Fortausmenigheter

Det ser ut til å være et fast tankemønster som går på at menighetsliv bør skje innenfor fire vegger. Men mange begynner å bli lei av å ha møter i menighetslokaler. For det første koster slike lokaler mye penger å ha, og dessuten virker det som det er vanskelig å få inn kirkefremmede. Svaret er for mange å starte samlinger i hjemmene. Man bytter altså ut menighetslokalets fire vegger med hjemmets fire vegger. Jeg er stor tilhenger av å bruke private hjem aktivt i menigheten. Men jeg er ikke sikker på at dette er den eneste muligheten. Kan man ikke tenke seg alternative samlingssteder?

Når jeg besøker storbyer i Europa så liker jeg å rusle rundt og titte. Ikke først og fremst på de store turistattraksjonene og de flotteste handlegatene. Jeg elsker å gå litt utenfor turiststrømmen, der hvor de lokale innbyggerne ferdes. En ting som har slått meg er hvordan det har poppet opp moskeer nær sagt over alt. Men dette er vanligvis ikke store, prangende bygg. Som regel er det små kafélignende lokaler som brukes. På den måten har en rekke muslimske menigheter etablert seg enkelt og billig nær til der folk ferdes.

Kan vi ikke se noe lignende skje med kristne menigheter? Som arbeidstittel i mitt hode har jeg valgt uttrykket «fortausmenighet». Med det mener jeg små samlingssteder i bydelene. Gjerne kombinert med en butikk, café, biljardsalong, frisørsalong, e.l. De kan bli baser for bønn, alfakurs og sosiale tiltak i nærmiljøet. Den første menigheten samlet seg jo på Tempelplassen (Apg 2,46) og Paulus leide seg plass på en skole (Apg 19,9)?

Når jeg er i Oslo for å be, så går jeg sjelden rundt i sentrum. Jeg bruker heller tida på Veitvet, Tøyen, Oppsal, og slike steder. Her bor det tusenvis av mennesker, men det er ikke mye å se til Guds menighet. Jeg sier ikke at den ikke er der, bare at den ikke synes så godt. Er ikke dette en utfordring for oss alle? Noen som er klar for en fortausmenighet i en av Oslo bydeler?