Epleslang

Jeg leste nylig et par vers i Moseloven som fascinerte meg: «Når du kommer inn i en annen manns vingård, kan du spise så mye druer du vil, til du blir mett. Men du må ikke sanke i spann. Når du kommer inn på en annen manns åker, kan du plukke aks med hånden. Men sigd må du ikke bruke på annen manns korn» (5Mos 23,24-25).

Overført til vår tid må det vel bety at det er greit om ungene i nabolaget forsyner seg med epler og moreller i hagen min, så lenge de ikke tar med seg noe hjem? Eller hva med å plante noen bærbusker og frukttrær som kun skal være til glede for folk med dårlig råd? Dette med å kunne plukke korn på andres eiendom var regler som fariseerne og alle andre rettroende jøder levde etter på Jesus tid (Matt 12,1), og Jesus sa jo «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket» (Matt 5,20). Vi burde altså langt overgå Moselovens sjenerøse holdning.

Jeg tror kristenfolket i Norge har veldig, veldig mye å lære når det gjelder å bruke sine materielle verdier til velsignelse for andre. Vi er så vant til å tenke på at ting er «våre» at vi glemmer Bibelens radikale budskap om eiendom: Alt vi har fått, er en gave fra Gud, og vi er kun forvaltere av Hans skaperverk for en kort tid.

Sjangere i Bibelen

Til min store forbauselse så viser det seg at et av de søkeordene som fører til flest oppslag på bloggen min er «sjangere i Bibelen» og lignende uttrykk. Noen dager kan det være riktig mange som kommer inn på bloggen min etter et slikt søk. Dette temaet har jeg jo ikke skrevet så mye om. Men antakelig har andre skrevet enda mindre om det, og derfor havner folk hos meg. Jeg vet jo ikke hvem det er som leser dette, men tipper at det er en blanding av skoleelever/studenter og andre som er interessert i å finne ut mer om Bibelen. Derfor tenkte jeg å tilby litt ekstra service: Nedenfor gir jeg en kort oversikt over de viktigste litterære sjangerne i Bibelen. Hvis noen av leserne har ytterligere spørsmål, så legg igjen en kommentar eller send meg en mail. Jeg kan ikke love å svare på skoleoppgaver, men kanskje kan jeg svare på noe av det folk lurer på.

En stor del av Bibelen er FORTELLINGER. Noe av grunnen til at Bibelen har blitt elsket gjennom mer enn 2000 år og i de forskjelligste kulturer, er at den har en mengde gode historier med fascinerende karakterer og interessante plot. En god fortelling appellerer både til fornuft og til følelser, og engasjerer dermed mennesker på en helt annen måte en hva en instruksjonsbok gjør. Faktisk er mye av Bibelen skrevet for å bli lest høyt i en forsamling – ikke for å bli dissekert ord for ord bak en skrivepult. Mange av Bibelens historier har gått inn i kulturen på en slik måte at mange ikke en gang er klar over at det kommer fra Bibelen, slik som «David og Goliat» (1Sam 17). «Laban» er fortsatt et norsk ord for slabbedask (og for seigmenn) - 3800 år etter at mannen med det navnet levde (1Mos kap 29-31).

Fortellingene inneholder også andre typer litteratur som er innvevd i fortellingene, som for eksempel ordtak («Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke» Markus 2,17) gåter og lignelser («Den barmhjertige samaritan» Lukas 10,25-35), sanger («Marias lovsang» Lukas 1,46-55) og lister (f.eks. slektstavler).

Mange forbinder Det Gamle Testamentet (GT) i stor grad med LOVER og regler. Men lover utgjør egentlig en relativt liten del av Bibelen, og selv de delene som inneholder lover er i stor grad innarbeidet i fortellinger. Lovene i GT er ikke slik vi gjerne tenker oss lover - hvor ulike forbrytelser gir nærmere bestemte straffeutmålinger. De fleste lovene i GT er av typen «gode regler for sosialt samkvem». For eksempel sier ett av budene at «du skal hedre din mor og din far». Bibelen inneholder noe veiledning for hvordan man kan hedre sine foreldre i praksis, men ingen ble stilt for retten og dømt til fengselsstraff for ikke å hedret sin far eller mor. Andre lover er selvfølgelig mer slik vi tenker dem, som for eksempel straff for mord, voldtekt og tyveri, eller regler som skulle sikre rettferdige rettssaker.

Så mye som en tredel av Bibelen består av ulike typer POESI, slik som dikt og sanger. Bibelen ble skrevet på hebraisk og gresk, og er selvfølgelig best på originalspråkene. Men selv i oversatt form setter mennesker pris på avsnitt som «Kjærlighetens høysang» (1Kor 13) og «Herren er min hyrde» (Salme 23).

En sjanger som er uvant for oss i vår kultur, men som er mye brukt i Bibelen er PROFETI. Dette er ord som mennesker sier på vegne av Gud, og som forutsetter at Gud bryr seg om hva som skjer blant menneskene. Profetier snakker derfor ofte om at Gud skal gripe inn med frelse eller dom. 16 av bøkene i GT kalles for «profetiske bøker» og er gode eksempler på denne sjangeren. Men disse 16 bøkene inneholder også ulike andre sjangere, slik som sanger og fortellinger. Dessuten finnes den «profetiske sjangeren» også andre steder i Bibelen enn i de rene profetiske bøkene.

En kategori som er nært beslektet med profetier kalles for APOKALYPSE. Her skriver forfatteren ned syner og visjoner om verdens ende og dommedag. Denne sjangeren var vanlig for 2000 år siden, men for oss framstår den som ganske fremmedartet. Men hvis man lærer seg å forstå billedbruken er det mye fascinerende stoff i en apokalypse. Det er særlig to bøker i Bibelen som inneholder denne sjangeren: Daniel og Johannes åpenbaring

Gjennom århundrene samlet folk seg erfaringer om hva som var smart å gjøre og hva som var mindre smart. Disse erfaringene ble formulert i lignelser, fabler og ordtak. Disse ble etter hvert skrevet ned og samlet i Bibelens VISDOMSLITTERATUR. Det finnes en egen bok i Bibelen som kun består av ordtak (Salomos ordspråk). Men også andre steder i Bibelen finner man mye visdomsord, slik som i talene til Jesus.

De siste 10% av Bibelen består i stor grad av BREV. Hele 21 av Bibelens 66 bøker er personlige brev, og det finnes også brev i noen av de øvrige bøkene. De fleste av disse er personlige brev som ble sendt til én menighet eller til enkeltpersoner. Andre brev er mer av typen «rundskriv» som var beregnet på å bli sendt til større grupper av menigheter.

Dette er bare en svært kortfattet og forenklet oversikt over de vanligste sjangere i Bibelen. Dette litterære mangfoldet er nok en av grunnene til at Bibelen har holdt seg så populær gjennom utallige generasjoner. Man kan nyte dens litterære sider helt uavhengig om man tror at Bibelen er «Guds ord» eller ikke. For den som ønsker å studere Bibelens budskap mer på dypet, så er det også mye å hente gjennom å forstå disse ulike typer sjangere.

Lære seg å se

Et utbredt åndelig problem for Guds folk er at vi kan høre uten å forstå, og se uten å skjelne: «De skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå» (Markus 4,13). Da Mor Teresa startet sitt arbeid blant Indias fattige, så kunne alle som bodde i landet se fattigdommen. Men Teresa både så fattigdommen og skjelnet noe viktig. Hun kunne nemlig se at bak fattigdommen skjulte det seg noe mer enn en grå masse med «problemer». Hun så at hver enkelt fattig var et individ med uendelig verdi for Gud. Alle kunne se de fattige, men bare Teresa skjelnet og forstod det som var viktig.

Ethvert samfunn har svake og utsatte grupper. Selv de mest velstående kommuner i Norge har mange som passer inn i Bibelens definisjon av fattige og utsatte grupper. Selv om vi kanskje ikke har så mye av økonomisk fattigdom i Norge – selv om den finnes – så har vi mengder av andre utsatte grupper: Det kan gjelde barn med omsorgssvikt, mindreårige asylsøkere, ensomme studenter uten sosialt nettverk, enslige forsørgere, eldre, osv …

Men ser vi menneskene rundt oss? Eller er de bare flyktige episoder i livene våre, uten at vi egentlig ser dem? Ofte oppfatter vi mennesker som en integrert del av et serviceapparat. De blir nærmest som en forlengelse av en maskin. Men han som lagde kebaben du nettopp kjøpte har en personlig historie. Han har drømmer og forhåpninger for seg selv. Kanskje han har barn som han er bekymra for. Kanskje han sliter med relasjoner som er truet av sammenbrudd. Kanskje han har livsvisdom som du kan lære av. Men alt dette går vi glipp av fordi vi ikke ser mennesket - bare handlingen vedkommende utfører.

I løpet av en dag møter vi mange slike – de serverer på kafeer, de er bussjåfører eller ekspeditører i butikker, de sitter på en benk i gågata når du går forbi, de er ungene som bråker utenfor huset ditt når du ønsker å hvile litt. Alle disse er mennesker – ikke bare kulisser for livene våre. Jesus ønsker at vi skal se disse.

Jeg tror denne evnen er sterkt underutviklet hos mange. Men heldigvis kan vi trene oss opp til virkelig å se. For eksempel kan man bestemme seg for hver dag å snakke med minst ett av disse anonyme menneskene som utgjør kulissene i livet vårt. Snakke med dem som de unike individer de er, og ikke som maskiner som utfører en tjeneste. Gud, gi oss øyne som ser!

Lovsang i Herrnhut

Nå er vi akkurat tilbake etter ti dager i Tyskland, sammen med en gruppe fra menigheten vår. Det meste av tiden bodde vi i Herrnhut hvor vi hjalp en menighet med diverse praktisk arbeid. Både menigheten vi besøkte - og hele byen der – er et fascinerende sted. Herrnhut er en by som er grunnlagt på bønn og som har sendt ut enormt mange misjonærer i forhold til folketallet.

Menigheten vi besøkte samles for bønn og lovsang to ganger hver dag. Først en halv time om morgenen og deretter en time hver ettermiddag. I tillegg kommer andre samlinger og ting de gjør. Selvfølgelig kommer ikke hele menigheten på alle samlingene. Men det er alltid noen som ber eller lovsynger der. Dette setter sitt tydelige preg på menigheten. Jeg har aldri opplevd noe sted at det var så enkelt å preke som i Herrnhut (at min preken ikke ble så bra som jeg hadde håpet, hadde ikke med stedet å gjøre). Lovsangslederen fra Kraftverket opplevde det samme – at her var det sannelig enkelt å lede lovsang.

Det som slår meg når jeg er i Herrnhut, er ikke først og fremst at de bruker mye tid i lovsang, men renheten i lovsangen der. Noen steder føler jeg at lovsang blir et verktøy for å oppnå noe annet: Det kan være for å bygge opp stemningen før prekenen, for å berøre mennesker slik at de kommer fram til forbønn, eller andre mål. I Herrnhut opplever jeg derimot at lovsangen kun har som formål å lovsynge og tilbe Gud. På kveldssamlingene kan det skje at ingen ønsker velkommen eller sier takk for i dag. Man kan være til stede på flere slike samlinger uten å ane hvem som har ansvaret for møtet. Noen ganger kan folk si noe eller komme med en oppmuntring fra Bibelen eller be en bønn. Men det store fokuset er altså å tilbe Gud.

Menigheten har også et eget «ungdomsherberge» hvor mennesker kommer fra hele Tyskland for å være noen dager eller uker i bønn. Menigheten har altså lagt til rette for at mennesker kan komme på besøk, hvis man trenger tid til å søke Gud i ro og mak. Dette anbefales! Jeg er selv i ferd med å planlegge mitt neste besøk til byen. Hvis du vil vite mer så sjekk linken til høyre på bloggen. De har også behov for praktisk hjelp. Teamet fra Kraftverket dro ned for å hjelpe til med dugnadsarbeid, men vi fikk mye åndelig velsignelse med oss tilbake.

Møter og mål

Det pågår mange interessante diskusjoner om hvordan en menighet bør organiseres. Bør vi bare ha selvstendige husmøter, eller skal vi satse på store møter, eller en kombinasjon av disse? Hva skal vi gjøre når vi kommer sammen? Skal noen preke eller skal ordet være fritt hele tiden? Skal vi ha eget opplegg for barna eller skal de være sammen med de voksne?

Alt dette er viktige samtaler som man må ta på alvor. Men ofte føler jeg at diskusjonen blir redusert til hva som fungerer best. Hva slags type samlinger føler jeg at jeg trives best i? Liker jeg best små uformelle samlinger hvor jeg kan snakke mye, eller vil jeg heller være en del av en stor forsamling med gode taler og massiv lovsang? Eller kanskje føler jeg meg mest hjemme i en liturgisk sammenheng?

For meg går det viktigste skillet i en menighet på hva som er fokus – og ikke på hvordan møtene er organisert. Jeg tror menighetens viktigste oppgave er å ære Gud, og tilrettelegge for å skape forandring i menneskers liv. At mennesker blir kjent med Jesus og lærer å holde alt det han har befalt oss, er kjernen i Misjonsbefalingen. Det burde derfor også være enhver menighets fokus.

Enkelte menigheter kan ha mange gode møter og aktiviteter, men uten at folk blir forvandlet. Da spør jeg meg selv om hva som er verdien. Dette kan gjelde både store menigheter og husmenigheter. Men så finnes det andre menigheter som har fokus på å gjøre folk til disipler. Kanskje ikke møtene er så storartet, men mennesker blir forvandlet, slik at de stadig blir litt mer lik Jesus.

Det er selvfølgelig ikke noen motsetning mellom å ha gode møter, og det å se mennesker forandret! Men det er heller ikke noe likhetstegn mellom disse tingene: Man kan ha «gode møter» uten at folk blir forandret. Enda viktigere enn å spørre seg hvordan vi skal ha møter, er det derfor å spørre seg hvorfor vi skal ha møter.

Døm ikke!

Få ting er mer irriterende enn å bli sitert på en slik måte at sammenhengen ting er sagt i blir borte. I en diskusjon kan plutselig noen si «men du sa jo…». Da får vi lyst til å svare: «Ja, men det er jo tatt helt ut av sin sammenheng!» For å forstå et utsagn korrekt, må vi vite i hvilken sammenheng utsagnet hører hjemme. Politiske debatter er fulle av taktikken med å ta motpartens sitater ut av sin sammenheng. De fleste av oss har vel opplevd at ting vi har sagt har blitt misbrukt på denne måten i en eller annen krangel.

Dessverre så er det mange som leser Bibelen på samme måte. Man tar en enkelt setning fra Bibelen, og hevder at «slik er det - fordi Guds ord sier det». Men også bibelsitater kan misbrukes om de tas ut av den sammenhengen de står i. Et klassisk eksempel på dette er utsagnet i Salme 10,4: «Det finnes ingen Gud». Man skal ikke være veldig bevandret i Bibelen før man forstår at den setningen ikke gir et korrekt bilde av Bibelens undervisning om Guds eksistens. Med andre ord så kan dette sitatet bare forstås rett, hvis man kjenner sammenhengen det er sagt i. Vi må altså lese denne setningen i sammenheng med det som står før og etter, for å forstå hva forfatteren mente da han skrev dette.

Eksempelet ovenfor er lett å gjennomskue, men det kan være vanskeligere å se at dette gjøres også med andre bibelvers. Et eksempel på det er Matteus 7,1 hvor Jesus sier: «Døm ikke!» Dette sitatet brukes ofte helt løsrevet fra situasjonen det er sagt i. Da kan resultatet bli nesten like ille som sitatet fra Salme 10. Jeg hører nemlig ofte dette sitatet fra Jesus bli brukt som begrunnelse for at vi aldri skal kunne uttale oss om noe er rett eller galt. For hvem er vel vi som dømmer en annen? Sa ikke Jesus selv at det å dømme en annen er noe av det verste vi kan gjøre? En slik tanke passer godt inn i den postmoderne tankegangen som er så utbredt i Norge, hvor det eneste som ikke kan tolereres er at man ikke tolerer alt.

Men er dette hva Jesus mente da han sa at vi ikke skulle dømme? For å forstå hva Jesus mente må vi se utsagnet i sin sammenheng. Det vi vet er at Jesus andre ganger faktisk oppfordret oss til å dømme, men at det er viktig at vi dømmer rettferdig (Joh 7,24). Her bygger Jesus på GT hvor det er et hovedpoeng nettopp at man skal dømme rettferdig (5Mos 1,17). De første kristne fulgte opp denne tankegangen med at man må dømme rettferdig. Faktisk sier Paulus at evnen til å dømme rett er et tegn på kristen modenhet (Fil 1,9-10 +1Kor 2,15). Avsnittet som begynner med «døm ikke» avsluttes med at vi ikke «skal kaste perler for svin». I seg selv betinger dette en viss form for bedømmelse – vi må jo vite hvor svinene er for å unngå å kaste noe til dem…

Poenget til Jesus var altså ikke at vi aldri skal dømme. Poenget med utsagnet «døm ikke» kan bare forstås rett når man leser hele avsnittet det står i. Hovedbudskapet i det avsnittet er at vi ikke skal bruke én måleskala for oss selv og en annen måleskala for våre medmennesker. Mennesker har en tendens til å legge bedre merke til andres feil enn til sine egne. Våre egne feil har vi lett for å unnskylde, mens vi samtidig er lite nådige mot andre som gjør feil. Jesus beskriver det som at vi ser flisen i andres øyne, men ikke bjelken i vårt eget øye. Det er ikke feil å ta en flis ut av øyet på noen, men det er vanskelig å gjøre hvis vi har en bjelke som hindrer vårt eget syn. Problemet er altså ikke at vi dømmer om noe er godt eller dårlig, men at vi er hardere mot andre enn hva vi er mot oss selv.

Kommunisere med Gud

Om et par uker drar jeg til Tyskland igjen. Der skal jeg blant annet undervise på et seminar som har fått tittelen «å kommunisere med Gud». Det å ha toveis kommunikasjon med Gud er en av de mest grunnleggende velsignelsene for en kristen. Gud ønsker å lede oss gjennom å tale til oss, og Han ønsker å høre våre bønner.

Dessverre er det en del kristne som ikke har forstått at det å få sine bønner besvart er en fundamental opplevelse i kristenlivet. Noen ber av plikt: «Siden jeg er kristen bør jeg jo be» Andre ber for å få en slags åndelig opplevelse: «Når jeg ber, så føler jeg at Gud er nær». Det er selvfølgelig helt vesentlig for en kristen å oppleve Guds nærvær. Likevel vil jeg påstå at det viktigste ved bønn er at Gud hører den – og at Han svarer på det vi ber om.

Da disiplene ba Jesus lære dem å be, så kom han med veldig konkrete eksempler på hvordan man kan be (Lukas 11,1-13). Poenget med bønn – i følge Jesus – er at Gud vil gi oss det vi ber om. Han vil ikke gi oss en stein hvis vi ber om et brød – eller en slange hvis vi ber om en fisk. I parallellteksten til dette, sier Jesus at vi ikke skal være som de som ikke kjenner Gud – de som tror at de blir bønnhørt ved å bruke mange ord (Matteus 6,7). Bønn dreier seg altså ikke om hvor lenge vi ber, eller om hvordan vi opplever bønnen, men om hvorvidt Gud svarer på bønnen eller ikke. Dette betyr selvfølgelig ikke at det er uviktig om vi bruker mye eller liten tid sammen med Gud, eller om vi opplever Guds nærvær eller ikke. Alt jeg sier, er at bønner som ikke blir besvart har liten verdi i forhold til bønner som blir besvart.

For noen høres dette skremmende ut. Jeg regner med at seminaret kommer til å reise spørsmål hos de som er der. For eksempel «hvorfor får ikke jeg bønnesvar?» Eller «er det noe feil med mitt kristenliv hvis jeg ikke hører Gud tale til meg?» I sånne situasjoner er det bra å ha et seminar og ikke en vanlig preken. For en slik samling er nødt til å være interaktiv for å bære frukt. Ved at folk får mulighet til å stille spørsmål, drøfte dem høyt, og få tilbakemelding fra andre (ikke bare fra predikanten), så kan man få reell hjelp til å komme videre på akkurat dette området i kristenlivet.

Men kommunikasjon er ikke bare at vi prater til Gud. Det innebærer også at Gud taler til oss. Det gjør Han både gjennom sin Ånd og gjennom sitt ord. Et seminar om å kommunisere med Gud, må derfor handle om begge disse to dimensjonene.