Det Nye Testamentet viser at i den første tiden så ble eldste innsatt av apostler (Apg 14,23 +Titus 1,5). Det er altså en nær sammenheng mellom apostler og eldste. Skal man forstå hva det vil si å være en «eldste» må man derfor også forstå hvordan «apostler» arbeider.
Problemet i dag er at vi nesten ikke klarer å se for oss et samarbeid mellom ulike tjenester, uten å tenke på hvem som står over hvem, og hvem som har hvilken autoritet. Vi tenker i retning av «sjefer» og «underordnede». Selv om jeg tror at myndighet er et bibelsk prinsipp, så blir hele tankegangen her feil. Vi må i stedet ha det samme utgangspunktet som i NT: Det står om de eldste i menigheten i Efesos at de alle «brast i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham» (Apg 20,37). Det er ingen typisk reaksjon i forhold til en sjef. Jeg har hatt mange gode sjefer i arbeidslivet, men ingen av dem har jeg falt gråtende rundt halsen på eller kysset dem!!
Relasjonen mellom Paulus og de eldste i Efesos dreide seg altså ikke om oppgaver og kommandolinjer. Paulus var ikke «sjefen» til de eldste i Efesos. Det sentrale i relasjonen deres var gjensidig kjærlighet og respekt. På basis av denne gjensidige kjærligheten, så kunne de gjøre ulike typer oppgaver i menigheten. Paulus kunne gjøre en apostels arbeid, og de eldste kunne utføre sin gjerning som eldste. Men basisen for samarbeidet var kjærlighet.
Hvordan hadde denne gjensidige kjærligheten oppstått? Apostelgjerningene kapittel 19 og 20 viser noe av grunnlaget for denne kjærligheten: Jeg tror den hadde vokst fram fordi Paulus gjennom tre år hadde vist at han hadde omsorg for de eldste i Efesos. Han brydde seg om dem, og han arbeidet for deres beste, og han våket og ba for dem. Med andre ord hadde Paulus vært som en hyrde for de eldste.
Dette tror jeg er en nøkkel i forholdet mellom apostler og eldste. Menighetens eldste er hyrder for en lokal menighet - og apostler er hyrder for de eldste. Mange ledere i lokale menigheter viser stor omsorg for «flokken» - de er gode hyrder. Men hvem er hyrden til de eldste/pastorene? Hvem har omsorg for at de som skal vise omsorg har det bra? Her tror jeg apostler kan spille en rolle. Apostler trenger ikke være involvert i en lokal menighets daglige liv. Men ved å stå med de lokale lederne, så vil de indirekte velsigne hele forsamlingen. Dette er altså basert på relasjoner og ikke på hierarkier.
Selvfølgelig gjør apostler mer enn å være hyrder for lokale ledere. Men det er et stort behov for akkurat denne funksjonen i norske menigheter i dag, for min erfaring er at mange kristne ledere står ganske aleine. Dette gjelder enten de har startet en husmenighet, eller de er pastorer i en mer tradisjonell sammenheng. Som en pastor jeg snakket med nylig sa det: «Jeg deler mye av tankene mine med folk i menigheten. Men rundt en del temaer forstår jeg at de ikke forstår hva jeg snakker om». Hvis man er i en slik situasjon som leder i en lokal forsamling, så bør man stille seg spørsmålet: Hvem fungerer som hyrde for meg? Hvem føler ansvar for å ha omsorg for meg, be for meg, støtte meg, snakke med meg?
Problemet i dag er at vi nesten ikke klarer å se for oss et samarbeid mellom ulike tjenester, uten å tenke på hvem som står over hvem, og hvem som har hvilken autoritet. Vi tenker i retning av «sjefer» og «underordnede». Selv om jeg tror at myndighet er et bibelsk prinsipp, så blir hele tankegangen her feil. Vi må i stedet ha det samme utgangspunktet som i NT: Det står om de eldste i menigheten i Efesos at de alle «brast i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham» (Apg 20,37). Det er ingen typisk reaksjon i forhold til en sjef. Jeg har hatt mange gode sjefer i arbeidslivet, men ingen av dem har jeg falt gråtende rundt halsen på eller kysset dem!!
Relasjonen mellom Paulus og de eldste i Efesos dreide seg altså ikke om oppgaver og kommandolinjer. Paulus var ikke «sjefen» til de eldste i Efesos. Det sentrale i relasjonen deres var gjensidig kjærlighet og respekt. På basis av denne gjensidige kjærligheten, så kunne de gjøre ulike typer oppgaver i menigheten. Paulus kunne gjøre en apostels arbeid, og de eldste kunne utføre sin gjerning som eldste. Men basisen for samarbeidet var kjærlighet.
Hvordan hadde denne gjensidige kjærligheten oppstått? Apostelgjerningene kapittel 19 og 20 viser noe av grunnlaget for denne kjærligheten: Jeg tror den hadde vokst fram fordi Paulus gjennom tre år hadde vist at han hadde omsorg for de eldste i Efesos. Han brydde seg om dem, og han arbeidet for deres beste, og han våket og ba for dem. Med andre ord hadde Paulus vært som en hyrde for de eldste.
Dette tror jeg er en nøkkel i forholdet mellom apostler og eldste. Menighetens eldste er hyrder for en lokal menighet - og apostler er hyrder for de eldste. Mange ledere i lokale menigheter viser stor omsorg for «flokken» - de er gode hyrder. Men hvem er hyrden til de eldste/pastorene? Hvem har omsorg for at de som skal vise omsorg har det bra? Her tror jeg apostler kan spille en rolle. Apostler trenger ikke være involvert i en lokal menighets daglige liv. Men ved å stå med de lokale lederne, så vil de indirekte velsigne hele forsamlingen. Dette er altså basert på relasjoner og ikke på hierarkier.
Selvfølgelig gjør apostler mer enn å være hyrder for lokale ledere. Men det er et stort behov for akkurat denne funksjonen i norske menigheter i dag, for min erfaring er at mange kristne ledere står ganske aleine. Dette gjelder enten de har startet en husmenighet, eller de er pastorer i en mer tradisjonell sammenheng. Som en pastor jeg snakket med nylig sa det: «Jeg deler mye av tankene mine med folk i menigheten. Men rundt en del temaer forstår jeg at de ikke forstår hva jeg snakker om». Hvis man er i en slik situasjon som leder i en lokal forsamling, så bør man stille seg spørsmålet: Hvem fungerer som hyrde for meg? Hvem føler ansvar for å ha omsorg for meg, be for meg, støtte meg, snakke med meg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar