De siste årene har kona og jeg hatt gleden av å jobbe sammen med et nettverk av tamilske menigheter i Europa. På engelsk er dette nettverket kjent som ”New Living Ministries”. De har nå plantet nærmere 20 menigheter, med et medlemsantall på rundt 1500 mennesker. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men når man vet at 70-80 % av disse er oppvokst som hinduer, så begynner det å bli interessant. Den første menigheten plantet de i Paris for 20 år siden. I dag har de menigheter i Sveits, Frankrike, England og Canada. De siste årene har de også sendt misjonærer tilbake til Sri Lanka som mange av dem i sin tid flyktet fra. Der har de startet både menigheter, skole, helsestasjoner og annet arbeid.
Når de starter nye menigheter i Europa og Canada skjer det som regel ved ”knoppskyting”. Når de får kontakter i en ny by så organiserer de dette som et husfellesskap som får hjelp av nærmeste ”etablerte” menighet. Når husfellesskapet har nådd en viss størrelse – som regel rundt 20 personer – så organiseres det som en selvstendig lokal menighet. Jeg har selv besøkt menigheten til NLM i Sankt Gallen i Sveits, som på denne måten har blitt ”modermenigheten” til 8-10 andre selvstendige menigheter i Sveits.
NLM er for meg enda et eksempel på hvor effektivt det er å jobbe i nettverk hvis man ønsker å plante menigheter. For det første har de en felles visjon om å utbre Guds rike gjennom evangelisering og menighetsplanting. For det andre så deler de på ressurser. For eksempel er det et ektepar fra menigheten i Paris som har ansvar for å støtte utviklingen av familiearbeid i alle menighetene i nettverket. For det tredje samles folk fra de forskjellige menighetene jevnlig for å inspirere hverandre og oppmuntre hverandre. På lederkonferansene deres så er det slett ikke undervisningen som er viktigst (til tross for at undertegnede har vært blant predikantene…). Det virkelig viktige arbeidet på disse konferansene skjer når folk fra forskjellige menigheter sitter og deler erfaringer og spørsmål i matsalen mellom møtene eller på en benk i parken etter at ungene har sovna for kvelden. For det fjerde så deler de på økonomien. Gjennomsnittsinntekten er naturlig nok langt høyere hos medlemmene i de sveitsiske menighetene enn hva det er i de andre landene. Men fordi de sveitsiske menighetene identifiserer seg med hele nettverket har de vært veldig sjenerøse (og da mener jeg VELDIG) i å støtte arbeidet i andre land.
Jeg kan også nevne TV arbeidet deres. Hver kveld har de programmer på en av de store kommersielle tamilske tv-kanalene. Dette er ikke typisk ”kristen-tv” slik vi ofte ser det i Norge. De legger mye mer vekt på å tilpasse formidlingen til kulturen, slik at ikke-kristne blir sittende å se på. Likevel forkynnes Guds ord klart. En kveld i uka har de innringningsprogram hvor folk kan bli bedt for på direkten, eller stille spørsmål. Da får de enormt mange telefoner fra hele verden. Faktisk flest henvendelser fra Midt-Østen, siden det der jobber mange tamiler. Mange tamilske hushjelper forteller hvordan familiene de jobber for, ber om at de skal oversette programmene for dem til arabisk. I noen av disse landene er det dødsstraff for å bekjenne Kristus. Men myndighetene mistenker ikke en kommersiell tv-kanal fra Asia for å drive med forkynnelse (!)
Er det rart at jeg ønsker meg flere apostoliske nettverk også i Norge?
Når de starter nye menigheter i Europa og Canada skjer det som regel ved ”knoppskyting”. Når de får kontakter i en ny by så organiserer de dette som et husfellesskap som får hjelp av nærmeste ”etablerte” menighet. Når husfellesskapet har nådd en viss størrelse – som regel rundt 20 personer – så organiseres det som en selvstendig lokal menighet. Jeg har selv besøkt menigheten til NLM i Sankt Gallen i Sveits, som på denne måten har blitt ”modermenigheten” til 8-10 andre selvstendige menigheter i Sveits.
NLM er for meg enda et eksempel på hvor effektivt det er å jobbe i nettverk hvis man ønsker å plante menigheter. For det første har de en felles visjon om å utbre Guds rike gjennom evangelisering og menighetsplanting. For det andre så deler de på ressurser. For eksempel er det et ektepar fra menigheten i Paris som har ansvar for å støtte utviklingen av familiearbeid i alle menighetene i nettverket. For det tredje samles folk fra de forskjellige menighetene jevnlig for å inspirere hverandre og oppmuntre hverandre. På lederkonferansene deres så er det slett ikke undervisningen som er viktigst (til tross for at undertegnede har vært blant predikantene…). Det virkelig viktige arbeidet på disse konferansene skjer når folk fra forskjellige menigheter sitter og deler erfaringer og spørsmål i matsalen mellom møtene eller på en benk i parken etter at ungene har sovna for kvelden. For det fjerde så deler de på økonomien. Gjennomsnittsinntekten er naturlig nok langt høyere hos medlemmene i de sveitsiske menighetene enn hva det er i de andre landene. Men fordi de sveitsiske menighetene identifiserer seg med hele nettverket har de vært veldig sjenerøse (og da mener jeg VELDIG) i å støtte arbeidet i andre land.
Jeg kan også nevne TV arbeidet deres. Hver kveld har de programmer på en av de store kommersielle tamilske tv-kanalene. Dette er ikke typisk ”kristen-tv” slik vi ofte ser det i Norge. De legger mye mer vekt på å tilpasse formidlingen til kulturen, slik at ikke-kristne blir sittende å se på. Likevel forkynnes Guds ord klart. En kveld i uka har de innringningsprogram hvor folk kan bli bedt for på direkten, eller stille spørsmål. Da får de enormt mange telefoner fra hele verden. Faktisk flest henvendelser fra Midt-Østen, siden det der jobber mange tamiler. Mange tamilske hushjelper forteller hvordan familiene de jobber for, ber om at de skal oversette programmene for dem til arabisk. I noen av disse landene er det dødsstraff for å bekjenne Kristus. Men myndighetene mistenker ikke en kommersiell tv-kanal fra Asia for å drive med forkynnelse (!)
Er det rart at jeg ønsker meg flere apostoliske nettverk også i Norge?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar