En av de virkelig positive bidragene fra postmoderne filosofi er forståelsen av dekonstruksjon. Det betyr at man tar og «plukker fra hverandre» et uttrykk for å finne ut hva som egentlig menes. Postmoderne tenkere tar nemlig konsekvensen av at språk bare er noe vi har blitt enige om oss i mellom. Ord har ingen betydning i seg selv. Det er bare hvis vi blir enige om at et ord har en viss betydning, at ordet får akkurat den betydningen. Betydningen i språket ligger altså ikke i ordene, men i vår enighet om hva ordene betyr.
Dette er enklest å forstå hvis man sammenligner ord som høres likt ut på norsk og på engelsk, men som har helt ulik betydning. Ta ordet spott/spot som uttales likt på norsk og engelsk. I denne omgang kan vi glemme at vi skriver ordet litt forskjellig, for lyden er den samme. Engelskmenn er enige om at «spot» betyr en «flekk». Nordmenn er like overbevist om at «spott» betyr «hån». Hvem har rett? Hva er den korrekte betydningen av ordet spott/spot?
Svaret er selvfølgelig at begge to har rett. Betydningen av spott/spot er nemlig det man er blitt enige om i den kulturen hvor ordet benyttes. Bruker du ordet sammen med norsktalende, så betyr det «hån». Bruker du ordet sammen med engelsktalende, så betyr det «flekk».
Det samme gjelder for bruk av ord innen for samme språk. Hvis jeg bruker ordet «Kristus» så tenker jeg på noe ganske annet enn hva en muslim eller en hindu eller en ateist ville gjøre. Selv kristne vil oppfatte ulike nyanser ved ett og samme ord: Bruker du ordet «menighet» - så vil nok en katolikk tenke på noe annet enn en pinsevenn - og en som er i en husmenighet vil ha en tredje ide om hva ordet «menighet» betyr.
Med denne forståelsen i bakhodet, så er det lett å forstå at vi kan oppfatte noe annet med et begrep, enn hva Bibelens forfattere mente når de skrev det. Vi kan bruke bibelske ord som menighet, eldste, nåde, profeti, bønn, gudstjeneste, osv. Men noen ganger bruker vi bare det rette ordet, uten at vi forstår betydningen av ordet. Det holder ikke bare å repetere ordet fra Bibelen – vi må trenge inn bak ordet og forstå hva forfatteren og hans lesere mente at ordet betydde. De kan nemlig ha hatt en annen oppfatning av ordets betydning enn hva vi har i dag.
Fornyelsesbevegelser starter ofte ved en dekonstruksjon. Man stiller spørsmål som: «Er det som vi kaller for menighetsliv, virkelig det samme som det Bibelen kaller for menighetsliv?» Eller man spør: «Er den form for lederskap som vi har i menighetene i dag, det samme som det de første kristne tenkte på med lederskap?» Så begynner man å grave seg ned bakenfor selve ordet, for å finne essensen av ordet og dets opprinnelige betydning.
Jeg mener derfor at dekonstruksjon kan være meget positivt. Ja, noen ganger helt nødvendig! Problemer oppstår kun hvis man stopper der. Vi trenger nemlig rekonstruksjon etter dekonstruksjonen. For meg er dekonstruksjon kun et første skritt på veien – og ikke endestasjonen. Her skiller jeg nok lag med mange postmoderne tenkere. Men det tar ikke bort det faktum at det er behov for dekonstruksjon i en del kristne sammenhenger.
Dette er enklest å forstå hvis man sammenligner ord som høres likt ut på norsk og på engelsk, men som har helt ulik betydning. Ta ordet spott/spot som uttales likt på norsk og engelsk. I denne omgang kan vi glemme at vi skriver ordet litt forskjellig, for lyden er den samme. Engelskmenn er enige om at «spot» betyr en «flekk». Nordmenn er like overbevist om at «spott» betyr «hån». Hvem har rett? Hva er den korrekte betydningen av ordet spott/spot?
Svaret er selvfølgelig at begge to har rett. Betydningen av spott/spot er nemlig det man er blitt enige om i den kulturen hvor ordet benyttes. Bruker du ordet sammen med norsktalende, så betyr det «hån». Bruker du ordet sammen med engelsktalende, så betyr det «flekk».
Det samme gjelder for bruk av ord innen for samme språk. Hvis jeg bruker ordet «Kristus» så tenker jeg på noe ganske annet enn hva en muslim eller en hindu eller en ateist ville gjøre. Selv kristne vil oppfatte ulike nyanser ved ett og samme ord: Bruker du ordet «menighet» - så vil nok en katolikk tenke på noe annet enn en pinsevenn - og en som er i en husmenighet vil ha en tredje ide om hva ordet «menighet» betyr.
Med denne forståelsen i bakhodet, så er det lett å forstå at vi kan oppfatte noe annet med et begrep, enn hva Bibelens forfattere mente når de skrev det. Vi kan bruke bibelske ord som menighet, eldste, nåde, profeti, bønn, gudstjeneste, osv. Men noen ganger bruker vi bare det rette ordet, uten at vi forstår betydningen av ordet. Det holder ikke bare å repetere ordet fra Bibelen – vi må trenge inn bak ordet og forstå hva forfatteren og hans lesere mente at ordet betydde. De kan nemlig ha hatt en annen oppfatning av ordets betydning enn hva vi har i dag.
Fornyelsesbevegelser starter ofte ved en dekonstruksjon. Man stiller spørsmål som: «Er det som vi kaller for menighetsliv, virkelig det samme som det Bibelen kaller for menighetsliv?» Eller man spør: «Er den form for lederskap som vi har i menighetene i dag, det samme som det de første kristne tenkte på med lederskap?» Så begynner man å grave seg ned bakenfor selve ordet, for å finne essensen av ordet og dets opprinnelige betydning.
Jeg mener derfor at dekonstruksjon kan være meget positivt. Ja, noen ganger helt nødvendig! Problemer oppstår kun hvis man stopper der. Vi trenger nemlig rekonstruksjon etter dekonstruksjonen. For meg er dekonstruksjon kun et første skritt på veien – og ikke endestasjonen. Her skiller jeg nok lag med mange postmoderne tenkere. Men det tar ikke bort det faktum at det er behov for dekonstruksjon i en del kristne sammenhenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar