I mange år har jeg først og fremst arbeidet innen nye menigheter. Selv om jeg har hatt et godt forhold til mer etablerte forsamlinger, så har det meste av min energi blitt brukt utenfor slike sammenhenger. I det siste har jeg imidlertid snakket med flere både fra bedehusmiljø og frikirker som opplever en konflikt mellom å være lojal mot den sammenheng de står i, og deres eget ønske om å nå ut med evangeliet til nye mennesker. Da presser spørsmålet seg fram: Skal jeg gå ut av min lokale sammenheng og starte «noe nytt»? Eller bør man alltid forbli i sin nåværende sammenheng – uansett hva som skjer?
De fleste evangeliske kristne vil være enige om at det er rett å gå hvis menighetens ledelse ikke tror på Bibelen som Guds ord. Nå snakker jeg ikke om at to mennesker kan forstå Guds ord ulikt, og derfor ha ulikt syn på ting. Men hvis en «menighet» hevder at Bibelen ikke er Guds ord, så er det på høy tid å finne seg et annet sted. Da mener jeg at man faktisk er ulydig mot Gud hvis man blir værende.
Men de fleste situasjoner er ikke like opplagte. Det kan være slik at man bekjenner seg til Guds ord, men at menigheten i praksis ikke ligner mye på det vi kan lese om i Bibelen. Kanskje ingen menigheter i Norge ligner veldig på det vi leser om der, men det er jo snakk om gradsforskjeller. Noen forsamlinger har svært få likhetstrekk, mens andre i hvert fall har en ambisjon om å ha et bibelsk forbilde for menighetslivet.
I det siste har jeg altså snakket med flere som står på dette valget. I noen av disse situasjonene dreier det seg om interne maktkamper: Noen i forsamlingen bruker all tid og alle ressurser for å få gjennom sin vilje, på bekostning av andre grupper i menigheten. Enhver forsamling kan gå gjennom perioder med konflikter. Da er det rett å være trofast, og ikke løpe sin vei! Men hvis konflikt blir en varig tilstand, så tror jeg man bør finne på noe annet - et annet sted. Livet er for kort til å kastes bort på interne stridigheter. Vi er kalt til å oppfylle Misjonsbefalingen, ikke til å sørge for å få vår egen vilje gjennom på alle ting. Hvis en menighet over lang tid er mer opptatt av interne maktkamper enn av å nå ut med evangeliet og gjøre nye mennesker til disipler, så tror jeg derfor at det er rett å gjøre noe annet.
Mer uklart er det hvor en etablert forsamling bare oppleves som «død». Som Gerald Coates sier: «Nei, de sover ikke – de ber». Noen menigheter består av verdens triveligste folk, men man får en følelse av at menighetsarbeidet fungerer like godt enten Den Hellige Ånd er der eller ikke. Nå er selvfølgelig alltid Den Hellige Ånd til stede der hvor mennesker har tatt i mot Jesus. Men forventningen til at Ånden skal gjøre noe i forsamlingen kan ha blitt borte. Her snakker jeg ikke om en ytre stil, men av en opplevelse av at det er Ånden som leder menigheten, og ikke omvendt. I en slik situasjon kan det være aktuelt å gjøre noe nytt. For hvordan skal vi kunne være med å oppfylle Misjonsbefalingen hvis ikke forsamlingen lever i Den Hellige Ånds kraft (Apg 1,4)?
Det finnes altså situasjoner hvor man bør gå videre. Førstevalget er alltid å være trofast til sin lokale sammenheng, men samtidig må vi ikke kaste bort livene våre i en blindgate. Å bli værende bare fordi vi ikke orker å ta utfordringene som kommer ved å gå videre, kan vise seg å være ulydighet mot Gud.
De fleste evangeliske kristne vil være enige om at det er rett å gå hvis menighetens ledelse ikke tror på Bibelen som Guds ord. Nå snakker jeg ikke om at to mennesker kan forstå Guds ord ulikt, og derfor ha ulikt syn på ting. Men hvis en «menighet» hevder at Bibelen ikke er Guds ord, så er det på høy tid å finne seg et annet sted. Da mener jeg at man faktisk er ulydig mot Gud hvis man blir værende.
Men de fleste situasjoner er ikke like opplagte. Det kan være slik at man bekjenner seg til Guds ord, men at menigheten i praksis ikke ligner mye på det vi kan lese om i Bibelen. Kanskje ingen menigheter i Norge ligner veldig på det vi leser om der, men det er jo snakk om gradsforskjeller. Noen forsamlinger har svært få likhetstrekk, mens andre i hvert fall har en ambisjon om å ha et bibelsk forbilde for menighetslivet.
I det siste har jeg altså snakket med flere som står på dette valget. I noen av disse situasjonene dreier det seg om interne maktkamper: Noen i forsamlingen bruker all tid og alle ressurser for å få gjennom sin vilje, på bekostning av andre grupper i menigheten. Enhver forsamling kan gå gjennom perioder med konflikter. Da er det rett å være trofast, og ikke løpe sin vei! Men hvis konflikt blir en varig tilstand, så tror jeg man bør finne på noe annet - et annet sted. Livet er for kort til å kastes bort på interne stridigheter. Vi er kalt til å oppfylle Misjonsbefalingen, ikke til å sørge for å få vår egen vilje gjennom på alle ting. Hvis en menighet over lang tid er mer opptatt av interne maktkamper enn av å nå ut med evangeliet og gjøre nye mennesker til disipler, så tror jeg derfor at det er rett å gjøre noe annet.
Mer uklart er det hvor en etablert forsamling bare oppleves som «død». Som Gerald Coates sier: «Nei, de sover ikke – de ber». Noen menigheter består av verdens triveligste folk, men man får en følelse av at menighetsarbeidet fungerer like godt enten Den Hellige Ånd er der eller ikke. Nå er selvfølgelig alltid Den Hellige Ånd til stede der hvor mennesker har tatt i mot Jesus. Men forventningen til at Ånden skal gjøre noe i forsamlingen kan ha blitt borte. Her snakker jeg ikke om en ytre stil, men av en opplevelse av at det er Ånden som leder menigheten, og ikke omvendt. I en slik situasjon kan det være aktuelt å gjøre noe nytt. For hvordan skal vi kunne være med å oppfylle Misjonsbefalingen hvis ikke forsamlingen lever i Den Hellige Ånds kraft (Apg 1,4)?
Det finnes altså situasjoner hvor man bør gå videre. Førstevalget er alltid å være trofast til sin lokale sammenheng, men samtidig må vi ikke kaste bort livene våre i en blindgate. Å bli værende bare fordi vi ikke orker å ta utfordringene som kommer ved å gå videre, kan vise seg å være ulydighet mot Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar