Om å tie i forsamlingen

Et av de vanskeligste – og mest misbrukte – versene i Bibelen er 1Kor 14,33-34 «Som i alle kristne menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene». Grunnen til at jeg skriver om det, er at en del kristne blir avkrevd en forklaring av ikke-troende og kanskje ikke helt vet hva de skal si.

Det er jo skrevet bok på bok om dette, så jeg kan ikke påstå at jeg skjønner alt ved dette verset. Men noen tanker har jeg da i det minste. For det første så er jeg overbevist om at dette ikke er et generelt forbud for kvinner om å forkynne under gudstjenestene, slik noen har tolket dette. En slik tolkning passer dårlig med sammenhengen det står i.

Verbet «å tie» har minst to nyanser på norsk: Det kan bety at man aldri begynner å snakke. Men mer vanlig er det vel å oppfatte dette som at man holder opp med å snakke. Altså at man først snakker, og så etterhvert slutter med det. Det er den siste betydningen som er vanligst i NT. Det samme greske ordet er brukt to ganger i Apg 15,12-13. Der oversetter Bibelselskapet det slik: «Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus… Etter at de hadde talt, grep Jakob ordet…» I vers 12 oversetter man her ordet som i 1Kor 14,34 er oversatt med «å tie» med «ble stille». I vers 13 er det samme ordet oversatt «etter at de hadde talt».

Det dreier seg altså om noe som skjer etter at de hadde talt. Først sier kvinnene noe, men på et eller annet tidspunkt må de holde opp. Man kan jo ikke holde på med å snakke for all framtid. At Paulus faktisk ønsket at kvinnene skulle dele noe under gudstjenestene er for øvrig tydelig ut fra at han gir retningslinjer for hvordan de bør kle seg sømmelig når de gjør det (1 Kor 11,2-16).

Neste spørsmål er da: Når er det kvinnene skal slutte å snakke? Jeg tror det dreier seg om orden i gudstjenesten. Verbet «å tie» står tre ganger i 14,28-34. Hver gang er det knyttet til å unngå kaos på møtene: «Hvis en taler i tunger, men ingen kan oversette, så skal han tie». Ellers vil blir det kaos på møtene - om folk snakker et helt uforståelig språk. «Hvis en taler profetisk og en annen begynner samtidig, så skal den første tie». Eller blir det kaos ved at flere prater i munnen på hverandre. Det er vel ikke urimelig at også tredje gangen ordet «å tie» står, så er poenget det samme? Hvis kvinnene - eller mennene for den saks skyld - bare fortsetter å prate i det uendelige så blir det kaos på møtene.

En slik tolkning passer godt inn i sammenhengen det står i, for hele avsnittet 1Kor kapittel 11 til 14, handler egentlig om å komme sammen på en måte slik at det blir til gang og ikke til skade .

Desentraliserte nettverk

Jürgen Habermas er kanskje den mest innflytelsesrike nålevende filosof. Tidsskrift for teologi og kirke publiserte nylig en artikkel av Habermas som beskriver «religionens tilbakekomst». Etter andre verdenskrig har religion fått stadig mindre plass i vår kultur. Mange i Vesten har derfor antatt at religion snart vil bli mer eller mindre borte. Imidlertid har mange forskere begynt å stille spørsmålstegn ved nettopp denne tankegangen. For de siste årene har religion tvert i mot blitt stadig mer synlig. Habermas snakker derfor om at vi er på vei mot et postsekulært samfunn.

Artikkelen har mye interessant ved seg. Jeg tenkte imidlertid bare å gripe fatt i en liten detalj i den. Habermas sier at én av grunnene til at religionene nå er på vei tilbake i den offentlige bevissthet er at alle de store verdensreligionene ekspanderer kraftig ved hjelp av vellykkede misjonsstrategier.

Men det er ikke alle grupperinger innen de store verdensreligionene som ekspanderer, det er bare enkelte grupper innen disse religionene som vokser. Habermas skriver noe interessant om hvilke grupperinger som har framgang: «Misjonssuksessen har åpenbart også sammenheng med hvor bevegelige organisasjonsformene er. Den verdensomfattende, multikulturelle romersk-katolske kirken tilpasser seg globaliseringstendensene bedre enn de nasjonalstatlige protestantiske kirkene, som er de store taperne. De som utvikler seg mest dynamisk er de desentraliserte nettverkene innenfor islam og blant de evangelikale».

De som opplever vekst er altså de grupperingene som har en fleksibel organisasjon. Når det gjelder å nå ut med budskapet, så er den store taperen de klassiske protestantiske kirkesamfunnene. Den katolske kirken lykkes til en viss grad, mens vinnerne er det Habermas kaller for desentraliserte nettverk.

Dette passer godt med noe jeg selv synes å ha observert. For å lykkes med evangelisering og menighetsvekst i Norge så tror jeg vi trenger nettopp flere slike desentraliserte nettverk. Menigheter som blir sentralstyrt fra et hovedkvarter blir ofte lammet i sin kreativitet, mens menigheter som står helt aleine har en tendens til å bli utsatt for kriser av ulike slag. Derfor tror jeg vi trenger å utvikle nettopp slike desentralisert nettverk: Menigheter som står sammen på en forpliktende måte, men uten å kontrollere hverandre.

Nådegaver og jantelov

Heldigvis er ikke den norske kulturen lenger like preget av janteloven som den var tidligere. Det er gjort store framskritt i forhold til det å løsrive nordmenns tankegang fra denne i løpet av den siste generasjonen. Men det er fortsatt områder som er «hardere rammet» av Janteloven enn andre. Ett slikt område er bruken av nådegaver.

Den mest sentrale teksten om nådegaver i Bibelen er 1Kor kapittel 12-14. Der gjør Paulus et hovedpoeng av at kristne får ulike gaver fra Gud. «Er vel alle apostler? Er vel alle profeter eller lærere? Gjør vel alle mektige gjerninger?» (1Kor 12,29). Svaret på disse spørsmålene er: Nei, alle får ikke de samme gavene. Faktisk er det i følge Paulus direkte skadelig om alle kristne fikk de samme nådegavene: «Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen?» (1Kor 12,17).

Dette strider i mot den typiske norske tankegangen. Vi er oppdratt i en enhetskultur hvor noe av det viktigste er at alle får like mye. Norsk politikk er i stor grad rettet mot å utligne forskjeller mellom mennesker. Å gjøre forskjell på folk strider rett og slett mot vår opplevelse av hva som er rett. Men det er altså akkurat det Gud gjør når han gir ulike gaver til forskjellige mennesker.

I en sammenheng hvor janteloven fortsatt har innflytelse, kan tankegangen lett bli: «Du skal ikke tro at du har en nådegave som ikke vi har» - eller - «du skal ikke tro at Gud sier noe til deg som Han ikke sier til oss». Slik skapes et sosialt press mot å skille seg ut fra mengden, og den som er ivrigst til å be i tunger eller til å be for syke kan komme til å betale en sosial pris for sin iver. Hvis det virkelig er slik, så hemmer det utviklingen av nådegaver i menigheten.

Janteloven kan også hemme den enkeltes evne til å høre Gud. Hvorfor skulle Gud tale til akkurat meg? Gud vil sikkert heller si det som er viktig til noen andre! Hvorfor skulle Gud gi nådegaver til akkurat meg? Janteloven kan dermed skape både indre hemninger (lave tanker om seg selv) og ytre hemninger (andres forventinger) i forhold til bruk av nådegavene.

Styringsoppgaver

Paulus skrev ned flere lister med nådegaver og tjenester. En av disse listene er i 1Kor 12,28: «Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale». Gud har altså blant annet satt styringsoppgaver i menigheten. Hva er nå det?

Man skal være forsiktig med å lage en teologi ut av ett enkelt bibelvers – eller som her av ett enkelt ord. Men jeg begynte å tenke litt på hva slags nådegave er nå dette som kalles for styringsoppgaver? Rota av det ordet som brukes i grunnteksten benyttes bare én annen gang i NT. Det er i Apg 27,11 hvor det refererer til kapteinen på et skip. Ordet dekker altså en betydning som kan oversettes med f.eks. kaptein, styrmann, pilot eller los.

Gud har altså satt mennesker med en slik nådegave i menigheten. Nå er jeg slett ikke tilhenger av en sterk pastor som skal styre alt som skjer i en menighet. Likevel er det klart at det finnes mennesker som er spesielt utrustet til å lose menigheten framover. Enhver menighet trenger å vite hor den er på vei, slik at den ikke bare går rundt i sirkler. Det finnes også visse undervannsskjær som en menighet kan gå på grunn på. Da er det viktig å ha mennesker som har gaven til å gi riktig kurs, og til å styre unna farene.

Paulus nevner dette i sammenheng med sin undervisning om nådegaver. Men hvis dette er en nådegave, så betyr det at dette ikke er noe man kan stemme fram ved demokratiske valg. Eller at man kan la det gå på rundgang. Det er ikke slik at enhver god kristen er like godt kvalifisert til denne type oppgaver, for det avhenger av om man har denne spesifikke nådegaven eller ikke. Å la dette gå på rundgang, ville være like merkelig som at man hvert år bestemmer seg for hvem det er som det neste året skal ha ansvar for å tale i tunger, eller for å profetere, eller hvem som skal ha ansvar for å ha kraft til å gjøre mektige gjerninger…

Slike gaver kan selvfølgelig anerkjennes gjennom demokratiske prosesser. Menigheten kan altså velge å ta i mot eller avvise denne nådegaven. Men nådegaven kan aldri skapes gjennom slike prosesser. Hvis styringsoppgaver er en nådegave, så er det en utrustning som Gud velger å gi noen, mens andre i menigheten ikke får den nådegaven. Men forhåpentligvis får de andre noen andre typer nådegaver. Som Paulus sier, så trenger vi alle typer nådegaver for at menigheten skal bli sterk og sunn – altså også styringsoppgaver

Skadelige møter?

Paulus kritiserte de kristne i Korint for at de samlet seg på en slik måte at det ikke ble til gagn for dem, men til skade (1Kor 11,17). Jeg lurer på hvor mange kristne ledere som spør seg selv om hvor skadelige er møtene vi avholder?

I en del sammenhenger tenker man at ethvert møte er positivt. Det skjer ut fra tankegangen om at så lenge vi kommer sammen og det leses fra Bibelen, så må det jo være bra. Men det er altså ikke Paulus enig i. Han sier at møter kan være til nytte - eller de kan være til skade.

Som med det meste annet så er det to grøfter man kan falle i. Jeg mener for eksempel ikke at møter som oppleves som «trege» eller «mislykket» nødvendigvis er til skade. Eller at ethvert møte hvor stemningen er god nødvendigvis er til nytte. Det er viktig å unngå en prestasjonsangst i forbindelse med møter, slik at vi føler at vi må prestere «gode» møter. Gud møter ofte mennesker i tilsynelatende mislykkede sammenhenger. Jeg har også tro på faste rutiner i den forstand at Guds folk har samlet seg ukentlig til bønn, lovsang og utleggelse av Guds ord de siste 2500 årene. Det er ikke smart å nedvurdere verdien av en slik tradisjon, selv om ikke ethvert møte «tar av».

Likevel er det et interessant perspektiv at møter kan være skadelige. I Korint ble møtene skadelige på grunn av måten de hadde nattverd på, og på grunn av hvordan nådegavene ble brukt (eller misbrukt). Hva er det som eventuelt er skadelig i våre møter?

Overskrifter og tolkning

Kapitler, vers, fotnoter og overskrifter hørte ikke med til den opprinnelige bibelteksten. De er bare lagt til for at det skal være lettere for oss å finne fram. Dette er vel og bra. Men av og til kan overskriftene og fotnotene «lure» oss, ved at de får oss til å lese et avsnitt med en bestemt forventning om hva avsnittet handler om.

Jeg jobber for tiden mye med første korinterbrev. Sett fra min side, inneholder det brevet noen av de vanskeligste tekstavsnittene i NT, slik som: «kvinnen skal tie i forsamlingen» (14,34) og «hvorfor lar noen seg døpe for de døde?» (15,29) og «en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode» (11,2). I det siste tilfellet, så hjelper i hvert fall ikke Bibelselskapets overskrift «Kvinnene i menigheten». Norsk Bibel oppsummerer disse versene med «kvinnene skal dekke hodet når de ber og taler profetisk».

Dermed kan vi forledes til å komme til teksten med en forventning om at dette først og fremst handler om kvinner. Men når jeg leser selve teksten, så står det like mye om menn der. For Paulus virker det like viktig at menn ber uten noe på hodet, som at kvinnene ber med noe på hodet. I vers 14 og 15 snakker Paulus like klart om menns frisyrer som om kvinners frisyrer. Avsnittet handler altså ikke om kvinner, men om kjønnsforskjeller.

Jeg har selvfølgelig mine tanker om hva dette avsnittet ønsker å formidle, men det får eventuelt bli et annet innlegg. Poenget i denne omgang er at vi ofte kommer til bibeltekster med en forutinntatt holdning om hva som står der. En slik forutinntatthet kommer som regel av gammel vane, eller at vi bare har lyttet til én type undervisning. Men dessverre kommer den altså også noen ganger fra selve bibeloversettelsen vi leser.

Forsoning og tilgivelse

Jeg leste akkurat en artikkel som satte ord på noe som jeg har tenkt på en stund. Artikkelen handler om tilgivelse og gjenopprettelse av forhold. Den stod i «Journal of Psychology & Theology» 2/2010 og heter «Forgiveness and Reconciliation: The differing perspectives of psychologists and Christian theologians». Poenget er at psykologer og teologer har ulike perspektiver på hva tilgivelse egentlig er.

I følge artikkelen er det vanlig blant psykologer å se på tilgivelse og på gjenopprettelse av forhold som to uavhengige saker. Man kan altså ha det første uten at det andre nødvendigvis følger etterpå. Tilgivelse blir da et verktøy for min egen psykiske helse: Ved å tilgi, så blir jeg mer sunn og hel.

I kristen teologi derimot så henger tilgivelse og gjenopprettelse sammen. Guds tilgivelse har en klart uttrykt hensikt, nemlig å gjenopprette forholdet til den som har gjort feil. Slik Gud gjorde med den falne menneskeslekten gjennom Jesu død. Fra Gud sin side, er tilgivelse altså alltid med en hensikt – og den hensikten er gjenopprettelse. Hvis vi skal ligne Gud, må også vår tilgivelse ha som hensikt å gjenopprette forhold. Selv om det ikke alltid er mulig med gjenopprettelse i praksis, så forteller det oss hva som er rett målsetting.

Det har til tider frustrert meg at noen kristne ser ut til å synes at tilgivelse er alt som trengs: «Ja, jeg har tilgitt deg, men jeg vil aldri se deg mer…» Jeg har ofte lurt på hvor de har fått den forståelsen av tilgivelse fra. Da jeg leste artikkelen skjønte jeg plutselig at de har fått sin forståelse fra rådende psykologiske teorier - og ikke fra Bibelen. Oftere enn vi tror er nok vår forståelse av selv bibelske spørsmål stort sett formet på denne måten - av humanisme og moderne vitenskap.