Jeg har blitt fortalt følgende om frosker: Hvis du slipper en frosk opp i en kjele med kokende vann, så vil den hoppe ut umiddelbart, og på den måten berge livet. Men hvis du setter frosken i en kjele med kaldt vann - som du så varmer sakte opp - så vil frosken bli sittende i vannet til den koker i hjel. Forklaringen er at hvis frosken plutselig blir utsatt for varmt vann, så skjønner den instinktivt at den må komme seg vekk. Men hvis det skjer en gradvis tilpasning ved at vannet varmes opp, så venner frosken seg til stadig litt høyere temperaturer. Til slutt blir temperaturen for høy for den, og da har frosken tilpasset seg så godt til omgivelsene at det koster den livet.
Dessverre så passer dette makabre bildet på en del menigheter: De fleste av dagens menigheter startet bra, for nye menigheter blir til ved at mennesker møter Gud. Men etter som årene (eller generasjonene) går, så blir livsvilkårene stadig mer uproduktive. Menighetene blir mindre og mindre utadvendt, og mer og mer i utakt med den planen Gud har for dem. Til slutt kan man ende opp med en menighet som er mest opptatt av seg selv. Da er livsforholdene blitt dårlige. Men fordi slike forandringer skjer gradvis, så er det lett å vende seg til det – akkurat som frosken i vannet som blir stadig varmere. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle menigheter! Men jeg har sett litt for mange eksempler på dette.
Hva er den rette «medisinen» mot dette problemet? Sannelig om jeg vet! Men en viktig ting er i hvert fall å stikke fingeren i jorda og evaluere det man holder på med: Er vi på vei i den retningen som Gud vil vi skal gå? Når vi ut til nye mennesker med evangeliet? Blir mennesker gjort til disipler? Hvis ikke – så hvorfor? Deretter må man selvfølgelig ta tak i problemene og gjøre noe med dem. Det er ikke mye hjelp i å evaluere, hvis det ikke får praktiske konsekvenser.
I noen situasjoner trengs nok profeter, fordi man har vendt seg for godt til det uproduktive miljøet. Man klarer rett og slett ikke se at man er i ferd med «å koke i hjel» slik som frosken. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at man skal høre på alle og enhver som kommer og sier at «det er noe feil med denne menigheten». Selv den mest framgangsrike menighet, vil ha sine kritikere. Derfor bør man forholde seg til noen som vet hva det handler om – noen som har gode frukter å vise til – og ikke til wannabes. Men finner man noen med god erfaring, så tror jeg det er nyttig å få en «helsesjekk» av noen utenfra en gang i blant. Hvis vi får et ærlig innspill av noen med erfaring, så kan det nemlig hjelpe oss til å unngå at vi tilpasser oss for godt til snikende endringer i livsforholdene.
Dessverre så passer dette makabre bildet på en del menigheter: De fleste av dagens menigheter startet bra, for nye menigheter blir til ved at mennesker møter Gud. Men etter som årene (eller generasjonene) går, så blir livsvilkårene stadig mer uproduktive. Menighetene blir mindre og mindre utadvendt, og mer og mer i utakt med den planen Gud har for dem. Til slutt kan man ende opp med en menighet som er mest opptatt av seg selv. Da er livsforholdene blitt dårlige. Men fordi slike forandringer skjer gradvis, så er det lett å vende seg til det – akkurat som frosken i vannet som blir stadig varmere. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle menigheter! Men jeg har sett litt for mange eksempler på dette.
Hva er den rette «medisinen» mot dette problemet? Sannelig om jeg vet! Men en viktig ting er i hvert fall å stikke fingeren i jorda og evaluere det man holder på med: Er vi på vei i den retningen som Gud vil vi skal gå? Når vi ut til nye mennesker med evangeliet? Blir mennesker gjort til disipler? Hvis ikke – så hvorfor? Deretter må man selvfølgelig ta tak i problemene og gjøre noe med dem. Det er ikke mye hjelp i å evaluere, hvis det ikke får praktiske konsekvenser.
I noen situasjoner trengs nok profeter, fordi man har vendt seg for godt til det uproduktive miljøet. Man klarer rett og slett ikke se at man er i ferd med «å koke i hjel» slik som frosken. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at man skal høre på alle og enhver som kommer og sier at «det er noe feil med denne menigheten». Selv den mest framgangsrike menighet, vil ha sine kritikere. Derfor bør man forholde seg til noen som vet hva det handler om – noen som har gode frukter å vise til – og ikke til wannabes. Men finner man noen med god erfaring, så tror jeg det er nyttig å få en «helsesjekk» av noen utenfra en gang i blant. Hvis vi får et ærlig innspill av noen med erfaring, så kan det nemlig hjelpe oss til å unngå at vi tilpasser oss for godt til snikende endringer i livsforholdene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar