I sommer underviser jeg en serie om Apostelgjerningene. De som er med på undervisningen oppfordres til å jobbe litt dypere med stoffet enn hva man vanligvis gjør. Det er interessant å legge merke til reaksjonen hos de som ikke kjenner APG så godt fra før. Det er tydelig at boka har sprengkraft når den får tale for seg selv.
Ett eksempel er de første kristnes radiale holdning til eiendeler: ”De solgte sine eiendommer og annet gods og delte ut til alle etter som enhver trengte det.” (Apg 2,45) og ”ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte.” (Apg 4,34-35). Som en på kurset sa: ”Skulle vi levd sånn, så ville jeg valgt ikke å ha så mange ting.” Du verden, tenkte jeg. Er det så enkelt å skape en motkultur mot forbrukersamfunnet? Trenger vi bare å eksponere folk for Guds ord?
Nå er det selvfølgelig ofte langt fra tanke til handling. Jeg mener heller ikke at det er slik at alle kristne skal ha alle ting felles til alle tider. Det virker som at menigheten i Jerusalem gikk tilbake til mer ”normale” eiendomsforhold etter en stund. Men selv om det ikke er noen naturlov å ha alt felles, så er vel 99,9 % av alle norske menigheter i den andre grøfta? Vi ser på eiendelene våre som våre – og ikke som noe Gud har latt oss få låne for en stund, slik at vi kan forvalte det på best mulig måte.
De fleste kristne i Norge har et helt uforsvarlig forventingsnivå når det gjelder levestandard. Hvor mange biler trenger egentlig en menighet på 40 medlemmer? Hvor mange kvadratmeter bolig pr medlem har din menighet? Eler hvor mange kebaber kjøper gjennomsnittsmedlemmet pr år? Kanskje alle norske menigheter burde lage en statistikk på slike ting? Hehe! Selv om jeg ikke mener dette siste helt seriøst, så er det ikke til å komme fra at materialsimen blant kristne både går ut over mennesker i den fattige delen av verden, og bidrar til manglende ressurser til misjon og menighetsplanting.
Jeg tror Guds folk er kalt til å være en motkultur i samfunnet. Vi skal representere Guds rikes verdier midt i dagens samfunn. Bibelen sier at vi ”ikke lenger skal la oss prege av den nåværende verden” (Rom 12,2). Dette tror jeg har lite med musikksmak, klesstil og piercinger å gjøre. Derimot tror jeg det har mye med vårt forhold til materielle ting å gjøre! Dette burde utfordre oss til å tenke gjennom spørsmål som: Hvor høyt forbruk burde jeg ha? Er det helt opplagt at jeg må ”realisere” meg selv og gjøre karriere? Må hver husholdning bestå av mor, far og 1,8 barn – eller har vi plass til flere?
Askese er på ingen måte et ideal! Gud har skapt gode ting for at vi skal nyte dem. Men la oss ikke bruke det som unnskyldning for ikke å ta en ærlig snakk med Gud om vårt forhold til eiendeler. La oss heller ikke reagere som den rike unge mannen som Jesus traff: Jesus svarte: "Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" Men da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik. (Matt 19,21-22).
Ett eksempel er de første kristnes radiale holdning til eiendeler: ”De solgte sine eiendommer og annet gods og delte ut til alle etter som enhver trengte det.” (Apg 2,45) og ”ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte.” (Apg 4,34-35). Som en på kurset sa: ”Skulle vi levd sånn, så ville jeg valgt ikke å ha så mange ting.” Du verden, tenkte jeg. Er det så enkelt å skape en motkultur mot forbrukersamfunnet? Trenger vi bare å eksponere folk for Guds ord?
Nå er det selvfølgelig ofte langt fra tanke til handling. Jeg mener heller ikke at det er slik at alle kristne skal ha alle ting felles til alle tider. Det virker som at menigheten i Jerusalem gikk tilbake til mer ”normale” eiendomsforhold etter en stund. Men selv om det ikke er noen naturlov å ha alt felles, så er vel 99,9 % av alle norske menigheter i den andre grøfta? Vi ser på eiendelene våre som våre – og ikke som noe Gud har latt oss få låne for en stund, slik at vi kan forvalte det på best mulig måte.
De fleste kristne i Norge har et helt uforsvarlig forventingsnivå når det gjelder levestandard. Hvor mange biler trenger egentlig en menighet på 40 medlemmer? Hvor mange kvadratmeter bolig pr medlem har din menighet? Eler hvor mange kebaber kjøper gjennomsnittsmedlemmet pr år? Kanskje alle norske menigheter burde lage en statistikk på slike ting? Hehe! Selv om jeg ikke mener dette siste helt seriøst, så er det ikke til å komme fra at materialsimen blant kristne både går ut over mennesker i den fattige delen av verden, og bidrar til manglende ressurser til misjon og menighetsplanting.
Jeg tror Guds folk er kalt til å være en motkultur i samfunnet. Vi skal representere Guds rikes verdier midt i dagens samfunn. Bibelen sier at vi ”ikke lenger skal la oss prege av den nåværende verden” (Rom 12,2). Dette tror jeg har lite med musikksmak, klesstil og piercinger å gjøre. Derimot tror jeg det har mye med vårt forhold til materielle ting å gjøre! Dette burde utfordre oss til å tenke gjennom spørsmål som: Hvor høyt forbruk burde jeg ha? Er det helt opplagt at jeg må ”realisere” meg selv og gjøre karriere? Må hver husholdning bestå av mor, far og 1,8 barn – eller har vi plass til flere?
Askese er på ingen måte et ideal! Gud har skapt gode ting for at vi skal nyte dem. Men la oss ikke bruke det som unnskyldning for ikke å ta en ærlig snakk med Gud om vårt forhold til eiendeler. La oss heller ikke reagere som den rike unge mannen som Jesus traff: Jesus svarte: "Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" Men da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik. (Matt 19,21-22).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar