Profetier om nåtid og om framtid

Mange tenker nok at profeter først og fremst snakker om framtida: At profeter får innsikt i ting som kommer til å skje, og så forteller om dette. Men dette er bare en liten del av hva profeter driver med. Profetene i Bibelen var ofte mer opptatt av å snakke om det som skjedde i deres samtid enn hva som skulle skje i framtida. Et par eksempler er Natans ord til David (2Sam 12) og Haggais ord om gjenoppbyggingen av Tempelet (Hag kap 1 og 2).

Likevel er åpenbaring om framtida én av sidene ved det profetiske. Blant profetene i Det nye testamentet er Agabus den som er mest kjent for dette. Ved to anledninger profeterte han om framtidige hendelser som faktisk skjedde: Hungersnøden i Judea (Apg 11,27-29) og Paulus sitt fangenskap i Judea (Apg 21,10-14).

For meg er dette en viktig påminnelse. For kristne kan gå i to grøfter når det gjelder dette med nøyaktige profetier om framtida. Den ene grøfta er at man bruker Moselovens standard: Hvis det som blir profetert ikke skjer, så er ikke ordet fra Herren, og da skal profeten dø! (5Mos 18,20-22). Dette vil mildt sagt ta motet fra enhver som ønsker å lære å operere i en profetisk gave. Det må være rom for å feile i Guds menighet – også for profeter.

Men den andre grøfta er at man kan profetere i øst og i vest uten at det man sier «i Herrens navn» blir evaluert. Var dette faktisk et ord fra Herren – eller var det profetens egen ønsketenkning? Hvis alle profetier viser til en ubestemt framtid, så vil mennesker alltid skyve det foran seg i tid. Man ligner på et esel som har en gulrot på en stang foran seg. Man går og går men får aldri tak i det som ligger foran. Noen ganger kan jo profetier fungere best nettopp slik: Man får en visjon om noe som en dag vil skje, og så strekker man seg hele tiden etter dette. Men ofte kan denne typen profetier bidra til en form for kynisme. Man ser jo aldri profetiene oppfylt, så hvorfor skal man da tro på dem?

Derfor ønsker jeg meg profeter som tør å gjøre som Agabus. At de profeterer konkrete hendelser som vil skje i nær framtid. Jeg har fått oppleve dette selv ved noen få anledninger i livet, og det har vært virkelig viktig. Nå kommer ikke slike profetier på bestilling, selvfølgelig. Men kanskje noen med profetisk tjeneste kan begynne å søke Herren for at også denne siden av de profetiske skal bli gjenopprettet? At Gud reiser opp noen «Agabuser» blant oss!

Filips fire døtre

Midt i fortellingen om Paulus sin reise til Jerusalem er det en opplysning som virker ganske tilfeldig plassert. Etter at Paulus og følget hans kom til Cæsarea ble de boende noen dager hos evangelisten Filip. Lukas forteller at Filip «hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave» (Apg 21,10). Disse døtrene hører vi ikke mer om verken før eller siden. De bidrar tilsynelatende heller ikke til historien på noen måte. Ingen ville lagt merke til det hvis Lukas hadde latt være å gi oss denne opplysningen. Hvorfor er da denne opplysningen gitt? Lukas må ha hatt en god grunn for å gi oss denne «overflødige» opplysningen.

For det første kan man selvfølgelig tenke på hvilke personer disse jentene var. De var kvinner, de var ugifte og de var ganske sikkert unge. Hver av disse tingene - kvinne, ung, ugift - kan være nok til å diskvalifisere mennesker for tjeneste i visse kristne sammenhenger i dag. Lukas viser oss at slik var det ikke i den første menigheten. For det andre kan det være nyttig å meditere over hvilken effekt det hadde for disse jentene å vokse opp i et åndelig sterkt hjem. Vi vet jo en hel del om evangelisten Filip (Apg 6,1-6 +8,4-40) og har all grunn til å tro at barna hans fikk grundig opplæring i evangeliet, og at fars iver for Jesus smittet over på dem. Hva betyr det for utviklingen av tjenester i Guds menighet at det finnes slike åndelige hjem hvor barn får vokse opp?

Imidlertid har alle de norske oversettelsene som jeg har sjekket en unøyaktig oversettelse av dette verset. Det sies at disse døtrene hadde en profetisk gave. I grunnteksten er ikke ordet «gave» brukt i det hele tatt. Det som står er at Filip hadde fire «profeterende døtre». Fra verbformen som er brukt på gresk (presens partisipp aktiv) kan vi forstå at dette var jenter som hadde for vane å profetere – dette var noe de stadig gjorde. Dette er mye mer dynamisk og levende enn bare å ha en gave. En gave kan du nemlig legge i en skuff og ta fram en gang i blant. Filips døtre derimot levde aktivt i det profetiske.

Man kan lure på hvorfor norske bibeloversettelser bruker uttrykket «døtre med profetisk gave» i stedet for å skrive «profeterende døtre». Kan det være at fire aktive unge kvinnelige profeter blir for fjernt fra vår virkelighet? Blir det mindre utfordrende å si at de hadde en profetisk gave? Men dette er jo bare spekulasjoner. Poenget mitt er at vi må gjenvinne det dynamiske i den profetiske tjenesten. Derfor må vi studere profetene vi blir presentert for i Det nye testamentet – og blant dem hører Filips fire døtre til.

Profeter etter Pinsedag

Generelt sett mener jeg at kristne i Norge leser alt for lite i Det gamle testamentet. God kunnskap om GT vil gjøre at man forstår Det nye testamentet bedre. Men på noen områder vet norske kristne mer om GT enn om NT. Et slikt område gjelder profetisk tjeneste.

Hvis du ber noen nevne noen framstående profeter i Bibelen, så vil du ganske sikkert få høre navnene på noen fra GT, slik som Jesaja, Elia eller Daniel. Kanskje vil noen nevne Døperen Johannes. Men selv om Johannes er omtalt i NT, tilhørte han jo likevel den gamle pakt. Men hva med profeter som levde etter Pinsedag? Det finnes faktisk flere av disse som er nevnt ved navn i Bibelen. Dette gjelder folk som Barnabas, Agabus, Judas, Silas og Filips døtre.

Utgytelsen av Den Hellige Ånd på Pinsedag markerte et viktig skille for den profetiske tjeneste. I den gamle pakt var det bare noen få som hadde Den Hellige Ånd, men siden Pinsedag har alle Guds barn mottatt Ånden. Vi har blitt et profetisk folk, slik Moses drømte om (4Mos 11,29). Dette må jo få stor betydning for hva det vil si å operere i en profetisk tjeneste. Likevel så henter altså de fleste sine forbilder for profetisk tjeneste fra GT.

At Det nye testamentet omtaler navngitte profeter er gjort med hensikt. De kan nemlig fungere som «rollemodeller» for hva det vil si å være profet i den nye pakt. Dette betyr altså ikke at jeg mener at GT ikke er viktig å studere. Ikke i det hele tatt! Jeg vil bare oppfordre folk til også å studere Guds ord med hensyn til profetene etter Pinsedag. I noen kommende innlegg vil jeg si litt mer om nettopp dette temaet.

Gud som en god Far

Jeg har nettopp lest Lukas 11,1-13. Her snakker Jesus om Gud som far. En ting som er viktig å legge merke til er at Jesus sitt bilde av far – er av en god far. At fedre er gode og omsorgsfulle var slett ikke opplagt i datiden. Lukas skrev sitt evangelium først og fremst med tanke på ikke-jøder (jf Lukas 1,3 +Apg 1,1). I Romerriket ble ikke tanken på en far nødvendigvis koblet med noe trygt og godt. Den romerske skribenten Gaius skrev stolt at «det knapt finnes noe annet folk hvor fedrene har like mye makt over sønnene sine som det vi har». I praksis kunne faren bestemme hvilke barn som skulle få leve og hvem som skulle dø, om de skulle selges som slaver, om de skulle få lov å gifte seg, osv.

Det radikale i det kristne budskapet var derfor ikke bare at Gud er vår far, men at Gud er en god far. I vår tid er dette fortsatt høyaktuelt å fokusere på. Selvfølgelig finnes det mange eksempler på gode fedre i dag. Men mange mennesker har et bilde av «far» som slett ikke er godt. Far kan være fraværende, eller direkte slem.

Mennesker som kommer fra gode trygge hjem tar det av og til som en selvfølge at «mor» og «far» forbindes med noe godt og trygt. Man anser det nærmest som en naturlov at i hvert fall mor er glad i sitt barn. Men i dag vokser mange opp med en mor som er mye mer glad i seg selv enn i sine barn. Dette gjelder ikke bare barn som kommer fra åpenbart «vanskeligstilte» hjem. Dette gjelder i like stor grad barn fra karrierehjem.

Hvis vi ikke er klar over dette, så vil både forkynnelse og sjelesorg kunne bygge opp en mur, i stedet for å helbrede. Noen trenger rett og slett å bli trodd på at deres mor eller far ikke elsker dem. Det er ikke lett å sette ord på slike opplevelser, og vanskeligere blir det hvis menigheten ikke er klar over problemet. Men hvis mennesker kan få rom til å jobbe med at de ikke er oppvokst med kjærlige foreldre, så kan de også få hjelp til å åpne seg overfor en Far som er virkelig god.

Sjalu tjenere

Det er to vers i Lukas som må leses i sammenheng for at man skal kunne forstå dem: Først Lukas 9,49: Da grep Johannes ordet: «Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.» (Luk 9,49).

Tilsynelatende er Johannes her opptatt av at tjeneste for Gud skal skje i rette former. Det kan jo ikke være slik at hvem som helst skal kunne utføre tjeneste i Jesu navn. Dette har vært en klassisk konflikt gjennom hele kirkens historie: Hvem har rett til å gjøre visse gjerninger i Jesu navn, slik som forkynne Guds ord, døpe, dele ut nattverd, be for syke…? Selv om jeg har tro på autoritet i Guds kirke, så er det opplagt at denne autoriteten svært ofte har blitt misbrukt. Etablerte kirker har ofte stått i mot bevegelser som er født av Den Hellige Ånd.

Men dette verset blir verre hvis man leser det i sin sammenheng. For tidligere i kapittel 9 har disiplene prøvd å drive ut en ond ånd, men uten å lykkes: «Jeg ba disiplene dine drive den ut, men de var ikke i stand til det» (Luk 9,40). Disiplene har altså nettopp mislykkes i å drive ut en ond ånd og har blitt «strukket opp» av Jesus for dette. Likevel prøver de å stoppe andre som lykkes der hvor de selv mislykkes!

Det er vanskelig å forstå dette som noe annet en ren sjalusi. Vi lykkes ikke med det oppdrag Gud har gitt oss, derfor må vi prøve å stoppe eller sverte de andre som faktisk lykkes. Kanskje andre vinner flere for Jesus, ser flere mennesker gjenopprettet og helbredet, kanskje andre predikanter samler flere tilhørere…

Disiplene var selvfølgelig ikke bevisst at de var sjalu. Men disse versene er en påminnelse til alle som ønsker å tjene Gud: Hvordan tenker vi om mennesker og forsamlinger som lykkes bedre enn oss? Får sjalusi og jantelov påvirke oss? Dette kan nemlig skje både mellom mennesker i en og samme forsamling, og mellom ulike arbeidslag i Guds menighet.

Lignelsen om den bortkomne broren

Lukas kapittel 15 gjenforteller tre lignelser om ting som blir borte: En sau, en mynt og en bror. Vanligvis tenker vi på den siste lignelsen som lignelsen om «den bortkomne sønnen». Men den er like mye en lignelse om «den bortkomne broren». Sønnen som gikk seg bort hadde jo en eldre bror.

Sett fra dette synspunktet så skiller den siste lignelsen seg fra de to foregående. I de to første lignelsene er det nemlig noen som leter etter det som ble borte. Bonden leter etter sauen, og kvinnen leter etter mynten. Men det er ingen som leter etter lillebroren som ble borte. I stedet blir storebror værende hjemme uten å foreta seg noe.

Av og til lurer jeg på om mange kristne tenker slik som storebror. De leter ikke etter det som har gått seg bort. I beste fall sitter de og venter på at lillebror skal dukke opp igjen. Kanskje ber de en bønn for ham. Men å løfte på baken og gå ut for å lete – det er for mye forlangt.

Dessuten har storebror så mye arbeid å gjøre hjemme på gården at tiden ikke strekker til for å gå ut og lete etter forsvunne lillebrødre. Men hvis vi skal være menigheter som ligner på vår Herre og Mester, da må vi være menigheter som aktivt oppsøker det som er fortapt (Luk 19,10).

Vende fedrenes hjerte til barna

Det er fascinerende å se hvordan Lukas setter folks forventninger på hodet. Allerede i fortellingen om fødslene til Johannes og Jesus slår han an tonen. Både Maria og Sakarja får englebesøk som forteller dem at de skal få hver sin sønn (Luk 1,5-45). Sakarja var en godt voksen, gift mann og han var prest, mens Maria var en ung ugift kvinne. Sakarja hadde derfor på alle måter høyest sosial status av dem, og det i en kultur hvor nettopp status betydde mye.

Lukas beskriver hvordan disse to reagerer på engelens budskap. Den respekterte presten tviler, mens den unge jenta tror. Selvfølgelig hadde Maria også spørsmål om hvordan det kunne skje at hun ville bli gravid, men hun trodde på engelens budskap. Avsnittet oppsummeres med «salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse». Maria skal prises salig av alle slekter, mens Sakarja ble stum på grunn av sin vantro. Lignende poenger har Lukas flere ganger, bl.a. i lignelsen om den barmhjertige samaritan, hvor en foraktet samaritan gjør det Moseloven krever, mens en jødisk prest lar være å gjøre det.

Budskapet om døperen Johannes sin fødsel har et lignende poeng. Engelen siterer en profeti av Malaki og sier om Johannes at han skal «vende fedrenes hjerter til barna - og gi de ulydige det sinn som rettferdige har» (Luk 1,17). Det overraskende er at det er fedrenes hjerter som må omvendes, og ikke barnas! Ved hjelp av parallellisme skaper Lukas to par av begreper: «fedre og barn» som holdes sammen med «ulydige og rettferdige». Fedrene er de ulydige og barna er de rettferdige. Denne oppvurderingen av barn i forhold til voksne kommer Lukas tilbake til flere ganger, som f.eks. i Lukas 9,46-48 og 18,15-17.

Til alle tider har de eldre klagd på «ungdommen av i dag». Men Lukas sier at problemet ligger mer hos fedrene enn hos barna. For hadde fedrene omvendt seg og ydmyket seg og vist sann kjærlighet – «vendt sine hjerter til barna» – så kanskje barna hadde levde på en annen måte?

Jeg tror at dette også sier noe om situasjonen i norske menigheter i dag: Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt klager på unge mennesker: De er ikke interessert i åndelige ting, de tenker bare på seg selv, de innvier seg ikke, osv. Men kanskje dette skyldes fedrenes harde hjerter? Kanskje har fedrene (og mødrene) vært mer opptatt av materielle ting enn av åndelige? Kanskje har fedrene levd et falskt liv – hvor man er én person på møter i menigheten og en annen bak hjemmets fire vegger? Det er lett å peke på andres feil, særlig hos de som er yngre eller svakere enn oss. Men Johannes ble sendt for å endre fedrenes hjerter, slik at vi kan være forberedt på at Herren kommer i bant oss.