Kompetanse på sjelesorg

Når jeg først har begynt å tenke seriøst på det med sjelesorg i menigheten, så blir jeg mer og mer overbevist om at dette må det snakkes om! Det kan virke som det nesten er tabu å ha ting man sliter med i følelseslivet sitt – eller i samvittigheten. Men sånn skal det jo ikke være. Jeg har tro på at forbønn løser problemer, men i noen sammenhenger ser det ut til å være den eneste medisinen man har å tilby. Noen ganger trenger man rett og slett noen å åpne hjertet sitt for. Jeg skulle ønske at menighetenes hyrder tok dette på alvor, og sørget for at kompetansenivået i menighetene ble økt. Da mener jeg ikke at hyrdene selv må sørge for all sjelesorg, men at de legger til rette for at dette kan fungere i menigheten.

Med fare for å virke litt vel forretningsmessig, så ser jeg et forbilde i hvordan store industribedrifter organiserer vedlikehold av maskinene sine. Vi snakker jo på en måte om vedlikehold her også – bare om vedlikehold av sjelslivet i stedet for av maskiner. Vedlikehold i industrien organiseres ofte i tre «linjer» med ulik kompetanse og med ulik nærhet til «problemene»:

Førstelinjes vedlikehold er den som jobber ved maskinen til daglig. Maskinoperatøren er ikke utdannet innen vedlikehold, men får grunnleggende opplæring i hvordan kjenne igjen symptomer på ting som ikke fungerer, og foreta enkle vedlikeholdsoppgaver. Dette kan gjøres på et veldig enkelt nivå, men gjør at problemer avdekkes – og noen gang avhjelpes – før de vokser seg store. Andrelinjes vedlikehold er spesialistene som jobber i bedriften, for eksempel en ingeniør i vedlikeholdsavdelingen. Hvis det oppstår et mer omfattende problem ved en maskin, så har man kompetanse innad i bedriften som man kan benytte seg av. Vedlikeholdsavdelingen er bemannet med folk med mer kompetanse på vedlikehold, enn hva maskinoperatørene har. De kan tilkalles når problemene blir litt større enn «normalt». Tredjelinjes vedlikehold er eksperter som man tilkaller utenfra – som ikke er ansatt i bedriften. Dette er mennesker med spesialkompetanse som kanskje trengs over hele landet (eller hele verden), og som det ikke lønner seg for den enkelte bedrift å ha fast ansatt.

Tanken er at det lønner seg å løse problemene så nær der de oppstår som mulig. Men noen ganger trenger man bistand fra andre. På samme måte bør folk få hjelp så nær dagliglivet sitt som mulig. I menigheten bør man få mest mulig støtte fra de som man naturlig er sammen med til daglig, f.eks. i husfellesskapet man er en del av. Men noen ganger trengs det hjelp fra folk med mer erfaring og kompetanse.

Hvis man trekker denne parallellen til sjelesorg i menighetene så vil «førstelinje sjelesorg» bety at vi skjønner hvor viktig det er at flest mulig av menighetens medlemmer blir flinke til å fange opp når noen har det vanskelig, og også kunne hjelpe dem før en vanskelig sak vokser seg for stor. «Andrelinjes sjelesorg» er i så fall mennesker som er en del av en samtaletjeneste i menigheten. Dette bør være folk som har fått kursing i sjelesorg og kommunikasjon. Men det er ikke snakk om fagfolk eller eksperter – kun menighetsmedlemmer med en viss livserfaring og kompetanse. «Tredjelinjes sjelesorg» er den hjelpa vi kan få utenfor menigheten hvis problemene blir for store. Da snakker vi om alle mulig typer fagfolk: psykologer, familieterapeuter, rusmiddelomsorg, osv.

Jeg forstår at denne analogien har begrensninger. Men jeg mener som sagt at dette er en viktig oppgave for menighetens hyrder - å sørge for å heve kompetansen om sjelesorg både i «førstelinje» og i «andrelinje». Jeg tror vi hadde høstet mye god frukt av dette på lang sikt.