For et par år siden flyttet en tysk mann til Indre Østfold. Han har god teknisk utdannelse og kom hit til landet for å jobbe. Men han opplevde et problem som svært mange i hans situasjon opplever: Det var vanskelig å få norske venner.
En lørdags natt var en gruppe kristne ute i Askims gater for å dele ut kaffe og vafler til de som var «ute på by’n». En av de som var med og delte ut vafler, snakker flytende tysk – og kom da i snakk med denne mannen. Det endte med at vår nye tyske venn ble invitert med på gudstjeneste dagen derpå. Han dukket opp og trivdes, selv om han knapt satte sine bein i en kirke mens han bodde i Tyskland. Faktisk begynte han å komme nesten hver eneste søndag, og var gjerne også med på ting som skjedde i løpet av uka. På grunn av språkproblemer, så forstod han ikke så mye av prekenen og den slags. Men lovsangen, den likte han! Dessuten likte han fellesskapet. Han var ikke den som takket nei til en grillfest! De tysktalende i menigheten ga ham etter hvert et nytestamente og snakket mye med ham. Likevel fikk han ikke noe tydelig «gjennombrudd» som kristen mens han var her.
Da finanskrisen kom, mistet min tyske venn jobben. Han valgte da å flytte tilbake til Berlin. Men da et team fra menigheten var på reise i Tyskland i sommer, så inviterte vi vår venn med oss. Siden han kjente oss, så ble han med oss på møter også i noen tyske menigheter, selv om han aldri hadde pleid å gjøre slikt tidligere. Da kallet om å innvie livet sitt til Gud ble gitt mot slutten av møtet, så var han blant de første som ga respons. Kanskje dette skyldtes at han for første gang fikk høre talene oversatt til sitt eget språk? Forrige uke fikk jeg høre at han nå har funnet seg en menighet i Berlin hvor han går fast og trives godt.
Å høre slike historier er alltid inspirerende (synes nå jeg). Men jeg tror man også bør tenke litt mer prinsipielt rundt dette: For det finnes bokstavelig talt hundretusenvis av mennesker som er i en lignende situasjon i Norge i dag. De kommer fra et land nær oss (Sverige, Polen, Estland, Tyskland…). De kommer for å jobbe. Mange av dem blir her ett år eller noen få år, og så drar de hjem. Men nettopp i denne fasen er de ofte søkende etter dypere mening med livet. Er vi som menigheter forberedt? Ser vi i det hele tatt disse menneskene?
En lørdags natt var en gruppe kristne ute i Askims gater for å dele ut kaffe og vafler til de som var «ute på by’n». En av de som var med og delte ut vafler, snakker flytende tysk – og kom da i snakk med denne mannen. Det endte med at vår nye tyske venn ble invitert med på gudstjeneste dagen derpå. Han dukket opp og trivdes, selv om han knapt satte sine bein i en kirke mens han bodde i Tyskland. Faktisk begynte han å komme nesten hver eneste søndag, og var gjerne også med på ting som skjedde i løpet av uka. På grunn av språkproblemer, så forstod han ikke så mye av prekenen og den slags. Men lovsangen, den likte han! Dessuten likte han fellesskapet. Han var ikke den som takket nei til en grillfest! De tysktalende i menigheten ga ham etter hvert et nytestamente og snakket mye med ham. Likevel fikk han ikke noe tydelig «gjennombrudd» som kristen mens han var her.
Da finanskrisen kom, mistet min tyske venn jobben. Han valgte da å flytte tilbake til Berlin. Men da et team fra menigheten var på reise i Tyskland i sommer, så inviterte vi vår venn med oss. Siden han kjente oss, så ble han med oss på møter også i noen tyske menigheter, selv om han aldri hadde pleid å gjøre slikt tidligere. Da kallet om å innvie livet sitt til Gud ble gitt mot slutten av møtet, så var han blant de første som ga respons. Kanskje dette skyldtes at han for første gang fikk høre talene oversatt til sitt eget språk? Forrige uke fikk jeg høre at han nå har funnet seg en menighet i Berlin hvor han går fast og trives godt.
Å høre slike historier er alltid inspirerende (synes nå jeg). Men jeg tror man også bør tenke litt mer prinsipielt rundt dette: For det finnes bokstavelig talt hundretusenvis av mennesker som er i en lignende situasjon i Norge i dag. De kommer fra et land nær oss (Sverige, Polen, Estland, Tyskland…). De kommer for å jobbe. Mange av dem blir her ett år eller noen få år, og så drar de hjem. Men nettopp i denne fasen er de ofte søkende etter dypere mening med livet. Er vi som menigheter forberedt? Ser vi i det hele tatt disse menneskene?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar