Det slår meg hvor engstelige en del kristne er for faste åndelige mønstre. Dette gjelder kanskje særlig karismatiske kristne og folk i husmenigheter. For eksempel: Med en gang noen snakker om faste bønner til fastsatte tider (tidebønner), så tenker man: ”Dette er katolsk” – underforstått - ”dette er ikke bra”. Kristne i Norge er jo opplært til å tro at reformasjonen var gjennombruddet for sann kristen tro, og at alt som skjedde i tiden mellom Paulus og Luther er ”skummelt”. Hvis dette er utgangspunktet vårt, så kan vi overse viktige ting i Bibelen, fordi vi leser den gjennom våre ”reformasjonsbriller”.
Ta den første kristne menigheten i Jerusalem som eksempel: Lukas skriver om dem at de «trofast holdt seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apg 2,42). Jeg har hørt mye undervisning over dette verset. De fleste tror at det siste ordet «bønnene» betyr at de ba mye sammen, eller at ingen sluntret unna bønnemøtene. Men ordet står i bestemt form. De holdt seg ikke bare trofast til bønn sånn generelt, men til bønnene. Det handler derfor om bestemte bønner. Nemlig de tre daglige tidspunktene som enhver god jøde brukte til å be. Tidebønner er derfor ingen katolsk oppfinnelse, men noe som har røtter helt tilbake til den aller første kristne menigheten.
Et annet bibelvers som er mye brukt i undervisning, er: «La oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre» (Heb 10,25). Dette brukes som argument for at det er viktig å samles. Ja, det er viktig å samles sammen med menigheten. Men jeg har ikke hørt mange forkynnere stille det enkle spørsmålet: Når samles menigheten da? For å forstå hva forfatteren mente med denne uttalelsen, så må vi jo vite når mottakerne av brevet pleide å samles…
De første kristne menighetene vokste på mange måter ut av de jødiske synagogene. Det var derfor naturlig for dem å samles til gudstjenester med nattverd, bønn og skriftlesing på sabbaten. Etterhvert som de kristne menighetene spredde seg ut over på hedningenes områder, begynte de å samles når det måtte passe best. Utenfor jødiske områder pleide de fleste å jobbe på lørdagene, så derfor ble det som regel til at man møttes søndag morgen for gudstjenester. I tillegg samlet de seg selvfølgelig i hjemmene gjennom hele uka når det måtte passe. Jeg tror ikke poenget er om man samler seg på lørdag, søndag eller onsdag. Men NT er altså skrevet til menigheter som kom sammen fast hver uke, og det er viktig å vite for å forstå konteksten for en del bibelvers.
Et tredje eksempel er noe som jeg også sterkt anbefaler: Enhver kristen bør sette av regelmessig tid i kalenderen sin til å reise bort for bare å søke Gud. Dra langt bort fra internett og TV og mennesker som ønsker vår oppmerksomhet, for å ha kvalitetstid aleine med Far. Selv den mest opptatte vil kunne sette av minst en dag eller to med jevne mellomrom. Men det krever bevisst handling å rydde tid til dette. Men igjen tenker vi – kanskje ubevisst – at dette med å søke Gud i stillheten er noe som stammer fra klostervesenet i middelalderen. Men både Jesus og apostlene satte av tid til å være alene med Gud i perioder. Burde vi ikke følge deres eksempel?
Jeg er veldig tilhenger av uformelle og relasjonsbaserte menigheter. Men i vår iver etter å finne uformelle strukturer, kan vi stå i fare for å kaste fra oss en del av de strukturene som var selvsagte for de første kristne. Frihet og kreativitet betyr ikke at man gir slipp på den åndelige rytmen. Kanskje tvert i mot. Vi kan faktisk finne frihet og harmoni i visse rytmer – i alle fall i de som er beskrevet i NT.
Ta den første kristne menigheten i Jerusalem som eksempel: Lukas skriver om dem at de «trofast holdt seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apg 2,42). Jeg har hørt mye undervisning over dette verset. De fleste tror at det siste ordet «bønnene» betyr at de ba mye sammen, eller at ingen sluntret unna bønnemøtene. Men ordet står i bestemt form. De holdt seg ikke bare trofast til bønn sånn generelt, men til bønnene. Det handler derfor om bestemte bønner. Nemlig de tre daglige tidspunktene som enhver god jøde brukte til å be. Tidebønner er derfor ingen katolsk oppfinnelse, men noe som har røtter helt tilbake til den aller første kristne menigheten.
Et annet bibelvers som er mye brukt i undervisning, er: «La oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre» (Heb 10,25). Dette brukes som argument for at det er viktig å samles. Ja, det er viktig å samles sammen med menigheten. Men jeg har ikke hørt mange forkynnere stille det enkle spørsmålet: Når samles menigheten da? For å forstå hva forfatteren mente med denne uttalelsen, så må vi jo vite når mottakerne av brevet pleide å samles…
De første kristne menighetene vokste på mange måter ut av de jødiske synagogene. Det var derfor naturlig for dem å samles til gudstjenester med nattverd, bønn og skriftlesing på sabbaten. Etterhvert som de kristne menighetene spredde seg ut over på hedningenes områder, begynte de å samles når det måtte passe best. Utenfor jødiske områder pleide de fleste å jobbe på lørdagene, så derfor ble det som regel til at man møttes søndag morgen for gudstjenester. I tillegg samlet de seg selvfølgelig i hjemmene gjennom hele uka når det måtte passe. Jeg tror ikke poenget er om man samler seg på lørdag, søndag eller onsdag. Men NT er altså skrevet til menigheter som kom sammen fast hver uke, og det er viktig å vite for å forstå konteksten for en del bibelvers.
Et tredje eksempel er noe som jeg også sterkt anbefaler: Enhver kristen bør sette av regelmessig tid i kalenderen sin til å reise bort for bare å søke Gud. Dra langt bort fra internett og TV og mennesker som ønsker vår oppmerksomhet, for å ha kvalitetstid aleine med Far. Selv den mest opptatte vil kunne sette av minst en dag eller to med jevne mellomrom. Men det krever bevisst handling å rydde tid til dette. Men igjen tenker vi – kanskje ubevisst – at dette med å søke Gud i stillheten er noe som stammer fra klostervesenet i middelalderen. Men både Jesus og apostlene satte av tid til å være alene med Gud i perioder. Burde vi ikke følge deres eksempel?
Jeg er veldig tilhenger av uformelle og relasjonsbaserte menigheter. Men i vår iver etter å finne uformelle strukturer, kan vi stå i fare for å kaste fra oss en del av de strukturene som var selvsagte for de første kristne. Frihet og kreativitet betyr ikke at man gir slipp på den åndelige rytmen. Kanskje tvert i mot. Vi kan faktisk finne frihet og harmoni i visse rytmer – i alle fall i de som er beskrevet i NT.
3 kommentarer:
Dette var veldig bra, Eskil. Det omhandler litt av det samme jeg går innpå i blogginnlegget "Er du en søndagskristen eller hverdagskristen?"
Vi trenger rytme i åndelivene våre. Det er ikke negativt, men setter heller fokus på det som er viktig for oss, i hverdagen, nettopp fordi vi rydder en fast plass til det i timeplanen.
Bra innlegg dette med faste tider. Det trenger ikke være faste tider, det trenger heller ikke være negativt å ha noen faste tider, dessuten er det bibelsk. Du skrev om tidebønn. Her er ett eksempel:
Apostlenes gjerninger 3:1 ¶ Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende.
"Bønnens time, som var den niende". Dette er et eksempel på faste tider der en kommer sammen for å be. Noen kaller dette også for tidebønn.
Litt i samme gata er diskusjonen rundt julefeiring. Jeg er selvfølgelig skeptisk til den eksterne materialismen som kjennetegner ”feiringen” i Norge. Men dessuten har jeg vært lite positiv til i det hele tatt å ha julen som en kristen høytid. Nå har imidlertid Anders Gerdmar skrevet en interessant artikkel om jul. Gerdmar er en teolog jeg har meget stor respekt for, og artikkelen hans er i det minste interessant: Du kan lese artikkelen her.
Legg inn en kommentar