Oppgavene til en eldste

Paulus sa til Timoteus at «hvis noen ønsker seg et tilsynsembete, så er det en verdifull gjerning han ønsker seg» (1Tim 3,1). Ordet som er oversatt med «tilsynsembete» er mer eller mindre det samme ordet som andre steder oversettes med «eldste», se f.eks. Titus 1,6-7. Siden Paulus sier at dette er verdifullt, må det være lurt å ha en best mulig forståelse av hva en eldste er eller gjør. Men som sagt mener jeg at mange husmenigheter har en overflatisk forståelse av hva en eldste er.

Viktige bibelsteder å studere for å få en forståelse av denne funksjonen, er bl.a. Apg 20,17-38 +1Tim 3,1-7 +1Tim 5,17-19 +Jak 5,14-15 og 1Pet 5,1-4. Viktige ord her er «å ha omsorg» og «ta vare på» og «våke over». En eldste er altså ikke det samme som en husvert. Det er å legge for lite i oppgaven, for husverter åpner i prinsippet bare hjemmene sine. Vi kan ikke forvente at alle som åpner hjemmet sitt i menigheten verken ønsker eller er i stand til å våke over, passe på og ha omsorg for menigheten. Jeg mener at alle hjem i menigheten burde være åpne og inkluderende. Fra første dag man er frelst, burde man ha et åpent hjem! Men når det gjelder å være en eldste, så må ikke det være en nyomvendt sier Paulus (1Tim 3,6). Nyomvendte bør åpne hjemmet sitt, men det gjør dem ikke kvalifiserte til å være eldste.

En eldste er heller ikke det samme som et styremedlem, for styremedlemmer tar beslutninger og lager programmer og budsjetter. Eldste kan være med på slikt selvfølgelig, selv om mange eldste jeg kjenner burde bruke mindre av tida si på det. Men det er ikke denne type ting som gjør en person til en eldste. For en eldste har først og fremst en oppgave i å våke, be, rettlede og ha omsorg. På samme måte kan noen eldste være flinke til å forkynne, men det er ikke det som gjør dem til eldste. (1Tom 5,17). En eldste kan være med i forbønn og salving med olje, men det er ikke ritualer som gjør dem til eldste (Jak 5,14).

Jeg tror kjernen i et tilsynsembete (å være en eldste) er å ha omsorg og våke og be. Les Paulus sin avskjedstale til de eldste i Efesos (Apg 20). Der får vi først og fremst inntrykk av en som bryr seg om folk i menigheten. Han jobber, han gråter, han formaner, osv – med ett eneste mål: At de kristne i Efesos skal bli rotfestet i sin tro. Dette kjennetegner en sann eldste. Mange menighetsmedlemmer kan kanskje være sløve: de legger ikke merke til at noen har det vanskelig. Men en eldste kan ikke tillate seg å sløve: Han (hun) våker og ber, slik at mennesker blir stående i troen og vokser som disipler. Noen medlemmer tenker ikke så mye på hvordan menigheten utvikler seg, men en eldste er opptatt av at Guds hus vokser til et åndelig tempel. En menighet som har et team av eldste som fungerer på denne måten, er en god menighet. Derfor sier Paulus at dette er en verdifull gjerning.