Kan man arve radikalitet?

Jeg håper noen kan hjelpe meg med et spørsmål jeg har tumlet mye med i det siste: Kan radikalitet gå i arv? Nå tenker jeg ikke rent genetisk. Men kan den som jobber med disippeltrening fostre disipler som er minst like radikale som en selv? Eller helst mer radikale enn en selv.

Det virker som selv Paulus slet med dette, når han skriver: ”Jeg har ingen som Timoteus, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak.” (Fil 2,20-21). Paulus var en som ikke levde for seg selv og sin egen komfort. Han var en meget radikal etterfølger av Jesus. Men det virker som selv Paulus sine medarbeidere var mindre radikale enn ham selv, med unntak av Timoteus.

Antakelig ville vi synes at samtlige av Paulus sine medarbeidere var radikale sammenlignet med vår standard. Men poenget mitt er at de var mindre radikale enn han som hadde trent dem. En lignende utvikling kan man se i vekkelsesbevegelser i kirkehistorien. Det starter med noen få radikale som ikke lar seg stoppe av noen ting. De går ut og vinner nytt land for Guds rike. Men når andre generasjon med ledere tar over, så blir fokuset på vedlikehold og på å forsvare det territorium man har erobret. Så må tredje eller fjerde generasjon bryte opp og starte på nytt. Det finnes noen hederlige unntak selvfølgelig, men så vidt jeg kan forstå, så skjer dette alt for ofte.

Jeg har tro på mange nye menigheter i Norge. Men skal dette skje i løpet av de nærmeste få årene, så må mange unge (og eldre) radikale menighetsplantere stå fram! Da blir dette med overføring av radikalitet en nøkkel. For jeg ønsker ikke bare være med å trene menighetsplantere: Jeg ønsker å trene en radikal utgave av sorten! Slike som ikke tenker på sitt eget, men bare på Jesu Kristi sak.

Jeg er ikke pessimist, men må finne noen svar. Noen tanker har jeg jo selv. Kanskje jeg kan komme tilbake til dem. Men hvem kan hjelpe meg? Hvem har tanker – og ikke minst erfaring – fra dette med å trene disipler som blir mer radikale enn deg selv?

Meningsfull nattverd

En av de tingene vi med fordel kan gjenvinne i mer postmoderne sammenhenger er nattverden. Nye menigheter bør ha nattverd langt oftere enn det som er vanlig. I menigheten min har vi sett folk som for første gang bekjenner sin tro på Gud gjennom å delta i nattverden.

Vi trenger ingen ”ordinerte” prester for å ha nattverd – for vi er alle prester. Vi trenger heller ikke ha en spesiell bygning eller en spesiell ukedag for å ha nattverd. De første kristne hadde stor variasjon: I Jerusalem hadde man nattverd daglig i hjemmene, mens korinterne hadde nattverd ukentlig når hele menigheten kom sammen.

Men en ting som alltid bør kjennetegne nattverden er fellesskap. Det burde ikke være slik at hver enkelt bare er opptatt med sin egen lille brødbit eller oblat - og bare tenker på sitt eget private forhold til Gud. Nattverden er et måltid som markerer at vi hører sammen som Guds folk. Korinterne ble jo kritisert for at de holdt hvert sitt måltid (1Kor 11,21). Selv om de var på samme sted, så tenkte hver på seg og sitt når de hadde nattverd. Det likte ikke Paulus! Men jeg har dessverre også vært med på mange nattverder hvor fokuset bare er mellom den enkelte og Gud. La oss gjenvinne fellesskapet som nattverden skal uttrykke!

Måltider kan være varierte. Julemiddagen er som oftest med andre rammer enn en vanlig middag i en arbeidsuke, og når vi går på restaurant med gode venner så er rammene igjen helt annerledes. Nattverden er også et måltid. Da må vi forvente at rammene varierer fra gang til gang. Dessverre har de fleste menigheter ”sin” måte å ha nattverd på – og den gjennomfører de hver eneste gang. Hvordan kan vi gjøre noe så flott som et kjærlighetsmåltid (Judas 12) til et ensformig ritual?

Nattverden er til minne om Jesus. Men i våre protestantiske menigheter så er det bare én ting vi minnes hver eneste gang vi har nattverd: Det er at Jesus døde for oss. Det er selvfølgelig viktig å minnes dette. Men det er jo langt mer enn dette vi kan minne hverandre på når det gjelder Jesus. Faktisk var de første kristne mest opptatt av å bruke nattverden til å minne hverandre på at Jesus skulle komme tilbake for å opprette sitt rike på jorden. Fokuset deres var altså på framtiden – og ikke på fortiden slik vi gjerne har. Hver gang vi har nattverd skal vi gjøre det til minne om Jesus. Men det betyr ikke at vi hver gang må minnes akkurat det samme, for Jesus har jo gjort så mye for oss!

For nye kristne er det glimrende å være med på nattverd. Med litt planlegging kan man i løpet av noen nattverdsmøter forkynne alle de tre viktigste aspektene som vi skal minnes når det gjelder Jesus:

1) Hans blod ble utøst for våre synder (vinen)
2) Han er i dag til stede i sin kropp (brødet). Hans kropp er vi som er døpt med én Ånd til å være Hans menighet. Han er midt i blant oss!
3) Han skal en dag komme igjen for opprette et fullkomment rike (han skal ikke drikke vin før han drikker den ny sammen med sine disipler i Guds rike)

Når vi har nattverd bør vi forklare at den handler om hva Jesus har gjort, hva Han gjør i dag, og hva Han skal gjøre i framtiden! Vi feirer Ham som er og som var og som kommer! (Åp 4,8) Til det trenger vi sannelig mer enn ett enkelt nattverdsmøte en sjelden gang!

Ritualer og nådegaver

Er ritualer og nådegaver motsetninger? En venn av meg mer enn antydet at jeg hørtes lite karismatisk ut etter at jeg skrev innlegget om liturgi. Men slapp av: Jeg har tro på Åndens gaver! Men for meg er ikke dette en motsetning. Min påstand er at alle kristne menigheter har ritualer (sakramenter) – og at det er helt riktig å ha dem! Men hvis vi bare har ritualene - og ikke åndskraften - blir det selvfølgelig helt feil!

Noe som kjennetegner postmodernismen er at den verdsetter det visuelle. Mens tidligere generasjoner kommuniserte mest med munnen, så går kommunikasjon i dag stadig mer ved hjelp av alle sanser. Tidligere var tanken det klart viktigste elementet i læringsprosessen – i dag spiller opplevelsen en mye større rolle enn tidligere. Ingen av disse tilnærmingsmåtene er nødvendigvis bedre enn den andre – de er simpelthen bare forskjellige.

Inn i en slik situasjon bør vi bruke de bibelske symbolene for alt de er verdt. Vi må tenke gjennom hvilke ritualer vi bør ha - og ikke minst hvordan de bør utformes. Dette vil hjelpe oss til å gjøre postmoderne mennesker til disipler. Her kan vi altså oppnå to ting på en gang: Vi kommer nærmere det bibelske forbildet for menighetsliv, samtidig som vi kommuniserer bedre med folk rundt oss. Det høres vel bra ut?

Et sakrament er en handling hvor det skjer noe mer enn bare det som er synlig i det ytre. For eksempel er dåpen mer enn at vi bare gjør folk våte. Dåpen handler om en åndelig virkelighet, som synliggjøres ved en fysisk handling. Vi kan altså visualisere et åndelig prinsipp. Dette fanger folks oppmerksomhet, hvis vi gjør det på en god måte – og tar oss tid til å forklare.

NT er full av slike ritualer. Fire av de som er enklest å finne er: Dåp – Nattverd - Salving med olje – Håndspåleggelse. Hver av disse ytre handlingene er koblet til en åndelig virkelighet som går dypere enn vann, vin, olje og svette håndflater. Dette er altså symboler (eller mer enn som så?) som Gud har gitt sin menighet. I en postmoderne kultur gjør vi lurt i å gjenvinne noe av fylden i disse symbolene.

Liturgi - et stygt ord?

Da jeg før i tida hørte ordet ”liturgi” gikk det frysninger nedover ryggraden på meg. Jeg så for meg prestekjoler og altere og fastlåste gudstjenesteformer. Men etter hvert har det gått opp for meg at vi alle har en form for liturgi. Men i ”frie” sammenhenger så er vi bare ikke klar over vår egen liturgi. Dette innlegget er derfor en oppfordring til å bli bevisst din egen liturgi.

I bunn og grunn handler liturgi om rammene rundt vår tilbedelse av Gud. Enhver kultur utvikler sin måte å tilbe Herren på. Dette er jo ikke feil! Spørsmålet er bare om vår ”liturgi” faktisk egner seg for den kulturen vi søker å nå. Eller gjør vi det på en måte som bare var relevant for tidligere tider? Hvorvidt vi definerer ”tidligere” som 500 år tilbake i tid - eller 20 år tilbake i tid - spiller egentlig ikke noen rolle.

Som med de fleste andre ting, er det to grøfter å gå i. Mange av oss har tatt avstand fra det vi opplever som døde ritualer i tradisjonelle kirker. Men ved å gjøre dette kan vi fort risikere å kaste ut alt som er bra med dette. Det er jo gjerne en grunn til at de som har gått foran oss, gjorde det på akkurat den måten de gjorde det. Ofte hadde de en god grunn, selv om vi ikke forstår dette helt i dag. Vi gjør med andre ord lurt i å lære av røttene våre, og samtidig tenke gjennom hvordan vi bør gjøre det framover.

Ved å tenke planmessig gjennom dette med liturgi tror jeg faktisk vi kan skape sammenhenger som kommuniserer veldig bra med unge mennesker. I Kraftverket har vi f.eks. hatt noen av de beste tilbakemeldingene fra tenåringer de gangene vi har hatt brødsbrytelse (nattverd) på møtene. Ved å tenke gjennom hvordan vi bør ha brødsbrytelse, så kan vi altså ”bruke” dette til å legge til rette for møter mellom Gud og mennesker. Dette er hensikten med en gjennomtenkt liturgi!

Jeg er slett ingen ekspert på liturgi, men jeg tror i hvert fall følgende områder er viktig å tenke gjennom:

1) Valg av musikk (dette har de fleste allerede et bevisst forhold til)
2) Fysiske omgivelser (i hjemmene eller offentlig? cafébord, stolrader eller ingen stoler? utsmykking, belysning, osv)
3) Møtenes innhold (skriftlesing, forkynnelse, lovsang, måltid, forbønn, osv)
4) Åndelige disipliner (bønn, faste, studium, stillhet, tjeneste, osv)
5) Sakramenter og ritualer (dåp, nattverd, håndspåleggelse, salving med olje)

Jeg mener jo ikke at disse ytre rammene er det viktigste. Det viktigste er at Den Hellige Ånd får virke. Men samtidig er det klart at omgivelser og struktur påvirker oss – enten positivt eller negativt. Vi bør ikke bli overrasket over at Gud bruker ytre ting for å påvirke vårt indre liv. Faktisk tror jeg noen menigheter går glipp av vekst i antall fordi de undervurderer en del slike ”ytre” ting.

Om å ha forventninger til folk

I dagens samfunn er det få ting som lyder verre enn ”å sette krav til folk”. Mange mennesker misliker sterkt å ha forventninger rettet mot seg. Personlig frihet er kampordet, og med det menes frihet til å gjøre akkurat det jeg føler for - til enhver tid. Det å be noen om å forplikte seg - eller be dem å legge ned sine egne behov på andre måter - er noen av det verste man kan gjøre.

Noen kristne bruker til og med teologien for å unngå å bli satt forventninger til: Gud elsker meg uansett om jeg gjør noe eller ikke, så hvem er du som har forventninger til meg? Tror du at du er viktigere enn Gud liksom? Dermed er vi dobbelt vaksinert: For det første vokser vi opp i en kultur som anser forpliktelse som en uting. Deretter bygger vi opp en teologi som forsterker dette negative trekket i kulturen vår.

Jesus hadde klare forventninger til de som ville følge ham. Ja, faktisk krav: Søk først Guds rike! Gi alt du eier til de fattige! Følg meg! Dette er temmelig tøffe utsagn. Men du verden så befriende! For da kan vi glemme oss selv, og få fokus der hvor Jesus hadde fokus – og det var ikke på sin egen navle. Da blir det å ”ha Jesus som Herre” mer enn fine ord.

Paulus hadde også tøffe forventninger til sine medarbeidere. Han omskar jo faktisk Timoteus! Jeg tror de fleste unge kristne menn hadde takket pent nei til å bli med i et kristent arbeid som forutsatte at man først lot seg omskjære av lederen for arbeidet... Nå er ikke akkurat dette min anbefaling, men vi må samtidig ikke la oss lure til å tro at vi kan utrette store ting uten å selv bli satt krav til – og selv ha forventninger til mennesker rundt oss

Ønsker vi å drive disippeltrening kommer vi altså ikke utenom det å heve forventningene til folk. Vi skal selvfølgelig ikke sette urimelige forventninger: Vi ber ikke en hundremeterløper om å satse på maraton! Men hvis folk skal utvikle seg, så må de ha noe å strekke seg etter. Dette er utrolig vrient å gjøre på en god måte i dagens samfunn. Men jeg tror det er en nøkkel for multiplikasjon av menigheter og tjenester.

Utvikle ferdigheter

Mye kristen undervisning er rettet mot å gi oss mer kunnskap. Kunnskap om hvordan studere Bibelen, hvordan be, hvordan ha et godt familieliv. Men ofte har vi vel så god bruk for ferdigheter, dvs. hvordan setter vi det vi vet ut i praksis. "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse" (Gal 5,22) Dette er vel og bra å vite, men jeg ønsker alt dette i praksis. Jeg vet at jeg bør være vennlig, trofast og selvdisiplinert… MEN HVORDAN GJØR JEG DET?? Dette er nok et rop mange kjenner igjen fra seg selv.

Jeg tror en viktig ting er å flytte hovedtyngden av undervisningen fra prekestolen til kjøkkenbordet. Vi trenger nok ”gode gammeldagse prekener” men ennå mer trenger vi å få snakke om ting i praksis. Dette gjør vi bedre over et måltid mat enn på en gudstjeneste. Derfor må vi ha åpne hjem . Det er bare når man kan snakke om ting personlig at vi utvikler ferdigheter.

En bekjent av meg pleier å si at ”vi må bygge menigheter hvor det er lov å synde”. Han ønsker jo ikke at folk skal synde. Men han innser at folk faktisk sliter med det ene og det andre og det tredje. Vi må derfor ha menigheter hvor det er lov å snakke om utfordringer man har på det personlige planet. Det er ikke nok å forkynne om helliggjørelse på møtene, hvis mennesker ikke får praktisk hjelp til å seire over ting som avhengigheter og dårlig selvbeherskelse. ”Helliggjørelse” er generelt – og dermed ufarlig. ”Avhengighet” derimot er konkret fordi det handler om at jeg er bundet av TV, internett, gambling, rusmidler, pornografi eller hva det måtte være (for sikkerhet skyld: dette er ikke en liste over mine avhengigheter!)

Bibelens undervisning om helliggjørelse gir meg kunnskap, mens det å klare å legge ting bak meg i mitt eget liv er ferdigheter. Kunnskap er bra, fordi det forteller oss om hva vi trenger å utvikle ferdigheter i. Men målet er ferdighetene. For da skapes disipler med forvandlede hjerte, og vi unngår å skape ”studenter” med store hoder og små hjerter. Kunnskap får vi gjennom bibeltimer og prekener – ferdigheter får vi hvis menigheten fungerer i dagliglivet.

Ledertrening

Ett eksempel på at menighetene våre ofte er mer greske enn jødiske i sin tankegang er hvordan vi driver ledertrening: Vi fokuserer ofte på kunnskap, mens vi heller burde fokusere på ferdighet. Vi tenker (ubevisst?) at hvis folk bare får nok kunnskap, så blir de gode ledere. Derfor sender vi de mest lovende ledertalentene vekk fra menigheten for å gå på bibelskole. Der vil de nok få massevis av kunnskap. Jeg mistenker imidlertid at det ofte er nok kunnskap i norske menigheter, men at man ikke vet hvordan denne kunnskapen skal settes ut i praksis (=ferdighet). Man kan lese 20 gode bøker om evangelisering og menighetsvekst, men hvis man ikke klarer å omsette dette i praktisk menighetsvekst, så er det ganske verdiløst

Jesus derimot hadde disipler som var med Ham mer eller mindre hele tiden i tre år. Det var ikke slik at disiplene hans kom for å høre ”fire gode bibeltimer”, for så ikke ha noe mer å gjøre med læreren sin før neste bibeltime. Nei, de var med ham både når han underviste og når han spiste eller hvilte eller var på fest. Dette var en metode for ledertrening som var godt kjent fra samtidige rabbier og fra GT: Moses sitt forhold til Josva - samt profetskolene - er kjente eksempler.

Jesu mål var ikke bare kunnskap, men forvandlede mennesker. Han visste at hvis hjertet til disiplene ble forvandlet, så ville Gud kunne bruke dem. Men hvis hjertene ikke ble forandret, så ville ikke all verdens kunnskap være til nytte. Her snakker vi om en ledertrening som ikke har klasserommet eller menighetens møter som sentrum. Sentrum for treningen er selve livet, og hvordan prinsippene i Guds rike kan leves ut midt i hverdagen. Lærer og elev jobber sammen med å anvende Bibelens prinsipper i konkrete situasjoner med hensyn til f.eks. parforhold, økonomi, stress, sykdom, sorg og glede, osv. Selvfølgelig vil en slik trening også inneholde klassiske menighetsting - som f.eks. tale, møteledelse og kirkehistorie - men slike ting blir satt inn i en bredere sammenheng.

En slik form for ledertrening har mange fordeler:

1) Vi produserer ikke ledere med store hoder og små hjerter
2) Ledertreningen foregår der hvor de fleste av de vi trener skal være ledere i framtida, nemlig i dagliglivet i menighetene og på arbeidsplassene.
3) Det er billigere
4)Det er mer fleksibelt. På en skole så må alle bli ”ferdig trent” innen en gitt tidsramme. Ved å drive ledertrening i hjemmene, så kan vi tilpasse både innhold og framdrift til den enkeltes behov og ressurser.

Skal vi se hundrevis av nye menigheter i Norge så tror jeg vi må tenke nytt om lederterning. Dette krever imidlertid at de av oss som har vært kristne en stund legger ned livene våre og fritida vår - og åpner lommebøkene våre og hjemmene våre - for en kommende generasjon av ledere.