Sjelesorg betyr rett og slett å ha omsorg for sjelen. Gjennom livet kommer de fleste av oss opp i situasjoner som vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere. Følelseslivet vårt kan bli skadet på ulike måter, som for eksempel gjennom avvisning eller savn. Da er det godt å vite at Gud ønsker å helbrede slike følelsesmessige sår. Hvis vi snakker med en erfaren person om det som tynger oss, så er vi inne i det som vanligvis omtales som «sjelesorg» i kristen sammenheng.
Jeg er imidlertid redd for at det er for lite åpenhet om slike ting i Norge. Da Kjell Magne Bondevik ble sykmeldt fra jobben som statsminister på grunn av en mild depresjon, så vakte det oppsikt langt utenfor landets grenser. Vi vet jo at alle kan slite med ting, men at noen snakker åpent om det er uvanlig. Vi beholder heller maska, og holder smerten inne i oss. Bondevik fikk fortjent ros for sin åpenhet rundt dette. Hvis en statsminister kan slite med følelseslivet sitt, og likevel holde hodet hevet, så kan jammen vi andre gjøre det også.
Nylig snakket jeg med en mann som har vært med i veiledertjenesten på Sommer-Oase gjennom mange år. Han fortalte at en stor andel av de som kommer på konferansen, først og fremst kommer for å få anledning til å snakke med noen. Man føler ikke at man kan – eller tør – åpne seg for noen i menigheten hjemme. Da er det godt å kunne komme til Oase og finne noen som har tid til å lytte. Men det beste hadde jo vært om det var trygt og naturlig å være åpen hjemme i sin egen menighet.
Jeg mener altså at det er for lite åpenhet omkring dette også i menighetene. Kanskje det kommer av at vi helst vil klare oss selv? Eller kommer det av at vi er redde for at folk vil stille spørsmål om gudslivet vårt, hvis vi innrømmer at vi sliter med ting? Eller setter vi ubevisst et likhetstegn mellom «åndelig» og «vellykket»? Ikke vet jeg!
Selv om det finnes hederlige unntak, så er organisert sjelesorg og veiledertjeneste alt for sjeldent i norske menigheter. Jeg skulle ønske at lokale menigheter tok dette på alvor. Selv om det skjer en hel del sjelesorg av spontan art, så ville en bevisst satsning på dette området gitt mange fordeler. Da kunne mennesker bli hjulpet – både faste menighetsmedlemmer - og folk som står mer fjernt fra organisert menighetsliv.
Ofte er det ikke så veldig mye som skal til for å hjelpe noen i sjelesorg. Kanskje man bare trenger å gi et relativt kort kurs til de som ønsker å bli sjelesørgere. De fleste av oss har nemlig egentlig først og fremst behov for at noen tar seg tid til å lytte til oss, og kanskje komme med noen innspill basert på egne erfaringer og visdom fra Guds ord.
Jeg er imidlertid redd for at det er for lite åpenhet om slike ting i Norge. Da Kjell Magne Bondevik ble sykmeldt fra jobben som statsminister på grunn av en mild depresjon, så vakte det oppsikt langt utenfor landets grenser. Vi vet jo at alle kan slite med ting, men at noen snakker åpent om det er uvanlig. Vi beholder heller maska, og holder smerten inne i oss. Bondevik fikk fortjent ros for sin åpenhet rundt dette. Hvis en statsminister kan slite med følelseslivet sitt, og likevel holde hodet hevet, så kan jammen vi andre gjøre det også.
Nylig snakket jeg med en mann som har vært med i veiledertjenesten på Sommer-Oase gjennom mange år. Han fortalte at en stor andel av de som kommer på konferansen, først og fremst kommer for å få anledning til å snakke med noen. Man føler ikke at man kan – eller tør – åpne seg for noen i menigheten hjemme. Da er det godt å kunne komme til Oase og finne noen som har tid til å lytte. Men det beste hadde jo vært om det var trygt og naturlig å være åpen hjemme i sin egen menighet.
Jeg mener altså at det er for lite åpenhet omkring dette også i menighetene. Kanskje det kommer av at vi helst vil klare oss selv? Eller kommer det av at vi er redde for at folk vil stille spørsmål om gudslivet vårt, hvis vi innrømmer at vi sliter med ting? Eller setter vi ubevisst et likhetstegn mellom «åndelig» og «vellykket»? Ikke vet jeg!
Selv om det finnes hederlige unntak, så er organisert sjelesorg og veiledertjeneste alt for sjeldent i norske menigheter. Jeg skulle ønske at lokale menigheter tok dette på alvor. Selv om det skjer en hel del sjelesorg av spontan art, så ville en bevisst satsning på dette området gitt mange fordeler. Da kunne mennesker bli hjulpet – både faste menighetsmedlemmer - og folk som står mer fjernt fra organisert menighetsliv.
Ofte er det ikke så veldig mye som skal til for å hjelpe noen i sjelesorg. Kanskje man bare trenger å gi et relativt kort kurs til de som ønsker å bli sjelesørgere. De fleste av oss har nemlig egentlig først og fremst behov for at noen tar seg tid til å lytte til oss, og kanskje komme med noen innspill basert på egne erfaringer og visdom fra Guds ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar