Kom og spis frokost!

Det finnes et sitat fra Jesus som mange av oss liker å høre. Men de færreste av oss vet nok at det er et Jesussitat. Jeg tenker på det Jesus sa til disiplene sine: «Kom og spis frokost!» (Joh 21,12). Hvem av oss liker vel ikke å høre et slikt utsagn!

 

Dessverre har Bibelselskapet valgt å oversette dette med det mye tammere «kom og få mat». Ordet som er brukt i grunnteksten ἀριστάω (aristaå) kan riktignok bety både å spise frokost eller spise et måltid rent generelt. Men i sammenhengen er det tydelig at det er frokost det er snakk om: Å spise frokost er nemlig den betydningen av ἀριστάω som føres opp først i den greske ordboka (BAGD). Dessuten har disiplene vært ute og fisket hele natta og det sies klart at dette skjedde om morgenen (21,4). Det er derfor mest presist å oversette dette med «kom og spis frokost».

 

I vår iver etter å forstå hver minste detalj i et bibelvers, kan vi gå glipp av stemningen som formidles av helheten i en fortelling. Hvis vi tar oss tid til å smake på denne fortellingen, så synes jeg det gir en herlig dagligdags tone. Historien i Joh 21,1-11 forteller om Jesus som tenner et bål, så ber han Peter hente noen fisker i båten, og til slutt roper han til sine venner: Nå er frokosten klar! Hadde dette skjedd i dag er jeg sikker på at Jesus også hadde satt på kaffen før han ropte.

 

Jeg har hørt en del prekener ut fra andre Jesussitater i Johannesevangeliet, slik som «jeg er veien, sannheten og livet» og «jeg er den gode hyrde». Men jeg kan i farten ikke huske noen prekener som har tatt utgangspunkt i dette Jesussitatet: «Kom og spis frokost!»

Søk etter bibelvers du ikke forstår

Det finnes en form for argumentasjon som er veldig vanlig blant «bibeltro» kristne. Når man har en mening om en sak, så prøver man å finne så mange bibelvers som mulig for å bygge opp under sitt syn. Jeg tror imidlertid ikke at dette alltid er så smart. Hvis jeg skal teste ut min forståelse av et teologisk spørsmål, så er det jo ikke om å gjøre å finne flere ting som bygger opp under min nåværende forståelse. Da står jeg jo i stor fare for å lese Bibelen selektiv – altså at jeg bare leser det som stemmer med det jeg allerede mener.

Hvis jeg ønsker å prøve ut mitt syn på Bibelen, så bør jeg heller ta meg ekstra god tid til å studere bibelvers som sier noe annet enn det jeg mener pr i dag. For hvis jeg finner mange bibelsteder som tilsynelatende mener noe annet enn meg, så bør jeg kanskje endre mening! Eller i hvert fall bør meningene mine modereres og balanseres.

 

Ta som et eksempel den diskusjonen som herjet tidligere om den rette forståelsen av nåden. Her hjelper det ikke argumentasjonen å finne enda et bibelvers hvor Paulus snakker om nåden. Alle er enige om at Paulus snakker om nåden! Man bør heller jobbe med bibelvers som tilsynelatende utfordrer det Paulus sier om nåden. For eksempel det han sier om at alle – inklusive kristne – skal innfor Guds domstol (2Kor 5,10). Eller at den som «gjør urett ikke skal arve Guds rike» (1Kor 6,9-10 +Gal 5,19-21). Det er bare hvis min forståelse av Guds ord kan inkludere både nåden og det Paulus her sier om konsekvensen av synd, at jeg har en balansert forståelse av Guds ord. Det hjelper altså ikke om jeg finner 100 bibelvers som tilsynelatende hevder mitt syn, hvis det finnes mange andre vers som tilsynelatende motsier mitt syn.

 

Jeg kunne nevnt mange andre eksempler på dette: Hvis man er i mot kvinnelige bibellærere må man kunne forklare på en god måte hvorfor Priskilla kunne gi Apollos opplæring, eller hvorfor det gis retningslinjer for hvordan kvinner skal kle seg sømmelig når de profeterer. Hvis man er i mot bruk av nådegaver i gudstjenesten må man forklare hvorfor Paulus gir retningslinjer for bruken av dem i gudstjenesten, osv.

 

Jeg mener ikke at vi vil klare å forstå alle ting i Bibelen og at vi vil kunne forklare ethvert vanskelig bibelsted. Det må være lov å se stykkevis og delt, slik som til og med Paulus gjorde. I forkynnelsen er det dessuten selvfølgelig viktig å si noe klart og tydelig. Ikke enhver preken må i seg selv være fullstendig balansert og ha med alle argumenter for og i mot. Men samtidig er det viktig å gå litt dypere inn i Bibelens undervisning. I møte med Bibelen og med andre kristne, kan det virke som mange er mer opptatt av å vinne diskusjoner enn selv å bli utfordret på sine meninger. Dette kan umulig være sunt. Selv vil jeg i hvert fall kultivere en holdning som gjør at jeg lar meg utfordre av Guds ord – ikke bruker Guds ord for å understreke mine egne ufullkomne meninger. Da tror jeg at aktivt å søke etter bibelvers som jeg opplever vanskelige er en nyttig øvelse å foreta!

Anbefalinger til nye bibellesere

Jeg har ofte hørt kristne anbefale søkende mennesker å begynne med å lese Johannesevangeliet når de skal gjøre seg kjent med Bibelen. Det samme rådet ble gitt til meg den gangen jeg var ung og ufrelst. Men jeg tror egentlig ikke at dette er noe godt råd. Selv pleier jeg i hvert fall alltid å oppfordre nye bibellesere til å begynne med å lese et av de andre evangeliene.

Jeg kan forstå hvorfor Johannesevangeliet ofte blir anbefalt. Det kommer nok av at dette evangeliet inneholder en mengde favorittsitater, slik som «Den lille Bibel» (for så høyt har Gud elsket verden…). Det er også i Johannesevangeliet at vi finner de kjente «jeg er» utsagnene til Jesus: Jeg er veien, sannheten og livet – jeg er den gode hyrde – jeg er oppstandelsen og livet – osv.

Likevel mener jeg altså at Johannesevangeliet ikke er den rette anbefalingen for folk som ønsker å bli kjent med Bibelen. Boka er nemlig ganske tung å forstå med lange og innviklede samtaler mellom Jesus og «jødene». Hvis man senker farten og prøver å forstå alt som sies i Johannes så er det rett og slett et stykke veldig hardt arbeid. Jeg har lest mye i Bibelen, men selv jeg finner f.eks. samtalene i kapittel 6 og 8 som tungt tilgjengelig. Hvor vanskelig må det da ikke være for en nybegynner å komme seg gjennom!

De andre evangeliene er mye mer fokusert på fortellingen om Jesus. Dette er enda viktigere i dag enn det var for en generasjon siden. For i dag kjenner ikke mennesker selv det mest grunnleggende i fortellingen om Jesu liv. Dette gjelder særlig overfor muslimer som er søkende. De kan rett og slett svært lite om Jesu liv og lære. Flere ganger har jeg hørt kristne anbefale muslimer å begynne med Johannesevangeliet. Men å sette dem til å lese en bok hvor det er en uendelig rekke med diskusjoner mellom Jesus og jødene er ikke pedagogisk veldig smart. Dette gjelder ikke bare muslimer - unge nordmenn flest kan lite eller ingen ting om Jesu liv!

Det er kanskje en grunn til at det er Matteus som har blitt plassert forrest i Det nye Testamentet? Folk flest er jo vant til å lese fra begynnelsen når de åpner en ny bok – og det fungerer utmerket også med hensyn til NT. Jeg har erfaring fra å lese gjennom Matteusevangeliet i en gruppe med muslimer, hinduer og buddhister. Matteus fungerte utmerket i den sammenhengen og skapte stor fascinasjon og interesse. Ellers er Lukas en personlig favoritt, siden han er en fantastisk historieforteller. Lukasevangeliet har dessuten en oppfølger i Apostelgjerningene, noe som gjør det lett å lese videre når man er ferdig med første bok. Markusevangeliet er den aller enklest tilgjengelige av alle evangeliene.

Hvorfor i all verden skriver jeg et innlegg om dette? Fordi det er viktig! Selv ble jeg kristen av å lese NT. Heldigvis hadde jeg en oversettelse i et moderne og godt språk. Hvis jeg ikke hadde hatt det, så hadde jeg kanskje gitt opp – og hva ville da skjedd med mitt åndelige liv? På samme måte er det viktig at vi gir gode råd i dag til de som er søkende eller nyfrelste om hvor de bør begynne å lese Bibelen. Jeg har ikke fasiten, men jeg tror det er viktig å være bevisst hvilke råd man gir på dette området: Det kan gi konsekvenser for evigheten!

Nåde i stedet for nåde?

I følge Johannes kom Jesus med «nåde over nåde» (Joh 1,16). Han kom altså med en nåde som overgår en tidligere nåde. Den nye nåden er jo evangeliet. Men hva var denne tidligere nåden som nå ble overgått? Det må ha vært Moseloven! For Johannes fortsetter med å si «for Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (1,17).

Jesus kom altså med den største gaven til menneskene - en større nåde. Men også den tidligere gaven fra Gud – Moseloven - var knyttet til nåde. Dette er veldig annerledes enn mange kristne i Norge tenker om Moseloven, og i det hele tatt om GT. Jeg har ofte hørt utlegginger om GT som at forholdet mellom Gud og Hans folk i den gamle pakt var preget av ytre regler og bud, etter strev om å være god nok, osv. Men når jeg leser både NT og GT så synes jeg at jeg ser Guds nåde begge steder.

Dette blir enda tydeligere hvis man går til den greske grunnteksten. Siste setning i Joh 1,16 lyder χάριν ἀντὶ χάριτος (kjarin anti kjaritos). «kjarin» og «kjaritos» er bøyningsformer av χάρις (kjaris) som betyr nåde. Det interessante her er preposisjonen anti – som på gresk vanligvis betyr «mot» eller «i stedet for». Det er jo også slik vi bruker dette ordet på norsk: antiautoritær betyr at man er mot autoriteter, antiterror betyr å bekjempe terror, osv.

Ordrett sier altså Johannes at Jesus representerte en «nåde i stedet for en nåde». I sammenhengen er det tydelig at det snakkes om evangeliet som en større nåde enn Moseloven. Men Moseloven er fortsatt en nåde! Vi trenger kanskje å få justert noen av våre oppfatninger om GT?

Monoteisme og toleranse

I dag arrangerer Islamsk Råd en demonstrasjon mot filmen om Muhammed. For de av oss som er oppvokst i det sekulære Vesten er det nesten helt ufattelig hvordan en film kan vekke slike sterke følelser som det vi har sett den siste tiden - hvor ambassader har blitt stormet og mennesker har blitt drept. Men hvis vi hadde kjent våre egne kulturelle røtter bedre, så kanskje vi hadde forstått litt mer.

For tida leser jeg Apostlenes gjerninger. Den siste firedelen av den boka handler om rettssaken mot Paulus. Han stod anklaget for å ha undervist jødedom på «feil» måte. Dette medførte så sterke reaksjoner at hans liv var i stor fare. Han ble forsøkt lynsjet (Apg 21,27-33) og under rettssaken gav dommeren ordre om at Paulus skulle slås, selv om loven klart forbød dette (23,1-5). Det gikk så langt at noen av de mest «rettroende» motstandere lagde en sammensvergelse for å drepe Paulus (23,12-22). For å fjerne en som de opplevde som vranglærer var de villige til å bruke løgn, vold og andre tvilsomme midler.

For samtidens grekere og romere måtte dette virke helt uforståelig. De var jo vant til polyteisme, altså at man kunne tilbe de guder man selv følte for, uten å bry seg om at man i nabobyen – eller i nabohuset - tilba en annen guddom. I rettssaken mot Paulus så var det da nettopp de romerske myndighetene som beskyttet Paulus mot de religiøse motstanderne hans.

Man kan undres over iveren Paulus sine motstandere viste. For oss virker den helt uforståelig. Men det slår meg at det er den samme type iver som mange muslimer utviser i dag – og som mange kristne viste gjennom Middelalderen. Dessverre ser det ut til at fellesnevneren for alle disse er monoteismen – altså troen på at det bare finnes én Gud. Så lenge man tror at det finnes flere guder, så har man ingen grunn til å kjempe mot folk som «tror feil» - så sant de ikke utøver sin religion på en uetisk måte.

Mange nordmenn kommer her med en lettvint løsning: La oss glemme hele monoteismen, så får vi fred og toleranse. Men så enkelt er det jo ikke. Man tror ikke på én Gud fordi man ønsker å være intolerant - man tror på én Gud fordi man tror at det bare finnes én Gud. Intoleranse er bare en mulig bivirkning av monoteismen – ikke dens grunnleggende motivasjon. En mer konstruktiv vei er derfor å se om det finnes noe i monoteismen som gjør at man kan fastholde troen på én Gud, samtidig med at man aksepterer at andre mener noe annet enn en selv.

Jeg mener at noe slikt faktisk finnes i Bibelen: Det Gamle Testamentet (GT) viser en utvikling fra polyteisme til monoteisme. Deretter brukte profetene meget sterke ord for å fordømme dyrkingen av enhver annen gud en Jahve. Men heldigvis viser Det Nye Testamentet (NT) at det er mulig å gå ett skritt videre. Rettssakene mot Jesus og mot Paulus viser at det er mulig å tro fullt og fast på én Gud – uten at man derfor trenger å bruke vold og trusler mot de som mener noe annet. For eksempel sies det om Jesus at «han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1Pet 2,23). Jesus baserte sin oppførsel på uttalleser fra GT, så allerede i GT ligger kimen til en slik ikke-voldelig innstilling.

De eksemplene som NT holder fram på dette området er faktisk ytterst relevant i dagens Norge. Kanskje noen muslimer kan lese og lære av dette?

Pinsedag og de fattige

Snart er det pinse. Dette markeres i menigheter over hele jorda. Som regel er det ett av to temaer som blir omtalt i forbindelse med Pinsen. I historiske kirker fokuserer man gjerne på Pinsedag som «Kirkens fødselsdag». Blant pinsevenner og karismatikere er det gjerne Den Hellige Ånd som er i fokus når man snakker om pinsen.

Begge disse temaene er godt forankret i Guds ord. Denne høytiden ble feiret av jødene lenge før det ble en kristen høytid. Den jødiske pinsen blir beskrevet i 3. Mosebok 23,15-22. Til påske skulle presten bære fram for Herren årets første kornbånd (23,10) mens i Pinsen hadde kornet vokst nok til å bli to hele brød (23,17). Dette har sin parallell i NT hvor Jesus er det ene hvetekornet som faller i jorden og dør. Men fra dette kornets død vokser det opp mange nye korn slik at det blir et helt brød. Dette brødet er et bilde på menigheten. Vi trenger dette perspektivet på kristenlivet. Vi er mer enn bare individuelle kristne – vi hører så tett sammen med våre søsken i troen som to korn som er bakt sammen i et brød.

Men det er ett tema til som jeg gjerne skulle hørt oftere i forbindelse med Pinsen. Dette omtales i det siste verset: «Når dere høster inn grøden i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til åkerkanten, og de aksene som ligger igjen etter skurden, skal du ikke plukke opp. Du skal la dem ligge til de fattige og innflytterne» (3Mos 23,22). Pinsen i den gamle pakt knyttes altså til omsorg for de fattige og for innvandrerne. Slik burde det også være for oss i den nye pakt. Slik omsorg for vanskeligstilte hører nemlig uløselig sammen med Kirken og Den Hellige Ånd.

Selv hører jeg hjemme i den pentekostale delen av Kirken. I mine «trakter» er det mye snakk om Ånden, men alt for lite snakk både om Guds menighet og om omsorg for de svake. Jeg lengter etter menigheter som kombinerer alle disse tre aspektene: Åndens fylde i den enkelte + behovet for å stå forpliktende sammen med andre i Guds familie + omsorg for fattige og innvandrere. Kanskje noen vil preke over nettopp dette temaet denne Pinsen?

Oss rike menn i mellom

Fortellingen om den rike mannen som kom til Jesus er instruktiv og utfordrende (Luk 18,18-30). I hvert fall burde den være utfordrende for oss, for svært mange nordmenn er i samme kategori som den rike mannen. Vi sitter fast i vår rikdom, og dette hindrer oss i å følge Jesus 100 %.

Helt overordnet gir denne fortellingen tre perspektiver på rikdom:
1) Den rike mannen gikk glipp av Guds rike fordi han ikke klarte å gi slipp på sin rikdom (18,18-23)
2) Det er svært vanskelig - men ikke umulig - for en som er rik å komme inn i Guds rike (18,24-27)
3) Disiplene som hadde gitt opp sine materielle verdier for å følge Jesus, skulle få mangedobbelt igjen i denne tidsalder, og evig liv i den kommende verden (18,28-30)

Da jeg leste denne fortellingen nok en gang, festet jeg meg med samtalen mellom Jesus og den rike mannen og særlig hvordan de diskuterte budene. Jesus siterte bud nummer fem til ni av de ti bud (Luk 18,20 jf 2Mos 20). De fire første budene handler om forholdet til Gud og til Israels pakt med Gud: Ha ikke noen andre guder, ha ikke noen gudebilder, ikke misbruk Guds navn, hold hviledagen hellig. Disse budene tok Jesus som en selvfølge at den rike mannen hadde overholdt. Deretter kommer de fem budene Jesus nevnte: Hedre dine foreldre, ikke slå i hjel, ikke bryt ekteskapet, ikke stjel, ikke vitne falskt. Disse budene bekreftet den rike mannen at han hadde overholdt siden han var ung.

Til slutt i de ti bud kommer budet om ikke å misunne eller begjære det en annen mann har. Det er nettopp her den rike mannen bommet! Grunnen til at han var så rik – og at han ikke klarte å løsrive seg fra rikdommen – er nettopp fordi han begjærte penger. Eller rettere sagt: Han begjærte det som kan skaffes for penger. Hvis han skulle gi slipp på sin rikdom, ville det bety at mennesker i hans omgangskrets ville ha tilgang på tjenester og varer som ikke lenger ville være tilgjengelig for ham selv. Da vil han bli fristet til å misunne. Jesus fikk dermed fram at denne mannen kun hadde holdt 9 av 10 bud. At han brøt det tiende budet var dog skjult for de fleste – inklusive ham selv - men Jesus fikk det tydelig fram. Dessverre reagerte den rike mannen feil da hans synd ble tydelig: I stedet for å omvende seg, så gikk han sin vei.

Spørsmålet mitt blir da hvordan vi reagerer i møtet med denne historien. Går vi vår vei – rent mentalt – når vi møter utfordringen i dette budskapet? Slik at vi i stedet for å omvende oss fra materialisme, så tenker vi at «dette gjelder da ikke meg». Jeg mener selvfølgelig ikke at vi blir frelst ved å gi fra oss vår rikdom. Men likevel burde vi la oss utfordre av denne type fortellinger og spørre Gud om vi kanskje er i samme situasjon som denne rike mannen var.

Jesus satte fingeren på det som hindret denne rike mannen å følge Guds vilje fullt ut. Jeg tror at Jesus gjennom Den Hellige Ånd fortsatt jobber med å sette fingeren på ting i våre liv som hindrer oss i å følge Ham fullt ut. For eksempel kjenner jeg mennesker som har vært kalt av Gud til en spesifikk tjeneste i Hans rike. Men de har ikke klart å gi slipp på en såkalt «trygg og god» livsstil for å følge kallet. De har prioritert «økonomisk trygghet» framfor å følge Guds kall. Slik går de glipp av Guds rike.

Andre kristne har valgt materialisme framfor Guds vei - uten en gang å være klar over at de har gjort et valg. Men hvis de blir satt på valg, så vil de kanskje velge materialismen? For det koster å gi slipp på vår «rett» til sydenturer, restaurantbesøk og en fin bil. Disse tingene er ikke feil i seg selv → men de koster penger → og penger må tjenes → og det tar tid å tjene penger. Slik kan tid vi kunne brukt for å utbre Guds rike i stedet bli brukt for å opprettholde en viss livsstil. Hvis det er slik det henger sammen, så bør vi la oss utfordre av fortellingen om den rike mannen.