Guds hus og Guds familie

En ting som vi kan gå glipp av i norske bibeloversettelser dreier seg om nyanser rundt «Guds hus» og «Guds familie». Både på gresk og hebraisk bruker man det samme ordet for disse to tingene. På norsk derimot så gir «hus» assosiasjoner til noe som bygges rent fysisk, mens en «familie» er knyttet til relasjon. Når vi leser Bibelen, så er det viktig å huske at dette altså er det samme ordet i grunnteksten, slik at vi får med oss begge betydningene av ordet

For eksempel står det at Salomo bygde et hus for Herren (1Kong 5,3-5). Dette var en fysisk bygning i Jerusalem. Men samtidig tok Noah med seg hele sitt «hus» inn i arken (1Mos 7,1). Da er ikke poenget at han tok med seg leiligheten sin inn i båten! Det samme ser vi i NT: Sakarja og Elisabeth bodde i et hus (Luk 1,40), men når folk ble døpt med «hele sitt hus» (1Kor 1,16), så var det ikke boligen som ble døpt!

Poenget er altså at det er det samme ordet som brukes i grunnteksten. Derfor er det viktig at vi har med oss begge betydningene når vi tolker Bibelen. For eksempel er det stor forskjell på om man ser på menighetens medlemmer som byggemateriale til et fysisk byggeprosjekt, eller om man ser på dem som familiemedlemmer som skal ha menigheten som et trygt hjem

Jesus siterte Jesaja 56,7 da han sa at «mitt hus skal være et bønnens hus, for alle folkeslag» (Mark 11,17). Både Jesaja og Jesus tenkte nok på i første rekke på det fysiske tempelet i Jerusalem. Men samtidig vet vi at Guds hus nå er menigheten (1Tim 3,15). Hva om vi derfor oversatte dette med «min familie skal være en bønnens familie, for alle folkeslag»? Endringen er ikke radikal, men jeg mener det gir en interessant nyanse. Tenk hvis de kristne begynte å se på seg selv som «den familien som skal be for alle folkeslag».

Tjenertrening

Det har blitt vanlig med tilbud om ulike former for ledertrening i kristne sammenhenger. I utgangspunktet er dette veldig bra og nødvendig, siden praktiske lederferdigheter ofte er på et alt for lavt nivå i menigheter og organisasjoner. Dette kan bedres ved at folk mottar systematisk opplæring og trening.

Imidlertid er det viktig å ha et rett perspektiv på dette. For Bibelen snakker ikke så mye om ledere, som den gjør om tjenere. I andre korinterbrev så tar Paulus et skikkelig oppgjør med folk som ønsker å være ledere og bety noe – han kaller dem for «superapostler» (2Kor 11,5). Som en kontrast til denne tankegangen sier Paulus at Gud har satt apostlene aller nederst med hensyn til prestisje – de har blitt som et skuespill for verden (1Kor 4,9-13). Gud har gjort Paulus og medarbeiderne hans til tjenere for menigheten – og ikke omvendt (2Kor 4,5).

I følge Bibelen er det en god ting å ønske seg et tilsynsembete (1Tim 3,1). Men dette må være et ønske som er motivert ut fra et ønske om å tjene – og ikke ut fra et ønske om å være med å bestemme og ha innflytelse. Det finnes nemlig nok av folk som vil være med å bestemme saker og ting. Slike er det ingen mangel på. Jeg har faktisk opplevd at folk er sure fordi de ikke blir invitert til å være med på ledersamlingene i menigheten sin (!) Men det som trengs, er folk som er villige til å legge ned livene sine for å tjene Gud og medmennesker.

Jeg vil derfor foreslå et nytt konsept for menighetene: I stedet for å fokusere på ledertrening, så bør man starte kurs som kalles «tjenertrening». Da vil folk kunne komme med de rette forventningene!

Stolte av hverandre

Jeg har begynt å studere andre korinterbrev. Ingen andre brev viser vel et så personlig bilde av Paulus. Det som slår meg er hvor storsinnet og sjenerøs han var. Dette er stikk motsatt av det inntrykket mange folk har av Paulus som en litt streng «mørkemann». Selvfølgelig kunne Paulus være direkte og klar i sine uttalelser. Men som person møtte han folk med stor toleranse. Det var jo nettopp denne toleransen som ga ham alle de problemene han hadde med sine landsmenn.

Et talende vers er 2Kor 1,13-14: «Jeg håper at dere skal lære å forstå helt det som dere nok har forstått noe av, nemlig at dere og vi skal være stolte av hverandre på vår Herre Jesu dag, dere av oss og vi av dere». Selv var Paulus veldig stolt av menigheten i Korint: «Jeg har full tillit til dere, og er meget stolt av dere» (2Kor 7,4), og han skrøt av menigheten overfor Titus (2Kor 7,14).

Korinterne derimot var ikke like stolte av Paulus. De synes han var en feiging som bare var tøff på avstand (2Kor 10,10). Andre mindre hyggelige beskrivelser av Paulus som ble brukt i menigheten var «slu» (2Kor 12,16) og «vaklende og uansvarlig» (2Kor 1,16-17). Siden korinterne slett ikke var like stolte av Paulus som han var av dem – så oppfordret Paulus dem til å åpne hjertene sine for ham (2Kor 7,1 + 6,13).

Sett fra avstand er jo dette fullstendig snudd på hodet! Menigheten i Korint slet med alle mulige og umulige problemer – likevel var Paulus svært stolt av dem. Samtidig var denne menigheten altså grunnlagt av en av verdenshistoriens mest kjente og respekterte ledere. De fleste ville vel tenkt seg at menigheten ville vært stolte av slike røtter, men de så bare ned på ham.

For meg viser dette at det å være stolt av, rose, og snakke vel om – ikke først og fremst er et spørsmål om «fakta». Det dreier seg ikke om at den som er mest vellykket i forhold til en standard, den får mest skryt. Dette dreier seg vel så mye om en holdning. Paulus hadde bestemt seg for å se etter det positive og tale vel om det – selv om han ikke var blind for problemene i Korint. I motsetning til dette satt korinterne fast i en vane om å lete etter det som var negativt hos Paulus – og snakke om det. Antakelig gjorde de det samme med alle andre som stakk hodet fram. Det aner meg at lignende holdninger finnes i enkelte norske menigheter også...

Mikrofinans

Kona og jeg var nylig i Kenya for å undervise på en konferanse. Menigheten som inviterte oss driver et ustrakt diakonalt arbeid i lokalmiljøet. Dette inkluderer barnehjem, fosterhjemsordninger, gratis skolegang for fattige, matutdelinger, og mye mer. De hadde også en visjon for å hjelpe folk til å skaffe seg inntekter, slik at de kan klare seg på egen hånd. De hadde allerede hjulpet noen i gang med egne bedrifter: frisørsalong, systue, bilverkested, osv.

Ett problem for de fattigste er at de ikke har tilgang til lån. Dermed klarer de ikke kjøpe inn varelager til kiosken sin, eller innrede frisørsalongen sin. Det å skaffe folk tilgang til små lån, kan derfor bety en enorm forandring. Hvis folk får låne en tusenlapp eller to, så er det som regel nok til å etablere en bedrift. Dette er det som kalles for mikrofinans. Mikrofinans har blitt et av de viktigste verktøyene for å hjelpe verdens fattige. Derfor ble Nobels Fredspris for 2006 tildelt nettopp til en av pionerene innen mikrofinans: Muhammad Yunus

Siden jeg har bakgrunn fra forretning og finans, har jeg blitt spurt om å være styreformann i et nytt kenyansk selskap som skal jobbe nettopp med mikrofinans. Jeg vet ikke om «styreformann i en afrikansk bank» er det som ser best ut på CVen (!) Men arbeidet er så viktig at jeg ikke var i tvil om hva jeg ville svare på forespørselen. For 10-20 tusen kroner kan man hjelpe hele 10 familier til et nytt liv. Denne menigheten i Kenya har vi kjent gjennom mange år, og vet at de er til å stole på. Nå har vi også vært der nede og sett at pengene virkelig kommer fram til dem som trenger det. Hvis noen har lyst til å være med å finansiere dette så bare si fra!

Om å tie i forsamlingen

Et av de vanskeligste – og mest misbrukte – versene i Bibelen er 1Kor 14,33-34 «Som i alle kristne menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene». Grunnen til at jeg skriver om det, er at en del kristne blir avkrevd en forklaring av ikke-troende og kanskje ikke helt vet hva de skal si.

Det er jo skrevet bok på bok om dette, så jeg kan ikke påstå at jeg skjønner alt ved dette verset. Men noen tanker har jeg da i det minste. For det første så er jeg overbevist om at dette ikke er et generelt forbud for kvinner om å forkynne under gudstjenestene, slik noen har tolket dette. En slik tolkning passer dårlig med sammenhengen det står i.

Verbet «å tie» har minst to nyanser på norsk: Det kan bety at man aldri begynner å snakke. Men mer vanlig er det vel å oppfatte dette som at man holder opp med å snakke. Altså at man først snakker, og så etterhvert slutter med det. Det er den siste betydningen som er vanligst i NT. Det samme greske ordet er brukt to ganger i Apg 15,12-13. Der oversetter Bibelselskapet det slik: «Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus… Etter at de hadde talt, grep Jakob ordet…» I vers 12 oversetter man her ordet som i 1Kor 14,34 er oversatt med «å tie» med «ble stille». I vers 13 er det samme ordet oversatt «etter at de hadde talt».

Det dreier seg altså om noe som skjer etter at de hadde talt. Først sier kvinnene noe, men på et eller annet tidspunkt må de holde opp. Man kan jo ikke holde på med å snakke for all framtid. At Paulus faktisk ønsket at kvinnene skulle dele noe under gudstjenestene er for øvrig tydelig ut fra at han gir retningslinjer for hvordan de bør kle seg sømmelig når de gjør det (1 Kor 11,2-16).

Neste spørsmål er da: Når er det kvinnene skal slutte å snakke? Jeg tror det dreier seg om orden i gudstjenesten. Verbet «å tie» står tre ganger i 14,28-34. Hver gang er det knyttet til å unngå kaos på møtene: «Hvis en taler i tunger, men ingen kan oversette, så skal han tie». Ellers vil blir det kaos på møtene - om folk snakker et helt uforståelig språk. «Hvis en taler profetisk og en annen begynner samtidig, så skal den første tie». Eller blir det kaos ved at flere prater i munnen på hverandre. Det er vel ikke urimelig at også tredje gangen ordet «å tie» står, så er poenget det samme? Hvis kvinnene - eller mennene for den saks skyld - bare fortsetter å prate i det uendelige så blir det kaos på møtene.

En slik tolkning passer godt inn i sammenhengen det står i, for hele avsnittet 1Kor kapittel 11 til 14, handler egentlig om å komme sammen på en måte slik at det blir til gang og ikke til skade .

Desentraliserte nettverk

Jürgen Habermas er kanskje den mest innflytelsesrike nålevende filosof. Tidsskrift for teologi og kirke publiserte nylig en artikkel av Habermas som beskriver «religionens tilbakekomst». Etter andre verdenskrig har religion fått stadig mindre plass i vår kultur. Mange i Vesten har derfor antatt at religion snart vil bli mer eller mindre borte. Imidlertid har mange forskere begynt å stille spørsmålstegn ved nettopp denne tankegangen. For de siste årene har religion tvert i mot blitt stadig mer synlig. Habermas snakker derfor om at vi er på vei mot et postsekulært samfunn.

Artikkelen har mye interessant ved seg. Jeg tenkte imidlertid bare å gripe fatt i en liten detalj i den. Habermas sier at én av grunnene til at religionene nå er på vei tilbake i den offentlige bevissthet er at alle de store verdensreligionene ekspanderer kraftig ved hjelp av vellykkede misjonsstrategier.

Men det er ikke alle grupperinger innen de store verdensreligionene som ekspanderer, det er bare enkelte grupper innen disse religionene som vokser. Habermas skriver noe interessant om hvilke grupperinger som har framgang: «Misjonssuksessen har åpenbart også sammenheng med hvor bevegelige organisasjonsformene er. Den verdensomfattende, multikulturelle romersk-katolske kirken tilpasser seg globaliseringstendensene bedre enn de nasjonalstatlige protestantiske kirkene, som er de store taperne. De som utvikler seg mest dynamisk er de desentraliserte nettverkene innenfor islam og blant de evangelikale».

De som opplever vekst er altså de grupperingene som har en fleksibel organisasjon. Når det gjelder å nå ut med budskapet, så er den store taperen de klassiske protestantiske kirkesamfunnene. Den katolske kirken lykkes til en viss grad, mens vinnerne er det Habermas kaller for desentraliserte nettverk.

Dette passer godt med noe jeg selv synes å ha observert. For å lykkes med evangelisering og menighetsvekst i Norge så tror jeg vi trenger nettopp flere slike desentraliserte nettverk. Menigheter som blir sentralstyrt fra et hovedkvarter blir ofte lammet i sin kreativitet, mens menigheter som står helt aleine har en tendens til å bli utsatt for kriser av ulike slag. Derfor tror jeg vi trenger å utvikle nettopp slike desentralisert nettverk: Menigheter som står sammen på en forpliktende måte, men uten å kontrollere hverandre.

Nådegaver og jantelov

Heldigvis er ikke den norske kulturen lenger like preget av janteloven som den var tidligere. Det er gjort store framskritt i forhold til det å løsrive nordmenns tankegang fra denne i løpet av den siste generasjonen. Men det er fortsatt områder som er «hardere rammet» av Janteloven enn andre. Ett slikt område er bruken av nådegaver.

Den mest sentrale teksten om nådegaver i Bibelen er 1Kor kapittel 12-14. Der gjør Paulus et hovedpoeng av at kristne får ulike gaver fra Gud. «Er vel alle apostler? Er vel alle profeter eller lærere? Gjør vel alle mektige gjerninger?» (1Kor 12,29). Svaret på disse spørsmålene er: Nei, alle får ikke de samme gavene. Faktisk er det i følge Paulus direkte skadelig om alle kristne fikk de samme nådegavene: «Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen?» (1Kor 12,17).

Dette strider i mot den typiske norske tankegangen. Vi er oppdratt i en enhetskultur hvor noe av det viktigste er at alle får like mye. Norsk politikk er i stor grad rettet mot å utligne forskjeller mellom mennesker. Å gjøre forskjell på folk strider rett og slett mot vår opplevelse av hva som er rett. Men det er altså akkurat det Gud gjør når han gir ulike gaver til forskjellige mennesker.

I en sammenheng hvor janteloven fortsatt har innflytelse, kan tankegangen lett bli: «Du skal ikke tro at du har en nådegave som ikke vi har» - eller - «du skal ikke tro at Gud sier noe til deg som Han ikke sier til oss». Slik skapes et sosialt press mot å skille seg ut fra mengden, og den som er ivrigst til å be i tunger eller til å be for syke kan komme til å betale en sosial pris for sin iver. Hvis det virkelig er slik, så hemmer det utviklingen av nådegaver i menigheten.

Janteloven kan også hemme den enkeltes evne til å høre Gud. Hvorfor skulle Gud tale til akkurat meg? Gud vil sikkert heller si det som er viktig til noen andre! Hvorfor skulle Gud gi nådegaver til akkurat meg? Janteloven kan dermed skape både indre hemninger (lave tanker om seg selv) og ytre hemninger (andres forventinger) i forhold til bruk av nådegavene.