I desember var jeg med på en konferanse i Tyskland kalt «Emergent Deutschland» i Erlangen. Her var 70-80 mennesker fra hele Tyskland (pluss to nordmenn) samlet for å snakke om hvordan bygge menigheter som når postmoderne generasjoner i Europa. Til slike samlinger kommer det virkelig litt av hvert av mennesker – alt fra Jesus Freaks til katolikker. Men flertallet av de som kom var nok slike som enten nylig har plantet en ny menighet, eller som er i prosessen fram mot å gjøre det. Vertskap for samlingen var Elia, som ledes av Peter Aschoff, som er en gammel bekjent av meg.
«Emerging church» (EC) har blitt et begrep for en ny tankegang om relevante menigheter. I tillegg til framveksten av husmenigheter, så føler jeg at EC er ett av de mest spennende initiativer for å nå dagens europeere med evangeliet. EC er på ingen måte et enhetlig definert begrep. Det dekker en lang rekke ulike måter «å gjøre menighet» på. For den som ønsker å lese mer anbefales boka «The Emerging Church» av Dan Kimball. Selv om dette kanskje ikke er den beste boka om EC, så gir den en lettfattelig innføring i temaet.
Ett av fellestrekkene i EC er at man prøver å kombinere det som er bra fra eksisterende og historiske kirker med nye måter å gjøre ting på. Dette i motsetning til pinsebevegelsen og husmenigheter som – litt enkelt sagt – har som ideal «å rense vekk» alt som er kommet til av tradisjoner gjennom kirkehistorien. Målet for pinsebevegelsen er «tilbake til urkristendommen» slik den var på apostlenes tid. Man ser altså det som har skjedd gjennom kirkehistorien i stor grad som en avsporing, og man identifiserer seg derfor med grupper i ytterkanten (waldensere, anabaptister, bogomiler, osv).
Innen EC så er det mye mer vilje til å ha med seg det som er bra også fra historiske kirker. Derfor prøver man å få med seg det beste av åndelighet fra så ulike retninger som klosterbevegelsen, keltisk kristendom, latinamerikansk frigjøringsteologi og pietistisk vekkelseskristendom. Resultatet kan nok fort oppfattes som en «suppe». Jeg må innrømme at en del av det som skjedde på konferansen i Erlangen var mildt sagt uvant for oss fra Norge. Når det er sagt så har jo aldri «uvant» vært noe godt kriterium for å bedømme om noe er bra eller ikke.
Jeg har sansen for en del av det EC ønsker å oppnå. Spesielt liker jeg at man er villig til å prøve nye ting for å nå nye generasjoner med evangeliet. Men jeg liker også at man har respekt for kirkehistorien. Det er jo ikke slik at alt som har skjedd gjennom kirkens 2000 år har vært negativt. Tvert i mot har Gud jobbet aktivt med sitt folk og mye bra har skjedd. En del fornyelse i Norge mangler dette perspektivet synes jeg. Vi kan faktisk lære noe av generasjonene som har gått foran oss. Alt må selvfølgelig prøves mot Bibelens åpenbaring. Men vi gjør oss en bjørnetjeneste hvis vi mentalt setter en strek over det meste av det som har skjedd mellom år 100 og i dag.
«Emerging church» (EC) har blitt et begrep for en ny tankegang om relevante menigheter. I tillegg til framveksten av husmenigheter, så føler jeg at EC er ett av de mest spennende initiativer for å nå dagens europeere med evangeliet. EC er på ingen måte et enhetlig definert begrep. Det dekker en lang rekke ulike måter «å gjøre menighet» på. For den som ønsker å lese mer anbefales boka «The Emerging Church» av Dan Kimball. Selv om dette kanskje ikke er den beste boka om EC, så gir den en lettfattelig innføring i temaet.
Ett av fellestrekkene i EC er at man prøver å kombinere det som er bra fra eksisterende og historiske kirker med nye måter å gjøre ting på. Dette i motsetning til pinsebevegelsen og husmenigheter som – litt enkelt sagt – har som ideal «å rense vekk» alt som er kommet til av tradisjoner gjennom kirkehistorien. Målet for pinsebevegelsen er «tilbake til urkristendommen» slik den var på apostlenes tid. Man ser altså det som har skjedd gjennom kirkehistorien i stor grad som en avsporing, og man identifiserer seg derfor med grupper i ytterkanten (waldensere, anabaptister, bogomiler, osv).
Innen EC så er det mye mer vilje til å ha med seg det som er bra også fra historiske kirker. Derfor prøver man å få med seg det beste av åndelighet fra så ulike retninger som klosterbevegelsen, keltisk kristendom, latinamerikansk frigjøringsteologi og pietistisk vekkelseskristendom. Resultatet kan nok fort oppfattes som en «suppe». Jeg må innrømme at en del av det som skjedde på konferansen i Erlangen var mildt sagt uvant for oss fra Norge. Når det er sagt så har jo aldri «uvant» vært noe godt kriterium for å bedømme om noe er bra eller ikke.
Jeg har sansen for en del av det EC ønsker å oppnå. Spesielt liker jeg at man er villig til å prøve nye ting for å nå nye generasjoner med evangeliet. Men jeg liker også at man har respekt for kirkehistorien. Det er jo ikke slik at alt som har skjedd gjennom kirkens 2000 år har vært negativt. Tvert i mot har Gud jobbet aktivt med sitt folk og mye bra har skjedd. En del fornyelse i Norge mangler dette perspektivet synes jeg. Vi kan faktisk lære noe av generasjonene som har gått foran oss. Alt må selvfølgelig prøves mot Bibelens åpenbaring. Men vi gjør oss en bjørnetjeneste hvis vi mentalt setter en strek over det meste av det som har skjedd mellom år 100 og i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar