Det finnes mange gode forklaringer på hvorfor Jesus renset tempelet på en hardhendt måte. Han veltet pengevekslernes bord og skremte både folk og fe ut av huset med en svepe. Jeg kom til å tenke på én mulig forklaring – som dog antakelig vis ikke er den rette forklaringen. Men den satte i hvert fall tankene i sving.
Dyr som skulle ofres i tempelet måtte sjekkes for eventuelle lyter. Bare dyr uten skader kunne ofres der. Dessuten måtte tempelskatten betales i en bestemt valuta. Men alt dette krever jo tid og innsats. For den tidens travle tilbedere av Gud, måtte det være mye enklere å sette bort dette til profesjonelle!
Når du kom til tempelet kunne du starte hos pengeveksleren for å få tak i rett valuta. Deretter kunne du gå bort å kjøpe deg et ferdig kontrollert offerdyr som svarte til kravene om å være lytefri. Da slapp du kaste bort tida di på å undersøke en eller annen okse eller due. Antakelig kunne ikke de fleste så mye om okser og duer og den slags likevel. Til slutt kunne du betale en prest for å ofre dyret for deg, før du stormet videre til neste forretningsavtale eller familieselskap. På den måten kunne du oppfylle alle forventninger Gud måtte ha til deg på en rask og økonomisk måte. Det blir litt som å bestille en big-mac meny på McDonald’s drive-in: «Vennligst si hva du ønsker, og så kjør fram til luke nummer to… Hold betalingen klar!»
Av og til lurer jeg på om ikke dagens kristne har løst menighetslivet på samme måte: I stedet for å ta alt «slitet» det er med å søke Gud for å høre om Han vil bruke meg til noe, så er det både enklere og kjappere å overlate dette til noen andre. Enten disse «andre» er lønnede pastorer eller ivrige husmenighetsledere. Vi får en slags drive-in versjon av menighetsliv: Minst mulig plunder og heft. Alle gjør det de er forventet å gjøre, og så kjører vi videre. Dette er effektivt… men overflatisk!
Kanskje vi kan kalle det å outsource ansvaret for å søke Gud? Jeg tviler vel egentlig på at dette var grunnen til Jesu reaksjon i Tempelet. Men jeg lurer på om vi ikke har gjort en slik tabbe i mange menigheter. Jeg tror det er en verdi at hver enkelt føler et ansvar for menigheten sin – og for livet sitt med Gud. Ja, ikke bare sitt eget liv, men også et ansvar for å støtte og oppmuntre sine søsken i troen. Det klarer vi ikke med drive-in modellen!
Dyr som skulle ofres i tempelet måtte sjekkes for eventuelle lyter. Bare dyr uten skader kunne ofres der. Dessuten måtte tempelskatten betales i en bestemt valuta. Men alt dette krever jo tid og innsats. For den tidens travle tilbedere av Gud, måtte det være mye enklere å sette bort dette til profesjonelle!
Når du kom til tempelet kunne du starte hos pengeveksleren for å få tak i rett valuta. Deretter kunne du gå bort å kjøpe deg et ferdig kontrollert offerdyr som svarte til kravene om å være lytefri. Da slapp du kaste bort tida di på å undersøke en eller annen okse eller due. Antakelig kunne ikke de fleste så mye om okser og duer og den slags likevel. Til slutt kunne du betale en prest for å ofre dyret for deg, før du stormet videre til neste forretningsavtale eller familieselskap. På den måten kunne du oppfylle alle forventninger Gud måtte ha til deg på en rask og økonomisk måte. Det blir litt som å bestille en big-mac meny på McDonald’s drive-in: «Vennligst si hva du ønsker, og så kjør fram til luke nummer to… Hold betalingen klar!»
Av og til lurer jeg på om ikke dagens kristne har løst menighetslivet på samme måte: I stedet for å ta alt «slitet» det er med å søke Gud for å høre om Han vil bruke meg til noe, så er det både enklere og kjappere å overlate dette til noen andre. Enten disse «andre» er lønnede pastorer eller ivrige husmenighetsledere. Vi får en slags drive-in versjon av menighetsliv: Minst mulig plunder og heft. Alle gjør det de er forventet å gjøre, og så kjører vi videre. Dette er effektivt… men overflatisk!
Kanskje vi kan kalle det å outsource ansvaret for å søke Gud? Jeg tviler vel egentlig på at dette var grunnen til Jesu reaksjon i Tempelet. Men jeg lurer på om vi ikke har gjort en slik tabbe i mange menigheter. Jeg tror det er en verdi at hver enkelt føler et ansvar for menigheten sin – og for livet sitt med Gud. Ja, ikke bare sitt eget liv, men også et ansvar for å støtte og oppmuntre sine søsken i troen. Det klarer vi ikke med drive-in modellen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar