For tida leser jeg boka «Strategies for brief pastoral counselling» av Howard Stone. Altså «strategier for kortvarig sjelesorg». Boka er en artikkelsamling redigert av en professor i pastoral teologi og sjelesorg. Boka har mange gode poenger, men først og fremst liker jeg selve ideen bak den. Gjennom forskning og egen erfaring hevder forfatterne å ha påvist at kortvarig sjelesorg er (minst) like effektiv som langvarig. Med «kortvarig» så mener de et begrenset antall samtaler: Maksimum ti samtaler, men sjelden mer enn fem eller seks – og ofte bare én eller to samtaler.
Vi har lett for å tenke at personlige problemer har svært kompleks bakgrunn. Derfor kreves det omfattende sjelesorg eller terapi for å løse slike problemer. Bokas hovedpoeng er at selv om årsakene til problemene nok kan være komplekse, så trenger slett ikke løsningen på problemene være så kompleks. Som sjelesørger bør man med andre ord være mer opptatt av å finne løsninger, enn av å kartlegge alle årsakene til at ting er som de er.
Dette synes jeg er forfriskende: Vi er alle påvirket av Freud sine tanker om at våre personlige problemer har sin rot i barndommen. Av denne tankegangen følger det at for å kunne løse dagens problemer, så må vi forstå grundig hva som har skjedd tidligere i livet. Stone påpeker imidlertid at Bibelen er mye mer opptatt av nåtid og framtid, enn av fortid. Det betyr ikke at en persons fortid er irrelevant, men at fokuset i sjelesorg må være det som kan skje i dag, og hvordan framtiden vil se ut for en person, etter at han med Guds hjelp har fått løst noen av sine problemer. Fortida tones altså ned – og framtida løftes fram. Håp er et sentralt begrep i Bibelen, og håp er jo alltid knyttet til framtida, ikke til fortida.
Selvfølgelig finnes det situasjoner hvor mennesker trenger langvarig terapi. Men dette er, i følge Stone, unntaket og ikke regelen. Det normale burde være at folk fikk dekket sitt behov for noen å snakke med i sin lokale menighet. Da er det fint å vite at mange kan bli hjulpet av én eller noen få samtaler. Man trenger slett ikke alltid langvarig oppfølging for å få hjelp. Jeg tror en slik innstilling vil føre til at det blir lettere for folk å oppsøke sjelesorg for sin egen del. De fleste av oss ville med glede tatt imot et tilbud om å snakke med noen om ting vi sliter med, hvis vi visste at vi ville snakke om dette bare en håndfull ganger. Hvis vi derimot forventer oss 20 (eller 40!) samtaler om problemene våre, så ville nok de fleste av oss betakke seg. Kortvarig sjelesorg vil derfor senke terskelen for å gå inn i sjelesorg i menighetene. I tillegg er det som sagt minst like effektivt som langvarig sjelesorg.
Vi har lett for å tenke at personlige problemer har svært kompleks bakgrunn. Derfor kreves det omfattende sjelesorg eller terapi for å løse slike problemer. Bokas hovedpoeng er at selv om årsakene til problemene nok kan være komplekse, så trenger slett ikke løsningen på problemene være så kompleks. Som sjelesørger bør man med andre ord være mer opptatt av å finne løsninger, enn av å kartlegge alle årsakene til at ting er som de er.
Dette synes jeg er forfriskende: Vi er alle påvirket av Freud sine tanker om at våre personlige problemer har sin rot i barndommen. Av denne tankegangen følger det at for å kunne løse dagens problemer, så må vi forstå grundig hva som har skjedd tidligere i livet. Stone påpeker imidlertid at Bibelen er mye mer opptatt av nåtid og framtid, enn av fortid. Det betyr ikke at en persons fortid er irrelevant, men at fokuset i sjelesorg må være det som kan skje i dag, og hvordan framtiden vil se ut for en person, etter at han med Guds hjelp har fått løst noen av sine problemer. Fortida tones altså ned – og framtida løftes fram. Håp er et sentralt begrep i Bibelen, og håp er jo alltid knyttet til framtida, ikke til fortida.
Selvfølgelig finnes det situasjoner hvor mennesker trenger langvarig terapi. Men dette er, i følge Stone, unntaket og ikke regelen. Det normale burde være at folk fikk dekket sitt behov for noen å snakke med i sin lokale menighet. Da er det fint å vite at mange kan bli hjulpet av én eller noen få samtaler. Man trenger slett ikke alltid langvarig oppfølging for å få hjelp. Jeg tror en slik innstilling vil føre til at det blir lettere for folk å oppsøke sjelesorg for sin egen del. De fleste av oss ville med glede tatt imot et tilbud om å snakke med noen om ting vi sliter med, hvis vi visste at vi ville snakke om dette bare en håndfull ganger. Hvis vi derimot forventer oss 20 (eller 40!) samtaler om problemene våre, så ville nok de fleste av oss betakke seg. Kortvarig sjelesorg vil derfor senke terskelen for å gå inn i sjelesorg i menighetene. I tillegg er det som sagt minst like effektivt som langvarig sjelesorg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar