever i seier over synd og derfor ikke trenger noen undervisning om temaet? Eller er det tvert i mot – at man lever i synd - og trives med det? Eller kanskje det skyldes at man har resignert og tenker at det er umulig å vinne seier? I dag finnes det en fjerde mulighet for norske kristne - og det er å si at vi ikke en gang skal prøve å vinne seier over synden, for det må vi overlate til Gud…

Bibelen viser oss at vi kan vinne seier over alle slags fristelser vi måtte møte. Jeg tror ikke vi blir fullkomne før Jesu gjenkomst, men det er ingen unnskyldning for ikke å prøve. Jesus sa jo at vi skulle være fullkomne, slik vår Far er det (Matt 5,48). Her snakker ikke Jesus om en eller annen «åndelig» fullkommenhet, men helt praktisk om å elske våre motstandere. Noen ganger kan det være vanskelig å elske de mest ufordragelige personer – vi blir med andre ord fristet til å la være å elske. Men Jesus viser oss at Han kan hjelpe oss med å elske selv om vi ikke «føler» for det. Vi kan altså vinne seier over fristelsen til ikke å elske. Det samme prinsippet gjelder for enhver fristelse og synd vi møter: Jesus kan hjelpe oss til å vinne seier over enhver slik ting her i livet.

Målet mitt er å leve slik at jeg kan si som Paulus: «Jeg vet ikke om noe galt jeg har gjort» (1Kor 4,4). Paulus visste selvfølgelig om at han hadde gjort gale ting tidligere i livet. Bl.a. hadde han jo vært med på å drepe Stefanus. Men da han skrev brevet til Korint, tror jeg faktisk han levde i seier over alle de synder han kjente til i sitt eget liv. Det betyr ikke at Paulus var syndfri, men at han levde i seier over sine kjente synder. Er ikke dette noe som burde undervises og snakkes om i menighetene, da?