En av de mest grunnleggende prinsipper man lærer seg som leder i arbeidslivet er prinsippet om ære og skyld. Gode ledere deler æren med sine medarbeidere når det går godt, men tar skylda selv når noe går galt. Dårlige ledere derimot tar æren selv for det som går bra, og fordeler skylda til andre når ting går dårlig.
Hvor mye mer burde ikke dette prinsippet gjelde i Guds menighet: «Del æren og ta skylda». Menighetsledere er nemlig også fristet til å tenke at de selv nok har hovedansvaret for at ting går bra. Men hvis noe går mindre bra, så er det antakelig noen andres skyld.
Dette er fjernt fra Nehemja sin innstilling. Han levde i Babylon fordi hans forfedre hadde gjort opprør mot Gud. Nehemja var ikke en gang født da Jerusalem falt, men likevel tok han sin del av skylda. Han ropte til Gud og ba om nåde for de synder han hadde gjort: «Jeg bekjenner de synder som vi israelitter har gjort mot deg. Både jeg og min fars ætt har syndet. Vi har båret oss ille at mot deg og har ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du gav din tjener Moses» (Neh 1,6-7).
Noen av de skriftlære på Jesu tid tenkte helt annerledes, og fikk høre følgende kraftsalve: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravmælene for hellige menn, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært med på å drepe profetene. Altså er dere selv vitner om at dere er barn av dem som myrdet profetene. Fortsett da det fedrene begynte, inntil målet er fullt. Slanger og ormeyngel!» (Matt 23,29-33)
Nå mener jeg ikke at man skal ta i mot hva som helst fra hvem som helst. Men jeg tror jeg peker på et viktig prinsipp. Den som deler æren og tar skylda selv, vil kanskje tape på kort sikt - i forhold til den som gjør motsatt. Men på lang sikt er jeg ikke tvil om hvem som kommer best ut.
Hvor mye mer burde ikke dette prinsippet gjelde i Guds menighet: «Del æren og ta skylda». Menighetsledere er nemlig også fristet til å tenke at de selv nok har hovedansvaret for at ting går bra. Men hvis noe går mindre bra, så er det antakelig noen andres skyld.
Dette er fjernt fra Nehemja sin innstilling. Han levde i Babylon fordi hans forfedre hadde gjort opprør mot Gud. Nehemja var ikke en gang født da Jerusalem falt, men likevel tok han sin del av skylda. Han ropte til Gud og ba om nåde for de synder han hadde gjort: «Jeg bekjenner de synder som vi israelitter har gjort mot deg. Både jeg og min fars ætt har syndet. Vi har båret oss ille at mot deg og har ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du gav din tjener Moses» (Neh 1,6-7).
Noen av de skriftlære på Jesu tid tenkte helt annerledes, og fikk høre følgende kraftsalve: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravmælene for hellige menn, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært med på å drepe profetene. Altså er dere selv vitner om at dere er barn av dem som myrdet profetene. Fortsett da det fedrene begynte, inntil målet er fullt. Slanger og ormeyngel!» (Matt 23,29-33)
Nå mener jeg ikke at man skal ta i mot hva som helst fra hvem som helst. Men jeg tror jeg peker på et viktig prinsipp. Den som deler æren og tar skylda selv, vil kanskje tape på kort sikt - i forhold til den som gjør motsatt. Men på lang sikt er jeg ikke tvil om hvem som kommer best ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar